Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 5. Seriffer og sjiraffer. Stilistikkens plass i akademisk skriving

Iben Brinch Jørgensen (f. 1975) er førsteamanuensis i tekst og retorikk, Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har vært medredaktør av antologien Døden i livet (2018). Seneste utgivelse er en artikkel om retorisk feltmetode i tidsskriftet Rhetorica Scandinavica (2019).

I kapitlet tar jeg tak i læren om stil, stilistikken, og viser hvordan stil både handler om de store linjene (Stil med stor S) og de små finessene (stil med liten s) i en tekst. Stilistikken kan tilføre et metaspråk til forståelsen av tekster og også være med å drive skriveprosessen. Vi kan for eksempel analysere og imitere andres stil. Ved å anvende to metaforer, seriffer og sjiraffer, som to stilistiske drivere, modellerer og eksemplifiserer jeg stilistikkens relevans for kreativ, akademisk skriving.

Nøkkelord: Stil, stilistikk, retorikk, imitatio, akademisk skriving

Focusing on style and stylistics, Jørgensen argues that writing style is both about the total performance – Style with a capital S – and about all the small traces in tropes and figures. Two metaphors, the giraffe and the serif, are used to explain the difference and connections between these two modes of style. It is demonstrated how such a metadiscourse about style can help us develop academic texts – for instance by analysing and imitating the style of others with more accuracy.

Key words: style, stylistic, rhetoric, imitatio, composition, academic writing

«Vi maae erindre os, at Figurerne er vore Tankers Klædedragt»

Jacob Rosted 1824Rosted & Blair, 1824, s. 43

I strak stil

«Dere må finne en skrifttype uten seriffer», sier den velmenende utsendte hjelperen fra avdelingen for digital læring. Som to sjiraffer strekker vi hals og ser på skjermen hennes. Hun utdyper med å eksemplifisere: Skrifttyper med seriffer som Times New Roman er ikke like lesbare på skjerm som for eksempel Arial, som er uten disse små utstikkende lemmene på bokstavene. Jeg og min medforfatter trekker hodene til oss igjen og kjenner på begrensningen som blir satt opp som et gjerde mellom skrift på skjerm og skrift på papir. Og vi lurer på hvilken side av gjerdet vi er på, og om vi kan se over det? Vi ønsker ikke å la allment vedtatte sannheter stoppe oss i den kreative prosessen. Vi vil utvikle vår tekst i god dialog med vår personlige stil, vårt eget estetiske uttrykk, med alle dets rariteter, potensielt utstikkende lemmer, flekker og farger. Har seriffer noe å si for skrivende sjiraffer som oss?

Slik kan man åpne en akademisk tekst. Ved bruk av en anekdote satt opp som en scene og med en, kanskje noe påtrengende, bruk av presens. Å åpne teksten slik kan også kalles in medias res og kan brukes til å skape umiddelbar identifikasjon. Det kan betegnes som en anskueliggjøring ved å gi inntrykk av at noe skjer der og da.2 Den rutinerte leseren vil raskt se at det brukes motsetningsfigurer i kontrastene skjerm/papir, vedtatte sannheter / kreative prosesser og seriff/sjiraff.3 Teksten inneholder også gjentakelsesfigurer i form av gjentakelser av ord (skrift på papir, skrift på skjerm), alliterasjon og konsonantisk gjentakelse (seriff og sjiraff). Det finnes en omskriving når seriffene blir omtalt som utstikkende lemmer på bokstavene. 4 Seriffene er en metonymi for design og skrift. Vi finner også en ikke uvesentlig forskyving av innhold gjennom form når vi går fra sjiraffer til strakte halser til min kollega og meg. Sjiraffen blir en metafor for forfatteren som utbygges til en allegori om akademisk frihet og kreativitet i skriveprosessen. Vi avslutter med det retoriske spørsmålet, en såkalt «dramatisk» figur som stiller forfatteren frem foran sitt publikum, men også rykker publikum tettere på skribenten ved å kreve et svar.5

Alt dette er stiltrekk på setningsnivå, troper og figurer samt en bestemt måte å komponere en åpning av en tekst på. De viser også den retoriske funksjonen, nemlig å åpne teksten på en engasjert måte som samtidig kan etablere forfatterens, altså min, etos som en kapabel skribent og gjøre mine tanker om stil tilgjengelige for deg, min leser. Som Steven Pinker friskt skriver i sin innledning til The Sense of Style: «… what is style, after all, but the effective use of words to engage the human mind?»6

Denne korte analysen av min egen innledning er en retorisk stilanalyse, mens artikkelen som nå følger, er en faglig diskusjon om hvilke tanker og ideer begrepet om stil uttrykker. Poenget om at vi også finner innholdet, tankene, i formen er visst allerede sluppet løs og galopperer videre i den løpende teksten. I kapitlet skal jeg diskutere spørsmålet hvorfor og hvordan stil er relevant for kreativ skriving av akademiske tekster. Jeg er langt fra den første som har vært på sporet av det kreative potensialet i å arbeide med stil også i sakprosa. Faktisk er jeg langt etter. Aristoteles skrev i Retorikken at i prosa er det «spesielt metaforen som kan lære oss noe nytt».7 «I prosa er det imidlertid desto viktigere å vie dem [i.e. metaforene] oppmerksomhet ettersom vi der har færre virkemidler enn i poesien. Det er først og fremst metaforen som gjør talen anskuelig, tiltalende og spesiell.»8

Å utvikle metaforer for dette kapitlet om stil og stilistikk har vært en metode med bruk av stil til å tenke nytt med og til å utvikle kapitlet med. Metaforparet seriff og sjiraff viser til ulike topoi, det vil si ulike steder å belyse fenomenet stil fra.9 Jeg vurderer stil som noe detaljert, materielt og kultivert overfor noe stort, levende og vilt.

Det aller første jeg vil gjøre etter denne litt for lange innledningen, er å se nøyere på hvordan stilistikken har oppført seg som fagfelt. Etter dette går turen videre til å se nærmere på stil som et performativt, gestaltpsykologisk og sosialt retorisk uttrykk – stil med stor S, stil som grasiøse sjiraffer. Deretter gir jeg et eksempel på hvordan det å imitere en stil kan brukes til utvikling av egen stemme hos allerede skriveivrige studenter. Så fortsetter vi til retorikkens stilidealer. Høydepunktet kommer når vi, altså jeg og du som leser, drar ut på en liten safari for å vise et par av de kjente, sære og sjeldne dyrene som er særlig relevante for skriving av akademiske tekster innen humaniora. Vi må da også bevege oss offroad og krysse et gjerde og bevege oss ut av det verbalspråklige reservatet ved også å se på stil i et materielt, designmessig og medialt perspektiv. Tankene som uttrykkes med seriffene, finner vi her.

Større kunnskap om stil kan muligvis brukes til å utvikle egne akademiske tekster, og kanskje kunnskapen om språkets muligheter kan gi mot til å prøve nye gressganger? At vi tør være sjiraffer som ser over gjerdet og snuser inn muligheten for å bruke seriffer der det ikke er anbefalt. Kanskje bokstavene ikke bare har strittende lemmer, men også kan gi tekstene ben å gå på.

Gylne dager for stilistikken

Teoretiseringen om stil kalles stilistikk. I boken Out of style forsøker den amerikanske professoren Paul Butler å mane frem et faglig begjær som kan få tekst- og skrivekyndige (innen det som på amerikansk kalles for composition studies) til å hente stilistikken tilbake fra litteraturvitenskapens og evighetens jaktmakter. Men han mener ikke at vi trenger å dra på en lang safari, det holder å se hva som allerede gror i bakgården: «One of the most fertile resources exists in compositions’s own backyard, that is, in areas where the stylistic traditions and practices have migrated.»10 Han peker da blant annet på retorikken. Det er mye å hente, både didaktisk og forskningsmessig, ved å revitalisere selve stilbegrepet og gjøre oppmerksom på dets potensial for kreativ akademisk skriving. Utfordringen er allerede tatt opp i flere internasjonale utgivelser.11

Butler kaller tiden fra 1960-tallet til midten av 1980-årene stilistikkens «Golden Age».12 Når det gjelder rendyrkede studier av stil, fikk de en oppblomstring i Skandinavia omtrent samtidig som i den angelsaksiske litteraturen og kulminerte på 1980- og 1990-tallet. «Stilistikk er groft sagt sproget set fra udtrykssiden: hvordan virker udtrykket med og mod indholdet», skriver magister i dansk Kirsten Rask i en av tidens mange skandinaviske stilistikkbøker Stilistik. Spogets former og litterære figurer fra 1995.13 Boken til Rask kan tjene som et godt eksempel på en bok fra stilistikkens gylne dager, dels fordi den går igjennom en liste med ulike troper og figurer, og dels fordi den konsentrerer seg om litterære tekster fremfor sakprosa.14

Stilistikken bidro med stringens til tekststudier ved å sette begreper på form, og dermed ble tolkningsprosessen tilført vitenskapelig validitet. Man gikk igjennom stilistiske begreper for komposisjon, troper og figurer. Omvendt kan man si at bruken av et finmasket nett av begreper har tilsløret det faktum at det fremdeles er snakk om tolkninger av en kontekstuell, retorisk praksis.15 På en måte blir stilistikkhåndbøkene fra den gylne tiden en dyrepark, hvor man ikke trenger å bevege seg så langt for å se hvert dyr. Vi får lister med ulike stiltrekk eksemplifisert med korte eksempler, og ikke retoriske studier av hvordan stil fungerer i sitt naturlige habitat. Stilistikken blir en teori om stil til å beskrive tekster med. Stilistikken som foreskrivende, altså en teori om å bruke stil i utvikling av tekst og ytringer, var mindre uttalt.16 Det er denne siste bruken av stil – den preskriptive – som Butler gjerne ser at vi henter tilbake til vitenskapen om å utvikle tekster, aller helst i vekselvirkning med den deskriptive.

Den amerikanske psykologen og lingvisten Steven Pinker kom i 2014 med en bok om stil, altså seks år etter Butlers oppfordring.17 Pinkers mål med boken A Sense of Style. The Thinking Persons’s Guide to Writing in the 21st Century er å gi en stilbok til forfattere og analytikere i det 21. århundre. Han gjennomhuller imidlertid forestillingen om at det kan skrives en stilmanual én gang for alle. Pinker mener at stil alltid utvikles i og oppfattes i en kontekst, og hans bud på god stil anno 2014 er å søke et ideal, nemlig det kan kaller «classic style». Den klassiske stilen hviler på to prinsipper: å vise frem saken for publikum og gjøre det som en samtale med en likemann. Ikke platt og ikke svulstig. Ikke tvilende og oppløsende på en postmoderne måte. Hverken selvsentrert eller fylt av utidig metaspråk. Selv om Pinker begrunner eksistensen av sin bok med at hver tid trenger sin bok om stil, så fremstår hans stilideal like fullt normativ og noe reduserende. Jeg vil påstå at hvis vi først skal ha en teori om god stil for vår tid, må den først og fremst hvile på det retoriske prinsippet om at god stil er vel tilpasset stil – til den som skriver, til situasjonen og til publikum.

Stor stil og liten stil

Et sitat fra Kirsten Rask kan illustrere hvordan man kan karakterisere god og dårlig stil basert på et retorisk fundament:

Kort konkluderet: den gode stil er den der formidler afsenderens budskab på en måde der går rent ind hos den ønskede modtager, subsidiært modtageren. Dårlig stil er en uhensigtsmæssig stil, der modarbejder budskabet ved at gøre opmærksom på sig selv – uden at der en bevidst mening med det, fx ved brud på den gennemgående stil, overdreven brug af virkemidler og/eller manglende gennemført stil i det hele taget.18

Vi kan kanskje snakke om stil med en stor S og en liten s.19 For Rask er god Stil den stilen som forener uttrykk og innhold og gjør at budskapet fungerer etter hensikten for en intendert mottaker. Overfor dette har vi alle stiltrekkene – eller stilmarkørene – som er stilens små s-er: på ordnivå, i setningskonstruksjonen og i tekstkomposisjonen samt i alle troper og figurer. Stilen henger også i denne strengt tekstvitenskapelige forståelsen av stil tett sammen med den som snakker, og den som lytter eller leser. De små stiltrekkene skal støtte helheten av det som ønskes formidlet, og derfor må man forsøke å få kontroll på sin totale Stil. Omvendt må enhver taler eller forfatter forvente at lytteren eller leseren noterer seg stiltrekk som kanskje ikke var intendert å være der, eller var ment å uttrykke noe annet. Derfor er den oppfattede stilen ikke nødvendigvis den samme som den intenderte.

Den amerikanske professoren Anne M. Young deler stil inn i tre grupper: sosiologisk, fysiologisk og psykologisk. Hun baserer seg på en lesning av den franske sosiologen Pierre Bourdieus stilbegrep, særlig i den sosiologiske stilen hvor «Style is ‘history turned into nature’».20 Den sosiologiske stilen er da habitus og den sosiale posisjoneringen i Bourdieus forstand. Den andre stilen, den fysiologiske, viser til performanser. Det er mulig å forstå det slik at Young indirekte her snakker om hvordan vi handler i en visuell kultur. Altså hvordan vi kler oss, beveger oss, hvilke ting vi kjøper, hvordan vi ser og lar oss bli sett.21 I så fall vil den fysiologiske stilen også handle om seriffene i en tekst slik at stiltrekkene i formen er en del av en forfatters performative handlinger.

Den tredje stilen hos Young, den psykologiske stilen, ser ut til å hvile på en gestaltpsykologisk forståelse av hvordan publikum vil skape en enhet av personens hele fremtreden, opptreden og ytringer. Fornemmelsen av enhet bygger på kognitiv gjenkjennelse og behaget ved konsistens hos publikum. Oppfatter vi akademikeren som en samlet og enhetlig fremstilling av en person? Vurderes en taler eller en forfatter som stilig, kommer det altså av hvilke kognitive erfaringer sammen med sosial smak som publikum har.

Til sammen kan man muligvis si at Stilen blir akademikerens gjenkjennelige personlige «stemme». Stil som stemme er sosialt og historisk fremforhandlet, den er performativ, og den realiseres hos et publikum. Stil som stemme er ikke noe magisk eller på romantisk vis noe man har eller ikke har, som en særlig begavelse. Stil er noe man skaper og stadig gjenskaper tekstuelt ut fra ulike forutsetninger i ulike situasjoner.22 Det retoriske begrepet etos ligger da tettere på det jeg her mener med personlig stil enn det litt høytsvevende begrepet stemme.23

Å kle seg i giraffens skinn

En stemme er altså ikke noe man har, men noe man skaper. Imitatio er det retoriske ordet for en pedagogisk praksis som springer ut av ideen «fake it till you make it». Det ligger et stort kreativt potensial i å imitere en sjanger eller stilen i en annens tekst: det blir som en rollelek som også kan utvide kapasiteten til å skrive ulike tekster og utvikle sider ved din egen tekstlige identitet.24

Den amerikanske retorikk- og skriveforskeren Crystal Fodrey skriver om det å bruke analyse av stil og stilimitasjon i skrivepedagogikken blant studenter på høyere utdanning.25 Hun mener at også akademiske tekster kan oppnå en større grad av åpenhet, allsidighet og identifikasjon hos leseren uten å tape sin overbevisningskraft. Vi kan se hvordan andre får det til og så prøve selv.26

I utdanningen av faglitterære forfattere ved Universitetet i Sørøst-Norge har vi anvendt en oppgave når de nye masterstudentene skal begynne. Vi har oppfordret alle studentene til å lese en bestemt forbilledlig faglitterær bok i sommerferien, og så er oppgaven til studiestart å skrive en «pastisj», altså en litt overdrevet og eventuelt fordreiet etterligning, av teksten. Studentene går, uten å være klar over det, i gang med å undersøke teksten fra innerst til ytterst for alle stilmarkører for å sette dem sammen på en ny måte til en stor S i sine egne tekster. Noen av studentene vil mest gå på jakt i språket, mens andre også vil se på tekstens design i form av fonter, bruk av avsnitt, overskrifter osv. Et år brukte vi boken Samtidsruinar av Marit Eikemo.27 Her er et utdrag fra boken:

EG ER PÅ VEG TIL EIN BY som allereie er brent

ned. Den blå flammen over Smelteverket er slokna, og

eg har andre byar og andre folk i tankane. Eg er på veg

tilbake, til byen der eg gjekk på barneskule, ungdomsskule,

gymnas. Eg skal på klassegjenforeiningsfest, og

eg syng av full hals:

I got a life to lead

I got a soul to feed

I got a dream to heed


Hva er Eikemos Stil? Først identifiserer vi tekstens retoriske funksjon. Umiddelbart ser den retoriske intensjonen med teksten ut til å være å fortelle fra en reise. Målet med teksten identifiseres som det å fortelle om – og gjennom fortelling å skape en eksistensiell gjenklang hos en mottaker – at det å reise også er å reise i sine erindringer. Det mottakelige publikummet er dem som på samme måte som Eikemo er modne personer som står et sted i livet der man kan reise både fysisk og mentalt tilbake i tid. Vi ser også et sitat fra en sang, som er en helt konkret henvendelse til en jevnaldrende generasjon. Det setter oss i en viss stemning av både ettertanke og forventningsfull spenning. Forfatteren etablerer dermed en stemme i teksten som er preget av patos.

Hvilke stilmarkører finner vi på ord- og setningsnivå? Den aller første setningen er det vi kaller et paradoks, en figur som bygger på motsetning. Den danske stilistikeren Keld Gall Jørgensen definerer paradokset som «noget selvmotsigende eller noget absurd».28 Paradokset er noe gåtefullt som må aksepteres før rasjonaliteten kan settes inn som et styrende prinsipp, som Gall Jørgensen skriver videre. Setningen begynner med et jeg som er på vei (vi vet ikke om det er i bil, tog, til fots eller hvordan), vi ser deretter for oss en by, men allerede en brøkdel av et sekund heretter må vi brenne ned den mentale forestillingen av denne byen.

Setningen etterfølges med en setning som gjentar temaet brann gjennom ordene «flamme», «smelte» og «slokna». Allerede her har Eikemo gjennom gjentakelsene av ord knyttet til ild etablert en gjentakelsesfigur. Den blå flammen er satt i bestemt form, og Smelteverket er skrevet med stor bokstav. Leseren skjønner dermed at det er snakk om en referanse til noe i virkeligheten, noe som har stedsnavn, som forventes kjent for leseren, eller som kan skape nysgjerrighet. Samtidig er det tydelig at den blå flammen her blir en metonymi for livet som har vært på Smelteverket. En metonymi er en trope, og er noe så enkelt som en navneombytning, her er det den blå flammen som betegner en sveiseflamme i arbeid. Videre har vi en metafor i «Smelteverket er slokna», der bildet av en slukket flamme fungerer som kilde for å beskrive nedlagt industrivirksomhet.

Den etterfølgende setningen etablerer det andre temaet i teksten, nemlig den indre reisen («eg har andre byar og andre folk i tankane»). Den første delen gjentar ordet by fra første setning, men nå i flertall slik at det oppstår en kontrast mellom denne konkrete byen og andre byer i tankene. De neste to setningene kan ses under ett og knyttes sammen av en gjentakelsesfigur, nemlig en såkalt anafor, der en setning begynner med samme ord eller fragment (Eg er/Eg er/Eg skal). Samtidig gjentas tekstens aller første setning som introduserte en konkret reise, godt nok som et paradoks. Slik skjønner vi at reisen går til noe konkret og abstrakt på én gang. Setningene avsluttes med «og eg syng av full hals». Her er det også en metonymi – full hals – der stemmen byttes ut med den konkrete halsen, altså to ord som er beslektet gjennom nærhet. De engelske strofene byr også på anaforer, og alle begynner på «jeg», I, slik som de tre setningene som til nå i teksten har begynt med Eg. Samtidig byr strofene på samme motsetninger mellom «life» (ytre virkelighet) og «soul»/»dream» (indre virkelighet).

Nedenfor er et utdrag fra en av studentenes pastisj:

Ved neste sluse er portene stengt, og jeg fortøyer ved en ventebrygge og går i land. En peneiche [i.e. en type båt] med DOMA malt inn på akterenden, ligger stille halvveis ute av slusen og ruser motoren. Gjennom bakvinduet på penichen kan jeg se en katt. Det får meg til å tenke på den avdøde trubaduren, Odd Børretzen, som seilte på kanalene i Europa tidlig på syttitallet med en tresnekke og en svart katt som eneste mannskap.

Vi kommer stadig til nye steder. Jeg har aldri vært der før, og katten har aldri vært der før. Katten rører ikke på hodet når vi legger til. Ser seg ikke nysgjerrig rundt for å se etter hvordan det ser ut der i verden. Når mørket kommer, går han på land på dette ukjente sted. Neste morgen når jeg våkner, ligger min svarte katt på plass ved fotenden av køya.

Vi finner igjen den retoriske intensjonen med én gang: fortellingen om en ytre og en indre reise pluss henvendelsen til en moden og jevnaldrende mottaker. Hvilke stilmarkører fra Eikemo kan vi gjenkjenne? Vi ser stilmarkører som bruk av «jeg», gjentakelsesfigur i ord (katt) og temagjentakelse gjennom alle ord rundt båter og seilas, slik Eikemo har reise som temagjentakelse. Studentens tekst er dessuten faktisk også en reise. I tillegg ser vi en imitasjon av designet (innrykk ved sanglyrikksitatet), men her også satt i kursiv. I kraft av gjentakelsene skapes en bestemt stemning, her preget av ro og flyt (som en konkret elv og en flyt av inntrykk), ikke av ambivalens som i Eikemos tekst, men likevel patos.

Det jeg vil påpeke med dette eksempelet, er at stil imiteres gjennom den store S som er den retoriske og funksjonelle helheten ved teksten eller ytringen. Stil bygges gjennom en identifikasjon av funksjonen ved teksten eller ytringen, som så gjenskapes ved små s-er – og her vil noen være like, noen vil opptre hyppigere, og noen vil mangle. Noen vil være verbalspråklige, noen kompositoriske og noen trekk ved materialet eller designet. De små s-ene velges ut for å tilpasses en ny tekst og en ny avsender. Å imitere en Stil er altså ikke å gjøre helt det samme, men å sette sammen på en lignende måte for å oppnå en lignende retorisk effekt. Vi må identifisere Stilen i en tekst når vi bruker stilanalyse, og det er det samme som å se sjiraffen for bare prikker (som skogen for bare trær), og når vi vet hvordan giraffen ser ut, er det lettere å kle oss i dens skinn og ligne den.

Gjennom den didaktiske bruken av imitatio får vi tak i stilistikkens retoriske røtter i produksjonen av tekst. I retorikkskolene brukte man modelltekstene aktivt. Hos Quintilian brukes for eksempel tekster av fortidens store diktere og talere.29 Læreren pekte ikke bare ut hva som var tekstens forbilledlige måte å fungere på, men også hva som var den adekvate, dydige måte å reagere følelsesmessig på teksten på. Sullivan skriver om denne didaktiske praksisen: «As the student learns appropriate emotional responses, he learns aesthetic standards that constitute cultural knowledge, develops a sense of style, and discovers ways to judge the rhetoric of others.»30

I artikkelen «Dialogic Origin and Dialogic Pedagoy of Grammar» understreker den russiske semiotikeren og litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin verdien av kontinuerlig refleksivt arbeid med stil og imitasjon.31 Bakhtin konkretiserer hvordan stil kan være omdreiningspunkt for lærerstyrt analyse og skriveøvelser gjennom opplæringen i skolen. Stil i en tekst uttrykker hvordan mange stemmer snakker med og om hverandre, og stil kan på denne måten konkretisere Bakhtins teori om dialogisme. Samtidig er ikke stil uttrykk for et samlet, autonomt selv, men kulturen (eller kulturer) som snakker igjennom deg. På denne måten konkretiserer stil teorien om heteroglossia og også sosial smak.32

Den amerikanske professoren og skriveforskeren Denise Stodola skriver om bruk av imitasjon av stil i skriveopplæringen av nye studenter i høyere utdanning. Hun skriver at mange av de forbindelsene (transitions) som skapes i studentenes bevissthet mens de komponerer sin imitasjon, vil synes i den nye teksten i form av lingvistiske forbindelser.33 På et vis kan arbeid med å gjenskape en stil og arbeid med forbindelser mellom form og innhold være en metaretorisk metode for å bevisstgjøre seg kulturelle koder og hvordan språk former kunnskap. Stodola foreslår å utvide bruken av imitasjon med at studentene skal reflektere over sine valg av figurer og sine overføringer. Målet er her å få en dypere forståelse av både funksjonene ved stil og egne retoriske intensjoner.

Studiet av stil, imitasjon av stil og refleksjon over stilbruk på setnings- og tekstnivå kan gjøres med henblikk på å skape gode tekster og utvikle sin stemme. Stilistikken er imidlertid også en magisk kikkert som kan brukes til å få øye på teksters iboende kulturelle kontekster og koder med. I innledningen til The Centrality of Style skriver redaktørene Mike Duncan og Star Medzerian Vanguri: «Style is epistemic, both creating and reflecting knowledge, and as such, style allows us to access the ideology and cultural values of a text.»34 Arbeid med stil er altså også en måte å åpne opp for kulturell refleksivitet på.

Retorikkens stilistiske dyder

Retorikken er fagfeltet som tar konsekvensen av at intensjoner ikke med letthet lar seg formidle i et ett-til-ett-forhold til leseren. Retorikken har utviklet en erfaringsbasert lære om hva man skal ta hensyn til og hvordan man kan gå frem i en kommunikasjonssituasjon. Denne læren sier at man må utvikle kommunikative ferdigheter og praktisk gjennomføringsevne hvor man reflekterer over hvem man er som avsender, hvor og når man formidler sitt budskap på hvilken måte og til hvem. Dessuten: Hva gjør ens retoriske praksis for ytringskulturen i et større perspektiv? Underbygger man det gode og modellerer dyd? God stil innen retorikken er ikke bare at man kommuniserer effektivt, den gode stilen kommer også av at den er god, altså at praksisen fører til positiv overlevelse for det den hviler på, nemlig demokratiet.35 Quintilian har et kjent sitat som forbinder den gode talen med den gode taleren: «berre ein god mann kan tale godt.»36

En sjiraff må altså ikke bare ytre seg om et viktig tema, men også gjøre det gode og faktisk være god. Sjiraffen må like fullt finne en passende form på sitt uttrykk. En av elevene til Aristoteles, Teofrastos, formulerte fire retoriske stilidealer (virtutes dicendi): korrekthet, klarhet, hensiktsmessighet og utsmykning. Senere kom et femte punkt til, korthet, tilføyet av stoikerne.37 Det siste kan jo være litt vanskelig for akkurat en sjiraff. Ofte er det dette siste, korthet, som mange akademikere kvier seg for: å måtte avgrense seg, forsimple, forkorte eller – aller verst – kutte noe bort. En sjiraff uten lang hals er vel nesten ikke en sjiraff.

I korrektheten til den dydige akademiske teksten bor rettskrivingen, den presise bruken av faglige begreper og anstendige kildehenvisninger. Du vet det fra før: et ubehjelpsomt språk med mange feil er ikke bra for den faglige etosen til fagskribenten, en upresis fagterminologi er ikke bra for tilliten til forskningens validitet, og mangelfull sitering øker mistanken om slurv eller rett og slett uredelig bruk av andres arbeid. I klarheten ligger det å bruke en gjenkjennelig struktur, for eksempel IMRoD, det å anvende et lesbart og lett tilgjengelig språk og formulere seg med en syntaks som gir flyt, rytme og en logisk utvikling i tekstens temaer.

Korrekthet og klarhet henger naturligvis sammen, og disse henger igjen sammen med hensiktsmessighet. Stilidealet hensiktsmessighet er imidlertid av en litt annen og mer omfattende karakter. Hensiktsmessighet skaper en loop tilbake til den store S-en, nemlig hvordan stilen i det små henger sammen med Stilen i det store. Din stil må være hensiktsmessig for noe, for noen, i en sammenheng. Hensiktsmessighet kalles aptum og forteller om harmonien i tekstens form og dens tilpasning til verden. Man kan derfor snakke om indre aptum og ytre aptum. Den indre aptum tegner et bilde av tekstens balanse mellom ulike stilelementer og om uttrykket passer til saken som det skrives om.38 Den ytre aptum beskriver om valget av stil er passende, sømmelig og formålstjenlig. I vurderingen av ytre aptum måler man teksten opp mot normer for akademiske tekster og samfunnets normer for hva en akademiker kan og bør skrive om, og om retor er den rette stemmen til å ytre seg om den aktuelle saken.

De som kjenner retorikken godt, vil kunne gjenfinne de fem arbeidsfasene (inventio, dispositio, elocutio, memoria og actio) i den indre aptum. De fem fasene kan oversettes til det å finne stoff, ordne stoffet, formulere teksten, huske og fremføre en tale. Fasene er til stede i den indre aptum, bortsett fra den fjerde fasen memoria, som er erstattet med saken (causa). Legg merke til at det står saken og ikke «innholdet». At det er forskjell på saken og innholdet, kan kanskje virke litt rart, men det gir veldig mening når vi har den akademiske teksten – og ikke den retoriske talen – som utgangspunkt. I saken ligger din problemstilling og altså hele den faglige motivasjonen for å sjøsette enda en akademisk tekst. Dersom denne saken ikke er klokkeklar for akademikeren selv, vil teksten bære preg av det: Den vil kanskje spre seg over flere saker, og den vil hverken ha en retning eller en konklusjon. Innholdet er altså det som du faktisk har i din tekst, og det kan altså stå i en uhensiktsmessig relasjon til saken, hvis du ikke har en egentlig sak eller flere – og kanskje uavklarte – saker på én gang.

I den ytre aptum finner vi det som vi i moderne tekstvitenskap kaller en kommunikasjonsmodell: En avsender sender en tekst med et visst innhold og uttrykk til en mottaker i en viss kontekst (omstendigheter). Denne modellen er diskutert, videreutviklet og også utfordret med bruk av medievitenskapelige og erkjennelsesfilosofiske innsikter. Disse går blant annet ut på at modellen må tenkes sirkulær: at tekster blir ytringer som andre ytringer svarer på, altså dialogisk. At selve mediet som teksten bæres av i seg selv er «the message», har den kanadiske filosofen Marshall McLuhan tydeliggjort med overbevisning allerede i 1964, og så har teoretikere som for eksempel Niklas Luhmann visst at vi selv er mottakere av vår egne ytringer i et autopoietisk system.39 Dette siste inkorporerer den svenske retorikeren Maria Wolrath Söderberg i sine teorier om hvordan retorikk fungerer gjennom indre dialog i tillegg til en ytre.40

Vi kan med fordel se litt nøyere på dette, for det er viktig for å kunne arbeide med sin stil i en akademisk tekst, at man som skribent ikke bare er avsender, men også er mottaker av sin egen tekst, og at den indre dialogen kan brukes til avstemming av en teksts hensiktsmessighet. Aptum kan også brukes når vi skal analysere og vurdere hensiktsmessigheten i andres retoriske praksis, men den kan så sannelig også brukes til å utvikle vår egen. Å se på seg selv som en flerhodet sjiraff som kan holde utkikk med og oversikt over mange dimensjoner ved teksten på en og samme tid, samtidig som den kan diskutere med seg selv, er kanskje slett ikke så dumt.

Vi har nå en sjiraff som gjør det gode og er god, og som på en korrekt og klar måte skriver sine akademiske tekster mens den på hensiktsmessig vis både ser til høyre og venstre og reflekterer over sine valg. Klarer vi å utstyre denne sjiraffen med seriffer, altså med en masse små ekstralemmer overalt som ornamenterer den? Da får vi med det siste stilidealet og beveger oss nå bort til den lille s-en ved stilen, selve uttrykkets små språklige detaljer. Man kan si at seriffene på sjiraffen er de konkrete og håndfaste uttrykkene for en stil, og at vi omvendt ved å analysere en tekst og se etter seriffene kan komme med et kvalifisert bud på hvilken sjiraff som står bak denne teksten.

Før vi går inn på denne formen for stil, ornamenteringen eller utsmykningen, vil jeg imidlertid peke på at de retoriske stilidealene ikke kan ses uten de såkalte stilleiene (genera dicendi): høy, middels og lav stil. Alt som er korrekt, klart, hensiktsmessig, utsmykket (og kort), må være det ut fra hvilken funksjon teksten har og forventningene til den typen tekst som teksten er. Den høye stilen (genus grande) finner vi i den artistiske akademiske teksten eller i programskriftet som skal definere og kvalifisere eller gjøre et nytt fagfelt viktigere. Ofte finner vi den høye stilen i innledningen til avhandlingen eller i konklusjonen på den vitenskapelige artikkelen. Middelsstilen (genus medium) fremhever seg ved ikke å fremheve seg. Det er det «normale», det alminnelige. Vi finner den i beskrivelser og i en moderat bruk av synlig estetikk i teksten. Det er vel her vi ser det alminnelige akademiske språket i brødteksten i vitenskapelige avhandlinger og artikler og i forskningsrapporter og fagbøker.41 Uansett hva det alminnelige til enhver tid er, vil vi ikke ha den lave eller jevne stilen (genus humile) i akademiske tekster. Det er hverdagsspråket, som kanskje i beste fall egner seg i tekster som betjener seg av autoetnografiske eller fenomenologiske metoder. Da kan vi kanskje tåle den lave stilen i autentiske refleksjoner og i sitater fra feltnotater eller intervjuer. Men ellers: Fy!

Ornamentering ble med Cicero vurdert som bare passende i den høye stilen, og hadde ikke noe å gjøre i egentlige saksfremstillinger.42 Når arbeid med stil blir satt lik det å utsmykke språket, blir stil også mistenkelig overfladisk og noe en saklig taler eller skribent ikke beskjeftiger seg med. Den amerikanske engelskprofessoren Jeanne Fahnestock har imidlertid pekt på at alt arbeid med retorikk også er arbeid med stil. Stil i vitenskapelig skriving har vært og er fortsatt sterkt til stede og anvendes til å utvikle teorier og argumentere for teser.43 Noe så enkelt som et retorisk spørsmål i en vitenskapelig artikkel er en stilfigur, og viser at stil henger sammen med etos foruten patos og logos.

Akademisk skriving med stil

Vi husker det tredje av de klassiske retoriske stilidealene, hensiktsmessighet. Det viktigste er ikke bare ideen, men også tilpasningen av ideen til den konkrete virkeligheten. Her har vi et ekko av retorikkens ontologiske grunnsyn. Kanskje kan vi si at man må gjøre ideen passende til omstendighetene (ytre aptum) gjennom det lange innovative arbeidet med teksten (indre aptum).

Å arbeide med stilen i en akademisk tekst er å arbeide med uttrykket, og fordi uttrykket og innholdet henger sammen, blir det å arbeide med uttrykket også en måte å utvikle de geniale tankene på. Stil forbindes oftest med elocutio, den tredje arbeidsfasen med utsmykningen av teksten. Men stil kan også generere stoff, og altså brukes i den første av de fem retoriske arbeidsfasene, inventio. Ved å arbeide på ord-, setnings- og komposisjonsnivå først kan du for eksempel sette skriveprosessen i gang og gi den retning. Vi krysser altså og stokker om på rekkefølgen av de ulike arbeidsfasene, som da ikke lenger er faser, men modi å jobbe skapende i. Et annet eksempel kan være at vi tar et forhåndsvalg av metaforer, stilleie og sjanger til å skape en ramme for tekstens univers og sosiale diskurs. Her brukes dispositio, altså den andre arbeidsfasen der man ordner teksten, og elocutio til å utvikle innholdet av teksten, noe som egentlig hører under den første fasen, inventio. Jeg gjorde akkurat det med denne teksten ved å prøve ut et metaforisk ordpar som seriff og sjiraff, kontrastere dem og omtale dem i en bestemt rekkefølge. Jeg undersøkte om de tilførte ikke bare formen i teksten raffinement, men om de gav tenkningen om stil nye perspektiver. Og min santen om ikke jeg nå ser sjiraffer og seriffer overalt.

Funderer vi på hvilken retorisk funksjon stilen i teksten skal ha, befinner vi oss i fasen som kommer før de fem arbeidsfasene, nemlig i fasen intellectio. Det er her vi trenger en teori om stil, altså hva stil gjør i kommunikasjonen. Stilistikken byr på en samlet fremstilling av hvordan vi kan tenke på tekstens uttrykk som innhold og retorisk funksjon helt ned på ord- og setningsnivå.

Før vi i det hele tatt starter skrivingen, må vi avklare hva og hvem skriving av den akademiske teksten egentlig er til for. Kan vi avklare det, er det også tydeligere hvilken funksjon stil og stilistikk har i en høyere saks mening, og et svar på hvorfor vi i det hele tatt skal begynne skrivingen. Det kan hende at vi har en leser i tankene, men det kan også hende at skrivingen først og fremst utgjør prosesser ment til utvikling av den skrivende selv og hennes kunnskaper. Altså at skrivingen er en prosess til utvikling av tanken mer enn den er til å skape et produkt.44 Kreativ akademisk skriving kan også ses i dette lyset: at det er skriving for utvikling av tanken.

Når vi snakker om skriving innen de humanistiske fagene, så tjener skrivingen funksjonene tankeutvikling og argumentasjonsutprøving. Tekstene blir til innlegg i dialoger, enten med den skrivende selv i en indre dialog, med teksten som analyseres, eller i en faglig dialog med fagfeller eller på tvers av fag – eller eventuelt med en større allmennhet eller et praksisfelt. Skriving er på et vis metoden i store deler av den humanistiske forskningen.

Men hva kjennetegner en humanvitenskapelig skrivestil?

Jeg skal her peke på bare få stiltrekk som stadig dukker opp i akademisk skriving. Hadde jeg kunnet se alle dere lesere samtidig – og dere kunne sett hverandre også – så ville skogen av veivende hender sikkert vært slående: Hvorfor har du tatt med akkurat disse stiltrekkene? Svaret er at jeg har valgt det viktigste, basert på egen erfaring fra akademisk skriving, og det som oftest er nevnt i litteraturen om akademisk skriving. Det første jeg vil trekke frem, er bruken av «jeg», altså tilstedeværelsen av et skrivende (og forskende) subjekt i teksten. Bruken av jeg har vært bannlyst fra vitenskapens tekster som utilbørlig subjektivitet. Kobles bruken av jeg med patos, så hitkalles et ekko av emosjoner og innføling. Men det oppstår også en mulighet for å vise at det er noen hjemme i teksten, noen med engasjement, autentisitet og vilje til å hente saker frem i lyset og argumentere for dem.45 Jeget kan brukes som signal i teksten om at «nå kommer det noe særlig viktig», men det er også her sjiraffen risikerer sitt skinn fordi den stikker seg frem.46

Andre måter å peke viktighet ut på – henlede din lesers oppmerksomhet på noe fremfor noe annet – kan skapes ved å gjøre setninger for- eller baktunge, korte eller lange. En kort og lett setning står frem. En lang og innviklet setning med mange innskudd (parenteser) og et aktivt verb som kommer meget sent i setningen, kan kamuflere et budskap. Tilsynelatende impulsive digresjoner eller markeringer i teksten som eksempelvis «at nå må jeg som forfatter ha meg unnskyldt, men dette må jeg bare få sagt», skaper en nærhet imellom den skrivendes tid og sted og den lesendes tid og sted. Å anvende verb som er aktive og i presens, vil også skape en rask, nærværende og kanskje påtrengende stil. Bruken av «du» har noe av den samme effekten og kommer fra den samme stilhistorien som bruken av utbrudd, men henvendelsen til leseren har også blitt brukt innen lærebøker og har en eim av performative krav over seg: «Nå må du gjøre denne oppgaven fordi jeg vet at det er best for deg.» Derfor kan bruken av du i dag markere en asymmetrisk relasjon som mellom en lærer og en elev. Det retoriske spørsmålet er en trope som på samme måte kan inneholde et direktiv, men som også kan tjene til å knytte retor og publikum tettere sammen. Spørsmålet kan også stilles til forfatteren selv, og da vise et tenkende individ og en følende sjel.

Andre stiltrekk ved den akademiske teksten som man kan forholde seg stilistisk til, er for eksempel å øke «vektfylden» i en tekst.47 Altså la den svulme opp og bli ordrik uten å forklare, men snarere med det formålet å peke på, illustrere og nevne temaer for så å la leseren tenke videre. Anekdoten, fortellingen og beskrivelsen er engasjerende anskueliggjøringer, figurer som kan øke vektfylden i en tekst og få leseren til å forestille seg.48 Man kan også betegne sine substantiver med ulike adjektiver eller adverb som beskriver og definerer dem, gir dem farge og viser hvordan du som forfatter vurderer deres kvalitet og verdi. Dette vet du jo som skribent, og blir kanskje litt urolig ved tanken på å melde farge gjennom beskrivende ord. Men du kan jobbe med å beskrive for å bli klokere på hva du faktisk selv tenker og mener. Hvorfor må en sjiraff være god? På samme måte kan du jobbe med grads- og måteadverbialer: Er noe «strengt» eller «veldig» nødvendig eller bare nødvendig? Er det veldig viktig at sjiraffen er god?

Fahnestock trekker frem en rekke figurer som supplerer tropen metafor som særlig relevante for vitenskapelig skriving.49 Hun eksemplifiserer bruken av disse figurene på tvers av vitenskapelige felt og historisk kontekst, men det er flest eksempler fra naturvitenskap. Jeg henter dem likevel opp her selv om jeg har humanvitenskapelige tekster i tankene i dette avsnittet. Fahnestock skriver om antitesen, der noe på en gang stilles opp mot hverandre og samtidig forbindes i tanken. Her kunne seriff og sjiraff være et eksempel. Vi har gradatio, hvor det introduserte temaet i én setning blir det kjente i den neste. Fahnestock peker på incrementum (auxesis på gresk), hvor forfatteren skaper en stigning i økende viktighet, på antimetabolen og den relaterte kiasmen, hvor man snur på ordene eller begrepene for å åpne for nye betydninger, definere og identifisere; og til slutt ploche, hvor man gjentar ord og begreper til de blir «naturlige» og selvforklarende i en tekst. Polyptotonen er også en gjentakelsesfigur, men her anvender man ordets rot og lager nye former for dermed å skape nye forståelser av et fenomen eller posisjonere teorien eller begrepet på et felt. Tenk for eksempel på humanisme og humanvitenskap. Man kan nesten si at denne stilfiguren var ynglingen til litteraturteoretikere under poststrukturalismens dekonstruksjon, der man vrengte på ord og begreper for å tenke nytt. For Fahnestock er det viktig å påpeke at studiet av figurer også er studiet av «fundamental mental operations».50

Til slutt vil jeg nevne ironien som en mulig dynamo for å øke mulighetsrommet i akademisk skriving. Retorikeren Kenneth Burke fremhevet ironien som den viktigste retoriske tropen blant fire «mestertroper».51 Metaforen perspektiverer, metonymien reduserer, synekdoken representerer, mens ironien gjennom dialektikk utvider forståelsen av kulturen, språket og situasjonen, herunder mottakerens posisjon og evne til å motta, i én bevegelse. Som fagskribenter blir vi advart mot ironien, og det har nettopp med stil å gjøre, for du kan lett komme til å skyte forbi mottakeren når du anvender ironi, eller stille deg over ham eller henne. Det kan skade din faglige etos. Men den velanvendte ironien kan være en døråpner inn til det vi knapt vet om fellesskapet og oss selv. Ironi utvider altså mulighetsrommet for å forstå mer av situasjoner. Men som alle vet, så fungerer humor dårlig i tekster som skal vare over tid og kontekster.

Medium, design og materialitet

På samme måte som med verbalspråkets stil har designet og valget av medium, design og materialitet retorisk betydning for det som formidles.52 Også her henger form og innhold sammen og har sine situasjonelle, kulturelle og historiske mulighetsbetingelser. Derfor er det ikke bare det å peke på hva designet er, som blir viktig, men hva designet gjør, retorisk.53 Stil har siden Aristoteles pekte ut anskueliggjøring, hatt øye for det visuelle,54 og med internett har tekster og sjangrer i større grad blitt intertekstuelle og polyfone, medieoverskridende og multimodale.

En utfordring for den som skriver akademiske tekster, kan være å se på teksten som et objekt; altså som en entitet som ikke bare skapes, men også leses i ulike retoriske situasjoner. Tekster som objekter er kanskje lettest å se for seg hvis de er trykt i en bok. Bøker har i kraft av sin materialitet et fysisk uttrykk som markerer stil: format og størrelsen på boken, forsidetekst og -illustrasjoner, papirkvalitet og variasjonen i bokens trykte sider. En forfatter (og hans eller hennes forlag) legger til rette for bruken av boken gjennom dens format (størrelse, tyngde): En stor, tung bok leses ikke på sengekanten. En lett, billig paperback kan konsumeres hvor som helst, og prisen gjør den tilgjengelig for flere.

Stilbegrepet er brukbart til beskrivelse av designet av tekstsiden: fonter (for eksempel med eller uten seriffer), størrelse på bokstavene, tetthet på sidene, variasjon, kontraster osv. På samme måte er det med illustrasjoner som bilder, modeller, tabeller osv. Her signalerer også designet stil. De ulike modalitetene som sort-hvitt, farger, oppløsning, sammensetning osv. viser for eksempel ulike grader av evidens alt etter sammenheng med teksten. Et fotografi i sort-hvitt med et moderne motiv signalerer noe artistisk eller eventuelt at forlaget har gått for en billig trykk. Stilistikkens troper og figurer lar seg enkelt overføre på visuelle studier (tenk for eksempel gjentakelse, motsetning, utelatelse, forstørring, metafor).55

Selve bokstavenes visuelle uttrykk bærer også på innhold, og de vil være minimalt forskjellige på papir og på skjerm. I hvert fall hvis man sammenligner en tekstside med noenlunde samme størrelse på trykk og på skjerm. I praksis har mediet likevel mye å si. Elektroniske tekster vil bli fremvist i alskens størrelser og innramminger på den aktuelle elektroniske visningen i det aktuelle tekstvisningsmediet (nettbrett, datamaskin, telefon). På skjerm kan teksten bli innrammet av mange ulike paratekster – tidsskriftets logo og fargevalg, med reklametekst og verktøylinjer av ulik art – som alle vil tilføre selve brødteksten mening.

Den kreative prosessen med å utvikle tekstens form gir oss anledning til å orientere oss i en verden av design i en ny inventiofase. På samme måte som med tekst sett som sjanger og stil, er også formgiving og design verdener av tradisjoner, forventninger og rammer. Og muligheter for brudd. For å gjøre kvalifiserte tilpasninger må forfatteren orientere seg i den retoriske situasjonen og gjeldende kulturen.

Avslutning

Young skriver at stil kan brukes av den intellektuelle til å engasjere seg i den offentlige samtalen.56 Hun mener at den intellektuelle bør «go public», og kommer på denne måten inn på den vitenskapelig ansattes plikt til å formidle, slik vi kaller det i norske styringsdokumenter.57 Men selv dette må gjøres med stil, hvis det skal gå riktig for seg og ha den ønskede effekten.

Det er ingen tvil om at stilistikken utgjør en kilde til inspirasjon og kan anvendes av en forfatter til å utvikle sine akademiske tekster. Stilistikken gir også et metaspråk slik at du kan sette ord på hva andre gjør i sin skriving. Å analysere andres tekster og imitere deres stil for å utvide ditt eget repertoar og finne et uttrykk som er i balanse med din egen faglighet, er også en farbar vei. Retorikkens ulike anvisninger om stil utgjør ytterligere en inspirasjon til å arbeide med etos og produsere stilige tekster med retorisk funksjon og høye etiske idealer i tankene. Å ta med tekstens materielle stiluttrykk, designmessige virkemåter og dens mediale kontekst er en del av den stilistiske og retoriske tenkningen for å rette den akademiske teksten mot sin mottaker.

Jeg håper og tror at du, leseren, slik som jeg og min kollega, vil fatte mot til å reise den lange halsen og orientere deg som sjiraff i en verden av stilistiske reservater, dyreparker og bakhager. Bruk akkurat så mange seriffer som du mener vil kle deg og gjøre deg klar til å etablere og reetablere ditt faglige etos for å styrke din individuelle stemme, slik at du blir hørt i den akademiske ordvekslingen. Du kan jo starte med å skrive en pastisj av en god tekst.

Referanser

Albeck, U. (1969). Dansk stilistik (6. utg.). København: Gyldendal.

Aristoteles. (2006). Retorikk (T. Eide, overs.). Oslo: Vidarforlaget.

Bakhtin, M.M. (2004). Dialogic Origin and Dialogic Pedagogy of Grammar: Stylistics in Teaching Russian Language in Secondary School. Journal of Russian & East European Psychology, 42(6), 12–49. doi: 10.1080/10610405.2004.11059233

Bazerman, C. (2018). What Does a Model Model? And for Whom? Educational Psychology, 53(4), 301–318. doi: 10.1080/00461520.2018.1496022

Burke, K. (1941). Four Master Tropes. The Kenyon Review, 3(4), 421–438.

Butler, P. (2008). Out of Style: Reanimating Stylistic Study in Composition and Rhetoric. Logan, Utah: Utah State University Press.

Cassirer, P. (1996). Stilistikens plats i nordistiken. Göteborg: Institutionen för svenska språket, Göteborgs Universitet.

Cassirer, P. (2015). Stilistiken (6. utg.). Ödåkra: Retorikförlaget.

Dahl, W. (1981). Stil og struktur: Utviklingslinjer i norsk prosa gjennom 150 år (4. utg.). Bergen: Eide.

Duncan, M., & Vanguri, S. M. (2013). Centrality of Style. South Carolina, Colorado: Parlor Press and the WAC Clearinghouse.

Dysthe, O., Hoel, T. L., & Hertzberg, F. (2010). Skrive for å lære: skriving i høyere utdanning (2. utg.). Oslo: Abstrakt.

Eide, T. (2004). Retorisk leksikon. Oslo: Spartacus.

Eikemo, M. (2009). Samtidsruinar. Oslo: Spartacus.

Eyman, D., & Ball, C. E. (2014). Composing for Digital Publication: Rhetoric, Design, Code. Composition Studies, 42(1), 114–117.

Fahnestock, J. (1999). Rhetorical figures in science. New York: Oxford University Press.

FitzGerald, W. (2013). Stylistic Sandcastles: Rhetorical Figures as Composition’s Bucket and Spade. I M. Duncan & S. M. Vanguri (red.), Centrality of Style (s. 37–56). South Carolina, Colorado: Parlor Press and the WAC Clearinghouse.

Fodrey, C. (2013). Voice, Transformed: The Potentialities of Style Pedagogy in the Teaching of Creative Nonfiction. I M. Duncan & S. M. Vanguri (red.), The Centrality of Style (s. 239–258). South Carolina, Colorado: Parlor Press and the WAC Clearinghouse.

Gabrielsen, J. (2008). Topik, ekskursioner i den retoriske toposlære. Birkerød: Retorikforlaget.

Gall Jørgensen, K. (1996). Stilistik: håndbog i tekstanalyse. København: Gyldendal.

Gee, J.P. (2005). An Introduction to Discourse Analysis: Theory and Method. New York: Routledge.

Hamilton, C. (2014). Stylistics as Rhetoric. I P. Stockwell & S. Whiteley (red.), The Cambridge Handbook of Stylistics (s. 63–76). Cambridge: Cambridge University Press.

Hyland, K. (2002). Authority and Invisibility: Authorial Identity in Academic Writing. Journal of Pragmatics, 34(8), 1091–1112.

Kjeldsen, J.E. (2006). Retorikk i vår tid: En innføring i moderne retorisk teori (2. utg.). Oslo: Spartacus.

Liljestrand, B. (1993). Språk i text. Handbok i stilistik. Lund: Studentlitteratur.

Lund, M. (2017). An argument on rhetorical style. Aarhus: Aarhus University Press.

Matthiesen, C. (2015). (U)synlig læring og modeltekster – erfaringer med elevstyret imitatio i modersmålundervisning. Rhetorica Scandinavica, 70, 51–73.

Pinker, S. (2015). The Sense of Style: The Thinking Person’s Guide to Writing in the 21st Century. New York: Penguin Books.

Quintilianus, M. F., Slaattelid, H., & Johannesen, G. (2004). Opplæring av talaren I–III = Institutio oratoria. Oslo: Samlaget.

Rannem, Ø. (2017). Bokstavene i historien: maktsymbol fra Augustus til Mussolini. Oslo: Press.

Rask, K. (1995). Stilistik. Sprogets former og litterære figurer. København: Hans Reitzels Forlag.

Ray, B. (2015). Style: An Introduction to History, Theory, Research, and Pedagogy. South Carolina, Colorado: Parlor Press, The WAC Clearinghouse

Rosted, J., & Blair, H. (1824). Forsøg til en Rhetorik i et Udtog af Hugo Blairs Forelæsninger over Rhetoriken, med Hensyn til Underviisningen i de lærde Skoler. Christiania: Lehmann.

Stodola, D. (2013). Using Stylistic Imitation in Freshman Writing Classes: The Rhetorical and Meta-Rhetorical Potential of Transitions in Geoffrey of Vinsauf ‘s Medieval Treatises. M. Duncan, & S.M. Vanguri (2009). Centrality of Style (s. 57–69). South Carolina, Colorado: Parlor Press and the WAC Clearinghouse.

Sullivan, D. L. (1993). A Closer Look at Education as Epideictic Rhetoric. Rhetoric Society Quarterly, 23, 70–89.

Söderberg, M. W. (2017). Aristoteles retoriska toposlära: En verktygsrepertoar för fronesis. Hentet 27.06.19 fra http://urn.kb.se/resolve?urn=urn:nbn:se:sh:diva-33305

Teleman, U., & Wieselgren, A. M. (1982). ABC i stilistik. Gotab, Surte: Gleerups.

Togeby, O. (2009[1986]). «Steder» i bevidsthedens landskab – grene på idéernes træ: Om at finde stof til belysning af en sag. Aarhus: Aarhus Universitetsforlag.

Tønnesson, J. L. (2004). Tekst som partitur, eller historievitenskap som kommunikasjon: Nærlesning av fire historietekster skrevet for ulike lesergrupper (doktorgradsavhandling). Det historisk-filosofiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Vareberg, O. C. (2013). «Vi har lært mye svensk av Emil i Lønneberget»: Vi-konstruksjoner i norskfaglige lærebøker. I S. V. Knudsen (red.), Pedagogiske tekster og ressurser i praksis (s. 59-82). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Young, A. M. (2014). Prophets, Gurus, and Pundits: Rhetorical Styles and Public Engagement. USA: Southern Illinois University Press

Zarefsky, D. (2014). Is Rhetorical Criticism Subversive of Democracy? I C. Kock & L. Villadsen (red.), Contemporary Rhetorical Citizenship (s. 29–50). Chicago: University of Chicago Press.

Øyslebø, O. (1978). Stil- og språkbruksanalyse. Oslo: Universitetsforlaget.

1Rosted & Blair, 1824, s. 43
2Aristoteles beskriver anskueliggjøring som å fremstille som om det skjer «der og da foran øynene på tilhøreren», en effektiv retorisk praksis (Aristoteles, 2006, s. 237).
3Jeg bruker kategoriseringen av troper og figurer slik de er presentert hos Kjeld Gall Jørgensen (1996). Les om ulike måter å kategorisere troper og figurer på gjennom historien hos William FitzGerald (2013).
4Et godt eksempel på en seriff er i utformingen av bokstaven stor I. Den har seriffer hvis den avsluttes med en liten strek ut til begge sider oppe og nede. Seriff kommer sannsynligvis fra nederlandsk schreef (strek eller linje), skriver Øyvind Rannem i boken Bokstavene i historien. Maktsymbol fra Augustus til Mussolini (2017, s. 365). Under Augustus ble seriffene brukt i en sofistikert form og markerte keiserens makt gjennom en estetisk høy stil.
5Andre dramatiske figurer er utrop, ironi og selvrettelse mfl. (Gall Jørgensen, 1996, s. 103–107)
6Pinker, 2015, s. 2
7Aristoteles, 2006, s. 233
8Aristoteles, 2006, s. 209
9 Topos betyr sted på gresk – flertallsform topoi. For toposteori hos Aristoteles henvises til Jonas Gabrielsen og Maria Wolrath Södererg (Gabrielsen, 2008; Söderberg, 2017). For topos som metodisk tenkemåte se Ole Togeby (2009[1986]).
10Butler, 2008, s. 157
11Duncan & Vanguri, 2013; Pinker, 2015; Young, 2014
12Butler, 2008, s. 7
13Rask, 1995, s. 11. Boken til Rask bekjenner sin sterke inspirasjon fra Dansk stilistik av Ulla Albeck fra 1939 (Albeck, 1969).
14Keld Gall Jørgensen utgir Stilistik. Håndbog i tekstanalyse omtrent samtidig med Rask (1996). I en norsk kontekst er boken til Willy Dahl fra 1972, opprinnelig fra 1965, Stil og struktur. Utviklingslinjer i norsk prosa gjennom 150 år en god representant for en stilistisk innrettet bok om litterær stil (Dahl, 1981). Vi må også nevne Olaf Øyslebøs Stil- og språkbruksanalyse fra 1978, som tar i bruk et bredere spekter av lingvistiske og grammatiske begreper (Øyslebø, 1978). Fra Sverige har vi de to bøkene ABC i stilistik av Ulf Teleman og Anne Marie Wieselgren (1982) og Språk i tekst. Handbok i stilistisk av Birger Liljestrand (1993) som minner om håndbøkene til danske Rask og norske Dahl med en tydelig sentrering om analyse av litterære verk (Liljestrand, 1993; Teleman & Wieselgren, 1982) I den svenske Stilistiken av Peter Cassirer fra 1972, gjenutgitt i 2015, forankres stilistikken historisk og vitenskapsteoretisk blant pragmatiske vitenskaper som vekter funksjon (Cassirer, 2015)
15Cassirer, 1996
16Les mer om det deskriptive og preskriptive i ulike didaktiske sammenhenger hos Hamilton (2014).
17Pinker, 2015
18Rask, 1995, s. 17–18
19Svarende til stor D og liten d i diskursteorien hos Paul Gee (Gee, 2005). Diskurs (med stor D) er de delte normene for ulike samfunn og sosiale fellesskaper, mens diskurs (med liten d) er alle de enkelte tilfellene hvor Diskursen manifesterer seg i den diskursive praksisen.
20Young, 2014, s. 10
21Young, 2014, s. 8–9
22Bazerman, 2018
23Lund, 2017
24Bakhtin, 2004
25Fodrey, 2013
26Fodrey, 2009, s. 239. Fodrey har valgt modeller for studentene slik også Quintilian gjorde i sine retorikkskoler (Sullivan, 1993). Et eksempel på en pedagogisk praksis hvor elevene velger sine egne modeller, finner vi hos Christina Matthiesen (Matthiesen, 2015).
27Eikemo, 2009
28Gall Jørgensen, 1996, s. 101–102
29Quintilianus, Slaattelid & Johannesen, 2004
30Sullivan, 1993, s. 75
31Bakhtin, 2004, s. 24
32Ray, 2015, s. 94ff
33Stodola, 2013, s. 66
34Duncan & Vanguri, 2013, s. xii
35Zarefsky, 2014
36Quintilianus et al., 2004, s. 146
37Eide, 2004
38Kjeldsen, 2006, s. 71–79
39Tønnesson, 2004
40Söderberg, 2017
41Det er en viss likhet mellom Pinkers ideal om «classic style» og middelsstilen (Pinker, 2015).
42Fahnestock, 1999, s. 19
43Fahnestock, 1999
44Denne tanken og en praksis for å utleve den utvikles i boken Skrive for å lære (Dysthe, Hoel & Hertzberg, 2010).
45Hyland, 2002, s. 1093. Ken Hyland sammenligner bruken av personlige pronomener i studenttekster og vitenskapelige artikler. Jeg, vi, oss osv. brukes i langt høyre grad i vitenskapelige artikler. Artikler fra samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag skiller seg ut med aller størst forekomst. Markeringen av et subjekt i argumenterende passasjer finnes også mest i vitenskapelige artikler (Hyland, 2002, s. 1100).
46For en diskusjon av bruken av «vi» se Vareberg, 2013.
47Rask, 1995, s. 51–52
48Se note 2 i dette kapittelet.
49Fahnestock 1999
50Fahnestock, 1999, xi
51Burke, 1941
52Eyman & Ball, 2014, s. 115
53Eyman & Ball, 2014, s. 115
54Ray, 2015, s. 141ff
55Se argumentasjonen for dette i artikkelen «Stylistic Sandcastles: Rhetorical Figures as Composition’s Bucket and Spade» av William FitzGerald (2013, s. 38).
56Young, 2014, s. 2
57Young, 2014, s. 3

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon