Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Barnas rett krenkes i utlendingsretten

Barnekonvensjonen er gjort til norsk rett og skal være overordnet andre lover. Men barns rettigheter krenkes i saker om familiegjenforening og utvisning. Juss-Buss mener barnekonvensjonen må få sin rettmessige gjennomslagskraft på utlendingsfeltet.

Mindreårige barn sitter igjen i fattige land uten hjem og omsorgspersoner fordi de får avslag på familiegjenforening med foreldre som har fått opphold i Norge. Små barn mister foreldre som utvises fra landet. I slike tilfeller mener Juss-Buss at barnets beste ofte krenkes. Det er ikke barnets beste som ligger til grunn for avgjørelser som tas, men såkalte innvandringspolitiske hensyn: forvaltningen følger en streng praksis som skal hindre flest mulig utlendinger i å få opphold i Norge.

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.» Det sier barnekonvensjonens artikkel 3. I 2003 gjorde Stortinget barnekonvensjonen til en del av den norske menneskerettsloven, og har gitt den høyere status en andre norske lover. Barnekonvensjonen inneholder universelle rettigheter, og gjelder alle barn uavhengig av nasjonalitet og oppholdstillatelse. Barna er vanligvis den uskyldige part, også i utlendingssaker. De skal ikke straffes for den situasjonen som foreldre eller andre voksne har satt dem i.

Stortinget signaliserte at de ville ta internasjonale bestemmelser på alvor og styrke barnets rettsstilling når barnekonvensjonen ble tatt inn i menneskerettsloven. Juss-Buss mener det ikke har skjedd noen oppmyking av reglene til barnets beste, verken i praksis eller i etterfølgende vedtak. Forvaltningen henviser ofte til at barnets beste er vurdert, men det ser stort sett ut som lite overveide henvisninger, uten nærmere begrunnelse og individuell, barnefaglig vurdering. Dette er selvsagt et resursspørsmål hos utlendingsdirektoratet, som med rette har blitt kritisert for særdeles lange saksbehandlingstider. På den annen side har det ressursmessige konsekvenser å både skulle lovfeste og ivareta barns rettigheter i saker av så avgjørende betydning for disse menneskenes liv.

Stortinget har nå vedtatt at asylbarn som har vært i Norge i mer enn tre år skal få bli i landet, fordi de blir regnet for å ha særlig tilknytning til riket, jamfør utlendingsloven § 8 annet ledd. Vedtaket er en konsekvens av Advokatforeningens prisverdige prosjekt for asylbarna, og den oppmerksomheten dette har fått i media. Ellers er det dessverre langt mellom stortingsvedtakene som følger opp barnekonvensjonen på utlendingsfeltet. Stortinget har først og fremst innført innstramminger i innvandringspolitikken hvor hensynet til barna svekkes. Senest nå i mai gikk Stortinget inn for en betydelig innstramming på utvisning, noe som gjør at flere barn risikerer å få foreldre utvist. Terskelen for å utvises er blitt uforholdsmessig lav, og vil ramme barnas familieliv og muligheter for kontakt med begge foreldre. Utvisning av utlendinger med barn foregår uten tilstrekkelige barnefaglige vurderinger som kan danne grunnlag for å vurdere hensynet til barnets beste. Juss-Buss sin omfattende undersøkelse av utvisningsvedtak fra 2001 viste at forholdene rundt utlendingenes barn i svært mange saker ikke var utredet i det hele tatt. Vår erfaring er at dette ikke er blitt styrket, og med lovendringene er det flere barn som kan bli rammet.

Heller ikke forvaltningen følger opp forpliktelsene som ligger i at barnekonvensjonen er blitt overordnet annet lovverk. Særlig i familiegjenforeningssaker tas det liten hensyn til barnas beste. På Juss-Buss har vi mange saker der barn som søker familiegjenforening med en forelder eller søsken som har fått opphold på humanitært grunnlag i Norge. Ofte får barna derimot ikke komme til Norge fordi det herboende familiemedlem ikke tjener nok penger til å få barna sine hit og forsørge dem. Dette er en fortvilende situasjon for både barna og herboende forelder eller søsken. Det er ingen tvil om at et utrygt liv uten omsorgspersoner og skolegang i et fattig og urolig land, er langt verre for barnet enn å få komme til Norge og vokse opp med sin nærmeste familie og med rett til skolegang. Dette til tross for at herboende forelder eller søsken har dårlig økonomi i norsk målestokk. Fjorårets innføring av underholdskrav ved familiegjenforening for folk med opphold på humanitært grunnlag, er kanskje den mest inhumane innstrammingen som har skjedd på det utlendingsrettslige feltet de siste årene – både for de herboende og for søkerne.

Den andre viktigste avslagsgrunnen er at barna som er igjen i hjemlandet ikke kan dokumentere at en eventuell gjenværende omsorgsperson i hjemlandet er død. Det er ofte umulig å dokumentere i et krigsherjet land hvor folk har forsvunnet og det ikke utstedes dødsattester. Og når søker har en til tider håpløs bevisbyrde, får ikke barna familiegjenforening fordi norske myndigheter mener det fortsatt finnes omsorgspersoner i hjemlandet. Når man har på byråkratbrillene på et kontor i det gjennomorganiserte Norge, er det tydeligvis vanskelig å sette seg inn i situasjonen i land hvor det ikke er vanlig å være folkeregistret ved fødselen og hvor krig gjør at folk forsvinner uten nærmere forklaring og dokumentasjon. Dette må norske myndigheter ta høyde for, særlig når det gjelder barn som søker. For å begrense innvandringen til Norge, får vi noen ganger inntrykk av at norske myndigheter bruker formaliteter mot realiteter, også mot barn.

Advokatforeningen har allerede påpekt brudd på barnekonvensjonen når mindreårige asylsøkere har fått avslag på sin asylsøknad etter å ha oppholdt seg lang tid på mottak. De har startet et eget prosjekt hvor de gir gratis juridisk bistand til barn i asylmottak, og de påberoper seg barnekonvensjonens bestemmelser og skal prøve dennes stilling opp mot utlendingsloven. Aksjonen har som nevnt ovenfor ført til regelendring til fordel for asylbarna. Den første rettssaken med tre søsken fra Iran starter nå. Utfallet av saken kan bli avgjørende for hvordan norsk forvaltning forholder seg til barnekonvensjonens bestemmelser. Juss-Buss sitt mål er at barnekonvensjonen skal få sin rettmessige gjennomslagskraft på hele utlendingsfeltet.

1Tine Larsen er medlem av innvandringsgruppa på Juss-Buss

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon