Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 8. Å skrive for livet: populærvitenskap, forskermemoarer og IMRAD

Henrik H. Svensen (f. 1970) er geolog og forsker ved Senter for jordens utvikling og dynamikk, Universitetet i Oslo. Han jobber med å forstå årsakene til fortidens raske klimaendringer og masseutryddelser av arter. Han har skrevet flere populærvitenskapelige bøker, inkludert Bergtatt (2011) og Stein på stein (2018) samt en lang rekke fagartikler. I 2017 ble han tildelt formidlingsprisen fra Norges forskningsråd.

Jeg har skrevet populærvitenskap og fagartikler siden slutten av 1990-årene. Her diskuterer jeg egne erfaringer knyttet til akademisk skriving og tar utgangspunkt i den gradvis økende spesialiseringen av fagartikler. Utfordringen er at alle forskere vil bli lest, men at det er vanskelig å nå bredt ut – og bli mye sitert. Noe som kjennetegner populærvitenskap, er utstrakt bruk av litterære virkemidler for å nå ut til en bred leserkrets. Kanskje kan populærvitenskapelig skriving åpne dører og gjøre selv de faglige arbeidene mer tilgjengelige?

Nøkkelord: Akademisk skriving, populærvitenskap, geovitenskap, IMRaD

I have written popular science and scientific articles since the late 1990s. Here I discuss my own experiences related to academic writing, and start from the gradually increasing specialization of academic articles. The challenge is that all researchers want to be read, but that it is difficult to reach out to a wide audience – and be frequently quoted. Something that characterizes popular science is the widespread use of literary means to reach out to a broad readership. Perhaps popular science writing can open doors and make even the scientific work more accessible?

Key words: Academic writing, popular science, geoscience, IMRaD

Verden før IMRAD

For hundre år siden skrev geologene fagartikler i et format som har mange fellestrekk med dagens populærvitenskap. Forskerne tok ofte med informasjon om dagligdagse forhold i fagartiklene, som for eksempel reiseruter og hvordan de kom seg på feltarbeid. Problemstillingene de tok for seg, var mer generelle enn de spesialiserte fagartiklene som skrives i dag, og skrivestilen var kanskje deretter. Et eksempel er den første artikkelen i den første årgangen av Norsk geologisk tidsskrift, fra 1905. Artikkelen heter «En eiendommelighed ved Skandinaviens hoved-vandskille» og ble skrevet av Hans Reusch. Den starter slik: «For nylig kom jeg til at se paa et skolekart, hvor Norges hovedvandskille for større tydeligheds skyld var tegnet noget mere skematisk, end det i virkeligheden er.»1 Reusch brukte «jeg» i teksten og ga leseren en forklaring på hvorfor han ga seg i kast med akkurat denne problemstillingen. Skolekartet stemte nemlig ikke helt med virkeligheten. Vi kan også tolke mer ut av sitatet over, for det virker som om Reusch brukte skolekartet som et påskudd til å skrive fagartikkelen. Han ville rett og slett greie ut om detaljene i vannskillets beliggenhet. Og det er et godt utgangspunkt for å formidle en historie, enten målgruppen er forskere eller lesere uten kunnskap om de faglige detaljene.

Når jeg leser geologiske fagartikler fra tidlige årganger av Norsk geologisk tidsskrift i dag, glir det faglige og det allmennrettede over i hverandre. For å illustrere dette poenget har jeg tatt med starten på en tilfeldig valgt populærvitenskapelig artikkel fra samme år som Reusch’. Tittelen er «Vandmangel i Norge 1904», og den sto på trykk i tidsskriftet Naturen i 1905, et «Illustreret maanedsskrift for populær naturvidenskab» utgitt av Bergens Museum:

Fra hele den sydøstlige del af Norge har der i den forløbne høst og vinter stadig lydt mere eller mindre sterke klager over mangel paa vand. Navnlig er det distrikterne omkring Kristianiafjorden, hvor denne vandmangel har medført ulemper.2

Som for Hans Reusch er det geografiske en naturlig start for å formidle til allmennheten. Tilnærmingen er praktisk rettet, og tematikken angår mange, inkludert eiere av vannavhengig industri (særlig sagbruk), som Steen kommer inn på senere i artikkelen. Det er verdt å merke seg at det faglige nivået på Reusch’ fagartikkel og Steens populærvitenskap ikke skiller seg markant fra hverandre.

Med den økte faglige spesialiseringen utover 1900-tallet forsvant fagartiklene av typen som Reusch og hans samtidige skrev. På 1920-tallet ble fagartikler i Norsk geologisk tidsskrift ofte skrevet på tysk, før engelsk tok fullstendig over fra 1941 og utover. I dag heter tidsskriftet Norwegian Journal of Geology, artiklene skrives med IMRaD-struktur, og ingen av dem er på norsk. Selv i Frankrike, der fransk lenge har stått støtt som et faglig formidlingsspråk, ble det vanligere å skrive naturvitenskapelige fagartikler på engelsk i 1970- og 80-årene. Franske forskere tilpasset seg raskt den engelske fagsjargongen og skrivemåten samt en utstrakt bruk av selvsiteringer for å rette fokuset mot nasjonale forskergrupper og forskertradisjoner.3

Som forsker skriver jeg som regel fagartikler som gis ut i spesialiserte internasjonale tidsskrifter. Alle artiklene har en IMRaD-struktur. IMRaD-formatet har sine klare fordeler, for det er lett å få tak på hva som er nytt, og hvilke metoder som er brukt. Dermed blir resultatene lettere etterprøvbare. Likevel er det en utfordring at artiklene er for spesialiserte og skrevet i en teknisk og kjedelig språkdrakt. Samtidig er forskere opptatt av at andre forskere skal lese deres artikler og bruke resultatene i videre forskning. Det kan virke som et paradoks.

For å nå bredere ut til fagfeller kan man lære av forskningsformidlingen. Det finnes enkle grep for å gjøre fagartikler enklere å forstå og mer interessante. Jeg forsøker å skrive fagartikler uten de altfor spesialiserte faguttrykkene, for jeg henvender meg ikke alltid til bare til en liten del av geologene, men ideelt sett til hele bredden av geovitenskapen. Flere av de store tidsskriftene, som Nature og Science, trekker formidlingen av fagstoff i en populariserende retning. Metodekapitler flyttes ut av selve artiklene og sammendraget skal skrives på en populærvitenskapelig måte. Alle skal med. En slik utvikling kan også ha betenkelige sider, i alle fall hvis resultater overselges og gjøres mer universelle enn de egentlig er, for å bli akseptert av tidsskriftet. Slikt drar forskningen i spekulativ retning og skaper frustrasjoner i forskermiljøene.

For å vite hvilken nytte andre forskere har av en fagartikkel, er antall siteringer et av målene. Få fagartikler innen faget mitt siteres mer enn to-tre ganger i året. Så man kan forske, skrive og skrive, men kanskje ikke nå ut til sin viktigste målgruppe. Kanskje ligger problemet nettopp i hvordan fagartikler er skrevet, med et tørt og teknisk språk og mangel på forskningsnarrativer. Man bør ikke overvurdere andre forskeres iver etter å forstå. En studie av fagartikler innen biologi har vist at artikler med mange matematiske ligninger fikk færre siteringer enn artikler med få ligninger.4 Hvis artiklene er vanskelige å forstå, blir det også vanskelig å bruke resultatene videre i egen forskning.

Hva er populærvitenskap?

Populærvitenskapelige bøker oppsummerer og greier ut om et tema eller fagfelt, der forfatteren ofte, men ikke alltid, er en fagperson. «Den utgreiende populærvitenskapen er den vanligste sjangeren, skrevet av forskere omkring et tema de forsker på eller kan mye om – bare unntaksvis om egen forskning», poengterer Johan L. Tønnesson og undertegnede i et essay i Prosa i 2017.5 Populærvitenskapbegrepet er oftest knyttet til formidling av naturvitenskapelige fag. Forskere innen fagfelt som historie, arkeologi eller filosofi kan skrive for allmennmarkedet uten at bøkene får merkelappen «populærvitenskap». Likevel kan også bøker innen andre fagfelt være skrevet som populærvitenskap, for eksempel Tidens historie av Trond Berg Eriksen, som dette sitatet er hentet fra:

I Sveits er gamle armbåndsur et av de mest populære samlerobjekter. Da jeg en gang så et vakkert armbåndsur i et butikkvindu, gikk inn og fikk høre dets historie og pris, nektet mannen å selge meg det. For jeg hadde gitt uttrykk for at jeg ville gå med det til hverdags. En slik skjebne unte han ikke sine ur. Han gjorde ikke forretninger med barbarer.6

Svensen og Tønnesson foreslo å avløse betegnelsen «populærvitenskap» til fordel for «naturvitenskapelig sakprosa». Bakgrunnen var at «populærvitenskap» impliserer en forenkling av vanskelig tilgjengelig stoff, og at uttrykket dermed kan virke paternaliserende ved at formidlingen skjer ovenfra (fra forskere og professorer) og ned til de «uvitende». Man skal ikke undervurdere lesernes interesse for faglig stoff. Mange av de bestselgende, norske populærvitenskapelige bøkene utgitt de siste årene, som for eksempel Gleden med skjeden7 og Hjernen er stjernen, 8 er utgreiende i stilen og er kjennetegnet av svært mange faglige detaljer.

Det er store sjangervariasjoner innen populærvitenskapen, alt fra faktabøker og håndbøker til fortellende sakprosa. Sistnevnte er blitt vanligere de siste årene og kjennetegnes av en overbyggende historiefortelling med en tydelig dramaturgi, personportretter, utstrakt bruk av litterære virkemidler og innslag av kreativ skriving. Leserne av populærvitenskapelige bøker forventer ofte en historie, en dramaturgi og en kreativ formidlingsstil, som uttalt i Erik Steinegers anmeldelse av Andreas Tjernshaugens populærvitenskapelige bok Meisenes hemmelige liv (begge utgitt i 2015).

Jeg savner altså mer bruk av dramaturgiske virkemidler. Nysgjerrigheten må pirres, da blir vi mer tålmodige med informasjon om hva forskningen (ikke) kan gi oss svar på. Naturvitenskapelig sakprosa har mye å lære på dette feltet. De store mesterne innen forskningsformidling (Attenborough, Sacks, Diamond osv.) er svært nøye med den dramaturgiske oppbyggingen.9

Et annet argument som peker i retning av et navneskifte, som kanskje er viktigst, er at populærvitenskap lenge har slitt med å bli tatt på alvor som litterær sjanger. Bokanmeldelsene har vært få sammenlignet med andre sakprosasjangre rettet mot allmennheten. Et konkret eksempel er at nesten ingen av de mest kjente populærvitenskapelige bøkene de siste årene er blitt anmeldt i Morgenbladet.10 I tillegg er ikke bøker fra sjangeren inkludert i kåringer av de beste sakprosabøkene i Norge. Unntaket er Faktasjekken11 fra 2017, med en egen klasse for populærvitenskap. Men selv de mest sentrale populærvitenskapelige bøkene skrevet siden 1990-årene, manglet på nominasjonslisten – og faglig tunge bøker innen samfunnsfag og humaniora dominerte.12

En utbredt oppfatning av populærvitenskap er at målgruppen først og fremst består av barn og unge. Resultatet er at hele sjangeren får noe barnlig og ufarlig over seg. Selv da jeg skrev Enden er nær, en bok om hvorfor naturkatastrofer har krevd hundrevis av millioner av menneskeliv,13 ble jeg møtt med holdninger av typen «den boken vil sikkert ungene mine ha glede av, de er så interessert i vulkaner». Boken min var altså ikke skrevet for barn, men for et voksent publikum.

Det er også verdt merke seg Brageprisen 2019, der Åpen klasse var øremerket bøker innen «populærvitenskap for voksne og barn/ungdom».14 I de fleste andre brageprissjangre, enten det er biografier, krim, noveller eller reiselitteratur, vurderes selvfølgelig ikke bøkene for voksne og barn i samme kategori.15

Mitt inntrykk er at det er et stykke igjen for at populærvitenskap skal bli tatt på alvor som litteratur – og ikke bare som entusiastisk og morsom formidling av fakta. Sjangeren rommer, eller burde i alle fall romme, mye mer. På samme måte som romaner om for eksempel samlivsbrudd kan gi innsikt i mellommenneskelige forhold utover hva en opplysningsbrosjyre om temaet kan formidle, kan også populærvitenskapen være større enn summen av sine fakta.

Campussakprosa og memoarer

Det er paradoksalt at de som skriver om livet i akademia, stort sett er skjønnlitterære forfattere. Mange kjenner til campusromanen, med David Lodge i spissen og boken Changing places (1975), som ofte regnes som den første campusromanen. Her hjemme har blant andre Helene Uri skrevet om livet i akademia, også fra et språkvitenskapelig ståsted.16 Men hvorfor er det ingen som skriver om det å være forsker på et universitet, uten å dikte? Campussakprosaen er vanskelig, nærmest umulig, å få øye på. «Virkelighetslitteratur» blitt en merkelapp på en skjønnlitterær sjanger, men det er jo sakprosaen som egentlig er virkelighetslitteratur.

Jeg har alltid likt meg på Blindern, har egentlig bare vært borte fra stedet noen måneder siden 1991. Under jobbingen med min siste bok, Stein på stein,17 falt det naturlig å skrive om hvordan stedet og tiden etter hvert gled over i hverandre. Resultatet ble selvfølgelig ikke som en campusroman, men jeg beveget meg tydelig i retning av campussakprosa. Avsnittet som er gjengitt under, pluss mange andre små avsnitt gjennom boken, forteller til sammen en historie om livet som forsker:

Jeg elsket Blindern, følte meg hjemme på campus og nøt overblikket fra toppen av Fysikkbygget, rikmannsvillaene langs de rolige gatene, alleene, det å ta på helleristningene nedenfor kjemibygget, den svarte skiferen i en skrent ved Astrofysikk og de røde mursteinsbygningene med alle sine forskere som hadde all verdens tid til å fordype seg i de rareste ting. Jeg hadde vokst meg inn i stedet, likte å gå med myke skritt gjennom lesesalene, føle på stillheten som lå over rekkene med trepulter og de studerende. Studentene ble yngre for hvert år, som om tiden ble komprimert mens jeg holdt på med egne ting, ja alt fremstod som samtidig, som nåtid, enten det var Oslogrytas fødsel da isen trakk seg tilbake og smeltet seg forbi Gardermoen og oppover Gudbrandsdalen, de gamle boplassene på Blindern eller alle middagene jeg spiste i studentkantinen.18

Jeg hadde som mål å åpne opp dørene til akademia.19 Temaer som tas opp i Stein på stein, inkluderer hvordan det er å etablere seg på et universitet med så å si ingen faste stillinger å søke på, som beskrevet over, om det å være ung og usikker, om å få seg en på trynet (metaforisk sett), om liv og død og oppturer og nedturer i akademia.

Figur 8.1.

Hvordan gjøre faglige innsikter og metoder tilgjengelig for personer utenfor fagfeltet? I populærvitenskapelig skriving kan feltarbeid være en kilde til gode historier. Bildet viser typiske hjelpemidler til bruk under geologisk feltarbeid. Foto: H.H. Svensen.

Noe av det som var vanskeligst med manusjobbingen, var grensen mellom det private og det personlige. Både forlag og en lesergruppe anbefalte å løfte opp faktadelen av manuset. Underveis kuttet jeg tekst på egen oppfordring og vred manuset i retning av mindre fokus på det private. Likevel var målet mitt å skrive en populærvitenskapelig memoar.

Jeget som litterært grep

De siste årene er det blitt vanligere å skrive om egne erfaringer i populærvitenskapelige bøker. Jeget opptrer ofte i rammefortellinger eller som et grep for å få leseren til å kjenne seg igjen. Eksempler inkluderer bøkene Karbon20 og Menneskets grunnstoffer21 . I sistnevnte brukes jeget i begynnelsen av hvert kapittel for å få fram et felles erfaringsgrunnlag med leserne:

Lyset i datamaskinen jeg ser på, de elektriske signalene som går fra tastene jeg trykker på, og inn i kretskortet bygget av plast, silisium og metaller – prosessene som lar meg skrive denne boken – alt dette drives av den kjemiske energien i et litiumbatteri. Jeg ladet batteriet tidligere i dag ved å koble datamaskinen til en stikkontakt i veggen.22 (Røyne, 2018, s. 135)

Her kan det skytes inn at den vanligste måten å skrive populærvitenskap på er å holde seg til faktaene og unngå fortellergrep som inkluderer et jeg. Slike bøker har likevel mange lesere, så det er klart at folk har lyst til å lære nye ting, særlig når temaet er kropp og helse. Et eksempel som kan trekkes inn her, er den bestselgende boken Hjernen er stjernen, skrevet av Kaja Nordengen.23 Det første kapitlet starter slik:

Menneskehjernens bølgete overflate, som minner om utsiden av en valnøtt, kalles hjernebarken. Den er fullpakket av nerveceller, og var en revolusjon i evolusjonshistorien. Jo større hjernebark et dyr har, jo større er mulighetene for høy intelligens.24

Den første setningen starter altså med en definisjon av «hjernebarken». Forfatteren strekker seg, tilsynelatende i alle fall, ikke langt etter å fange leseren, men tar det for gitt at leseren er interessert i temaet og vil lære mer. Mangelen på en tilstedeværende forfatter i jegform (a la Nordengen), eller den bevisste bruken av jeget i åpningssekvensene (a la Eriksen og Røine), skiller seg markant fra den gjennomgående jegbruken i den populærvitenskapelige memoarsjangeren som forfattere som Anne Hope Jahren og Sjöberg skriver seg inn i – og hvordan jeg trekker inn mine egne erfaringer i Stein på stein.

Populærvitenskap og memoar

Amerikanske Anne Hope Jahren ga ut den populærvitenskapelige boken Lab Girl i 2016, og som kom ut på norsk i 2017 med tittelen Alt jeg vet om planter. Hun er geobiolog og har skrevet en bok om sitt liv som forsker, inkludert private erfaringer. Lab Girl har utstrakt bruk av dialoger som er gjengitt i sitatform (anførselstegn), noe som bringer leseren tett på handlingen. Her er et utdrag fra en samtale mellom Jahren og hennes nære akademiske samarbeidspartner:

«Du vil vel ikke flytte til Atlanta og hjelpe meg med å bygge opp en lab?» spurte jeg. «Jeg kan betale deg. Jeg er i hvert fall ganske sikker på at jeg kan det.»

Han tenkte seg om en stund. «Kan vi ta med oss radioen?» spurte han og pekte på den istykkerrevne plastradioen vi var på vei til å kaste i en conteiner bak bygningen.

«Ja», svarte jeg. «Vi kan kjøpe en hel haug av dem.»25

Fredrik Sjöberg, den svenske forfatteren bak bøkene Rosinkongen og Fluefellen, er verdt å trekke inn i denne sammenhengen. Sjangermessig befinner Rosinkongen seg et sted mellom «essay, roman, biografi, selvbiografi», som det står på omslaget til boken. Det selvbiografiske handler blant annet om Sjöbergs oppvekst og forholdet til naturen og teknologi. Han kommer tidlig i boken inn på utfordringene knyttet til endringer og beskrivelser av fortiden:

Til slutt eier man bare luktene. Kanskje også den klirrende lyden av flasker når sjåføren lastet tomgods på bryggeribilen, eller lyden fra glødemotorene til fiskebåtene i Tre Bröders Sund. Alle sånne ting. Nå for tiden stoler jeg bare helt og fullt på minner som aldri ble dokumentert. Ikke fordi fotografier lyver, men fordi de tvert imot umuliggjør de halvløgnene som er alle virkelige minners bedre halvdel.26

Jeg intervjuet Sjöberg på Norsk sakprosafestival for noen år siden, og spurte ham om alt som står i boken, er sant, eller om han har tatt seg friheten til å dikte opp situasjoner og stemninger for å gjøre historiene mer interessante. Som han selv skriver, eier man til slutt «bare luktene», bare fornemmelsen av fortidens hendelser. Bakgrunnen for spørsmålet var i tillegg at Rosinkongen er blitt utgitt som roman i Tyskland, og at boken er full av utrolige historier. Sjöberg svarte at alle de historiske detaljene er korrekte. Og teksten som omhandlet hans eget liv? Er alt sant? «Det skal dere bare drite i», var svaret.27

Kanskje stilles det andre krav til sakprosa i andre land, men svaret til Sjöberg er på kant med leserkontrakten her hjemme. Det er ikke rom for diktning. Likevel må det påpekes at fortiden alltid er vanskelig å rekonstruere, og hva som faktisk har skjedd på et gitt tidspunkt, vil alltid være gjenstand for fortolkning. Forfattere har rett til å skrive om sitt liv og har eierskap til sine memoarer, enten de er pyntet på, justert, eller på annen måte utsatt for tidens sløve kniv.

Det blir ofte understreket, i anmeldelser av populærvitenskapelige bøker, at jeget ikke må være for fremtredende og ta oppmerksomheten bort fra det som oppfattes som sjangerens viktigste funksjon: formidling av fakta. Innen en slik forståelsesramme er jeget utelukkende et virkemiddel for å skape gjenkjennelse hos leserne. Da ender memoarer fort opp i en trang dal, ute av syne og langt borte fra de vanlige ferdselsårene.

I en utgave av tidsskriftet Creative Nonfiction, som utgis i USA, dedikert memoarer, skriver Robert Atwan om kritikken som ofte rettes mot memoarer:

Ever since their spike in popularity in the mid-1990s, memoirs have been the subject of much negative criticism. This dismissive attitude has largely centered on two leading questions asked of memoirs: the degree of an author’s truthfulness and the extent of his or her self-absorption, a complaint normally referred to pejoratively as «narcissism.» In my opinion, both of these critical complaints, often unjustified, have persisted both in the press and the academy mainly because we have not collectively developed a more systematic basis for reading and evaluating memoirs.28

Utsagnet speiler om mulig en annen populærvitenskapelig tradisjon enn her hjemme. Men det kan også argumenteres for at lignende holdninger er til stede i Norge: Man skal holde seg til faktaene og skyve erfaringer, følelser og mellommenneskelige forhold over i det skjønnlitterære.

Naturvitenskapelig poesi som mulighet

Vil man fri seg fra IMRaD, men likevel skrive om faget sitt, kan populærvitenskap være løsningen. Da får man også skrevet om faget sitt på norsk. Hvis man vil eksperimentere med litterære grep og formater, men likevel tviholde på fagartikkelen som sjanger, finnes det faktisk andre muligheter. I 1996 ble det utgitt en fagartikkel i tidsskriftet Marine Ecology, skrevet på rim. Her er et utdrag fra introduksjonen til artikkelen:

When working in science one seldom has time

To work up the data then put it in rhyme,

But if science seems dull perhaps we should alter

And bring back the methods of GARSTANG, WALTER (1951).

A note on such brackets (e.g.) by this token

Things may be read which should not be spoken.

The next authors I mention according them honour

For reviewing algal epifauna are SEED & O’CONNOR (1981).

Their paper summarises earlier references

To algal epifauna’s habitat preferences.29


Metoden til Walter Garstang går ut på å skrive om naturvitenskap (og dyr) på rim, noe han gjennomførte i bokform i 1951.30 Bruken av poesi for å formidle fag ble undersøkt av Sam Illingworth i en studie fra 2016. To grupper med forskere ble bedt om å lese henholdsvis et ordinært vitenskapelig abstract og det samme abstractet skrevet i diktform. Deretter svarte begge gruppene på spørsmål som handlet om innhold og forståelse. Studien viste at den poetiske tolkningen av forskningen var vanskeligere å forstå.31 Likevel ble overføring av meningsinnhold godt ivaretatt. Konklusjonen var at dikt er godt egnet til å inspirere leserne, men at det ikke bør erstatte det vitenskapelige abstractet. Det gjenstår å se hvordan lesere utenfor akademia vil vurdere lesbarheten til de to forskjellige sjangrene. Illingworth benyttet seg av muligheten til selv å presentere sammendraget til artikkelen sin som et dikt:

Are scientific papers understood,

By anyone from outside of the field;

And is an abstract really any good,

If jargon means its secrets aren’t revealed?

Could poetry present a different way,

Of summing up research in a nutshell;

Presented in a language for the lay,

Yet still useful for scientists as well?

This study aimed to find if it was true,

That poems could be a way to convey fact;

By splitting sample researchers in two:

And giving each a different abstract.

The findings showed that whilst prose was preferred,

Related meanings from both were inferred.32

Litterære vendinger og skriving om naturen

Fullt utviklet mani lar deg se den andre siden av døden. Den slår til sterkt og uventet, uansett hvor mange ganger du har vært gjennom det før. Det er kroppen som først merker iveren i det nye som er i ferd med å blomstre opp. Det er som om ryggvirvlene løsner fra hverandre, og du strekker deg liksom oppover mot solen. Du hører ikke annet enn det voldsomme bruset fra blodet som strømmer gjennom hodet fra en langvarig orgasme i det bankende hjertet ditt.33

Slik starter et avsnitt i Alt jeg vet om planter av Anne Hope Jahren. Det kreative grepet som kjennetegner Jahrens bok, er hvordan hun skriver de menneskelige, ofte personlige, erfaringene inn i naturens domene. Naturen, med trær og planter i sentrum, får menneskelige egenskaper og karakteristika – og livet vi lever, flettes sammen i en felles forståelsesramme. Vi er alle en del av jordens kretsløp, enten vi liker det eller ikke. Vi har for eksempel livets faser til felles, med fødsel, forsøkene på å slå rot, kampen om ressursene; vi sørger for våre avkom og legger grunnlaget for kommende generasjonene. Hos Jahren bærer dette grepet poetiske frukter, og er som regel skilt ut av det memoardrevne narrativet som egne kapitler. Her ser jeg et møtepunkt mellom det populærvitenskapelige og såkalt «nature writing», som ofte oversettes til det ikke helt dekkende begrepet «naturbøker» på norsk. Møtepunktet ligger der naturen erfares og tolkes, det ligger i det felles opphavet til trær, planter og dyr. Min interesse ligger i å skrive om geologiens rolle i naturopplevelsene. Jeg forsøker å få jordens dype tid og det geologiske blikket inn i litteraturen.

Figur 8.2.

Å skrive om naturen og den dype tiden innebærer å se og å tolke. Æraer og epoker glir over i hverandre og gir nytt liv, som her fra Krekling ved Kongsberg, der røtter henter næring fra 500 millioner år gamle bergarter. Foto: H.H. Svensen.

Å skrive om livet og forskningen

Stein på stein er ikke sjangertypisk. Etter to lange bokprosjekter var jeg oppriktig lei av å skrive utgreiende populærvitenskap. Jeg ville gjøre noe annet, ville skrive om mitt eget forskningsfelt og mine egne erfaringer som akademiker – en memoar rett og slett. Og hvorfor ville jeg gjøre det? Jo, som forsker består hverdagene av mye rutiner. Man er i laboratoriet, på feltarbeid eller holder på med sine ting. Og av og til skriver man en fagartikkel, og kanskje finner man ut noe spennende. Kanskje blir det en nyhetssak. Kanskje leses disse funnene i hele forskningsmiljøet. Men det er uansett en liten del av forskervirksomheten som man da skriver om. Hva med alt det andre? Jeg ville utforske om forskerhverdagen kunne bli litteratur – og trekke memoarelementer inn i det populærvitenskapelige.

Jeg ble ferdig med hovedfag i 1996 og har holdt på med forskning siden da. Den første boka jeg skrev, Enden er nær,34 handler om naturkatastrofer. Sjangermessig er den en blanding av kulturhistorie og naturhistorie, skrevet i løpet av et par års tid. Den andre boka mi handler om hvorfor det finnes fjell på jorden – den heter Bergtatt35 – og den tok det fire-fem år å skrive, det samme gjelder Stein på stein. Hadde jeg skrevet bøkene som heltidsforfatter, hadde fokuset vært bedre og jobben raskere. De to første bøkene mine var veldig research-tunge, for jeg skrev om temaer og forskningsfelt som jeg ikke jobbet med selv. Jeg satte meg inn i den relevante forskningen og videreformidlet de aspektene jeg syntes var mest spennende innenfor rammene av bøkene.

Figur 8.3.

Jeg har aldri forsket på hvorfor det finnes fjell på jorden, men har skrevet en populærvitenskapelig bok om temaet. Her er et av fjellpartiene fra de franske alper som fungerte som inspirasjon for skrivingen. Foto: H.H. Svensen.

Jeg studerte idéhistorie etter at jeg var ferdig med doktorgrad i geologi, så det var naturlig å ta med vitenskapshistoriske vinklinger inn i populærvitenskapen. De tverrfaglige koblingene mellom geologi og idéhistorie virket svært relevante, og kunne kaste nytt lys over hvordan teorier om både naturkatastrofer og fjellkjeder har utviklet seg fra 1700-tallet og frem til i dag. Ved å ta med andre fagfelt inn i bokprosjektet fikk det tverrfaglige egne bein å stå på, langt utover det som ofte kalles «å sukre den bitre faktapillen». Tverrfagligheten ble med andre ord mer enn et grep for å fenge leserne. Men researchen ble omfattende, nesten som doktorgradsprosjekter. Bøkene ble likevel skrevet i populærvitenskapelig form for å være tilgjengelige for lesere utenfor akademia.

Forskning er blitt en integrert del av hvem jeg er og hvordan jeg tenker. Og det ligger mye interessant i skjæringspunktet mellom fag, liv og familie og det man ellers er interessert i.

I Stein på stein ville jeg skrive mer om hvordan det er å være en ung forsker som forsøker å etablere seg på et universitet og i et internasjonalt fagfelt. Etter en doktorgrad er ikke utsiktene til en fast jobb gode, med mindre man er villig til å flytte langt etter jobbene. Og selv de eldre forskerne, med hauger av publiserte fagartikler og lange CV-er, sliter:

Blir man værende på samme sted for lenge, blir man til slutt tatt for gitt, man blir et problem og en utgiftspost. Jeg tenkte på han jeg møtte under et kort opphold i Zürich under hovedfaget mitt på midten av 1990-tallet, den midlertidige 50-åringen. Han var som en nomade, ansatt en måned her, et halvt år der, på penger gamle venner i akademia klarte å skrape sammen. Jeg hørte folk prate om ham, om det å ta ansvaret for å holde liv i mannen og hans havarerte akademiske karriere. Så han ikke selv at han ikke var god nok, at skriften lyste på veggen? Utdatert. Gammel. Uønsket. Hvor han skulle etter Zürich, visste han ikke. Han hadde noen kontakter i USA som skyldte ham en tjeneste, så kanskje dit.36

Jeg ville ha denne typen erfaringer fra akademia med i boken, og nedprioriterte det tradisjonelle populærvitenskapelige stoffet, som for eksempel ideer og resultater fra andre forskergrupper. Det finnes flere bøker på engelsk som beskriver bredden i forskningen og alle de forskjellige hypotesene.

Etter hvert viste det seg at jeg hadde valgt en vanskelig vei, og at jeg begynte å angre på sjangervalget. Boken kunne trolig ha blitt skrevet på en tredjedel av tiden hvis jeg hadde valgt en struktur som er typisk for populærvitenskapelige bøker. Det vil si med et kapittel for de forskjellige faglige temaene, med underkapitler og strukturerende mellomoverskrifter. Men istedenfor utstrakt bruk av retoriske spørsmål og utropstegn forsøkte jeg å fange leseren med en fortelling.

Fortellinger knyttet til opplevelser under feltarbeid, ble til slutt en viktig del av boken. Jeg har vært på feltarbeid i Sør-Afrika mer enn ti ganger og har opplevd mye. Nesten alt land i Sør-Afrika er eid av private, og gjerdet inn. Du kan ikke gå et sted som er gjerdet inn, hvis du ikke har tillatelse. Her er et eksempel på en episode fra Sør-Afrika, da kollega Sverre Planke og jeg skulle spørre om tillatelse av grunneier for å undersøke et fjell:

Et okerfarget murhus i kolonistil lå i enden av veien, med inngangsparti og veranda på langsiden, med knuste vinduer og med en sliten fasade og hull i taket. Tre stråhytter lå rett til venstre for huset, og det virket som om det stod en stråhytte inne i selve huset også. Noen geiter passerte bilen, et par unger holdt på med en sykkel. Vi gikk ut av bilen og mot inngangspartiet. Et par menn kom gående mot oss og vi spurte etter eieren, fortalte at vi var geologer og ville se på fjellet. Noen minutter senere ble vi vist inn i huset. Stemningen var annerledes enn noe annet jeg hadde opplevd i dette landet. Alle andre gårder hadde hvite eiere. Magefølelsen var ikke god. Jeg visste ikke hva som ventet oss i det falleferdige huset.

Sjefen i huset stirret på Sverre. Han satt i en lenestol og nikket idet vi kom inn, en mann i femtiårsalderen, kanskje litt eldre, barbert på hodet og kledd i et rødlig, posete plagg, en slags kofte. To kraftige menn stod på hver sin side av ham.

Why you want to go to the mountain?

Sverre forklarte hva vi holdt på med, og at vi trengte prøver herfra. Det handlet om gamle gassutbrudd og klimaendringer. Vulkaner. Vi hadde kommet helt fra Europa for å se dette fjellet, men en times tid var nok.

Why you white people always start war?

Stemmen hans var ru og mørk. Sverre og jeg kikket på hverandre. Jeg hadde ikke sett for meg at invasjonen i Irak kom til å bli et tema her nede. Og vi hadde uansett ikke noe med storpolitikken å gjøre. Misforståelsen kunne lett rettes opp.

Eh, we are not Americans. We are Norwegians.

To rødsprengte øynene var festet på meg.

Why you start war? You white people always take what you want, think you can have everything.

We don’t start war. We are geologists.

Plankegulvet var skittent og laget av et hardt treverk fra kolonitidens glansdager. Nå lå tynne riss av sand og leire mellom de brede og slitte plankene. Jeg løftet blikket mot den tomme vindusrammen, så et fjell som sakte løste seg opp i den lyseblå høsthimmelen.37

Under arbeidet med denne sekvensen forsøkte jeg å formidle både en stemning og forholdet mellom det rent faglige og det personlige. Jeg jobber med geologi, med stein, men veien til steinene går gjennom folk. Noen lurer på hvorfor jeg absolutt må ta med meg prøver fra eiendommene sine, andre tror jeg er ute etter å kartlegge mineralressurser. Besøket på den omtalte gården var uvanlig, og hadde i seg materiale til en interessant scene. Jeg forsøkte å få frem usikkerheten jeg følte, uten å si noe om det direkte. Utgangspunktet mitt var altså det klassiske begrepet «show, don’t tell». Og samtalen jeg hadde med eieren, var såpass spesiell at jeg kunne gjengi den i etterkant – med tankestreker vel og merke, for jeg husket ikke nøyaktig hva som ble sagt.

Figur 8.4.

En del av jobben som geolog på feltarbeid går ut på å finne ut hvem som eier landområdene man vil undersøke. Av og til kan det by på problemer, særlig der det er langt mellom folk og gårder, som her i det vestlige Sør-Afrika. Foto: H.H. Svensen.

Gamle feltdagbøker og fotografier

Alexander du Toit er en av de store heltene innen geologien. Han var blant de første som jobbet med teorien om kontinentaldrift, og gjorde banebrytende forskning på storskala vulkansk aktivitet i Sør-Afrika. Han gjorde feltarbeid fra 1903 og utover. Jeg har fulgt i fotsporene hans, både faglig sett og med hensyn til valg av lokaliteter. Jeg hadde som mål å undersøke hva han tenkte om både landskapet og forskertilværelsen, men det var lite informasjon å finne. Du Toit skrev både bøker, fagartikler og rapporter, men holdt seg til det faglige og skrev ikke om seg selv eller nære ting. Og hvorfor skulle han det?

Jeg valgte å beskrive et av de få fotografiene av ham, det ble tatt under et av de første feltarbeidene han gjorde som nyansatt i den geologiske undersøkelsen i Kapp-provinsen.

På et av de få bildene som finnes av du Toit, han likte ikke å bli fotografert, sitter familien foran vognen til den geologiske undersøkelsen. Konen og sønnen smiler. Gutten er kanskje tre år, så bildet må være tatt under en av de første feltturene i 1903 eller 1904. Du Toit, som traff sin blivende kone, Adelaide, under studietiden i Glasgow, ser rett på kameraet, myser litt, er slank, har briller og en stor bart. Var han streng? Raus? Hyggelig? Jeg så for meg hvordan dagene i felt kan ha vært. Han kartlegger og undersøker nye blotninger og knauser; hun passer sønnen som leker i skyggen av vognen, lager mat. De ser lykkelige ut.38

Jeg har undersøkt noen av feltdagbøkene til Alexander du Toit, mest fra de første årene han jobbet som geolog. De inneholdt lite informasjon utover hvor han har vært, navnet på prøver han har samlet og enkle beskrivelser av geologi. Når jeg ser gjennom egne feltdagbøker, er de ganske like. Man er så opptatt med å observere og tolke landskapet at skriving og notater nedprioriteres. Øyeblikket trumfer alt. Feltbøkene blir dermed ganske kryptiske og kortfattede.

Jobbingen med Stein på stein gjorde at jeg begynte å føre en mer detaljert dagbok under feltarbeid i Øst-Sibir og i Sør-Afrika. Kanskje kunne jeg bruke tekstene i boka? Via skrivingen så jeg plutselig meg selv litt på avstand. Hva er det jeg holder på med? Hva er det som betyr noe her og nå? Jeg tok notater om været, om landskapet og innholdet i samtaler med folk jeg møtte underveis. Dermed kunne jeg gjengi dialoger fra flere år tilbake i tid og være sikker på at jeg ikke husket feil.

Alternativet til å skrive ned samtaler underveis er å assosiere friere basert på hukommelsen og gjengi dialoger slik man tror de fant sted. Da må man i så fall gi slipp på den rigide norske sakprosakontrakten mellom forfatter og leser, der ingenting skal diktes opp.

Øyeblikkets magi og inspirasjon til å skrive

Underveis i skrivingen av Stein på stein jobbet jeg med et kurs i forskningsformidling ved Universitetet i Oslo. Kurset heter Formidling og vitenskapsjournalistikk (MNKOM-3000/4000) og tilbys studenter på bachelor- og masternivå. I en periode var jeg kursansvarlig for MNKOM og tok del i undervisning og veiledning. Studentene skulle skrive oppgaver innen en rekke sjangre, som essay, kronikk, blogg og populærvitenskapelig artikkel. Essayet falt vanskeligst for studentene, kanskje fordi det var få relevante essay om naturvitenskapelige temaer å lære av, kanskje fordi essayet er mer krevende både faglig og litterært. Det krever en viss modenhet og oversikt. Til slutt måtte vi lage en detaljert oppskrifter på hvordan et essay kan skrives. Forsøkene deres − forsøkene på forsøk – hadde til felles at de underkommuniserte aspekter ved forskning som har opplagt interesse for lesere utenfor akademia. For eksempel skrev en biologistudent om dyreforsøkene han utførte som en del av masteroppgaven. I førsteutkastet av essayet nevnte han så vidt dyreforsøkene og vektla hva resultatene skulle brukes til. Da jeg spurte studenten (Jacobsen, se sitat under) om hvordan han egentlig utførte dyreforsøkene, så viste det seg at han snittet opp ryggraden til rotter, satte inn små elektroder og sydde igjen. Deretter kunne målingene starte. Praksisen er ganske eksotisk og gir en fin inngang til formidling av forskningspraksis. Så hvorfor da ikke skrive om det, skrive om detaljene, rutinene og de etiske aspektene? Ved å diskutere sin egen tekst i en samtalegruppe ble både studentens holdninger til eget forskningsarbeid og teksten endret:

Min livslange kjærlighet for dyr ledet meg til å studere biologi, og dermed inn i en verden med etiske dilemmaer. For dyr brukes i forsøk. Min i utgangspunktet skeptiske holdning til forsøksdyr ble satt på prøve. Den økte innsikten i biologiens verden viste meg hvor viktig denne typen forskning kan være. Og nå står jeg midt oppi det, med en skalpell i hånden, en bedøvet rotte på bordet foran meg og en rasende etisk debatt i hodet. «Hva er det jeg driver med?»39

En av lærdommene fra kurset er at studentene har mye kunnskap om temaer som få utenfor akademia kjenner til – og at forskerrutiner kan fungere som en vei til engasjerende og kreativ skriving.

Forskerrutinene og livet som akademiker er sentrale temaer i Stein på stein. Men overordnet sett handler boka om fagfeltet mitt, det vil si geologi, fortidens masseutryddelser og raske klimaendringer. Jeg forsker på nye forklaringsmodeller for de mest dramatiske periodene i jordens historie. Problemet er at når man skal skrive narrativ sakprosa med en sammenhengende og helhetlig historie, så passer ikke forskning og forskerlivet så lett inn i en slik ramme. Jeg hadde ikke et prosjekt a la Morten Strøksnes som skal fiske i Lofoten, med en logisk begynnelse, et høydepunkt og en naturlig slutt.40 Forskervirket derimot, er vevd sammen resten av livet, både det kollegiale og det private. Hverdagene dominerer, og høydepunktene er få og lave. Det er ikke opplagt at man kan hente ut hendelser og episoder som til sammen kan bli en interessant og helthetlig fortelling som kan bære en hel bok.

Figur 8.5.

Jordens historie ligger lag på lag foran våre øyne. Det gjelder bare å tolke de rette signalene for å rekonstruere fortiden. Bildet viser lagdelte avsetninger av leire og vulkansk aske fra øya Fur i Limfjorden, Danmark. Foto: H.H. Svensen.

Av og til drømmer jeg om å presentere nye forskningsresultater i populærvitenskapelig form – uten først å gå veien om fagartikkelen. Om det er realistisk, vet jeg ikke. Det er ikke i poesien løsningen ligger for meg, men heller i beskrivelser av naturen, jordens hukommelse og hvordan forskningen på det største av alle kretsløp faktisk utøves. Og da bør jeg kanskje holde meg til populærvitenskapen.

Den dype tiden, endringene gjennom æraer og eoner, flyter sammen i dagens landskap. Forhistoriens bergarter ble brutt ned, hult ut av isbreers tyngde, tæret av bekker og elver, skylt ut i en stille bukt langs kysten der mineralkornene falt til bunns mens de oppløste grunnstoffene ble tatt opp i næringskjeden. Det døde gis liv i det største av alle kretsløp.41

Takk

Jeg vil gjerne takke Anne Kristine Haugestad for transkribering av et foredrag jeg holdt i 2018 (som danner grunnlaget for denne artikkelen). Både Norunn Askeland og Iben Brinch Jørgensen har fulgt manuskriptet fra idé til artikkel, og har vært rause med konstruktive kommentarer. Jeg vil også takke Johan Tønnesson, Lena Pettersen og to anonyme fagfeller for gode innspill samt Norges forskningsråd for finansiering til Senter for jordens utvikling og dynamikk, via SFF-ordningen, prosjektnummer 223272.

Referanser

Atwan, R. (2015). Of memoir & memory. Creative Nonfiction, Issue 55, Spring 2015, 10–13.

Boaden, P.J.S. (1996). Habitat Provision for Meiofauna by Focus serratus Epifauna with Particular Data on the Flatworm Monocelis lineata. Marine Ecology, 17, 67–75.

Brochmann, N. og Dahl, E.S. (2017). Gleden med skjeden. Oslo: Aschehoug.

Dressen-Hammouda, D. (2002). Accounting for fieldwork in three areas of geology: A situated analysis of textual silence and salience. Linguistics. University of Michigan, Ann Arbor, 2002. English. fftel01011742 ff.

Eriksen, T.B. (1999). Tidens historie. Oslo: J.M. Stenersens Forlag.

Fawcett, T.W. & Higginson, A.D. (2012). Heavy use of equations impedes communication among biologists. PNAS July 17, 2012 109 (29) 11735-11739; https://doi.org/10.1073/pnas.1205259109

Hessen, D.O. (2016). Karbon. En uautorisert biografi. Oslo: Cappelen Damm.

Hessen, D.O. (2017). Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn. Oslo: Cappelen Damm.

Illingworth S. (2016). Are scientific abstracts written in poetic verse an effective representation of the underlying research? [version 3; referees: 3 approved]. F1000Research 2016, 5:91 (https://doi.org/10.12688/f1000research.7783.3)

Jacobsen, D.P. (2014). Dyr forskning. https://danielpitzjacobsen.wordpress.com /2014/05/21/dyr-forskning/ (lastet ned 14.11.2018)

Jahren, H. (2016). Lab girl. New York, Toronto: Alfred A. Knopf.

Jahren, A.H. (2017). Alt jeg vet om planter. En fortelling om vitenskap og kjærlighet. Oslo: J. M. Stenersens forlag.

Lodge, D. (1975). Changing places. London: Harvill Secker.

Müller, R. (2014). Det som ble Norge. Om fjell, is og liv gjennom 2902 millioner år. Oslo: Aschehoug.

Müller, R. (2018). Skogens historie. Og den besværlige trangen til å spore ulv. Oslo: Aschehoug.

Nordengen, K. (2016). Hjernen er stjernen. Ditt eneste uerstattelige organ. Oslo: Kagge Forlag.

Reusch, H. (1905). En eiendommelighed ved Skandinaviens hoved-vandskille. Norsk geologisk tidsskrift, 1, 1.

Røsvik, M. (2018). Knaus på knaus. Prosa, 2018. http://prosa.no/bokanmeldelser/knaus-pa-knaus.

Røyne, A. (2018). Menneskets grunnstoffer. Oslo: Kagge Forlag.

Sjöberg, F. (2015). Rosinkongen. Oslo: Forlaget Press.

Steen, A.S. (1905). Vandmangel i Norge 1904. Naturen, 1905, side 199–204.

Steineger, E. (2015). Sjalusi, utroskap og nabokrangel. Prosa, 2015. http://prosa.no/bokanmeldelser/sjalusi-utroskap-og-nabokrangel/

Strøksnes, M. (2015). Havboka. Oslo: Forlaget Oktober.

Svensen, H.H. og Tønnesson, J.L. (2017). Fakta uten naturvitenskap. Prosa, 2017. http://prosa.no/essay/fakta-uten-naturvitenskap/

Svensen, H.H. (2018). Stein på stein. På sporet av den største masseutryddelsen i jordens historie. Oslo: Aschehoug.

Svensen, H. (2011). Bergtatt. Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde. Oslo: Aschehoug.

Svensen, H. (2006). Enden er nær. Om naturkatastrofer og samfunn. Oslo: Aschehoug.

Sverdrup-Thygeson, A. (2018). Insektenes planet. Om de rare, nyttige og fascinerende småkrypene vi ikke kan leve uten. Oslo: J.M. Stenersens forlag.

Tjernshaugen, A. (2015). Meisenes hemmelige liv. Oslo: Kagge Forlag.

Uri, H. (2006). De beste blant oss. Oslo: Gyldendal.

Vestre, K. (2018). Det første mysteriet. Oslo: Aschehoug.

Walter, G. (1951). Larval Forms and other Zoological Verses. Chicago: University of Chicago Press.

1Reusch, 1905
2Steen, 1905
3Dressen-Hammouda, 2002
4Fawcett og Higginson (2012).
5Svensen & Tønnesson, 2017
6Eriksen, 1999, s. 248
7Brochmann og Dahl, 2017
8Nordengen, 2016
9Steineger, 2015
10Her er noen få eksempler på bøker som ikke er blitt anmeldt i Morgenbladet: Hjernen er stjernen (Nordengen, 2016), Meisenes hemmelige liv (Tjernshaugen, 2015), Menneskets grunnstoffer (Røyne, 2018), Insektenes planet (Sverdrup-Thygeson, 2018), Det som ble Norge (Reidar Müller, 2014), Skogens historie (Reidar Müller, 2018), Alt jeg vet om planter (Jahren, 2017), Vi. Samarbeid – fra celle til samfunn (Hessen, 2017), Det første mysteriet (Vestre, 2018).
11Sommeren 2017 arrangerte NFFO i samarbeid med NRK P2 serien Faktasjekken, om Norges mest betydningsfulle sakprosa etter 1945.
12Svensen og Tønnesson, 2017
13Svensen, 2006
14 http://brageprisen.no/om-brageprisen/tidligere-vinnere
15For Brageprisen, klasse Sakprosa, vurderes bøkenes kvalitet slik: «Prisen tildeles på grunnlag av litterære kvaliteter, respekt for stoffets egenart, nyskapning, originalitet eller kunnskapsformidling.» For klassen Populærvitenskap nevnes ikke vurderingskriteriene, og fokuset er på selve sjangerdefinisjonen: «Med populærvitenskap menes formidling av vitenskap eller vitenskapshistorie beregnet på et allment publikum. Tradisjonelt har begrepet vært brukt om tekster relatert til naturvitenskapene; det understrekes derfor at Åpen klasse 2018 er tiltenkt populærvitenskaplige verk innen alle fagdisipliner» (http://brageprisen.no/pamelding/klasser-og-juryeringskriterier).
16Uri, 2006
17Svensen, 2018
18Svensen, 2018, s. 33–34
19Her er det passende å nevne hvordan dette tekstutdraget ble mottatt av en litteraturkritiker som anmeldte Stein på stein for tidsskriftet Prosa: «Då eg tok til å lese, venta eg meg ei popularisert fagbok om geologi. Og det var det jo også, men etter kvart fekk eg meir og meir kjensla av å lese ein sjølvbiografi. Det har eg i utgangspunktet ingenting imot, sjølv om eg er mindre interessert i historia om Svensens personlege utvikling enn i dei seinare oppdagingane. Eg må innrømme at eg sukka tungt då eg kom til den delen som begynte med «Jeg elsket Blindern, følte meg hjemme på campus og nøt overblikket frå toppen av Fysikkbygget …».» (Røsvik, 2018)
20Hessen, 2016
21Røyne, 2018
22Røyne, 2018, s. 135
23Nordengen, 2016
24Nordengen, 2016, s. 17
25Jahren, 2017, s. 13
26Sjöberg, 2015, s. 27–28
27Uttalt med et glimt i øyet, vel å merke.
28Atwan, 2015, s. 10–11
29Boaden, 1996
30Walter, 1951
31Illingworth, 2016
32Illingworth, 2016
33Jahren, 2017, s. 185
34Svensen, 2006
35Svensen, 2011
36Svensen, 2018, s. 109–110
37Svensen, 2018, s. 52–53
38Svensen, 2018, s. 44–45
39Jacobsen, 2014
40Strøksnes, 2015
41Svensen, 2018, s. 159

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon