Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
(side 118-143)
av Bente Ohnstad
Sammendrag

Det offentliges myndighet manifesterer seg i dag i like stor grad ved fordeling av ytelser som ved klassiske forvaltningsvedtak om borgernes handlefrihet. Behovet for beskyttelse mot det offentliges myndighetsutøvelse er erstattet med en avhengighet av offentlige ytelser og tjenester i form av trygd, helsehjelp, sosiale tjenester, økonomisk sosialhjelp, bostøtte m.m., som man ikke kan være foruten. Styrkeforholdet mellom den som yter/innvilger tjenester og den som mottar disse er vanligvis ekstremt skjevt, og kravene til beslutningsprosessen, kriteriene for og overprøvbarheten av de tildelingsbeslutningene som tas, tiltar i styrke. Dette fører til at forvaltningsloven og/eller alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper i stadig større grad får innvirkning på de tjenester som ytes innen sosial- og helsetjenesten.

For å kunne sikre lik rett til helse- og sosialtjenester må en ta i betraktning at tjenesteyteren både er myndighetsutøver og profesjonsutøver. Som myndighetsutøvere reiser rettssikkerhetsproblematikken spørsmål om forvaltningsloven gir tilstrekkelige prosessuelle garantier for at brukerne får de ytelser de har krav på. Som profesjonsutøvere oppstår spørsmålet om alle sider av det profesjonelle skjønn kan eller skal underlegges styring. Den forvaltningsrettslige siden av profesjonsutøvelsen kommer på spissen i situasjoner der avgjørelsen om hvilke tjenester som skal gis både treffes på grunnlag av en faglig vurdering av pasientens behov og på grunnlag av en administrativ vurdering av fordeling av ressurser.

Fast spalte
Helsedepartementet, Regjering og Storting bryter likestillingsloven!
Kommentar til Helsedepartementets behandling av vedtak nr 4/2003 til Klagenemnda for likestilling – «Steriliseringssaken»
(side 144-155)
av Helga Aune
Sammendrag

Helsedepartementet, Regjering og Storting har ignorert Klagenemnda for likestilling sitt vedtak om at ulik prising for kvinner og menn for helsetjenesten sterilisering er i strid med likestillingsloven. Helsedepartementet valgte «å se bort fra» Klagenemndas vedtak i sin innstilling til Finansdepartementet i anledning det reviderte nasjonalbudsjettet våren 2003. Basert på departementets innstilling bevilget ikke Stortinget mer penger til subsidiering av helsetjenesten sterilisering av kvinner.

Helsedepartementet er forpliktet til å sikre at dets virksomhet blir utøvet i overensstemmelse med norsk lov, deriblant likestillingsloven. Det offentlige har et særlig ansvar for å gå foran som et godt eksempel i arbeidet med å integrere menneskeretten til å ikke bli diskriminert på grunn av kjønn. Helsedepartementets adferd i steriliseringssaken er i så måte særlig graverende. Helsedepartementet skulle i tråd med god forvaltningsskikk anket Klagenemndas vedtak inn for domstolene for full prøving av saken når de ikke ønsket å etterkomme nemndas vedtak, jamfør likestillingslovens § 13.

(side 156-164)
av Marianne Smith
Sammendrag

Etter at Norge i 1999 inkorporerte Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) i intern rett, har det vært relativt stort fokus på de rettighetene som er nedfelt i de to førstnevnte konvensjonene. Derimot har fokuset på de rettighetene som framgår av ØSK vært langt mindre. I denne artikkelen tar Marianne Smith for seg reglene om retten til mat i ØSK artikkel 11, og redegjør for hva som menes med retten til mat i bestemmelsens forstand og hvilke forpliktelser statene har i forhold til å oppfylle denne rettigheten. Hun berører også spørsmålet om i hvilken grad norske borgere kan påberope seg bestemmelsen om retten til mat som direkte rettsgrunnlag for norske domstoler. Artikkelen er ment som et innspill som kan bidra til at retten til mat og andre bestemmelser i ØSK blir gjenstand for diskusjon i det juridiske miljø.

Fast spalte
(side 165-168)
av Mita Chanana
Sammendrag

I 1994 fengslet myndighetene i Rwanda rundt 130 000 personer anklaget for ulike forbrytelser knyttet til folkemordet av tutsiene i juni det året. Med en advokatstand på 8 advokater og et par dommere ville rettsbehandlingen ta mer enn 100 år. Dette ledet frem til et forenklet og mer lokalt basert rettssystem, Gacaca-systemet, for behandling av mindre alvorlige saker.

Kritikk har vært reist mot at dette forenklede rettssystemet ikke i tilstrekkelig grad ivaretar rettsoppgjørets formålet med å stile skyldige til ansvar. Likevel kan Gacaca-systemet ivareta et vel så viktig formål om forsoning mellom tutsier og hutsier.

Innlegg
(side 169-171)
av Mariann Helen Olsen
Sammendrag

I løpet av neste år vil Stortinget antageligvis vedta ny lov til vern mot etnisk diskriminering. På denne bakgrunn har Regjeringen ved en tverrdepartemental arbeidsgruppe utredet spørsmålet om å etablere et felles håndhevingsorgan for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Arbeidsgruppens rapport konkluderer med at det bør etableres ett organ, som skal bestå av Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og SMED (Senter for etnisk diskriminering).

Likestillingsombudet har gått imot dette forslaget, og jeg vil i det følgende redegjøre for Ombudets standpunkt.

(side 172-190)
av Bente Ohnstad
Sammendrag

Hvordan blir de rettssikkerhetsgarantiene som kommer til uttrykk i forvaltningsloven ivaretatt på helse- og sosialtjenestens område? Noen rettsteoretikere ser tjenesteytelsene utelukkende som myndighetsutøvelse og mener at forvaltningslovens partsbegrep blir avgjørende for pasienters rettssikkerhet. Etter mitt syn gis det like god og endog bedre rettssikkerhet når pliktnormer knyttes til profesjonsutøvelsen.

Denne artikkelen sammenligner de ulike lovgitte rettssikkerhetsgarantiene på helse- og sosialtjenestens område fra utredning til vedtak og klage. Rettssikkerheten er i noen grad ulikt ivaretatt i helse- og sosialtjenesten, uten at det fremsettes noen rasjonell begrunnelse for dette. Særlig kommer brukere av sosialtjenester dårlig ut når lovgivningen helt mangler hjemmel for kontroll med profesjonsutøveren.

(side 191-198)
av Asbjørn Kjønstad
Sammendrag

Forfatteren drøfter EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og forholdet til andre grunnleggende prinsipper. Han mener at det ikke en menneskerettighet å røyke tobakk. I alle fall dreier det seg om en svak rettighet. Den kan ikke ha gjennomslag i forhold til arbeidsgiverens styringsrett i arbeidstiden. Og den kan heller ikke ha gjennomslag i forhold til eierens disposisjonsrett over sine eiendommer.

(side 199-207)
av Lars Christian Sunde
Sammendrag

Etter arbeidsmiljøloven (aml.) § 60 nr 2 skal spørsmål om en oppsigelse er saklig vurderes ut fra en avveining av arbeidstakers og bedriftens behov. Avveiningen loven gir anvisning på har sjelden vært anvendt av Høyesterett, og aldri i saker der bedriften har hatt god økonomi. Enkelte underrettsdommer de senere år, herunder en dom i Oslo tingrett fra september i fjor, går svært langt i godta oppsigelser på grunn av rasjonalisering i bedrifter som går godt. Som en konskevens tilsidesettes andre politiske interesser som avveiningen i aml § 60 er ment å ivareta.

Jeg vil i denne artikkelen diskutere dommene i lys av lovens ordlyd og forarbeider, og vise forbindelsen til de bedriftspolitiske interesser som jeg mener dommene i for stor grad fremmer.

Bokanmeldelse
(side 208-211)
av Lars Christian Sunde
Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon