Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Kapittel 2. Siste nytt om sannheten. Om å finne språk for det virkelige

Merete Morken Andersen (f. 1965) er skjønn- og faglitterær forfatter og førsteamanuensis i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge. Hun har publisert flere bøker, blant annet Skriveboka (2008) og Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid (2018).

I denne teksten tar jeg utgangspunkt i skepsisen til forskning og vitenskapelige fakta som kommer til uttrykk i nye uttrykk som fake news og fake science. Jeg spør: Hvordan kom vi hit? Og hvordan skal egentlig virkeligheten representeres? For å svare på spørsmålene går jeg historisk til verks, og trekker linjen fra de første vitenskapsmennenes entusiastiske og estetiske formidlingsgrep til postmodernismens relativisme og tvil på om det i det hele tatt fins en felles virkelighet som kan formidles.

Nøkkelord: Fake news, fake science, kreativ akademisk skriving, Amalie Skram, vitenskapsfilosofi, vitenskapshistorie

I take as my point of departure the scepticism towards science displayed in the terms fake news and fake science. I explore the question of how reality best can be represented through examples from film (Derek Jarman), philosophy of language (Nietzsche and Wittgenstein), and the history of the science writers and performers (Humphry Davy and Luke Howard) of the 19th century. Much was different back then. I also discuss the topic of academic writing in an imaginary conversation with the naturalist writer Amalie Skram.

Key words: fake news, fake science, creative academic writing, creative nonfiction, representation

Hva er det som foregår med sannheten for tiden? Aldri har det vært enklere å finne informasjon, og den som skal argumentere for eller imot noe, klasker fortsatt ofte ord som empiri og statistikk i bordet. Men samtidig er begrepet fake news stadig oftere å høre, og etter hvert er det blitt fulgt av det minst like foruroligende fake science.1 Det er som om noe er ferd med å rakne.

I debatten om samtidslitteraturen krangles det om hvem som har den sanneste fortellingen om det virkelige: De som skriver, og de som blir omskrevet, skuler mot hverandre med gjensidig mistro, og forleggerne vet ikke hva de skal si, for ingen ser ut til å kunne peke på hvor grensen mellom virkeligheten og fortellingen om den skal trekkes. Jussen kan ikke hjelpe, og vitenskapens tekster sitter heller ikke med fasiten, de er visst også blitt løgnaktige, i hvert fall noen av dem; det er forvirrende for den som har kullsviertro på rasjonaliteten når forskere stadig oftere blir tatt i juks og i å selge seg til høystbydende.2 Det er ikke uten grunn at tiltroen til forskning har sunket.

Det største problemet er likevel at det stadig oftere ser ut til at det teller mer at et utsagn om verden, for eksempel uttalt av den amerikanske presidenten, men i grunnen av hvem som helst, høres fengende ut, enn at det stemmer. Det er forferdende når det ikke lenger ser ut til å spille noen rolle at det fins folk i salen som rekker hånden opp og sier: –Vent litt. Det der stemmer jo ikke.

Så hva er det som foregår her? Kan vi ikke lenger stole på fornuften? Vitenskapen? Fakta? Politikken? Er det noen eller noe der ute som er ute etter å lure oss? Hvordan kom vi i så fall hit? Og hva skal den gjøre, som vil skrive sant om det virkelige?

Vitenskapens fotografiske blikk

Ambisjonen om å skrive sant om det virkelige er noe faglitterære og skjønnlitterære forfattere deler. Ingen flagger vel at de vil skrive løgnaktig om det uvirkelige, spørsmålet er hva som skal gjelde for sannhet, og hva som er sannhetens rette språk. Det bør heller ikke komme som noen bombe at både sannheten og det språket som brukes til å uttrykke den i, er i bevegelse. Slik har det alltid vært, ulike epoker har gått til oppgaven på ulikt vis. For Dante kunne sannheten ikke skilles fra forestillingen om en allmektig Gud, mens det for naturalistene gjaldt å legge seg så tett opptil vitenskapens nøkterne registrering som mulig for å kunne skrive sant; oppgaven lå i å studere og avbilde virkeligheten med fotografisk presisjon, og sky alt som luktet av metafysikk. Alt skulle med, slik fotografiapparatets linse kunne fange verden. Også det tilfeldige, det som ikke var arrangert og oppstilt. Også det mørke og rotete. Men også denne strategien gled etter hvert over i andre skrivemåter.3

Den skandinaviske forfatteren som blir regnet som den mest markante representanten for den naturalistiske skrivemåten, men som etter hvert skrev med mer modernistiske grep, er Amalie Skram. Mange av hennes tekster kan sammenliknes med Edvard Munchs ekspresjonisme, eller med Paul Gauguins syntesisme. Jeg har fundert mye på denne glidningen i skrivemåten hennes, og hva den sier om språk og sannhet, for samtidig som jeg ble ansatt ved en akademisk læreinstitusjon, ble jeg bedt om å skrive en biografi om henne. I løpet av de årene det tok meg å skrive boken, har det skjedd en markant forandring i mitt akademiske liv som ser ut til å ha å gjøre med vitenskapelighet, språk og sannhet. Så jeg har holdt øyne og ører åpne for om det fins noen paralleller. Både en romanforfatter (Skram, men også meg selv), en biograf (meg) og en faglig ansatt ved en akademisk institusjon (meg) må finne et språk for det man har på hjertet. Men mulighetsrommet er forskjellig, – og blinken forskyver seg.

Livet i akademia

Da jeg kom til akademia, hadde jeg mange år bak meg som forlagsredaktør, og i de første årene i den nye jobben, mens institusjonen min fremdeles var en høgskole, var det undervisning, fagutvikling og veiledning av studenter som sto i fokus. Og det var fint, for slik var min erfaring med å utvikle ideer og uferdige tekster til bøker som skulle sendes ut i offentligheten, gull når det gjaldt å undervise og veilede masterstudenter i faglitterær skriving. Det samme var de erfaringene jeg selv gjorde i strevet med å finne en form til biografien om Amalie Skram; mitt strev var jo det samme som studentenes strev. Alle som har noe på hjertet, må finne det språket som kan brukes til oppgaven, og når man får utvidet spekteret av skrivemåter, erfaring med hvordan andre har gått til oppgaven, og større kunnskap om verktøykassa, øker også sjansen for å treffe spikeren på hodet. Men etter hvert har det foregått en dreining mot at det forventes fra min arbeidsgiver at det er forskning jeg skal drive med, og da menes det Forskning med stor F, F og P: Fagartikler. Fagfellevurderte. Publiseringspoenggivende.4 I dette ligger det også implisitt bestemte krav til forskningens språk, og dermed har det også skjedd noe i hvordan jeg kan bruke min egen erfaring. Det er selvsagt ingen som forsøker å stoppe meg fra å trekke veksler på den, men akademisk skriving tar stadig mer plass, og det betyr både en bestemt måte å se verden på og en bestemt måte å skrive på som skyver noe annet vekk til et liv i skyggene. At språk er makt, er ingen ny erkjennelse; den som bestemmer hvordan språket skal være, bestemmer også hvilke deler av virkeligheten som skal telle med, og hvilket mulighetsrom forfatteren har å forholde seg til. Slik kan livet i akademia bli fattig for den som har som mål å skape ny erkjennelse i det som har å gjøre med mennesker, makt, samfunn, kunst, litteratur, – eller språkets grenser. Og etter hvert fikk høgskolen som ansatte meg, universitetsstatus,5 og da ble det enda viktigere å skrive slik at forskningen kan evalueres av anonyme kolleger og trykkes i rangerte fagtidsskrifter, der de mest vitenskapelige har størst verdi. Poengene blir regelmessig telt, og det er dette tallet som angir min og mine kollegers verdi innenfor systemet. Alle faglig ansatte er forpliktet til å organisere seg i forskergrupper hvis hovedmål det er å få finansiert forskningsprosjekter, og da ligger det i kortene at det må forskes og skrives på en måte som lett kan telles og rangeres. Resultatet blir objektivering. Standardisering. Kvantifisering.

Men skurret er altså etter hvert blitt påtakelig.

Forskning og skriving er samme sak

En av årsakene til skurret er at forskning og skriving sjelden eller aldri kan skilles. Det vet alle som har forsøkt: Språket er ikke gjennomsiktig, tvert imot former det tenkningen.6 Nye innsikter oppstår ofte i selve skriveprosessen, når forskeren går i gang med strevet med å sortere og finne de rette ordene, og det kan være et problem når forskningen skal likne mest mulig på laboratorieforsøk, og skrivingens oppgave er å føre referat fra, konkludere og diskutere det som har skjedd så nøkternt og gjennomsiktig som mulig. «The view from nowhere»,7 formidlingsspråkets svar på hvit laboratoriefrakk og kliniske omgivelser, er fortsatt det som tar seg best ut for den som vil fremstå som vitenskapens rette mann eller kvinne, men mye forsvinner på veien,8 og slik oppstår frustrasjon og motløshet som merkes på de høye skuldrene og sammenbitte tennene til de som ikke får det til, eller som ikke er villige til å underlegge seg det foreskrevne språket, fordi det de forsker på, og måten de forsker på, ikke lar seg fremstille på den formelen som er nødvendig for å innkassere poeng av den rette sorten.

Men skurret består også i at den mistroen til nyheter og fakta som har oppstått i offentligheten, jo ikke er grunnløs. Når det gjelder nyheter, har kommersielle aktører blandet seg med seriøse formidlingskanaler i journalistikken, også forskningsjournalistikken, på en slik måte at det ofte er nesten umulig å se forskjell.9 Også forskerne selv er forvirret. Vi kan visst ikke lenger stole på at de foraene for publikasjon som gjør sine hoser grønne for oss, har rent mel i posen, men samtidig er vi jo avhengige av dem for å innkassere de nødvendige publiseringspoengene som bringer penger i kassa til institusjonen.10 Det kan se ut til at det er like mye pengene som forskningen vår tidsskriftene vil ha. I hvert fall noen av dem, – og det er altså ikke lett å skille røverne fra de renhårige. I mørke stunder kan man også få inntrykk av at universitetet selv er mer opptatt av de pengene som forskningen kan innbringe enn forskningen selv.

«Se sandheden ret i øinene»

Her er årsaken til at det har tatt meg så lang tid å skrive en biografi om Amalie Skram: Man skal ikke ha lest mye hverken om eller av henne før man ser at Skram er en mørk forfatter, full av paradokser. Jeg måtte altså finne et språk som kunne romme det som ikke går opp, et stort og bustete mørke der alt likevel ser ut til å henge sammen med alt. Et slikt språk finner man ikke i IMRoD-verden (forkortelse for Innledning, Metode, Resultat og Diskusjon, helst med en kort abstract i forkant), for å si det forsiktig. Man må finne ut av det selv, men man får selvsagt hjelp ved å studere hvordan andre har løst liknende oppgaver tidligere. Nettopp det å finne språket er en del av forskningen. Språket må jo stå i stil med både personen det skal fange, i dette tilfellet Amalie Skram og den litteraturen hun skrev, samtidig som det også skal være en tekst som lar seg lese i min egen tid, og selv gir noe av verdi til tiden. Skrams bøker tilførte verden ny erkjennelse, og hennes forskning har fått en enorm virkningshistorie. Men hun skrev ikke i IMRoD-språk. Hun skrev romaner. Det er interessant i en tid da ordet virkelighetslitteratur er på alles lepper.

Den skarpe, milde forskeren

Det er nok langt mellom hver gang en leser av en fagfellevurdert og poenggivende IMRoD-strukturert fagartikkel stopper opp en lang stund (en virkelig lang stund, som på en benk i en park en sommerdag, med en bok i fanget) for å tenke seg om, kjenne tanken svimle når man tenker på det man leser, eller få en fornemmelse av at erkjennelsen er i bevegelse. Slikt er selvsagt ikke hensiktsmessig for den som først og fremst er ute etter informasjon raskt, og det er da heller ikke meningen at IMRoD-formelen, effektiv og elegant som en limerick, skal få leseren til å falle i staver. IMRoD er konstruert for at en kollega raskt skal kunne tilegne seg informasjon, sjekke om det er noe nytt å hente, og ikke minst om man selv er blitt sitert. Forskerlivets tid er for knapp til å hengi seg til språkets erkjennelsesmessige muligheter, dets rytme, klang og metaforiske potensial, for ikke å snakke om refleksjoner om at «mitt språks grenser er min verdens grenser», slik filosofen Ludwig Wittgenstein (1889-1951) gjorde, når han med blyant og notatblokk, og i et språk som noen ganger er så klart og skarpt at det er til å skjære seg på, andre ganger famlende, fragmentert, var med på å endre retningen på det 20. århundres forståelse av språk og virkelighet.

Som motto for biografien om henne valgte jeg Amalie Skrams krav til en forfatter, for det sier noe om hvor hun selv la listen: «Se sandheden ret i øinene, forstå, forstå og være mild.»11 Å se sannheten rett i øynene og prøve å forstå er vel ambisjoner som gjelder de fleste forskere. Men å være mild? Hva mente hun med det? Det høres ikke særlig vitenskapelig ut, og i hvert fall ikke noe som kan innkassere forskningspoeng.

Jeg tror mildheten har å gjøre med å føle omsorg for verden. Omsorg føler man for det man bryr seg om, det man står i samklang med. I akademikerspråket vil vel slik mildhet i beste fall komme inn under punktet for etiske retningslinjer, men jeg tror ikke det var informert samtykke Amalie Skram siktet til når hun skrev sitt motto, for gudene skal vite at hun ofte støtte de som kjente seg igjen i bøkene hun skrev. Så dette må handle om noe annet. Innlevelse overfor det man studerer, kanskje. Slik omsorg og innlevelse handler om at forskeren forstår at hun selv er en del av det hun studerer, samtidig som hun også evner å distansere seg nok til å kunne se sannheten rett i øynene. Men lar det seg i det hele tatt gjøre? Hvis svaret er ja, stiller det i hvert fall helt spesielle krav, både til forskeren og til språket. Derav biografens strev.

Amalie Skram ville aldri kunne blitt ansatt ved en akademisk læreinstitusjon. Hun hadde jo ikke høyere utdannelse, kvinner fikk ikke det den gangen. På den annen side slapp hun jo å kave rundt på tredemøllen for å produsere publiseringspoeng. Men dersom jeg skulle forklart for henne logikken bak systemet vårt, ville jeg fått et problem. Skram var en skarp tenker, men overfor dette ville hun nok ha undret seg. En dialog mellom oss ville kanskje ha foregått omtrent slik:

Meg: – Du skjønner, forskning er en slags tredemølle. Den skrives på formel,12 men nesten ingen leser den. Hvert år publiseres det rundt 2,5 millioner nye forskningsartikler.13 Det er denne tredemøllen det forventes at jeg skal tre opp på.

Amalie Skram: – Men hvorfor det?

– Jeg vet ikke helt. Det er bare blitt slik.

– Men hva er meningen med forskningen?

– Meningen med forskningen er å produsere mer forskning. Det er et slags kappløp, hvis du forstår. Meningen med kappløpet er å rekke deadline. Men siden det er en tredemølle, er det jo vanskelig å komme i mål.

– Og hva er meningen med å rekke deadline?

– Å vinne konkurransen om forskningsmidlene.

– Og hva er meningen med å vinne konkurransen om forskningsmidlene?

– Og hva er meningen med å klatre i det akademiske hierarkiet?

– Å komme i posisjon så man kan produsere mer forskning.

– Men hvorfor holder dere på slik? Hvorfor stopper dere ikke?

– Det er ingen som har tid eller ork til å se etter nødutgangene. Og du må ha meg unnskyldt, men jeg har ikke tid til denne samtalen, Amalie. Deadline for neste søknad er på onsdag, og jeg har ikke engang begynt å tenke på undervisningen og veiledningen av studentene, som sitter og venter på hjelp så de kan knekke koden som skal til for å skrive en strømlinjeformet oppgave, slik at også de kan komme seg videre i hierarkiet. Kanskje til og med få et ben innenfor et forskningsmiljø, og dermed en plass på tredemøllen, noe som selvsagt også vil innebære at min eller en annen faglig ansatts plass er truet, siden midlene er begrenset.

Jeg vil tro at det er omtrent på dette punktet at Amalie Skram ville ha logget ut. Dermed er det ikke sikkert jeg ville ha fått anledning til å forklare henne hvordan vi organiserer alt dette, hvordan det digitaliserte byråkratiet blir stadig mer heldekkende, ikke bare innenfor akademia, men overalt i samfunnet. Om kodene, passordene, nettverkene, grensesnittene, programvaren og brukerrettighetene som må håndteres for at tredemøllen skal kunne fungere. Hvis strømmen går, kommer det til å bli mørkt i akademia på en måte som ingen orker å tenke på.

Amalie Skram var interessert i mekanismene bak det mørke og destruktive, frihet (og ufrihet) var et av hennes store temaer, og hun hadde en særlig evne til å sette fingeren på de såre nervetrådene i samfunnet. Særlig de som har å gjøre med makt, så jeg tror det som foregår på tredemøllen, ville ha interessert henne. Antakelig ville hun ha satt det svarte blikket i meg:

– Så hva holder dere nede?

The view from nowhere

Det spørsmålet er det vanskelig å svare på. Kanskje jeg hadde funnet frem den fillete paperbackutgaven min av Hannah Arendts bok Vold fra 1970, og kjent hvordan skamrødmen steg mens jeg leste dette avsnittet høyt:

Jo større byråkratisering av det offentlige livet, desto større vil tiltrekningen mot vold være. I et fullt utviklet byråkrati er det ingen tilbake å argumentere med, ingen å presentere sine klager til, og ingen å utøve press overfor. Byråkratiet er den formen for statsledelse der alle er fratatt politisk frihet og handlekraft; for Ingens styremåte betyr ikke at det ikke styres, og når alle er like maktesløse, har vi et tyranni uten tyrann.14

Det kan hende Amalie Skram ville ha stirret forferdet på meg. Og kanskje jeg ville fått behov for å lene meg mot henne og hviske: – Om det man ikke kan tale, må man tie. Den setningen leste jeg en gang i en tynn, liten bok på en benk i en park. Jeg lot boken synke og lot den ligge lenge i fanget.

Forskerblikket fra ingen steder

Men altså: Hvordan kom vi hit?

Jeg tror vi må høre med filosofene. For kullsviertroen på at det er det gjennomsiktige språket som kan gi den mest presise og objektive beskrivelsen av virkeligheten, er et språk- og vitenskapsfilosofisk standpunkt, selv om det innenfor akademia for øyeblikket inntas ureflektert og midt i løpet på forskertredemøllen. For den som skal rekke deadline, er språkfilosofi for fagfilosofer, poesi for livets høytider, og Amalie Skrams naturalistiske, mørke fortellerkunst for medlemmer av Bokklubben. Fint å ha på nattbordet, men ikke poenggivende. Men det er verdt å merke seg at de mest innflytelsesrike tenkerne som har befattet seg med denne grenen innenfor filosofien, altså de som har hatt mest å si når det gjelder hva språk og vitenskap kan brukes til, og ikke minst hva de ikke kan brukes til, har hatt et ambivalent forhold både til akademia som institusjon og til det språket som forventes benyttet der. Det er ofte utenfor institusjonene (men ikke utenfor den engasjerte faglige diskusjonen) at de betydelige bidragene til tenkningen om forholdet mellom språk og virkelighet er kommet. Og det er verdt å merke seg at denne outsider-samtalen ofte har foregått i et språk som nok ville hatt dårlig sjanse til å innkassere forskningspoeng via et fagfellevurdert tidsskrift i dag. Det ville vært formen som hadde vært problemet.

Ludwig Wittgenstein, som var filosofen som hadde skrevet boken jeg lot synke i fanget der på parkbenken en gang for mange år siden, var altså en av de som endret retningen for hva det var mulig å tenke i forholdet mellom språk og virkelighet. Noe av det kom til innenfor de ærverdige akademiske veggene i universitetsbyen Cambridge, noe mens han var soldat under første verdenskrig, noe i en selvbygget hytte i Skjolden innerst i Sognefjorden. Det er grunn til å tro at det var i Skjolden, langt fra akademia, at han hadde det best, men både innenfor og utenfor akademias vegger strevde han, det var et språklig strev, det var i språket at problemene kom til syne, og det var i språket at de ble (foreløpig) løst. Svarene på hva som er forholdet mellom mennesket, språket og verden som han kom frem til, var forskjellige i de to forsøkene: I den første boken han skrev om saken, den eneste han publiserte i løpet av sin levetid, er poenget at språk og virkelighet har en felles, logisk form. I den andre, som utkom etter hans død, er poenget at språk er handling, og at betydning skapes gjennom måtene vi bruker det på. Begge bøkene fikk, enten på tross av eller på grunn av sin form, men selvsagt mest på grunn av sitt innhold, en enorm virkningshistorie, og begge er av betydning for den som vil skrive sant om det virkelige. Om prosessen skrev han: «Når jeg skriver, foregriper jeg ofte min tanke.» Og: «Når jeg tenker … hopper jeg omkring temaet; det er den eneste måten å tenke på som faller naturlig for meg. Å være tvunget til å tenke etter en rett linje byr meg kvaler. Skal jeg overhodet prøve??»15 Han strittet arrig imot den forflatede akademiske sjargongen, og han ønsket på ingen måte å danne noen skole.

Språket for den sikre kunnskapen om verden

Ludwig Wittgenstein var en av en gruppe filosofer som diskuterte språk, sannhet og vitenskap i Wien på 1920-tallet. De kalte seg logiske empirister, og dialogen de førte, var i nær kontakt med vitenskapens nyvinninger. De var blant annet opptatt av det store, nye som vitenskapen hadde kommet opp med på denne tiden: Albert Einsteins relativitetsteori. De kom til at det utvilsomt var den naturvitenskapelige metoden som var den beste måten å etablere sikker kunnskap om verden på, og dette fikk den konsekvensen at filosofiens oppgave måtte omdefineres, mente de: Svært mye av det som filosofer hadde drevet med så langt, var metafysisk spekulasjon, og det var et problem, for de begrepene og problemstillingene som ble benyttet i denne formen for tenkning, var abstrakte på en slik måte at det ikke var mulig hverken å verifisere eller falsifisere dem. Derfor anså de logiske empiristene det som filosofens oppgave å rense språket for alt som kunne være tvetydig og uklart. Ord og begreper måtte representere sansbare erfaringer og konkrete ting, og kun det som var forankret i noe observerbart, fortjente en plass i en vitenskapelig forståelse av virkeligheten.

Wittgenstein så det som sin oppgave å skrelle vekk alt i språket som ikke refererer til fakta i verden. Han spurte: Hva kan vi egentlig vite om virkeligheten? Altså vite på en objektiv måte, slik at vi kan gå god for at det er sannheten det dreier seg om? Den ene boken han skrev om dette i løpet av sin levetid, Tractatus logico-philosophicus (som regel forkortet til Tractatus), kom til mens han var soldat under første verdenskrig. Tractatus er en kort, stram og knapp liste med nummererte utsagn som filosofen ikke argumenterer for, for poenget med dem er at de er selvinnlysende. Gjennom å liste opp og nummerere dem rettet han skarpe, harde hammerslag mot den spikeren som angår forholdet mellom språk og virkelighet. Det var i forordet til denne boken han skrev: Det som i det hele tatt lar seg si, lar seg si klart. Og om det man ikke kan tale, må man tie.16 Men han innså at han ikke hadde fått det til. Ikke helt. Han håpet det ville komme noen etter ham som lyktes bedre, skrev han. Og det plaget ham at så lite var utrettet selv om problemet var løst.17 Det gjensto altså en stor rest av virkelighet å gjøre språklig rede for, også for Wittgenstein, og han ble stadig mer opptatt av denne resten, den vokste og ble større, og det demret etter hvert for ham at det meste som vi forholder oss til i livet, ikke kan føres tilbake til noe som er fast og sikkert. I det hele tatt kunne visst ikke naturvitenskapens språk og tenkemåte hjelpe i de viktigste spørsmålene som vi mennesker baler med. Og dette må man altså om, konkluderte han. Eller man må vise.

Det var nettopp denne resten, dette man må tie om fordi språket ikke rommer det, men som kanskje kan vises, som var min utfordring i strevet med å finne en form til biografien om Amalie Skram. Jeg har en fornemmelse av at hun selv ville sagt:

For pokker. Å tie er en fallitterklæring. I litteraturen kan man tale. La oss vise.

Og det er her, i denne tausen resten, sjiktet av virkelighet som er mer enn informasjon, på det punktet der den skjønnlitterære forfatteren kan tale, vise, og forskeren, ja kanskje til og med leseren, tier, og samtidig ser seg berørt av det som vises, kanskje til og med blir rammet av en følelse av omsorg for og tilhørighet med det levende, og med språket, at muligheten for en annen måte å skrive sant om det virkelige på åpner seg. Det har å gjøre med forestillingskraften.

Vitenskapsteatret

Så lukk øynene.

Forestill deg dette: Du er en ung, hvit, britisk vitenskapsmann på begynnelsen av 1800-tallet. Du bor og arbeider i London, og her har du det for øyeblikket som plommen i egget, for tidsånden er på din side: Vitenskapen, som du lever og ånder for, har høy status, og begeistringen over alt den kan tilby, er betydelig. Når du stiger opp på podiet for å holde dine vitenskapelige foredrag og demonstrasjoner, gir publikum, som har kommet strømmende langveisfra og kjøpt billetter ved inngangen, uttrykk for sin entusiasme med hurrarop.18 De forventer å bli både opplyst og underholdt av vitenskapen, og de får det de er kommet for. Her demonstreres alle slags nyvinninger: du selv, og dine vitenskapelige kolleger som holder liknende foredrag og demonstrasjoner på andre podier andre steder i Europa, forklarer de fremmøtte om stjernehimmelen. Om hva som skjer når vulkaner bryter ut. Om hvordan menneskehjertet fungerer. Om hydraulikk, magnetisme, dyr, planter, mineraler, maskiner. Dere kan fortelle om forbløffende nyvinninger, som maskinen som kan produsere latinske heksametre – det er mye å undre seg over, både for dere vitenskapsmenn selv og for publikum. Med vitenskapens metoder åpner den nye verden seg foran dere, så det er grunn til å glede seg til fremtiden. Dere bekjemper overtro, misforståelser og dumskap med vitenskapens logiske tenkemåte; det er det ugjendrivelige beviset som må få det siste ordet.

Måten du og dine kolleger snakker og skriver om vitenskapens nye oppdagelser på, er med på å forme blikket på verden, både deres eget og publikums. Og forestillingene som foredragene deres inngår i, er teatrale; de minner om tryllekunstneres show. Din egen spesialitet er for eksempel å forbløffe publikum ved å vise dem den skinnende flammen fra brennende magnesium. Flammen lyser som om det skulle være en stjerne, det er uvirkelig vakkert, det går et sus gjennom publikum når den flammer opp. Eller du heller et mystisk stoff i en beholder og viser publikum hvordan det på uforklarlig vis begynner å boble som i et heksebrygg. Du får metaller til å brenne når de kommer i kontakt med luft, viser frem et mystisk pulver som ser uskyldig ut, men som skaper skyer av giftig gass når det blandes med et annet pulver som du kan forklare egenskapene til.

Dere vitenskapsmenn liker å kalle dere naturfilosofer. Fremtidstroen består i overbevisningen om at alle naturens hemmeligheter etter hvert vil kunne avsløres, årsaksrekkene og virkemåtene kartlegges, legges i rør og settes i arbeid for fremskrittet. Dere er overbevist om at det er sannheten om virkeligheten dere er i ferd med å avdekke, og dere trekker ikke noe skarpt skille mellom litteraturens og vitenskapens uttrykksformer i et så stort prosjekt. Blant publikum i salen sitter poeten Samuel Taylor Coleridge. Han er også svært opptatt av vitenskapens nyvinninger. Som poet er dette nettopp noe for ham. Han trenger impulser fra vitenskapen til å fornye metaforbanken sin, sier han.19

Tiden begynner å gå raskere nå. For å utnytte alle mulighetene som avdekkes gjennom de nye oppdagelsene, vokser det frem teknologi og industri som gjør det mulig å forflytte seg raskere, og også utveksle informasjon og tanker i høyere tempo enn noen gang tidligere. Slik skapes det nye kommunikasjonsformer, nye arbeidsplasser, ny kapital, arbeidere strømmer inn fabrikkenes porter om morgenen, og om kvelden kommer de ut igjen, menn, kvinner og barn, skitne, utslitte, ofte syke på grunn av elendige levevilkår. Men også dette har vitenskapen visjoner for, etter hvert gjøres oppdagelser som har å gjøre med hygiene, smitteveier. Vitenskapen tilbyr elektrisk lys, nye transportmidler, mer effektive måte å produsere mat, klær, brensel på. Den nye verden ser lys, ren og effektiv ut.

Og under alt dette ligger tanken om at naturen utvikler seg, at forandringen pågår hele tiden, alt fra selve landskapet til menneskekulturer er i forandring. Menneskene tenker annerledes nå enn de gjorde før, og også språket er i forandring; språket følger kulturen, og det former vår måte å tenke på,20 det er for eksempel nødvendig å skape nye ord og uttrykk for å uttrykke alt dette som vitenskapen er i ferd med å oppdage i fremskrittets navn.

Gud og skyene

Men det gjelder å være oppmerksom i måten ting fremstilles på. I 1859, når Amalie Skram heter Amalie Alver og er en tretten år gammel ungjente med lange fletter i Bergen som sitter på skolebenken og leser Goethe på tysk, presenterer Charles Darwin sin teori om artenes opprinnelse. Det er en balansekunst for en vitenskapsmann som ham, som selv ikke er troende, å finne en form å fortelle alt dette på som forener teorien hans med ideen om Gud som alle tings skaper.21 Ideen om artenes opprinnelse er en logisk tanke, den har ingenting med religion å gjøre, poenget med den er at den lar seg etterprøve gjennom observasjoner og forsøk, og at den kan brukes til å forklare fenomener i virkeligheten som tidligere har vært uforståelige. Men dersom den ikke lar seg forene med tanken på Gud som alle tings skaper, er det grunn til å tro at motstanden blant de troende kommer til å bli sterk.

En av dine unge kolleger er amatørmeteorologen Luke Howard. Han bruker mye tid på å stirre på skyene. Foreløpig har ingen klassifisert dem, for meteorologien er fremdeles en ung gren av vitenskapen, men kvekeren Howard har funnet et språk for skyenes liv og utvikling. Han skriver en liten pamflett på 32 sider der han i et både poetisk og vitenskapelig språk skaper et klassifiseringssystem for skyer. Han tørker støv av skolegutt-latinen sin og klassifiserer dem i tre hovedgrupper: Cumulus. Stratus. Cirrus. Avhandlingen utgir han selv med egne midler, den går fra hånd til hånd, og vekker stor oppmerksomhet, etter hvert blir den trykket i et prestisjetungt vitenskapelig tidsskrift, og her blir den lest av dikteren Johan Wolfgang von Goethe, som på denne tiden er en eldre mann i syttiårene, og selv engasjert i vitenskapelige undersøkelser. Goethe har blant annet utviklet en egen fargelære, og har hatt en visjon om det han kaller urplanten, en form som ligger under alle andre planters former.22 Han skriver et entusiastisk fanbrev til den unge meteorologen om hvor storslagen han syns denne nye teorien er. Luke Howard har etter Goethes syn ved hjelp av kombinasjonen av sin logiske, etterrettelige tanke og sin poetiske form føyd skyene inn i vitenskapens språk, og dermed også forandret menneskenes forhold til naturens liv på himmelen. Folk ser noe annet nå. Der de før så overskyet eller skyfritt, ser de nå Cumulus. Stratus. Cirrus.

Heller ikke for Goethe ligger det noen motsetning mellom vitenskapsmannens og poetens uttrykksformer. Begge kan gi sine svar på det som foregår i naturen, og dette fyller den aldrende dikteren og vitenskapsmannen med begeistring. Han inspireres selv til å skrive en serie små dikt om de ulike gruppene av skyer for å hylle forskeren som har klassifisert dem. Goethe er opplysningens og forestillingskraftens mann, og han oppfordrer Howard til å skrive en fortelling om hvordan han har utviklet sin vitenskapelige idé, og hvordan dens tilblivelse henger sammen med hendelser i hans eget liv. Heller ikke i dette ligger det noen motsetning for Goethe; det er en selvfølge at det er en sammenheng mellom en forskers private livserfaringer og hans bidrag til vitenskapen.

Gud er død, og vitenskapen har spilt fallitt

Men skift scene.

Forestill deg at du heter Friedrich Nietzsche. Året er blitt 1882, du er 38 år gammel, og barten din er stor, prangende og velpleid, men øynene er røde og anstrengte. Du har gjort lynkarriere innenfor det akademiske systemet som student og ung forsker, og ble utnevnt som professor i klassisk filologi ved universitetet i Basel allerede som 25-åring. Du er kjent som en engasjerende forsker og lærer, og du er svært opptatt av musikk og poesi. Du både spiller og komponerer selv, og du har også som ung gutt skrevet skuespill, en selvbiografi og innfølende dikt. Men helt siden skoletiden, og gjennom alle årene som student, har du hatt store helseproblemer. Du er svært nærsynt, og uhyre følsom for lys, det har nok vært svært uheldig for deg med alle årene som elev og student der du måtte sitte og lese under dårlige lysforhold. Du må bruke fargede briller, faktisk er du i perioder nesten blind, og du lider av voldsomme anfall av migrene der du i dagevis kaster opp slim. Dessuten har du syfilis. Helseproblemene dine har ført til at du er blitt nødt til å be om avskjed fra din stilling ved universitetet. Institusjonen har gitt deg en pensjon som du kan leve av i noen år, dersom du lever sparsommelig, men den kommer ikke til å rekke til du blir en gammel mann. Nå reiser du fra sted til sted i Tyskland, Sveits og Italia. Du går på lange vandringer i fjellene, i skogen og langs innsjøene, og du har alltid med deg en notatblokk der du skriver ned de tankene som kommer til deg. Disse redigerer du siden til aforismer som du organiserer tematisk og nummererer. Boken du skriver på, likner på ingen måte noen avhandling, men mye av det som kommer til å utvikle seg av kritiske tanker om den vitenskapelige tenkemåtens begrensninger i århundrene som kommer, vil måtte forholde seg til det du går her ved bredden av innsjøen i nærheten av Genova og noterer på blokken mens du myser med øynene og etter hvert blir nødt til å sette deg ned på en benk for å hvile og tenke.

I løpet av dine år som professor var du av den oppfatning at det vitenskapelige språket ikke er i nærheten av å kunne fange inn det virkeligheten dreier seg om. Og den boken som du gjør notater til på dine vandringer, gir du tittelen Den muntre vitenskapen. Et samfunn som ønsker seg ro og orden, er best tjent med undersåtter som er disiplinerte, lydige og føyelige, og som derfor ikke handler og tenker uvant og overraskende, skriver du. Et ordnet samfunn trenger flokkdyr. For erkjennelsen derimot, den erkjennelsen som vitenskapsmannen må sikte mot, er dette flokkinstinktet skadelig. Den virkelige vitenskapens erkjennelse krever evne til å bryte ned tilstivnede oppfatninger. Og det er her tapre menn med evne og vilje til å tenke nytt og ikke kun føye seg inn i folden, kommer inn i bildet.23

Vitenskapens selvbiografiske element

Men vi må videre.

Forestill deg at du heter Georg Brandes. Året er 1889, samme år som Ludwig Wittgenstein blir født, og byen er København. Du er en spinkel, uredd, energisk og fryktet akademiker som er kommet tilbake til hjembyen din etter mange år i landflyktighet i Berlin. Det er ingen som tviler på ditt akademiske talent; allerede som student var du lysende. Derimot er det sterke krefter innenfor akademia som har motarbeidet at du skal få en fot innenfor Københavns akademiske liv som professor, for dine radikale meninger er kjent for alle som følger med i samfunnsdebatten, og radikalisme av det slaget er ikke velkommen blant vitenskapens menn. Du har altså ikke fått det professoratet som både du selv og mange andre mener du burde hatt, og denne forbigåelsen har du ikke tatt lett på. Det var derfor du dro til Berlin i protest for mange år siden. Men nå har private danske krefter som finner det for galt at en begavelse som du ikke skal kunne virke i den danske offentligheten, gått sammen om å skaffe deg en lønn å leve av så du kan forelese i København på ny. Det er slik du kan stå her på podiet og se ut over auditoriet, som er stappfullt av mennesker. De har stått i kø til universitetsdørene åpnet, og stormet oppover trappene for å sikre seg plass. Alle er til stede; både de som frykter deg, og de som beundrer deg og venter seg store ting fra deg. Det er nemlig i ferd med å oppstå en krise i forståelsen av hva det vitenskapelige språket kan gjøre i filosofiske kretser for tiden. Du foreleser om Friedrich Nietzsches tanker om dette. Du har kontakt direkte med kilden, for du har hatt brevkontakt med den sykdomsrammede filosofen den siste tiden, og du er blitt svært opptatt av det han skriver, særlig det som dreier seg om vitenskapens begrensninger. Du er raskt ute med å publisere foredragene du holder, og de utløser umiddelbart en ladet offentlig debatt om forholdet mellom tro og vitenskap blant danske og norske intellektuelle.24 I løpet av kort tid, og på grunn av den nære kontakten mellom innflytelsesrike personer i de to landene, skjer det med dette utgangspunktet en liten revolusjon i måten å tenke om både vitenskapelighet og menneskelighet på som kommer til å få store ringvirkninger. I forlengelsen av denne diskusjonen kommer akademikere til å ta ord som dekonstruksjon i sin munn. Fenomenologi. Postmodernisme. Men det kan jo ikke du vite, Georg Brandes, der du står bak kateteret og ser utover forsamlingen, klar til å bringe ditt budskap om filosofen som har skrevet om den muntre vitenskapen.

Sannheten og den indre verden

I kjølvannet av Wittgensteins og Nietzsches tanker vokser det utover på 1900-tallet frem mange tanker som på ulikt vis forsøker å få grep om den delen av virkeligheten som det vitenskapelige blikket er blindt for. Også innenfor kunst og litteratur strever man med dette. Når modernismen kommer sigende, skjer det noe med perspektivet, med måten tiden organiseres i tekstene, med selve måten språket får virke på. Modernismen forgrener seg og skyter knopper, og i noen av dem flyttes oppmerksomheten etter hvert over på den indre verden og det som foregår der. Vi får ekspresjonisme, surrealisme, absurdisme, abstrakt ekspresjonisme. Virkeligheten avbildes ikke lenger som om den skulle vært sett gjennom en kameralinse, slik naturalistene foretrakk det, og forestillingskraften vender tilbake i ny form, etter å ha levd et underjordisk skyggeliv siden romantikkens dager.

Men har disse nye strømningene i kunsten noe med sannhet å gjøre? Har ikke kunsten nå beveget seg langt vekk fra det som kan regnes som sant? Igjen: Det kommer an på hva man mener med sannhet. Men uansett hvordan du ser for deg at forholdet er mellom språk og virkelighet, ligger forestillingskraften der i kjernen av det menneskelige. Det er den som gjør det mulig for oss å fullt ut erfare oss selv i relasjon til verden og det virkelige. Ikke minst spiller den en viktig rolle i kreativitet og innovasjon,25og de to ordene, særlig det siste, er honnørord på forskningstredemøllen, så bare av den grunn er det grunn til å forsøke å forstå hva som skjer når forestillingskraften er i arbeid – og hva som skjer når den sultefores, eller forvises til å leve et skyggeliv.

Hverdagsbevisstheten og den indre verden

Vår praktiske hverdagsbevissthet, den som kan fortelle oss hva en ulyd i bilmotoren betyr, eller hvordan vi med felles innsats kan komme oss til Mars, har store problemer med å forholde seg til det som foregår i den indre verden. For den praktiske hverdagsbevisstheten er denne typen kunnskap, som mening og skjønnhet, kun subjektive størrelser. De befinner seg inni hodene våre, mens bilmotoren og Mars er objektive, virkelige. Det fantes en gammel tid da det sanne og det gode og det skjønne hang uløselig sammen, men i IMRoD-verdenen er det du vet om bilmotoren virkelig kunnskap, og like sant for alle, mens det du finner sant og vakkert, er sant og vakkert kun for deg selv, for det lar seg ikke telle og måle, og kan derfor ikke regnes med. Slik har det vært siden den målbare og kvantifiserbare kunnskapen som assosieres med den, forviste forestillingskraftens kunnskap til en skyggeeksistens, og alt måtte kunne måles og kvantifiseres for at det skulle gjelde som kunnskap. Og denne måten å erfare verden på er imponerende og suksessrik, den har dessuten gitt oss enorm makt mellom hendene, mens det som foregår i den indre verden er blitt nedgradert til uvesentligheter, i verste fall tull og tøys. Men for den som har mistet grepet om hva som er meningen med forskerlivet på tredemøllen, vil ikke en vitenskapelig analyse strukturert som en IMRoD-artikkel være til særlig hjelp. Det er like fullt forestillingskraften som binder alt sammen for oss.26 Og den har jo ikke forsvunnet, den er bare usynliggjort.

Poenget er ikke å utelukke den ene eller den andre måten å være i verden på. Og fra et vitenskapelig ståsted, for eksempel fra hjerneforskningen, er det grunn til å tro at vi fortsatt bare står på startstreken i forhold til å vite noe om hvordan det har seg med forholdet mellom sannhet, språk og virkelighet.27 Allerede nå rapporteres det at skanninger av hjernen til forsøkspersoner som får opplest ulike typer språk, viser at IMRoD-språket passerer gjennom bevisstheten uten å etterlate seg spor, mens for eksempel Shakespeares poetiske metaforer får det til å lyse opp i vitale hjernesentre som har å gjøre med vårt grep om det virkelige.28 Inntil videre, før vi vet mer, synes det likevel viktig å ta inn over seg at vitenskap og forestillingskraft er komplementære i forhold til hverandre. Begge er nødvendige. Og begge er i utvikling. Det er bare når vi klarer å romme begge at vi kan sies å være fullt ut menneskelige. Og det er først da vi kan finne en form til det vi har å si som setter mer enn intellektet i bevegelse.

Den 24. september 1937 noterte Wittgenstein dette i notatboken: «Om dette er sannhet, er det ikke den sannhet som ved første blikk synes å bli uttalt. Snarere enn en teori er det et sukk eller et skrik.»29 Det sukket. Det skriket. Det ville Amalie Skram ha interessert seg for. Og i mitt strev med å finne form til biografien om henne valgte jeg å pendle mellom det synkrone, samtidige, ordløse og det diakrone, lineære, ordrike for å finne et språk. Jeg laget en omfattende digital tidslinje med flere tusen hendelser fra den tiden Skram levde og skrev i, der leseren selv kan sortere og undersøke stoffet. 30

Men jeg hadde også en fornemmelse av at det fantes en bevegelse her som jeg måtte få tak i for å forstå, og dermed måtte jeg inn i det ordløse. Så jeg malte bilder. Fikk hjelp av skuespillere og dansere med apparatet finstilt for å fange opp og uttrykke det ordløse. Laget marionettdukker i full menneskestørrelse som jeg beveget, videofilmet og klippet sammen.31

Og etter hvert som det kom til større klarhet i strevet med å finne form til boken jeg skrev, kom jeg til at den måtte å handle om en hel tid, ikke bare om Amalie Skram. Jeg skrev frem det store bildet som hun inngikk i, slik at det lille kunne forstås i lys av de store linjene.

Filmskaperen som forsker, filosof og biograf

Men lukk øynene igjen. Du nærmer deg din egen tid nå. Du er ikke akademiker, men filmskaper. Du befinner deg i England på begynnelsen av 1990-tallet. Postmodernismen har allerede lenge gjort seg gjeldende, og alternative fortellinger om verden er i ferd med å få tak, selv om det for eksempel fremdeles er svært vanskelig i de fleste miljøer å leve åpent som homofil, slik du gjør. Navnet ditt er Derek Jarman, og det er ikke nødvendig å se seg rundt særlig lenge for å se at fremtiden ikke helt er blitt slik vitenskapens pionérer i London på begynnelsen av 1800-tallet, eller Friedrich Nietzsche på 1880-tallet, forestilte seg. Men la oss gå rett på sak og forsøke å løse oppgaven du har fått: Du er blitt bedt av BBC om å lage et dokumentarprogram om filosofen Ludwig Wittgenstein. Og nå står du der med spørsmålet om formen som det altoverskyggende. Du har vært i tenkeboksen lenge. Oppgaven synes på mange måter dobbelt umulig, for ikke bare er det en stor kunstnerisk utfordring å finne form til Wittgensteins liv og tanker, rammene du må arbeide innenfor, er også svært trange: Du har ikke lenge igjen å leve, og du er klar over det. Du er døende av AIDS. Synet ditt har begynt å svikte. Du er i ferd med å miste fargesynet, og det er spesielt fatalt, for du er kjent for din nyskapende måte å bruke farger på i film. Det fins dessuten nesten ikke penger i dette filmprosjektet. Du har ikke råd til mer enn et minimum av scenografi, faktisk må hele filmen spilles inn på gulvet i et lydstudio, og det lille som fins av penger, brukes til spektakulære kostymer, som tjener som tidsmarkører og i grunnen en slags kulisser. Lyd, derimot, kan du bruke så mye du vil av. Og om det er dårlig med penger, er den menneskelige og kunstneriske kapitalen til gjengjeld av ypperste klasse. Skuespillerne er dine gode og lojale venner, blant dem er Tilda Swinton og Karl Johnson, sistnevnte spiller Wittgenstein, og han er nesten skremmende lik den virkelige filosofen. Manus er dessuten faglig bunnsolid, det er skrevet av den kjente litteraturviteren Terry Eagleton, han har viet store deler av sitt forskerliv til å forstå og formidle stoff som dette. Dette manuset har du riktignok på ingen måte vært lojal overfor, men du har brukt det som springbrett for å skape levende, vittige, fargesterke tablåer der Wittgensteins filosofi vises heller enn å fortelles. Gjennom ditt dypdykk i alt som har å gjøre med Wittgensteins liv og filosofi (som du i likhet med Goethe ikke skiller skarpt mellom), har du kommet til den konklusjonen at Wittgenstein ikke likte å være filosof. At han heller aldri fant seg til rette i livet. Og at det var en sammenheng mellom disse to tingene. Du mener at han forestilte seg at hans bidrag til filosofien skulle være å få en slutt på den, ved å løse dens problemer en gang for alle. Det er dette du vil vise i filmen. Den kommer til å bli din siste. Og den kommer til å bli ansett som et mesterverk.32

Sannheten en tørkesommer

Vi gjør et nytt tidshopp. Du har beveget deg inn i året 2018 nå. Du heter Thomas Hylland Eriksen. Du er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Vi andre er her også. Dette er vår egen tid, det er sommer, uvanlig varmt, katastrofalt tørt. Skogene brenner flere steder i verden, også i Norge. I løpet av de siste månedene er mange blitt nødt til å tenke annerledes om mange ting, ikke minst om været. Vi kaster stadige blikk mot himmelen. Det er bare lette, hvite skyer der oppe, de kan minne om blomkål. Vi tenker: cumulus. Det der er cumulusskyer. Før i tiden pleide slike skyer ofte samle seg og danne byger. Den gangen begynte det å regne. Men slik er det visst ikke lenger.

Det kan ikke lenger være tvil om at noe dramatisk er i ferd med å skje med klimaet. Grunnvannet er i ferd med å tørke vekk denne sommeren. Parkene i Oslo har vanningsforbud, alt står tørt og brunt. På nyhetene kan vi følge med på hvordan bøndene flere steder i Norge blir nødt til å slakte dyrene sine på grunn av mangel på fôr. Men om sannheten og grunnvannet sliter, har til gjengjeld informasjonen og underholdningen gode dager. Vi omgir oss med små og store skjermer, over dem flimrer som regel informasjon og underholdning i mange lag samtidig, hele døgnet. Dersom vi har noe vi lurer på, hva som helst, kan vi få svaret i løpet av få sekunder.

Du er blitt bedt om å holde et foredrag på en filosofifestival på Sørlandet denne sommeren. Et utdrag av det du har tenkt å snakke om, holder du som radioforedrag for NRK. Du er for en tid tilbake blitt rammet av alvorlig sykdom. Det er du ikke alene om. Selv om vitenskapen er kommet langt i å forstå og bekjempe den, er det ikke alltid den vinner. Men i grunnen har du ønsket sykdommen velkommen. Den har gitt deg et pusterom fra den akademiske tredemøllen, og denne sommeren har den gitt deg god tid til å tenke. Sykdommen har også gjort det tydeligere for deg hva som er viktig, og hva som haster.33 Du er klar over at du har en stemme som mange lytter til, og nå har du bestemt deg for å snakke om sannhet, språk og vitenskapelighet. Det haster.34

For den som i vår tid ikke vet hvordan man skal lete på vitenskapelig vis, er det ikke lett å skille mellom nøktern kunnskap og manipulerende propaganda, sier du i foredraget ditt. Slik kan det fort skje at den som leter etter kunnskap, får konstruert et skjevt og potensielt farlig bilde av verden. Det har aldri vært enklere å få mange til å abonnere på skjeve verdensbilder. Hjelpemidlene til å konstruere og spre dem ligger få tastetrykk unna. Resultatet er at propagandaen blomstrer. Men samtidig fins jo også den andre siden av saken: Den raske tilgangen på informasjon som Internett tilbyr, virker også demokratiserende, for det er jo ikke bare skjev og potensielt farlig informasjon som spres, det er også nyttig og livsviktig informasjon, sier du inn i mikrofonen i radiostudio på Marienlyst.

Er det postmodernistenes skyld?

Og du peker på en merkelig forbindelse mellom online propagandamaskiner på den ene siden og en løst sammensatt gruppe avdøde filosofer, de fleste av dem franske, som fikk stor innflytelse over vitenskapens hegemoni for noen tiår siden, på den andre. Begge disse gruppene la vekt på alternative blikk på virkeligheten, og tydeliggjør at sannheten er flyktig, posisjonert og diskutabel, sier du. Når postmodernismen slo gjennom på 1980-tallet, var budskapet at all kunnskap er diskutabel, siden den er sosialt konstruert. Michel Foucault viste at virkelighetsoppfatningen hadde forandret seg dramatisk gjennom historien. Og Jaques Derrida, en av Foucaults elever, gikk lenger, sier du, han er kjent for sitt utsagn om at det ikke fins noe utenfor diskursen, at tegn viser til tegn i en uendelig kjede, og at det altså er språket som skaper virkeligheten. Slike tanker har vært med på å så radikal tvil blant de som befattet seg med akademiske sysler i de par siste tiårene før årtusenskiftet, og det ble etter hvert vanlig å hevde, i hvert fall innenfor visse deler av humaniora og samfunnsfagene, at språket er et redskap ikke bare til å beskrive virkeligheten med, men også til å skape den. At ingen sannheter er absolutte, men at det meste tvert imot er relativt. Den måten å forstå verden på som de britiske vitenskapsmennene så entusiastisk representerte i første del av 1800-tallet, sto altså for fall, har du påpekt. Kunnskap er sosialt konstruert, og kunnskapspyramiden er i vår tid erstattet av uoversiktlige kunnskapsnettverk og en informasjonsjungel uten kart. Dette er en av årsakene til at ingen lenger har monopol på kunnskapen, og de som er valgt til å styre skuta, har mistet sin autoritet.

Avkolonisering av akademia er et stort tema også i våre dager, sier du. Og kunnskapsrike eksperter har problemer med å trenge gjennom lydmuren fordi de mumler og er omstendelige, eller fordi de ikke har tid. Det er slik det store markedet for slående forenklinger, onelinere og treffende metaforer oppstår. Det er trangt om plassen, og knapt om tid, og slik blir det lettere å få oppmerksomhet for dem som bare kan én ting, enn for dem som kan ti. Kompleksitet, nyanser og lange resonnementer er ikke lenger salgbare på samme måte som de var, og gråsoner og lange argumentasjoner som inneholder både på den ene siden og på den andre siden, blir skjøvet av banen. Når man lever midt i virvelvinden av informasjon, og er blitt fortalt at man selv kan velge sin sannhet, og man er blitt skuffet gang på gang av desinformasjon fra folk man trodde man kunne stole på, vil man sannsynligvis velge minste motstands vei, med andre ord det enkleste svaret som virker troverdig. Men sant og velformulert er ikke samme sak. Dette siste sier du med stort trykk.

Så hvem kan vi stole på? spør du. Du siterer vitenskapsmannen og filosofen Francis Bacon, som for fire hundre år siden sa at kunnskap er makt. Slik er det ikke lenger, avslutter du.35 Kunnskap er ikke lenger en kilde til makt. I stedet er makt en kilde til å definere hva som skal gjelde som kunnskap.

Det fins ikke noe privat språk

Første filmscene:

Filosofen Ludwig Wittgenstein ligger døende i sengen (han har prostatakreft). Han ser rolig ut, i grunnen avklart. Det virker som han sover. En venn (Maynard Keynes, kjent økonom) sitter ved sengekanten hans, blek og alvorlig.

Wittgenstein: – Jeg kunne ønske jeg hadde skrevet et filosofisk verk som besto utelukkende av vitser.

Vennen: – Så hvorfor gjorde du det ikke?

Wittgenstein: – Jeg hadde dessverre ikke sans for humor.

Vennen: – La meg fortelle deg en historie. Den handler om en ung mann som drømte om å redusere verden til ren logikk. Og siden han var en svært dyktig ung mann, lyktes han i dette prosjektet. Da han var ferdig, tok han et skritt tilbake og beundret det han hadde skapt. Han så at det var vakkert. Verden renset for urenheter og ubestemtheter for evig tid, endeløse sletter av is som lyste og glitret mot horisonten.

Den unge mannen bestemte seg for å utforske denne verdenen som han hadde skapt. Han tok ett skritt inn i den – og falt på ryggen. Han hadde glemt friksjonen. Isen var glatt og flat og uten ujevnheter, men man kunne ikke gå på den. Da satte den unge mannen seg ned og gråt.

Men når han etter hvert var blitt en klok, gammel mann, forsto han at det ujevne, kantete og motsetningsfylte ved virkeligheten ikke var uperfekt. At det tvert imot var dette som fikk kloden til å snurre. Den kloke, gamle mannen ville løpe, danse, og alle slags ting som lå strødd rundt på bakken rundt ham, var slitte og kantete og tvetydige og paradoksale, men han så at det var slik det var.

Noe inni ham lengtet fremdeles etter isen, der hvor alt var lysende og glatt og absolutt og nådeløst. Og selv om han etter hvert kunne leve med ideen om alt som lå strødd rundt ham på bakken, kunne han fremdeles ikke få seg til å ville leve der. Så han forsto at han befant se et sted mellom jorden og isen, ikke riktig hjemme noen av stedene. Det var dette som gjorde ham trist, sier økonomen Maynard Keynes.

Andre filmscene:

Wittgenstein sitter på huk i et kjempestort fuglebur. Ved siden av ham er et annet, mindre bur. I det sitter en papegøye. Filosofen betrakter den fargerike fuglen med medfølelse.

*

Og jeg hvisker inn i Amalie Skrams øre:

Siste nytt om sannheten er at den er til salgs.

Siste nytt om sannheten er at den glipper.

Siste nytt om sannheten er at den oppdateres på Wikipedia.

Siste nytt om sannheten er at den lurer i skyggene.

Siste nytt om sannheten er at den aldri kommer til poenget.

Siste nytt om sannheten er at den ikke har to streker under svaret.

Siste nytt om sannheten er at den aldri gir seg.

Og Amalie ser på meg og nikker. Hun ser lur ut. Jeg tror hun har en plan.

Referanser

Andersen, M.M. (2018). Blodet i årene. Amalie Skram og hennes tid. Oslo: Spartacus.

Arendt, H. (1970). On violence. New York: Harcourt, Brace & World.

Eriksen, T.H. (2018). Sannheten om sannheten [Radio]. I Verdibørsen. 6.6.2018 NRK p2.

Fjellanger, R. (2018, 28. februar). Thomas Hylland Eriksen har kjempet mot kreften. Nå er han tilbake på Blindern. Universitas. Hentet fra: https://universitas.no/nyheter/63820/thomas-hylland-eriksen-har-kjempet-mot-kreften-na-/

Forskningsrådet. (2017). Holdninger til forskning. Foreløpig rapport. Oslo, Norges forskningsråd.

Hamblyn, R. (2002). The invention of clouds: How an amateur meteorologist forged the language of the skies. New York: Picador.

Hedin, G. (2011). Forfatteren som eksperimentator – Tidsskriftet Ny Jord som tværfaglig kontekst for Knut Hamsuns Sult. Edda (04), 330–345.

Hessen, D.O. (2018). Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen. Oslo: Res Publica.

Jarman, D. (Writer) og Ali, T. (Producer) (1993). Wittgenstein [Film]. BFI Production.

Kandel, E. (2016). Reductionism in art and brain science. Bridging the two cultures. New York: Columbia University Press.

Kielland, E. (red.) (1955). Amalie Skram Mellom slagene. Brev i utvalg. Oslo: Aschehoug.

Kvittingen, I. (2017). Slik leser vi nyheter på Facebook. Forskning.no. Hentet fra: Forskning.no: https://forskning.no/internett-media-kultur/slik-leser-vi-nyheter-pa-facebook/358377

Lachman, G. (2013). Lost Knowledge of the Imagination. Edinburgh: Floris Books.

Larsen, T., & Røyrvik, E. (2017). Trangen til å telle: objektivering, måling og standardisering som samfunnspraksis. Oslo: Scandinavian Academic Press.

Lera, B. (2011). How Language Shapes Thought. Scientific American, 304(2), 62. doi:10.1038/scientificamerican0211-62

Lie, T. (2018). Steile fronter i debatten om avkolonisering av akademia. Khrono. Hentet fra Khrono.no: https://khrono.no/saih-professorer-akademia/steile-fronter-i-debatten-om-avkolonisering-av-akademia/237372

Matthews, P.M., Ackerman, D., & McQuain, J. (2003). The bard on the brain: understanding the mind through the art of Shakespeare and the science of brain imaging. New York: Dana Press.

Meares, R. (2016). The poet’s voice in the making of mind. New York: Routledge.

Nagel, T. (1986). The view from nowhere. New York: Oxford University Press.

Nietzsche, F. (2010). Den muntre vitenskapen. Oslo: Spartacus.

Norheim, M. (2018). Ikkje tru på alt du les; litteraturessay. Kirke og kultur, 123(1), 34–42.

Osland, A.-H. (2018). Utfordrer Hessen på veien videre. Khrono. Hentet fra: Khrono.no https://khrono.no/forskerforbundet-marianne-synnes-nina-sandberg/rom-for-kvalitet-kreativitet-og-risiko-innen-norsk-forskning/248218 Hentedato 29.6.19

Schaanning, E. (2010). Etterord til Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen. I Friedrich Nietzsche: Den muntre vitenskapen (s. 307-319). Oslo: Spartacus.

Schmidt, A.L., Bessi, A., Caldarelli, G., Scala, A., Del Vicario,M. og Quattrociocchi, W. (2017). Anatomy of news consumption on Facebook. PNAS. Hentet fra: https://www.pnas.org/search/bessi%20content_type%3Ajournal Hentedato 29.6.19

Seamon, D., & Zajonc, A. (1998). Goethe’s way of science: a phenomenology of nature. Albany, N.Y.: State University of New York Press.

Time, Ø.J., Indregaard, S., Hammerstad, K. og Jakobsen, H. (2018, 9.–15. november 2018). Hvis vi ikke kan stole på systemet vårt, så vet ikke jeg. Morgenbladet, s. 8–12.

Tønnessen, E. (2018). Rom for kvalitet, kreativitet og risiko innen norsk forskning? Hentet fra: Khrono.no https://khrono.no/forskerforbundet-marianne-synnes-nina-sandberg/rom-for-kvalitet-kreativitet-og-risiko-innen-norsk-forskning/248218 Hentedato 29.6.19

Wikforss, Å. (2017). Alternativa fakta. Om kunnskapen och dess fiender. Falun: Fri Tanke Förlag.

Wittgenstein, L., Wright, G.H. v., Nyman, H., Pichler, A., & Åmås, K.O. (1995). Filosofi og kultur: spredte bemerkninger (Vol. nr. 23). Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

Wittgenstein, L., og Ødegaard, T. (1999). Tractatus logico-philosophicus. Oslo: Gyldendal.

Wyhe, J.v. (2016). Darwin vs God: did the ‘Origin of Species’ cause a clash between church and science? History Extra. Hentet fra https://www.historyextra.com/period/victorian/darwin-vs-god-did-the-origin-of-species-cause-a-clash-between-church-and-science/ Hentedato 29.6.19

Zola, É. (1880). Le roman experimental. Paris.

Åmås, K. O. (1995). Oversetterens forord til den norske utgaven (1995). Wright, Åmås., K. O. (red.), Filosofi og kultur: spredte bemerkninger (Vol. nr. 23, s. 9–18). Oslo: Cappelen Akademisk forlag.

1Se Hessen, 2018. Denne boken om forskningsjuks og sannhet til salgs skapte debatt om «tredemølle-akademia», og fikk motbør, men også forståelse og konstruktive innspill fra forskningsledelsen i akademia våren 2018. Se for eksempel Osland, 2018.
2En undersøkelse som ble gjennomført av Forskningsrådet i 2017, viser at en stor andel av de spurte mener at sannhet er til salgs. 46 prosent sier seg enige i at forskningsresultater ofte er kjøpt av industri eller myndigheter, og at de derfor ikke er til å stole på. 40 prosent mener at forskningsresultater er farget av forskernes egne holdninger. Og halvparten av de spurte mener at mediene selektivt velger vinklinger som understøtter redaksjonenes og journalistenes egne synspunkter (Forskningsrådet, 19.9.2017). Biologen Dag O. Hessen reflekterer over dette fenomenet i boka Sannhet til salgs (Hessen, 2018).
3Zola, 1880
4Larsen & Røyrvik, 2017
5Høgskolen i Vestfold, som etter fusjon ble Høgskolen i Sørøst-Norge, fikk i 2018 universitetsstatus, og ble til Universitetet i Sørøst-Norge.
6Lera, 2011
7Nagel, 1986
8Lie, 2018
9Schmidt, 2017, Kvittingen, 2017
10Over seksti svartelistede tidsskrifter har sneket seg inn i registeret for godkjente i det norske publiseringssystemet for forskere, ifølge en artikkel i Morgenbladet (Time, Ø. J., Indregaard, S., Hammerstad, K. og Jakobsen, H.2018).
11Andersen, 2018. Sitatet er hentet fra et brev Amalie Skram skrev til filosofen Harald Høffding mot slutten av forfatterskapet. Gjengitt i Kielland, 1955.
12Tønnessen, 2018.
13Hessen, 2018, s. 75.
14Arendt, 1970. Min oversettelse.
15Åmås, 1995*
16Wittgenstein & Ødegaard, 1999
17Wittgestein & Ødegaard, 1999, s. 10. Boken er oversatt av Terje Ødegaard.
18Modellen for denne vitenskapsmannen er Humphry Davy (1778-1829), kjent for sine ekstravagante demonstrasjoner og karismatiske utstråling. Fra Hamblyn, 2002.
19Hamblyn, 2002
20Lera, 2011
21Hedin, 2011
22Seamon & Zajonc, 1998
23Nietzsche, 2010, Schaanning, 2010
24Hedin, 2011
25Hedin, 2011, Meares, 2016
26Lachman, 2013, Meares, 2016
27Kandel, 2016
28Matthews, Ackerman & McQuain, 2003
29Wittgenstein, Wright, Nyman, Pichler & Åmås, 1995, s. 65
30Tidslinjen fins på Tidsånd.no: https://tidsaand.no/tidslinjen
31Materialet fins på https://amalieskraminfo.wordpress.com/
32Jarman, 1993
33Fjellanger, 2018
34Eriksen, 2018
35Et liknende poeng fremføres av den svenske filosofen Åsa Wikforss (Wikforss, 2017).

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon