Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 3. Om det essayistiske i akademisk skriving – belyst ved teoretiske eksempler

Arnfinn Åslund (f. 1959) er førsteamanuensis i norsk litteratur ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har særlig publisert innenfor dette feltet, men har også arbeidet med blues og i grenselandet mot filosofi, estetikk og retorikk.

I forhold til de normene som gjelder for akademisk skriving, og som fagfellevurderingssystemet har til oppgave å håndheve, oppfattes visse former for kreativitet som problematiske. Dette kapitlet skal dreie seg om den «kreativiteten» som gjerne oppfattes som essayistisk, og det argumenterer for en større aksept av det essayistiske i akademisk prosa. Argumentasjonen viser ved hjelp av teoretiske eksempler at det essayistiske har et erkjennelsespotensial som gir det vitenskapelig legitimitet. Utgangspunkt for teksten er skriftlig fremstilling innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, men det kan være at noen poenger er gyldige utover disse fagområdene. Kapitlets teoretiske eksempler er i tur og orden: Hans Skjervheim, Georg Johannesen, Friedrich Nietzsche, Francis Bacon, Ludwig Wittgenstein, Theodor Adorno, Walter Benjamin og Mieke Bal.

Nøkkelord: Akademisk skriving, essayistisk, kritisk teori, Hans Skjervheim, Georg Johannesen, Theodor Adorno, Mieke Bal

According to the written and unwritten rules in academic writing, certain forms of «creativity» are regarded as suspicious. It is largely up to the peer review system to act according to these rules to decide whether a paper is worthy of publication or not. This chapter focuses on the kinds of creativity that are associated with the term «essayistic», but the discussion is not restricted to the essay as genre. I argue that essayistic works in this sense have a legitimate place in the world of academic publishing. Not only must they be accepted, they even have an epistemological potential. In the course of the argument several figures from the academic tradition are introduced as theoretical examples; they are mostly philosophers, from both past and present. My primary concern is the humanities and the sciences of man, but some of the views may also be of interest for other disciplines.

Key words: academic writing, essayistic, critical theory, Hans Skjervheim, Georg Johannesen, Theodor Adorno, Mieke Bal

I. Diskvalifiserende innvending

Ett er å skrive «kreativt», noe annet er hva denne kreativiteten gjør med sjansene til å få publiseringspoeng. Det første har med skribentens skrivepraksis å gjøre, det andre er et spørsmål om institusjonell makt. Forholdet mellom de to kan være spenningsfullt. Det kommer til uttrykk i den enkelte akademikerens avhengighet av de anonyme fagfellenes gunst.

Det kreative i akademisk skriving kan overlappe med «det essayistiske», og dette skal være vårt ledeord. At essayet er vanskelig å definere, er i seg selv et av dets definitoriske kjennetegn. Her er det ikke behov for å føye enda en definisjon til listen. Dette skal ikke være en litteraturfaglig innføring eller drøfting av essayet som sjanger. Slike finnes det etter hvert en del av, også på norsk. Det har kommet viktige bidrag fra Georg Johannesen, Ottar Grepstad, Erling Aadland, Arild Linneberg, Bjarne Markussen, Arne Melberg, Eivind Tjønneland, Amund Børdahl med flere.1 Her skal adjektivet essayistisk brukes som inngang til en teoretisk orientert refleksjon over den akademiske skrivingens grenseland. Det er tilstrekkelig å ta utgangspunkt i den utbredte forestillingen om at det finnes noe «essayistisk». Diskusjonen vil vise hvilke aspekter ved fenomenet, og hvilke teoretikere, som er mest relevante å trekke frem.

Akademisk skriving er en ytringsform for den vitenskapelige kulturen. Gjennom kodifisering av formelle tegn, av metoder, forskningsdesign og struktur, klargjøres kriterier for fordeling av ære og kapital, for eksklusjon og inklusjon. Slik at forskeren kan anvises sin rette plass. Dette kontrollsystemet er institusjonalisert gjennom etableringen av godkjente publiseringskanaler. Redaksjonene i bøker og tidsskrifter har ansvar for å drifte fagfellevurderingen av innkomne bidrag. I dette systemet har det skjedd mer enn en gang at karakteristikken «essayistisk» har opptrådt som diskvalifiserende innvending. Den konnoterer uvitenskapelighet og kan opptre sammen med påstander om ufullstendig redegjørelse for teori og metode eller med beskyldninger om uklar forskningsdesign.

Det finnes ikke tilgjengelig statistikk for dette, og dette er ingen empirisk undersøkelse, men dersom anklager om det essayistiske så mye som en eneste gang har hindret verdifull forskning fra å bli publisert, så er det alene god nok grunn til å ta saken opp til drøfting. En slik begivenhet får representativ og eksemplarisk status og blir noe mer enn et tilfeldig unntak. Etter alt å dømme har imidlertid slike refusjoner skjedd mange nok ganger til at det er blitt integrert i det normsystemet som akademikere skriver og vurderer ut fra. Denne sensuren av «det essayistiske» innebærer en innsnevring av form og innhold.

Humaniora- og samfunnsvitenskapenes faghistorie har flere eksempler på egenrådige og gjennomreflekterte forskere som i kraft av sin skrivemåte ville hatt vansker med å bli godtatt innenfor dagens vurderingsregime, men som ikke desto mindre har gitt oss andre noe å skrive meritterende artikler om, der vi mot bedre vitende må tilpasse oss en saksfremmed rigiditet. Hvem vet hvor mange ganger en ny Nietzsche, Benjamin eller Wittgenstein er blitt stoppet? Det som for en vitenskapsprosaisk normalitet fremtrer som en avvikende fremstillingsform, er hos disse forskerne integrert i det vitenskapelige prosjektet.

Det essayistiske har potensial for å bidra til erkjennelse og innsikt på en måte som mer enn oppveier den manglende overensstemmelsen med formaliserte kriterier og kodifiserte prosedyrer. Et slikt potensial bør gi vitenskapelig, og dermed også akademisk, legitimitet. Mottoet kan hentes fra Montaignes essay om erfaring: «Sannheten er et så viktig anliggende at vi ikke kan forkaste noen utvei som kan føre oss frem til den.»2

II. Den samhandlingen som skjer i språket

I Norge er to kjente akademikere blitt vurdert som professorkompetente på bakgrunn av en produksjon som er utpreget essayistisk: Hans Skjervheim (1926–1999) og Georg Johannesen (1931–2005). Den første var filosof og en viktig positivismekritiker. Den andre var retoriker og grunnlegger av norsk sakprosaforskning. Ingen av dem hadde doktorgraden. Begge var mer enn klar over det påfallende i egen skrivepraksis og presenterte refleksjoner omkring dens berettigelse. Skjervheim viser til strategiske vurderinger ut fra situasjonen på 1950-tallet. Han måtte fungere som en moderne Sokrates i kampen mot det dominerende vitenskapssynet. Følgelig ble han selv kritisert for både innhold og form. Han mente kritikerne misforsto et avgjørende poeng: «Ein går ut frå at det eigentleg finst berre ein genre i filosofien: den akademiske avhandlinga eller tidsskriftartikkelen, det siste som ei avhandling i miniatyrformat.»3 Til forskjell fra avhandlingen, skriver essayteoretikeren Gerhard Haas, så har essayet en kunstnerisk uttrykkskraft som gir det verdi utover den faktiske informasjonsverdien det besitter. En avhandling foreldes av nye forskningsresultater. Dessuten er avhandlingen spesialiseringens medium, fortsetter han, mens essayet er synoptisk heller enn analytisk, det krever en evne til å oppfatte sammenhenger, det erkjenner helheten gjennom delene og antyder det interessante og hemmelighetsfulle ved en sak.4

Det hadde mye å si for Skjervheims skrivevalg at arbeidene hans «ikkje [var] innlegg i ein allereie etablert debatt, men forsøk på å opna opp for nye problemstillingar».5 I kraft av sin filosofiske orientering befant han seg i en outsiderposisjon der den utprøvende essayformen fremsto som det riktige valget. Arbeidene hans ble typisk nok beskyldt for å være pretensiøse og for at de hadde et mangelfullt metodisk grunnlag. I retrospekt forsto han situasjonen i lys av Kuhns paradigmebegrep. Han overskred grensene for mulige og tillatte tenke- og skrivemåter:

I en slik situasjon er kravet om metodisk sikre og vel gjennomtenkte grunngjevingar tvetydig. Kravet, som i og for seg er rimeleg nok, kan og fungera strategisk, ved å tvinga ein til å argumentera på andre sine premissar, utan at dette kjem klårt fram. Dette er bakgrunnen for at T. W. Adorno kunne hevda at krav om metode og formell disiplin var ei form for represjon, og det er dette som gjer at eg ikkje aksepterer den formelle kritikken når den kjem frå t. d. Dagfinn Føllesdal, Karl Egil Aubert og Jon Elster.6

Skjervheims syn på egen skrivepraksis henger sammen med hans filosofi. I essayet om «Deltakar og tilskodar» reflekterer han over den menneskelige samhandlingen som skjer i språket. Teksten representerer et stykke språkfilosofi som også har relevans for skriftlige ytringer. I «Deltakar og tilskodar» dreier det seg om farene ved å objektivere den andre slik en gjør når tilskuerperspektivet blir dominerende. Den mellommenneskelige situasjonen er prinsipielt sett tvetydig, vi møter den andre både som subjekt og objekt. Samhandling og forståelse krever deltakelse – at vi anerkjenner den andre som subjekt og engasjerer oss i hans ytringer.

Å ta den andre alvorleg er det same som å vera viljug til å ta hans meiningar opp til ettertanke, eventuelt diskusjon. […] Ved å objektivera den andre går ein til åtak på den andre sin fridom. Ein gjer den andre til eit faktum, ein ting i si verd. På denne måten kan ein skaffe seg herredøme over den andre.7

Dersom en tekst avfeies fordi den ikke oppfyller visse forhåndsoppstilte kriterier, innebærer det en slik objektiverende kategorisering, som altså er en form for herredømme. I deltakerperspektivet representerer derimot teksten et potensial for innsikt. Den må tas alvorlig som uttrykk og orienteringsforsøk. Normbrudd kan selvfølgelig vekke undring, men dette bør lede til spørsmål, ikke avvisning. Det innholdet teksten forsøker å formidle, kan være reflektert i måten den er skrevet på. For filosofen Skjervheim fører slike refleksjoner over i spørsmål om subjektivitet og frihet. Han kritiserte objektivisme og scientisme – at naturvitenskapelig metodikk overføres på vitenskapene om mennesket – i vår sammenheng vil dette bety at en skriftlig fremstilling bestreber seg på å fjerne subjektivitetens spor. Men subjektiviteten er en forutsetning, ikke et hinder, for erkjennelse. Og i den grad mennesket er objekt, er det fordi det har en fortid, det har faktisitet, som det heter i eksistensfilosofien, men dersom det har eksistens, har det også en fremtid, en åpning mot noe som ennå ikke er gitt. Skjervheim måtte forsvare eksistensfilosofien mot anklager om at den manglet respekt for vitenskapelige fakta: «Den representerer ei ny innsikt i kva eit faktum er for noko, og kva eksistens er: noko meir enn eit faktum – nemlig fridom.»8 Georg Johannesen sammenlignet Skjervheims skrivemåte med snakk, med samtalen, med seminaret, det vil si muntlige kommunikasjonsformer som krever at de andre anerkjennes som potensielt minst like kloke som en selv.9

Skjervheim ville kanskje ikke vært enig, men i forlengelsen av disse refleksjonene prøver vi å sammenfatte slik: En fast norm for gyldig fremstilling lar seg ikke foreskrive. Det ville forutsette at ethvert mulig innhold lot seg innpasse i en form som er tenkt ut på forhånd. Men hva har da formen å si? Svaret må bli at det kommer an på innholdet. Formulert som en abstrakt regel: Det lar seg ikke gjøre å sette opp abstrakte regler for forholdet mellom form og innhold.

III. Et lysende eksempel med mulig presedens

Georg Johannesen hadde alt en betydelig produksjon bak seg da han på 1970-tallet begynte å forske på essayet. Han tok opp dette i sine seminarer ved Universitetet i Oslo og i en rekke arbeider i årene som fulgte. Johannesen kritiserte den nøytrale prosastilen som han betraktet som en falsk usynlighetskappe. Mange fagartikler innen humaniora og samfunnsvitenskap lærte ham lite annet enn at avsenderen ønsket å bli ansatt på universitetet. For teksten var ingenting viktig annet enn at avsenderen ønsket belønning. Som alternativ vendte Johannesen seg mot essayet, som han oppfattet som en sakprosaens lyrikk, det vil si en streng form der det subjektive perspektivet er integrert i det objektive uttrykket. For å si det med Skjervheim: En sjanger der deltakerperspektivet er innreflektert. Parallellen med lyrikksjangeren gjennomførte Johannessen så konsekvent at han for noen teksters vedkommende insisterte på at de trykte prosasidene skulle gjengis eksakt slik han hadde formet dem – med samme linje øverst og nederst som i den originale versjon av manus. Et eksempel er Rhetorica Norvegica fra 1987. Også andre har lagt vekt på teksters visuelle uttrykk. Wittgenstein brukte visuell metaforikk i omtalen av sin sakprosa. Walter Benjamin omtalte visse tvetydige tekster som dialektiske bilder. Når Adorno skriver at hver setning er like nær sentrum, er ikke forlagsredaktørenes krav om undertitler nøytralt. Ved å løfte frem enkelte elementer lar man selve det typografiske oppsettet dementere det desentrerende innholdet.

Johannesens påminnelser kan altså være tankevekkende nok, og hans essayteoretiske bidrag har vært innflytelsesrike. Alt dette er interessant, kan man si, og sikkert både sant og riktig, dersom diskusjonen gjaldt produksjonen av litterære essays i aviser og kulturtidsskifter, men det interessante i vår sammenheng er hvorvidt den essayistiske praksis kan og bør støtte opp om en vitenskapelig profesjon. Selv ble Johannesen ansatt ved Universitetet i Bergen i 1978, først som universitetslektor, og som førsteamanuensis fra 1980. I 1988 ble han statsstipendiat, men fortsatte med en samarbeidsavtale med universitetet, og han ble i 1993 midlertidig tilsatt som førsteamanuensis II i retorikk. Det ble umiddelbart tatt initiativ til å oppgradere denne stillingen til professor II, og en sakkyndig komite bestående av tre nordiske retorikkprofessorer ble nedsatt: Øivind Andersen, Jørgen Fafner og Kurt Johannesson. I innstillingen bruker komiteen flere sider på Johannesens skrivemåte. Om Rhetorica Norvegica heter det for eksempel at den gir seg ut for å være en innføring i retorikk, men at den avslører seg som «huskelapper uten disposisjon og plan». Verket er retorisk i den forstand at det fremstår som «resultat av en ekstrem topisk tenkemåte», men ikke i den forstand at den legger an på å overtale flest mulig: «En savner noe som kan samle de tusener av lysglimt.»10

I sin påpekning av det labyrintiske må komiteen likevel legge til grunn at Johannesen vet hva han gjør. De trekker linjer tilbake til Schlegels fragmenter, og med henvisning til Johannesens lyriske produksjon finner de likheter med «modernismens form for retorisk obscuritas».11 Her har de muligens et poeng, som de ikke utdyper, men det bør nevnes at Johannesens strategi også kan henge sammen med den taushetens retorikk han var opptatt av. Påfallende nok åpner ikke professorene for at formen kan henge sammen med innholdet. For Johannesens skrivemåte kan gis en epistemologisk begrunnelse. Argumentet til den som bryter en norm slik han gjør, er jo at heller ikke det å underordne seg normen er nøytralt. Automatisert atferd er også betydningsbærende, den trenger bare ikke begrunnes. Det kreves metode for å kunne komme i tvil om forhold man strengt tatt ikke allerede tviler på. Dette er hva Descartes, ved innledningen til den moderne vitenskapen, kalte metodisk tvil, en heuristisk strategi som også Johannesen bekjente seg til, og som er i slekt med den avautomatiseringen som modernismens poetiske språk eksellerer i.

Ifølge komiteen gir Johannesens tekster et generelt inntrykk av å mangle «orden og system»: «I formell henseende oppfyller de ikke de krav en må stille til vitenskapelige arbeider.»12 Imidlertid ender jo komiteen med å anbefale opprykk til professor, for Johannesens «retoriske forfatterskap og virksomhet i vid forstand» må vurderes slik at det i «kvalitet og volum» tilsvarer to doktorgradsavhandlinger. Dette kan vel tolkes slik at Johannesens produksjon dokumenterer en realkompetanse som oppveier formelle mangler ved arbeidene. Selv om komiteen poengterer at de innsendte arbeidene neppe ville innbrakt Johannesen noen doktorgrad. De tre professorene fra hvert av de skandinaviske land hever seg så å si over nivået til en ordinær doktorgradskomite. Med dette har de gitt et lysende eksempel med mulig presedens, men det gjenstår å se hvorvidt det igjen vil skje at erkjennelse og innsikt på denne måten vil bli vurdert høyere enn formelle krav.

Det er et dialogisk aspekt ved Johannesens verk som komiteen ikke går inn på, og som angår forholdet mellom form og innhold i hans produksjon. Sentralt i sokratisk erkjennelsesstrategi er begrepet om majeutikk eller jordmorkunst. Den hviler på en negativ innsikt, det som gjerne kalles docta ignorantia. Sokrates besitter ingen positiv lære, men hans kjærlighet til visdom driver ham til en type undersøkende utspørring. Omsatt i tekst vil en slik strategi kunne ligne på det kritiske essayet. Flere steder i Rhetorica Norvegica kommer Johannesen inn på majeutikken. Det må være riktig å forstå den sokratiske jordmorkunsten som en form for filosofisk retorikk, noe Johannesen er inne på i et senere intervju:

Nå er det økende interesse for retorikken, men mange tror at retorikk er en teknikk for reklame og markedsføring. Slik retorikk er voldtekt. Den retorikk jeg er interessert i, ligner mer på det gamle Sokrates kalte jordmorvirksomhet: Man lærer andre mennesker å føde sine egne velskapte tanker.13

Her er vi inne på et inventorisk eller heuristisk aspekt ved det tekstlige erkjennelsesarbeidet som har en legitim plass innenfor det vitenskapelige prosjektet. Om vi skal følge opp Johannesens retoriske perspektiv, kan vi se at majeutikken har en slektning i den psykagogiske retorikken som Platon skriver om i Faidros, og som representerer en type medhjelpende sjeleledelse, men også i den sjuende talesjangeren som vi kan lese om i Aleksander-retorikken, den granskende talen, som skiller seg fra de andre ved at den ikke kan inndeles i positive og negative underarter, men heller foretar en mest mulig fordomsfri undersøkelse av et emne. Sjangeren kalles genos exetastikon, med et navn avledet av exetasis, som betyr undersøkelse eller granskning, og som vi gjenkjenner i etymologien til ordet essay.

IV. Vrangside

Innledningsvis nevnte vi Nietzsche som et av tre historiske eksempler på forskere som åpenbart ville hatt problemer med å komme igjennom dagens fagfellevurderingssystem. Hans retorisk baserte erkjennelseslære har noe av den samme radikaliteten som vi senere finner i Georg Johannesens totalretorikk. Friedrich Nietzsche (1844–1900) er kjent for sin «litterære» stil: aforistisk, allegorisk, billedrik, personlig, hyperbolsk. I hans skrifter finner vi utsagn som tangerer en hermeneutisk positivismekritikk: «Det finnes ikke fakta, bare fortolkninger.» Dette har vært viktig i nyere aktualiseringer av hans filosofi, hos for eksempel Jean Granier og Gianni Vattimo. Dessuten finner vi synspunkter som foregriper den språklige vendingen på 1900-tallet, og som ble videreført i den retorisk-dekonstruktive Nietzsche-lesningen til Paul de Man. Et eksempel er Nietzsches essay «Om sannhet og løgn i utenommoralsk forstand» fra 1873, som går inn på den språklige komponenten i menneskelig erkjennelse: Språket er bygd opp av troper og figurer, av katakreser og metonymier, det finnes ikke noe egentlig ikke-figurativt språk «bak» det figurative språket, begrepene er glemte metonymier og metaforer. Om Nietzsche skulle ha rett i dette, må det få konsekvenser for synet på det akademiske språkets status. Ikke minst er det relevant for synet på hva slags normer som bør gjelde for produksjon, vurdering og resepsjon av forskningsprosa – dersom den skal ha erkjennelse og ikke tilpasning som ledende verdi:

Hva er altså sannhet? En bevegelig hær av metaforer, metonymier og antropomorfismer; kort sagt, en sum av menneskelige relasjoner, poetisk og retorisk forsterket, som er blitt overført og smykket, og som etter lang bruk nå forekommer folket kanoniske og bindende. Sannheten er illusjoner som man har glemt er det, de er utbrukte metaforer som har mistet kraften til å virke på sansene, mynter som har mistet sitt bilde, og som nå bare gjelder som metall og ikke lenger som mynter. […] Å være sannferdig, dvs. gjøre bruk av de vanlige metaforene, moralsk uttrykt, forpliktelsen til å lyve etter en fast konvensjon, til å lyve flokkvis i en for alle forpliktende stil.14

Nietzsches språk- og erkjennelseskritikk er så radikal at den blir aporetisk. For den må også selv være utlevert til det figurative språket. Den representerer ikke noe privilegert overstandpunkt. Innsikten i språkets figurative natur er selv en figurasjon. Derfor kan Paul de Man i sin kommentar til Nietzsches essay si at sannhetens fødsel også er sannhetens død, han viser til en av Nietzsches aforismer fra samme periode: «Sannheten dreper, dreper faktisk seg selv (forsåvidt som den innser at den har sitt eget grunnlag i villfarelsen).» Og de Man tilføyer: «Filosofi viser seg å være en endeløs refleksjon over sin egen destruksjon ved hjelp av litteratur.»15 Her trenger vi ikke forstå «filosofi» i strengt disiplinærfaglig forstand. Det filosofiske er en dimensjon ved humanistisk forskning som gjør seg gjeldende langt utenfor den egentlige fagfilosofien. Den begrepslige fortolkning må forholde seg til det figurative som til sin egen vrangside. På tross av den selvoppløsende paradoksi hos Nietzsche og de Man vil vi hevde at deres innsikter er nettopp det: «innsikter» – selv om det altså er å tale metaforisk. I sin egen praksis fulgte Nietzsche opp disse innsikter. De virket ikke hemmende, men frigjørende. Derfor er Nietzsche en inspirerende utfordring for den skrivende.

Dersom en aktuell forskningstekst opererer ut fra slike perspektiver, og med selve språkkritikken som integrert i tematikken, så kan ikke fagfellevurderingen forutsette at den vitenskapelige prosaens begrepsspråk hviler på et udiskutabelt grunnlag. For selv om Nietzsches posisjon er problematisk, betyr ikke det at man uten videre kan gå ut fra at han ganske enkelt tar feil på dette punktet. Riktig nok erfarer vi at virkeligheten forstås ved hjelp av begreper, den historiske etableringen av begrepstenkning kan ikke reverseres. Men det betyr ikke at forholdet mellom begrepet og figuren er avgjort en gang for alle.

V. Alltid nødvendig og forgjeves

Den objektivismen Hans Skjervheim ville bekjempe, hadde en tydelig representant i den logiske positivismen, men er til stede som tendens i den empirismen som har preget vitenskapens utvikling fra renessansen og fremover. Skjervheim reagerte på at naturvitenskapelig metode og tenkemåte invaderte vitenskapene om mennesket. Siden hans tid har dette tiltatt, noe som ikke minst gir seg utslag i normene for akademisk skriving og i det regime som i vitenskapelighetens navn praktiserer disse. Den empiriske tradisjonen kan regne Francis Bacon (1561–1626) som en av sine fedre. Han er med på å initiere den historiske prosessen som har ført frem til dagens hegemoniske situasjon.16

På den andre siden: For Georg Johannesen var Francis Bacon en helt. Bacon var retorisk skolert, en stor aforistiker og essayist. Slik var han med på å initiere den historiske bevegelsen som dyrker det essayistiske, også innenfor akademia. En essayistisk skrivemåte kan gi rom for det personlige, den er åpen, fri, utprøvende, lekende, den kan ha en kritisk funksjon i forhold til det stivnede og etablerte. Det ideologikritiske er viktig i Johannesens tekster, og der knytter han an til Bacon og hans lære om de fire idolene. Disse «idolene» eller avgudene er de fordommene som leder oss til å tenke feil. For Johannesen var kampen mot idolene alltid nødvendig og forgjeves. På en måte er altså Francis Bacon opphav til motsatte tendenser.

«I have taken all knowledge to be my province», skriver Bacon om seg selv. Hans Novum Organum, som kom i 1620, var ment som et programskrift for det som skulle bli til empirisk naturvitenskap. Den aforistiske fremstillingsformen er forskjellig fra den vi finner i moderne naturvitenskapelige fremstillinger. Bacon valgte slik fordi den aforistiske formen var mest kongruent med det utforskende prosjektet, den var best egnet til å formidle erfaringen av å arbeide med stoffet. Det vesentlige var overlatt til leseren slik at han selv kunne oppdras til å bli forsker. Vitenskap skulle læres innenfra. Det er i dette verket vi finner den lett allegoriserte fremstillingen av de fire idolene. Med litt kreativ tilpasning kan den gjøres gjeldende for vårt tema. Første gruppe er stammens idoler (1). Dette er de feilkildene som ligger i vår menneskelige tilbøyelighet: Vi antar at virkeligheten stemmer overens med våre forestillinger om den. Denne fordommen kan gjenkjennes i kravet om en velordnet og harmonisert skrivemåte, et slikt krav tematiserer ikke sin forutsetning, nemlig at virkeligheten er like velordnet og harmonisk.

Hulens idoler (2) består av de vrangforestillingene som ligger i vår individuelle historie – vår egen hule – og som gjør oss blinde for egne feil. Det skriveregimet man er sosialisert inn i, holdes for det sanne og riktige. Her må hver og en ta tak i sin egen historie. Siden jeg selv begynte min skrivekarriere som elev, og etter hvert lærer, i norsk skole, har jeg stadig undret meg over hvor suverene mange lærere er i vurderingen av andres skriving. Det har ofte vist seg at grunnlaget for denne skråsikkerheten, som ikke er begrenset til skoleverket, har vært tvilsomt.

En tredje type idoler er knyttet til torget eller markedet (3). Dette er de tale- og skrivemåtene som er i omløp hvor mennesker møtes, og som vi alle bruker på en innforstått måte uten å forstå. De får mytisk status og gis normative implikasjoner. Ikke minst med hensyn til hva det er mulig å tenke, si og skrive: «But words plainly force and overrule the understanding, and throw all into confusion, and lead men away into numberless empty controversies and idle fancies.»17 Bacons språkkritikk har noen teologiske referanser: Han viser både til syndefallet og til den babelske forvirring. Dagligspråket kan bedra oss på mange måter, men dette påvirkes av forskjellige typer fagspråklig sjargong, som kan være minst like bedragersk. I dagens situasjon kan det være sakssvarende å utvide «markeds»-perspektivet til den typen markedstilpasning som skjer innenfor det som vel fremdeles kalles New Public Management, selv om fenomenet ikke er så veldig nytt lenger. Språkbruken herfra har invadert den akademiske sektoren. Akademikerne må forholde seg til et kvantifiserende begrepsapparat som er importert utenfra, og som de aldri har bedt om å bli underlagt. Dersom Adorno har rett i at essayet er kritikk, så må det være en oppgave for akademisk essayistikk å avsløre det styringsspråket som reduserer kunnskap til varer.

Til slutt fører Bacon opp teaterets idoler (4): Slik vi forføres av fiksjonskarakterene på film og scene, bedras vi også av de ideologiske forestillingene som spilles opp i det filosofiske teateret. Bacon viser seg som empirist når han anbefaler filosofene å lese i naturens egen bok fremfor å gå seg vill i skolastikkens læresystemer. Hans metode blir gjerne oppfattet som en form for induksjon, men like riktig er det å si at han foregriper det som senere skulle bli kalt hypotetisk-deduktiv metode. Eksperimentet er viktig for Bacon, noe som har relevans for essayet, som etymologisk henger sammen med det å eksperimentere. Som humanioraforsker må man være skeptisk til den empirismen som ligger implisitt i dette punktets filosofikritikk, noe som henger sammen med den omtalte dobbeltheten i Bacons posisjon, men punktet kan aktualiseres på en annen måte: Det er viktigere å være tro mot saken enn mot en ideologisert form.

Til det filosofiske teateret kan vi regne tidens ideologiske fordommer. I forlengelsen av forrige punkt kan vi tilføye at New Public Management ikke bare er et språklig fenomen, men også en ideologi. Målstyring, kostnadseffektivisering og resultatorientering innebærer en økt vektlegging av tellekanter som igjen krever effektivisering av fagfellevurderingssystemet. De særegne tekstene blir sand i et slikt maskineri. Og det er vanskelig å få aksept for at akademisk skriving kan være en langsom prosess. Marit Bernsen sa det slik i en kronikk i Klassekampen 28. april 2009, dette er polemisk, men ikke desto mindre er det verdt å merke seg, og det er minst like aktuelt i dag:

Når økonomi blir overordnet mål innenfor forskning og utdanning, betyr det at forsknings- og utdanningsinstitusjonene underlegges samme styringslogikk som produksjonsbedrifter med kvantifiserbare resultater som mål på kvalitet. Skal en nå frem i det nye styringsregimet, må en ha styring med «bandespråkets» vokabular: mål, strategi, resultat, måloppnåelse, effektivitet, transparens. Sammenlignet med den gamle regelstyringen har målstyring, desentralisering og evalueringssystemer bidratt til at styringen kommer tettere på aktørene. Det er tale om økt lokal overvåking og kontroll. «Kunnskapssamfunnets» språk er i det hele tatt avslørende: Ingen kan lenger gjøre rede for hva kunnskap og informasjon skal bety. Begrepenes allestedsnærvær har erstattet innholdet – et sikkert tegn på at tenkningen har opphørt.18

Denne ideologien utgjør en alvorlig hindring for den utviklingen av akademisk skriving som er nødvendig for å skape rom for hele registeret av vitenskapelig erkjennelse. Reguleringsmekanismene fornemmes på mikronivået i tenkningen og i den språklige formuleringsprosessen. Det å skrive innebærer å kjempe en kamp for grunnleggende verdier knyttet til forskning og kunnskap. Man bør ikke ha naive forhåpninger om at seieren er innen rekkevidde. Men det å holde det kritiske perspektivet åpent har betydning i seg selv. Det gir en smak av frihet – selv om den er blott negativ.

Det er sagt at aforismen er et kort essay, og essayet en lang aforisme. På 1570-tallet hadde Bacon et lengre opphold i Frankrike, formodentlig var han blitt så godt kjent med fransk kultur at han raskt skaffet seg første bind av Montaignes Essais da dette kom i 1580. I 1597 kom Bacons egen samling. Samme år ble han oppnevnt til dronningens juridiske rådgiver. Den fulle tittelen på hans bok knytter da også innholdet til rådgivning: The Essayes or Counsels, Civill and Morall. Tekstene dreier seg gjerne om moralske og politiske spørsmål. Bacons blikk for ekstremposisjonene gjør at han gjengir argumenter for og imot med samme slagferdighet. I essayet om studier får vi vite at den som studerer for mye, er like lat som den som studerer for lite: «To spend too much time in them is sloth; to use them too much for ornament is affectation; to make judgement wholly by their rules is the humour of the scholar.»19 Bacon viser frem mulige begrunnelsesstrategier, men det er opp til mottageren å tolke disse i forhold til den situasjonen hun befinner seg i og gjøre bruke av sin dømmekraft på en klok måte. Mottageren kan nok ønske seg en veiledning som er så detaljert og situasjonsspesifikk at hun bare kan anvende den mekanisk. Men en slik kan aldri gis. Bacons essays gir og krever et praktisk fortolkningsrom.

I forbindelse med en senere og utvidet utgave av verket kommer Bacon så vidt inn på sjangeren «essay». Selv om ordet er nytt, så er tingen gammel, skriver han. «If you mark them well», heter det om Senecas Epistler til Lucilius, «they are but essays», det vil si «dispersed meditations». Bacon kunne kunsten å være kort, og her har han i 1612, med formuleringen «dispersed meditations», liksom i forbifarten, gitt en definisjon av essayet og det essayistiske som bærer et godt stykke, ikke minst på grunn av dens paradoksale karakter, slik den sammenstiller det konsentrerte og det adspredte.

«Spredte meditasjoner» kunne vi si på norsk, bare uttrykket alene åpner opp et helt landskap av mulige skrivemåter. Det meditative innebærer at man fordyper seg i et emne over tid. Det er en undersøkelse som skjer ved tankens konsentrasjon, men med det spredte kommer det utvungne og ledige, meditasjonen lar seg lede av saken, men ikke etter fastlagt metode, som når interessen for et fenomen setter refleksjonen i gang og den drives fremover av seg selv. Det spredte kan ha dette momentet av å la seg avlede av en plutselig interesse, men det peker også mot noe usystematisk og usammenhengende. Fremstillingen sikter ikke mot et komplett system. Slik kan innholdselementene organiseres omkring et tema, slik at de spiller sammen, gjerne kontradiktorisk, men de må ikke nødvendigvis være knyttet sammen i en kausal eller logisk-deduktiv lenke. Komposisjonen kan veksle mellom det hypotaktiske og det parataktiske, for å låne et begrepspar fra syntaksen, leddene sideordnes snarere enn underordnes.

Essayteksten bestående av slike spredte undersøkelser og refleksjoner er i slekt med aforismesamlingen. Spenningen mellom momentene er like viktig som følgeriktighet. Å sette ekstremene i spill åpner tankens register. Essayet har sine røtter i den filosofiske prosaen, men også i den retoriske kulturen og tradisjonen. «Retorikken er vesentlig antitetisk», ifølge Walter Ong, den er forbundet med «den greske tendensen til å maksimere motsetninger» («maximize oppositions»).20 Ifølge Bacon bør saken «overdrives mest mulig i begge retninger ved hjelp av intellektets fulle kraft, og den bør presses ut i det urimelige og langt hinsides sannheten».21

I sin innledning til Penguin-utgaven av Bacons essays retter John Pitcher oppmerksomheten mot «Antithesis of things», en tekst der Bacon lister opp ordspråkaktige spissformuleringer om forskjellige fenomener. De er organisert i kontradiktoriske kolonner. Om temaet grusomhet («cruelty») setter han opp argumenter for og imot. «For: Den som viser nåde mot sin fiende, viser ikke nåde mot seg selv. Mot: For å kunne glede seg over blod må man være et vilt dyr eller en furie.»22 Pitcher peker på at denne måten å strukturere tekst på minner om essayene. Bacon var den første til å organisere sentenser eller maksimer på denne måten og omtale dem som henholdsvis tese og antitese, noe vi gjenkjenner som et dialektisk trekk i hans tenkning. Bacon var opptatt av de språklige byggesteinene, det han kalte «broken knowledge», han samlet og brukte de han fant, og var en mester i å lage nye. Ut fra slike ansatser er det spennende å tenke videre om tekst og fremstilling: I Retorikken til Aristoteles kalles disse «minste meningsbestanddelene» for gnomer. I flukt med dette kan vi snakke om en gnomisk skrivemåte som er orientert mot ekstremer, og som åpner opp og setter tankene i bevegelse. I den grad virkeligheten er motsetningsfull og fragmentert, gjelder det også teksten. Sannheten befinner seg ikke nødvendigvis ved et bestemt, positivt punkt i den spenningsfulle konstellasjonen, den befinner seg like gjerne i mellomrommene. Dialektisk uttrykt: Den er negativ.23 En slik fremstillingsfilosofi innebærer et perspektiv på skriftlig kommunikasjon som en indirekte prosess. Dette bryter med det som forventes av vitenskapelig prosa. Det er gode grunner for et slikt brudd.

Nå er det altså slik at om vi betrakter Bacon fra vårt sted i historien, så kan han ses som opphavsmann til motsatte tendenser, selv om både essayet og vitenskapslæren gikk opp i systemet slik Bacon presenterte det.24 Et forsvar for det essayistiske i dagens situasjon må innebære en kritikk av Bacons empirisme: Den tenderer mot å sette sannheten lik med det blott foreliggende. Noen hundreår senere skulle dette bli kalt positivisme. Dette gjenkjenner vi som den posisjonen Skjervheim kritiserte. Selv om Bacon hyller opplysning og fremskritt, medfører hans oppgjør med den aristoteliske skolastikken en så sterk mistenksomhet mot den spekulative impulsen at vi med Adorno kan se at det peker i retning av den logiske positivismens forbud mot den tenkning som ikke underkaster seg det gitte.

I 1947 kom Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk. De brukte «Filosofiske fragmenter» som undertittel og sjangerangivelse. Den historiske erfaringsbakgrunnen for verket var de to verdenskrigene. Forfatterne foretar en kritisk gjennomgang av den opplysningstradisjonen de selv tilhørte, men som også hadde resultert i konsentrasjonsleirene. Her opptrer Francis Bacon som representant for tidligmodernitetens vitenskapelige opplysningsprosjekt. Om man kan si at vitenskapen og essayistikken begge er renessanseprodukter, som hos Bacon også var situert i samme person, så innebærer dog den moderne opplysningens totalisering at den selv får mytisk status og vender seg reduktivt mot den lekent subjektive ånden som vi møter i essayet. Eller for å si det på en annen måte: Det er greit å skrive essayistisk – men kall det litteratur, kunst, popularisering eller underholdning – ikke tro at det er poenggivende forskning.

Bacons fremskrittstro var fundert i et sterkt naturbeherskelsesmotiv. «Kunnskap er makt», heter det i tredje aforisme i Novum Organum («Human knowledge and human power meet in one»).25 Omkostningen ved naturherredømmet er sett så skarpt at vi i retrospekt kan lese kvintessensen av opplysningens dialektikk ut av en eneste setning (fra samme aforisme): «Nature to be commanded must be obeyed.» I lys av Adorno og Horkheimer kan vi gi dette stedet en videre innebyrd enn det hadde for Bacon: For at vi skal kunne herske over naturen, må vi adoptere nettopp den naturnødvendigheten som vi skulle frigjøre oss fra. Vi må lytte til naturen for å avlure den de hemmelige lovmessighetene som vi kan teknologisere, men i kampen mot magi og overtro forsvinner til sjuende og sist også sjelen og subjektiviteten. Som skrivende akademikere konfronteres vi med en kvantifisering der platonsk eros er erstattet med tellekanter. Det essayistiske: I dag vil det være sakssvarende å finne dets legitimitet i en opplysningstenkning som også evner å være kritisk til seg selv.

VI. Et arbeid med en selv

Ludwig Wittgenstein (1889–1951) er en av 1900-tallets viktigste filosofer. Han representerer den språklige vendingen som vi har nevnt i tilknytning til Nietzsche. Det kan virke underlig å trekke inn Wittgenstein dersom det skal dreie seg om essayet, men det er lett å gjenkjenne flere essayistiske trekk i hans skrifter. Hans Tractatus Logico-Philosophicus fra 1923 kan leses som et logisk-positivistisk program, en lesemåte som riktignok få vil anbefale i dag, men en slik fortolkning vil iallfall plassere ham på motsatt side i forhold til både Skjervheim og Adorno. Hans Filosofiske undersøkelser, som ble utgitt posthumt i 1953, representerer på mange måter en kritikk av dette ungdomsarbeidet. For oss er det imidlertid skrive- og fremstillingsmåten som er interessant. I dag ville begge de to verkene hatt store problemer med å komme igjennom fagfellevurderingen. Likevel har disse bøkene generert utallige publikasjonspoeng gjennom den forskningsaktiviteten de har gitt opphav til.

Tractatus Logico-Philosophicus kan synes langt fra det essayistiske både i form og innhold, men teksten oppviser en egenrådig kombinasjon av asketisk systematikk og aforistisk frihet som gjør den relevant for en diskusjon om grensene for akademisk skriving. Det selvkritiske er innvevd i erkjennelsesprosjektet på en måte som er reflektert i fremstillingen. Innholdet kan ikke parafraseres uten å bli endret. Det som utforskes, er grensene for språk og erkjennelse. Stor overføringsverdi har begrepsparet si og vise. Det er relevant på flere nivåer, når det gjelder forståelse av logisk form og nødvendighet, og når det gjelder fremstillingen og prosjektet som helhet. Slik kan en refleksjon over forholdet mellom si og vise ha konsekvenser for synet på drøftende prosa. Det som vises, kan være noe annet og viktigere enn det som sies direkte. Mot slutten av teksten griper Wittgenstein til en metafor for å karakterisere veien så langt. Fremstillingens konstellasjon av setninger sammenlignes med en stige og dens trinn.

Mine setninger oppklarer ved at den som forstår meg, når han ved deres hjelp – med dem som trinn – har hevet seg over dem, til slutt erkjenner at de er meningsløse. (Han må så å si kaste vekk stigen etter å ha klatret opp.)

Han må overvinne disse setningene. Da ser han verden riktig.26

Dette kan tolkes som en svært så negativ innsikt: Ingenting meningsfullt er sagt i hele verket, og ingenting meningsfullt kan i det hele tatt sies innenfor filosofien. Men man kan spørre hvorfor denne erfaringen er så viktig å fremstille. Hvor kommer intensiteten i teksten fra? Og senere vender jo Wittgenstein tilbake til filosofien. Selv om han omtaler sin sene filosofi som en kritikk av den tidlige, så er det flere fortolkere som vektlegger kontinuiteten. En mer «positiv» tolkning av Wittgensteins negative innsikt kan åpne for at de filosofiske spørsmålene rører ved noe dypt i oss. Selv om de lever i språkets irrganger, betyr ikke det at de kan knipses bort, for språket angår hele vår livsform som mennesker. Om filosofiske problemer i et logisk perspektiv skulle være illusoriske, er de like fullt gåtefulle på en måte som erfares som betydningsfull:

Problemene, som oppstår gjennom en feiltolkning av språkformene våre, har karakter av dybde. De er dypt foruroligende; like dypt rotfestet i oss som formene i språket, og deres betydning er like stor som språket er betydningsfullt. – La oss nå spørre oss selv: Hvorfor oppfatter vi en grammatisk vits som dyp? (Og det er jo den filosofiske dybde.)27

Språket løper langs grensene for vår bevisste tanke, både på over- og undersiden av våre uttrykte prosjekter og våre instrumentelle vurderinger. Den filosofiske skriften er et arbeid med en selv. I forordet til Filosofiske undersøkelser heter det at forfatteren hadde ønsket seg en helhetlig og velordnet fremstilling.

Etter mange mislykkede forsøk på å sveise sammen resultatene mine til en slik helhet innså jeg at det aldri ville lykkes meg. […] Og dette hang selvsagt sammen med selve undersøkelsens natur. Den tvinger oss nemlig til å utforske et vidstrakt tankefelt på kryss og tvers, i alle retninger. — De filosofiske bemerkningene i denne boken er, kunne man si, en rekke landskapsskisser som er blitt til på disse lange og kompliserte toktene. […] Egentlig er denne boken altså bare et album.

Formen er med andre ord en konsekvens av innholdet, og ikke nøytral i forhold til dette. Innholdet har den filosofiske aktiviteten som integrert moment og krever derfor den typen indirekte fremstilling som verket oppviser. Den iscenesatte dialogen viser arbeidet med problemene på en måte som ikke kan abstraheres bort uten at noe vesentlig forsvinner. Men gjelder ikke dette et avgrenset problemfelt innen filosofien? Jo, men også i andre fortolkende vitenskaper kan en bevege seg over i kritiske problemstillinger som åpner opp for like radikal selvrefleksjon. Hva slags konsekvenser har det for fremstillingsformen? Dette spørsmålet kan neppe gis et generelt svar. Det må avgjøres konkret i forhold til saken. Et eksempel: Fra Jena-romantikken og fremover har det vært mye avansert erkjennelseskritikk innenfor litteraturen. Dersom det fortolkende arbeidet mangler affinitet med verkets innsikter, står det i fare for å dementere disse allerede i fremstillingsformen. Adorno trekker frem begreper om mimesis og affinitet for å belyse forholdet mellom skriften og gjenstanden:

Den positivistiske tendens går i sin helhet ut på å sette enhver mulig gjenstand som skal utforskes i krass motsetning til subjektet, og på dette som på alle andre områder blir den stående ved det rene skille mellom form og innhold: å tale uestetisk om det estetiske, uten enhver likhet med saken, lar seg neppe gjøre uten at man forfaller til spissborgerlig trangsyn og uten a priori å fjerne seg fra saken.28

Wittgenstein har det aforistiske felles med både Bacon, Nietzsche, Adorno, Benjamin og Johannesen. Aforismen hører med til den akademiske skrivingens legitime repertoar: glimtvis erkjennelse, med åpne forbindelseslinjer som anerkjenner prosessualiteten.29

VII. Det ikke-identiske er livet

Theodor W. Adorno (1903–1969) har vært nevnt flere ganger i det foregående. Han bør få en samlet kommentar. Adorno var professor i flere fag og en produktiv skribent. Under krigen levde han i amerikansk eksil, han lærte seg språket og skrev adskillig på engelsk. En grunn til at han vendte hjem, var visstnok de inkompetente tilbakemeldingene han fikk fra forskjellige tidsskriftredaktører. Det er tvilsomt om han ville vært begeistret for dagens system med fagfellevurdering. Den kritiske teorien, som han var en viktig eksponent for, har hatt en rik virkningshistorie innenfor vitenskapene om mennesket, både kulturstudier og samfunnsvitenskap, og den trengs fremdeles som korrektiv til et gjennomkommersialisert og totalforvaltet samfunn. I dag er Adorno sentral innenfor estetisk teori, det er økende interesse for hans pedagogiske filosofi og økokritikken ser relevansen av hans bidrag.30

Både Skjervheim og Johannesen viser til Adornos essayfilosofi slik den fremstilles i «Essayet som form», en tekst Adorno arbeidet med i årene 1954–58, og som først ble publisert i første bind av hans Noten zur Literatur. Det er en tett og kompleks tekst, utført med aforistisk eleganse. Den er blant Adornos mest leste. Blant nyere bidrag kan nevnes Peter V. Zimas Essay/Essayismus fra 2012, en historisk-teoretisk diskusjon av essayets teoretiske potensial hvor Adorno er sentral. I Norge har både Erling Aadland og Bjarne Markussen diskutert Adornos essay, mens Arild Linneberg har satt det i sammenheng med Adornos hele filosofi, noe som synes å være både fruktbart og i overensstemmelse med Adornos egen intensjon.31

Skjervheim synes nok at Adornos essayforståelse blir for snever dersom den skal vurderes som sjangerteori: «Det han eigentleg er ute etter, er å finna ei litterær form for den negative dialektikken. Han vil finna ein hanske for si eiga hand.»32 Johannesen har større sympati for Adornos posisjon og tolker ham i flukt med sin egen totalretorikk: «Essayet, dvs. samtalen, er den kritiske teoriens genre.»33 I vår sammenheng er Adorno viktig nettopp av den grunn som Skjervheim kritiserer ham for: Han er interessert i essayet som metode, eller for å si det dialektisk: essayet «går metodisk umetodisk frem».34 Sjangerteorien er integrert i hans forskningspraksis. Slik minner også Gerhard Haas om at for Montaigne var «essai» først og fremst et metodisk begrep, ikke et litterært. Adornos meta-essay er altså integrert i hans øvrige filosofi, omvendt betyr det at en kan finne essayistiske trekk i hele Adornos filosofi: Det negative, det antisystematiske, det ikke-identiske. Hans tekst om essayet er en inngang til hans filosofiske univers: «Essayet tar hensyn til bevisstheten om ikke-identitet, bare uten å si det; det avholder seg fra å redusere alt til et prinsipp, det aksentuerer det partielle og stykkevise overfor det totale, det er radikalt ikke-radikalt.»35

I tilknytning til Francis Bacon viste jeg til Adorno og Horkheimers Opplysningens dialektikk: Bacons empirisme kan forstås som en tidlig versjon av den instrumentelle identitetstenkningen som i dag preger både maktens og avmaktens tale, og som har en brutal fremtoning i New Public Management. Det instrumentelle ligger i tendensen til å måle alt opp mot økonomisk nytteverdi, og identitetstenkningen innebærer en regulering av virkeligheten i definerte identiteter som undertrykker det som bryter med disse, det Adorno kaller det ikke-identiske, og som han gjør til et anliggende for essayet:

Den vanlige innvendingen mot essayet, at det er oppstykket og tilfeldig, er selv en postulering av at totaliteten er gitt, dermed av identitet mellom subjekt og objekt, og innvendingen forutsetter at man er herre over helheten. […] Essayets svakhet vitner om den ikke-identitet det skal uttrykke.36

Det ikke-identiske er livet. Her har Adorno gitt den akademiske skribenten et mulig tilknytningspunkt, i det negative, i den felles motstanden mot den formalismen som utdefinerer det essayistiske som irrasjonelt.

Det essayistiske kan provosere den naive vitenskapeligheten fordi det vekker minner om det som ikke er vitenskap. Men erkjennelse kan på ingen måte innsnevres til organisert vitenskap. Om vitenskapelighetens eksklusjonsregime praktiseres så strengt at den går glipp av viktig innsikt, så undergraver den sitt eget opplysningsmandat. Det Adorno kaller «spekulasjon over spesifikke gjenstander», er en essayistisk erkjennelsesmodus.37 Her kan vi la det spekulative svare til noe i nærheten av Bacons meditasjon. Spekulasjon skal ikke forstås som intellektets selvtilstrekkelige tilbaketrekning fra verden. Etymologisk er spekulasjon knyttet til det å speile og speide. Det kan forstås som den tenkende erindringen som åpner seg mot gjenstanden. Dermed skjer en intellektuell erfaring som essayteksten kan være det språklige uttrykk for.

Adornos bestemmelse sier også noe om den interessen som ansporer spekulasjonen. I forhold til lovsøkende vitenskapelighet og idealistisk systemfilosofi innebærer den et forsvar for det særskilte. Det individuelle kan ikke reduseres til et blott eksempel for den underordnende dømmekraftens allmenne kategorier, derimot representerer det en selvstendig oppgave der dømmekraften utfolder et utprøvende, lekende forsøk på begrepsliggjøring, et forsøk som lar alle gjenstandens fasetter spille seg ut, særlig når de utfordrer den identifiserende begrepsliggjøringen. Gjenstandens kompleksitet kan utfoldes i den subjektive tilegnelsen, som en form for intellektuell erfaring av den. Det essayistiske er assosiert med det subjektive, og selv om dette fremholdes som et litterært fortrinn, virker det vitenskapelig diskvalifiserende. Men Adorno insisterer på at den positivistiske tendensen til å skrelle bort de egenskapene ved gjenstanden som tilskrives subjektets tilsetning, egentlig innebærer en reduksjon av gjenstanden. Denne reduksjonismen bunner i manglende forståelse for subjektivitetens funksjon i etableringen av gjenstanden. Å luke ut det subjektive fra gjenstanden innebærer at dens kvaliteter reduseres. En forståelse av subjektivitetens rolle i konstitusjonen av objektet må kreve at nettopp det subjektive kommer til orde som et moment i objektet.

Fra systemets synspunkt kan en slik erkjennelse fortone seg som mangelfull, men dette mangelfulle er dens styrke. For det dreier seg om erkjennelse som ikke kan henvises til noen sikker metode. En slik sikring ville innebære et tap av innsikt. En erkjennelsesmessig dimensjon ville bli fortiet.

Når det gjelder struktur, bruker Adorno begrepene konfigurasjon og konstellasjon: «Diskrete adskilte elementer trer sammen til et lesestykke; essayet oppretter intet reisverk, intet bygg.»38 Essayet må ha frihet til å knytte uventede forbindelser mellom elementer som kan ligge fjernt fra hverandre. Det å ikke holde seg til saken kan være en del av saken. Adorno var inspirert av Walter Benjamins bemerkninger om traktaten og ideens konfigurasjon gjennom fastholdelsen av ekstremer.

Benjamin understreker at filosofi er metodisk knyttet til fremstillingen: «Det er et spesielt trekk ved det å skrive filosofi, at man ved hver ny vending står overfor spørsmålet om framstillingen.»39 Men dette dreier seg ikke bare om «det å skrive filosofi» i snever forstand, for det står som innledning til en avhandling om dramatikk. Benjamins bemerkning gjelder humanistisk forskning som er seg sin filosofiske dimensjon bevisst. Haas betoner forskjellen mellom traktat og essay, der essayet er åpent og dialogisk, er traktaten en mer monologisk fremstilling av en tese.40 Ralf Kellerman tar likevel med en av Benjamins bemerkninger om traktaten i sin antologi om essayet, han mener at traktat her må forstås som en skrivemåte som «ligner svært på essayet».41 Iallfall er det lett å se relevansen av Benjamins refleksjoner. Bruddene i fremstillingen markerer en rytme der en ikke konstruerer slutningsrekker, men via omveier vender tilbake til saken for å undersøke hvordan den fremtrer i en ny konstellasjon:

Fremstilling er innbegrepet av dens [traktatens] metode. Metode som omvei – det er altså traktatens metodiske karakter. Avkall på en uavbrutt målrettet gang er dens fremste kjennetegn. Standhaftig begynner traktaten stadig på nytt, omstendelig går den tilbake til saken selv. Et slikt uavlatelig pustehull er kontemplasjonens mest særpregede eksistensform. For når den i betraktning av en og samme gjenstand følger de ulike nivåene av mening, mottar den både en beveggrunn til fornyet innsats og en rettferdiggjørelse av sin egen avbrutte rytme. Slik mosaikken forblir majestetisk gjennom oppstykkingen i lunefulle småbiter, er heller ikke den filosofiske betraktningen redd for bevegelse.42

Det som Benjamin her kaller kontemplasjon, kan knyttes til Bacons meditasjon og til Adornos spekulasjon. Det antydes en parataktisk fremstillingsform der momentene sideordnes som tendensielt selvstendige og likeverdige. Dette bryter mot den hypotaktiske sammenkjedingen av logisk over- og underordning. Derfor blir også konstellasjonsbegrepet viktig. «I fremstillingens ornamentale tetthet bortfaller forskjellen mellom tematiske og ekskursive utførelser.»43

VIII. Et begrunnet forslag

Innledningsvis kom vi inn på det møtet som skjer i fagfellevurderingen. Der er fremstillingsformen bare et av flere momenter som skal vurderes. Men som vår argumentasjon har vist: Fremstillingsformen er ikke utvendig i forhold til innholdet. Når en tekst skal fortolkes og vurderes, er det avgjørende at sammenhengen mellom form og innhold tas i betraktning. Den helhetlige vurderingen krever at fremstillingsformen forstås som integrert i det vitenskapelige prosjektet.

Den vitenskapelige institusjonens grense for det publiseringsverdige er ikke fastlagt en gang for alle, den avhenger av de enkelte fagfellene og av de forskjellige fagtradisjonene, men for den skrivende kan grensen fremtre som absolutt. Fagfellene skal også ha en støttende og rådgivende funksjon overfor den enkelte forskeren. Og det foregår utvilsomt mye nyttig og grundig arbeid innenfor dagens system. Blant dem som får en artikkel på trykk, skjer nok ofte at tilbakemeldingene fører til at teksten blir forbedret, også der hvor fagfellen åpenbart tar feil eller har misforstått vesentlige poeng. Men i praksis er det vel heller ingen forventning om at alle anbefalinger og krav etterfølges til punkt og prikke, og slik bør det være. Likevel er det en mulighet for at refusjoner kan skje på feilaktig grunnlag.

Derfor har vi argumentert for å skyve på grensen. Innenfor akademisk skriving bør det være rom for det essayistiske. Dermed er det ikke sagt at en slik appell vil bli tatt til følge. Like sannsynlig er det at rommet for kreativitet snevres inn. Hvis argumentets appell ikke er tilstrekkelig, bør kanskje selve systemet revurderes. Den nederlandske professoren Mieke Bal går inn for dette. I et notat fra september 2018 foreslår hun å fjerne fagfellevurderingssystemet slik det er utformet i dag. Notatet bærer tittelen «Let’s Abolish the Peer-Review System» og er publisert på nettstedet til Media Theory Journal (www.mediatheoryjournal.org).44 Der lister hun opp ti grunner for sitt syn. Det positive i systemet, slik det var tenkt, hevder hun, er den hjelpen den skrivende får til å forbedre sine arbeider. Så snart systemet ble knesatt som en absolutt regel, ble det i stedet et hinder for forskningens utvikling.

Stilt overfor et slikt forslag, må man minne om at det å være del av et forskningsfellesskap må innebære en kritisk utveksling med kolleger. Det må være en forutsetning at alternative ordninger ivaretar dette, selv om det vil skje annerledes enn i dag. Akademisk frihet forutsetter en form for disiplin. Det må nevnes at også Bal er klar over at det gjøres mye grundig og viktig arbeid innenfor det eksisterende systemet, slik også vi har pekt på ovenfor, men for henne har de uheldige utslagene blitt for store. Forslaget bunner i erfaringer fra et langt liv i akademia. Selv om det neppe blir tatt til følge, gir det oss mye å tenke på. Her er referat av hennes begrunnelser:

  1. Fagfellevurdering øker arbeidsbyrden. Den spiser av forskningstiden. Dette går utover kvaliteten på vurderingen.

  2. Selve prosedyren med sin formalisme og sendrektighet overstyrer diskusjonen av kvalitative og tematiske sider ved redigering av tidsskrifter.

  3. Systemet fungerer konservativt. Originale og uvante løsninger utlegges som mangler.

  4. Systemet virker mot sin hensikt. Hensikten er vel at vurderingen skal være upartisk, men tendensen er at man vurderer i henhold til faglige og personlige preferanser, eller i direkte strid med disse, for å ramme en motpart.

  5. Systemet styrket det faglige hierarkiet, noe som særlig går utover unge forskere som på grunn av brysk avvisning kan gi opp hele karrieren. Vi risikerer å miste fremtidige kolleger.

  6. Systemet forstyrrer redigeringsarbeidet i tidsskrifter, noe som gjør det vanskelig å planlegge tematiske utgivelser og lage slagkraftige, helhetlige nummer. Ved et tilfelle måtte Bal komme opp med to fagfeller for hvert av de femti bidragene som skulle inn i en publikasjon. Prosjekter smuldrer opp. Det blir mindre attraktivt å utføre denne typen arbeid.

  7. Publiseringsprosessen forsinkes. Dette gjør at det blir vanskelig for akademiske studier å forholde seg effektivt til samtidsfenomener.

  8. Systemet rammer stipendiater som arbeider mot en doktorgrad eller stilling. Om det går to år før en artikkel blir publisert, så forstyrrer det progresjonen.

  9. Systemet åpner for «revirmarkeringer» («turf policing»). Bal nevner misunnelse og hevngjerrighet («resentment») som eksempler på usaklige motiver. Eller man vil rett og slett hindre en «konkurrent». Studenter kan lide under at de er assosiert med feil veileder, og de blir forsøkt nektet å publisere. I så fall er det også forskningen og den akademiske verden som blir skadelidende.

  10. Flere av disse grunnene er av mer praktisk art, men det tiende punktet er det viktigste for Bal: Systemet er ødeleggende fordi det er autoritært:

It is anchored in an authoritative mentality. This entails a serious social danger: it promotes a tendency to collective insecurity, hidden behind authorities. This is how it works: only if others approve, a work deserves approval. […] this kills the stimulation for excellent scholars to cultivate their own opinion.45

Flere av punktene dreier seg om problemer som rent praktisk måtte kunne løses innenfor det eksisterende systemet, men det ville kreve at vurderingsarbeid ble økonomisk verdsatt på en helt annen måte enn i dag. Det er selvfølgelig ikke prinsipielt umulig, men heller ikke særlig sannsynlig. Noen av hennes innvendinger stikker dypere. Bal uttrykker en type mistenksomhet som mange kan oppfatte som urimelig. Gjør man ikke så godt man kan når man påtar seg slike oppdrag? Det kan være sant nok, men hvor det utøves makt, er det også mulighet for misbruk. Fagfellevurderingen kan bli et element i vitenskapelig stillingskrig. Kolleger holder hverandre nede i stedet for å støtte hverandre. Bal kan neppe vise til tilgjengelig statistikk eller annet empirisk belegg, men hennes eget erfaringsgrunnlag tør være representativt nok og må tas på alvor.

Det tiende og siste punktet er kanskje det viktigste: Systemet er uttrykk for en autoritær mentalitet. For striden om fremstillingsform dreier seg også om noe mer. Avhengigheten skaper usikkerhet og hindrer utvikling av selvstendig tenkning. Slik er systemet med på å fremelske servilitet som akademisk dyd. Dette skader forskningen og den akademiske kulturen, det demotiverer og begrenser tilvekst av nye tanker, det hindrer viktige erfaringer å komme til uttrykk. I neste omgang vil en slik servilitetskultur være farlig for hele samfunnet. De intellektuelle vil svikte sin samfunnsmessige rolle. Dersom fremtidens lærere utdannes i udemokratiske institusjoner hvor de faglig ansatte ikke tør tenke selv, så får det konsekvenser for de holdninger og kunnskaper som blir formidlet til fremtidens barn og unge. Derfor må vårt forsvar for det essayistiske i akademisk skriving lede over i en diskusjon av fagfellevurderingssystemet og av mulige alternativer til dette.

Mieke Bals forslag inneholder flere gode innspill. Hun mener at forfatteren selv må kunne skaffe seg lesere som kan være til hjelp i skriveprosessen. Og tidsskriftenes redaksjonelle råd må i større grad ansvarliggjøres i den faglige vurderingen og konsultasjonen. Dette skal formodentlig ikke skje anonymt. På den måten blir det også lettere å ta tematiske og helhetlige hensyn i redaksjonsarbeidet. I seg selv vil ikke dette føre til en større aksept av det essayistiske i akademisk prosa, men det fører til at også spørsmål om fremstillingsform må bli diskutert mer åpent, og misforståelser vil kunne bli ryddet av veien, for å bli avløst av nye misforståelser og ny strid.

Referanser

Adorno, T. (1976/1992). Essays i utvalg, redigert av Kjell Eyvind Johannesen. Oslo. Gyldendal.

Adorno, T. (1992). Notar til litteraturen, redigert av Arild Linneberg, Oslo, Samlaget.

Adorno, T. (2003). Noten zur Literatur. Frankfurt am Main. Suhrkamp.

Adorno, T. & Horkheimer, M. (2011). Opplysningens dialektikk, overs. Lars Petter Storm Torjussen. Oslo. Spartacus.

Aristoteles (2015). Aleksander-retorikk, oversatt av Tormod Eide. Oslo. Vidar-forlaget.

Bacon, F. (1983). The New Organon. Indianapolis. Bobbs-Merrill.

Bacon, F. (1985). The Essays, v/John Pitcher. London. Penguin.

Bacon, F. (1999). The Essays, v/Brian Vickers. Oxford. Oxford University Press

Bal, M. (2018). «Let’s Abolish the Peer-Review System». http://mediatheoryjournal.org/mieke-bal-lets-abolish-the-peer-review-system/, publisert 3. september, hentet 15. november.

Benjamin, W. (1975/1991). Kunstverket i reproduksjonsalderen, overs. og red. T. Karlsten. Oslo. Gyldendal.

Benjamin, W. (2000/2014). Enveiskjørt gate; Barndom i Berlin – rundt 1900, overs. H. Hagerup og B. Aagenes. Oslo. Kolon forlag.

Benjamin, W. (1994). Det tyske sørgespillets historie, overs. T.I. Rørvik. Pax. Oslo.

Bernsen, M. (2009), «Tankeløs politikk». Kronikk. Klassekampen, 28. april. Oslo

Cook, Deborah (2011). Adorno on Nature. Acumen.

Finke, S.R.S. & Svendsen, L.F.H. (red.) (2001). Wittgenstein og den europeiske filosofien. Tekst og kontekst. Oslo. Akribe.

Grepstad, O. (red.) (1982). Essayet i Norge. Oslo. Samlaget.

Haas, G. (1969). Essay. Stuttgart. J.B. Metzlersche Verlagsbuchhandlung.

Johannesen, G. (1987). Rhetorica Norvegica. Oslo. Cappelen.

Johannesen, G. (2003). Nytt om Ibsen og andre essays. Oslo. Cappelen.

Johannesen, G. (2006). Sitater fra femti års muntlig praksis. redigert av Ø. Rimbereid og A. Åslund. Oslo. Spartacus.

De Man, P. (1979). Allegories of Reading. New Haven. Yale University Press.

De Man, P. (1991). «Tropenes retorikk». i Atle Kittang mfl. (red.). Moderne litteraturteori, Oslo, Universitetsforlaget.

Kellermann, R. (2012). Der Essay. Stuttgart. Reclam.

Markussen, B. (1992). Essayet og ulykken. En afprøvning af Theodor W. Adornos og Erling Aadlands essayteori. Passage 28/28. Aarhus.

Montaigne, M. (1996). Essays. Oslo. Thorleif Dahls Kulturbibiliotek. Aschehoug.

Nietzsche, F. (2013). Utvalgte kortere tekster. Oslo. Spartacus.

Ong, W. (1982/2002). Orality and Literacy. New York, Routledge/Taylor and Francis.

Skjervheim, H. (1976). Deltakar og tilskodar og andre essays. Tanum-Norli. Oslo.

Tjønneland, E. (2018). Sakprosa.I Gullestad, Anders M. et al. (red.) Dei litterære sjangrane. Ei innføring. Oslo. Samlaget.

Wittgenstein, L. (1999). Tractatus Logico-Philosophicus, overs. Terje Ødegaard, Oslo. Gyldendal.

Wittgenstein, L. (2010). Filosofiske undersøkelser, overs. Mikkel B. Tin. Oslo. Pax

Zima, P.V. (2012). Essay/Essayismus. Würzburg. Königshausen & Neumann.

Aadland, E. (1982). Essayet som meta-essay. En omtale av Thedodor W. Adorno: «Essayet som form». I Grepstad, Ottar (red.) Essayet i Norge. Oslo, Samlaget.

Åslund, A. (1995). Å nærme seg Francis Bacon. Agora nr. 2, Oslo, Aschehoug.

Åslund, A. (1996). Johannesens bok. Om og til Georg Johannesen. Oslo. Cappelen.

1Her er det ikke plass til noen oversikt over litteratur om essay og essayistikk på norsk, men jeg nevner Tjønneland 2018 som eksempel på en fersk innføring. En klassiker er Essayet i Norge redigert av Ottar Grepstad. Se litteraturlista.
2Montaigne, 1996, s. 250
3Skjervheim, 1976, s. 25
4Haas, 1969, s. 65
5Ibid.
6Skjervheim, 1976, s. 26
7Skjervheim, 1976, s. 56–57. Sitatet før hakeparentesen er fra øverst på side 56, og det etter er fra nederst på siden og over på neste side.
8Skjervheim, 1976
9Johannesen, 2003
10Åslund, 1996, s. 323–324
11Åslund, 1996, s. 325
12Ibid., s. 326
13Johannesen, 2006, s. 159
14Nietzsche, 2013, s. 113
15de Man, 1991, s. 196
16Jeg har tidligere publisert en større tekst om Francis Bacon. Se Åslund, 1995, s. 72-110 i litteraturlisten. Av hensyn til argumentet vil dette underkapitlet bruke enkelte synspunkter og eksempler derfra.
17Bacon, 1983, s. 49
18Bernsen, 2009, s. 16.
19Bacon, 1985, s. 209. Min korte oppsummering (« ... den som studerer» osv.) er lånt fra Georg Johannesen.
20Ong, 2002, s. 108
21Bacon, 1985, s. 23
22Bacon, 1985, s. 22
23Espen Hammer bruker lignende formuleringer om Adorno i artikkelen «Filosofiske landskapsskisser: noen forbindelseslinjer mellom Wittgenstein og Adorno». Se Finke & Svendsen 2001 i litteraturlisten.
24Åslund, 1995, s. 72-110
25Bacon, 1983, s. 39
26Wittgenstein, 1999, s. 105
27Wittgenstein, 2010, § 111
28Adorno 1976/1992, s. 23
29For mer utførlig behandling av Wittgensteins fremstillingsmåte, ikke minst i forhold til Adorno, vises til Espen Hammers «Filosofiske landskapsskisser: noen forbindelseslinjer mellom Wittgenstein og Adorno», en artikkel som også har inspirert min tekst. Se Finke og Svendsen i litteraturlisten.
30Cook, 2011
31Se Aadland, 1982 (se Grepstad i litteraturlisten), Markussen, 1998 og Linnebergs innledning til Adorno-utvalget fra 1992 som inneholder nynorske oversettelser av Adornos essays: Adorno, 1992, 14, 18-20.
32Grepstad, 1982, s. 167
33Johannesen, 1987, s. 227
34Adorno, 1976/1992, s. 31
35Adorno, 1976/1992, s. 27
36Adorno, 1976/1992, s. 29
37Adorno, 1976/1992, s. 21
38Adorno, 1976/1992, s. 31
39Benjamin, 1975/1991, s. 17. Fra innledningen der bokens redaktør, Torodd Karlsten, siterer fra Benjamins verk Det tyske sørgespillets historie i sin egen oversettelse.
40Haas, 1969, s. 61-63
41Kellermann, 2012, 17 (fotnote 1). Se note til Benjamin, 2000/2014.
42Benjamin, 1994, s. 29
43Benjamin, 2000/2014, s. 44. Dette er fra teksten som Kellermann (2012) har med i sin antologi.
44Bal, 2018. «Let’s Abolish the Peer-Review System», http://mediatheoryjournal.org/mieke-bal-lets-abolish-the-peer-review-system/, publisert 3. september, hentet 15. november.
45Bal, 2018

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon