Da Donald Trump ble valgt til president i 2016, stemte 81 prosent av hvite evangeliske kristne velgere på en mann som for utenforstående representerte det motsatte av de verdiene de kjempet for. Men de troende gjenkjente et budskap og en holdning som harmonerte med deres erfaring og kultur. Og han har levert i de sakene som er viktige for dem.

I september 2012 utnevnte Liberty University eiendomsmogulen Donald Trump til æresdoktor. Skolens rektor, Jerry Falwell jr., roste realitystjernens mulige planer om å stille til valg som presidentkandidat og for hans lederskap som «både eier og kringkaster av de tre største skjønnhetskonkurransene i verden: Miss Universe, Miss USA og Miss Teen USA». Trumps bøker minnet Falwell om bøkene som han egen far, Jerry Falwell sr., en av de fremste lederne av den kristne høyresiden på 1980-tallet, hadde skrevet. Falwell jr. hadde som Trump forsøkt å «føre Amerika tilbake til sine grunnleggende verdier». Det lyste gjennom Falwells tale at det ikke var så farlig om Trump ikke var en evangelisk kristen, eller kristen i det hele tatt, så lenge han var en mulig alliert.1 Liberty Universitys rektor presenterte den gledesstrålende Trump som en mann som hadde «fått et rykte for å snakke ærlig og modig om hvordan vår regjering systematisk har angrepet det frie markedet samtidig som den har utvidet den føderale staten på en måte vi aldri har sett før». Det toppet seg da Falwell proklamerte at Trump hadde «egenhendig tvunget president Obama til å vise frem fødselsattesten sin». Publikum i salen brøt ut i applaus og gledesrop.2

Litt mer enn fire år etter at Trump mottok sin æresgrad ved Liberty University, var hvite evangeliske kristne noen av Trumps viktigste støttespillere under presidentvalget i 2016. 81 prosent av de hvite evangeliske kristne stemmene gikk til Trump.3 To år inn i presidentskapet hans har lite forandret seg. På bloggen Religion in Public konstaterer statsviteren Ryan P. Burge at meningsmålinger fra slutten av 2018 viste at «85 prosent av hvite evangeliske kristne som går i kirken mer enn en gang i uken er fornøyd med Trumps innsats.»4 Andre kristne har vært mer kritiske. Progressive katolske, jødiske og protestantiske grupper har kritisert presidenten i sterke ordelag. Etnisitet spiller også en rolle. Kun 12 prosent av afrikansk-amerikanske protestanter oppga at de var fornøyd med presidenten. Det har også vært motstand mot Trump blant mer progressive hvite evangeliske kristne. Men deres stemmer har blitt overdøvet av den harde kjernen av Trumps støttespillere.5

Jerry Falwell jr. var tidlig ute med å heie fram Trump. Andre måtte overbevises. Barnepsykologen og radiopersonligheten James Dobson, en av høvdingene på den kristne høyresiden og grunnleggeren av organisasjonene Focus on the Family, Family Research Council og Family Talk, støttet først Ted Cruz. Men han ble overtalt til å gi sin støtte til Trump etter at TV-predikanten og herlighetsteologen Paula White forsikret ham om at hun hadde ledet Trump i bønn og at Trump hadde blitt en gjenfødt kristen. Ut fra dette konkluderte Dobson med at Trump var en «babykristen». Eventuelle feil han måtte gjøre var bare et tegn på at han var en umoden kristen som fortjente tilgivelse og tålmodighet.6 Andre sa at eiendomsmogulen var som kong David eller Moses. De var alle feilbarlige menn utvalgt av Gud til å gjøre store ting.7 I mars 2018 proklamerte Robert Jeffress, pastor i den innflytelsesrike menigheten First Baptist Church i Dallas og en dedikert rådgiver for presidenten, på den konservative nyhetskanalen Fox News at det store flertallet av hvite evangeliske kristne håpet at Trump ville vinne igjen i 2020. Evangeliske kristne visste at de ikke stemte på en uskyldig søndagsskolegutt da de ga sin stemme til Trump, sa Jeffress. De forventet ikke en perfekt mann i rollen. «Vi støttet ham på grunn av hans politikk og hans sterke lederskap,» hevdet han.8

Dette er et bønnens hus

Trump har og har hatt flere evangeliske kristne i regjeringen sin. Noen har brukt teologiske argumenter for å forsvare politikken til Trump. Den 14. juni 2018 viste den daværende justisministeren Jeff Sessions til Bibelen for å støtte opp om Trumps håndtering av immigranter fra Mellom-Amerika. Politikken hadde fått skarp kritikk for å skille barn fra foreldrene deres. Det viktige, sa Sessions, var at folk skulle følge loven, og viste til Paulus’ brev til romerne 13, 1: «Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud.»9

Trumps andre utenriksminister, Mike Pompeo, er en evangelisk kristen som sier han har en åpen Bibel på skrivebordet sitt «for å minne meg om Gud og hans ord og sannhet.»10 Han ser på verden som en kamp mellom Gud og Satan, mellom det gode og det onde, og tolker historien apokalyptisk. Da Pompeo representerte delstaten Kansas i Kongressen, sa han til en megakirke i Wichita, Kansas: «Vi vil fortsette å kjempe disse slagene. . . Det er en uendelig kamp. . . inntil bortrykkelsen. Vær en del av det. Vær i kampen.»11

Visepresident Mike Pence har forsikret amerikanere om at «det foregår regelmessig bønn i Det hvite hus. Og det er en av de mest meningsfulle tingene jeg gjør, om det er offentlige møter eller ikke.» Han sa han hadde mistet tellingen over hvor mange ganger presidenten hadde sagt «La oss starte dette møtet med bønn.»12

Trump har ved flere anledninger hevdet at han står for de samme sakene og verdiene som konservative kristne. Trump viste frem sin fromme side på den årlige, nasjonale bønnefrokosten. Der la han ut om om Guds storhet og barmhjertighet. Dette budskapet ble godt mottatt av konservative hvite evangeliske kristne.13 I oktober 2017 besøkte Trump den årlige politiske konferansen Values Voters Summit, som samler kristenkonservative og andre konservative grupper. «Jeg lovet», sa Trump under talen sin, «at under en Trumpadministrasjon ville vår nasjons religiøse arv bli verdsatt, beskyttet og forsvart på en måte du aldri før har sett. Det er det som skjer.» Han ble møtt med overdøvende applaus: «Vi stopper angrepene på våre jødisk-kristne verdier.»14

Evangeliske kristne har likt det de har hørt når presidenten har snakket om obligatorisk bibelundervisning i den offentlige skolen, utnevnt konservative dommere til de høyeste domstolene i landet og leflet med muligheten for å overprøve høyesterettsdommen Roe v. Wade fra 1973, som ga kvinner en grunnlovfestet rett til abort inntil 12 uke.15 De jublet da Trump flyttet den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem i mai 2018, noe som har vært en prioritet for evangeliske kristne i årevis. Det er ikke rart at kristne forlag ruller ut den ene Trump-hagiografien etter den andre. Disse bøkene har titler som The Faith of Donald J. Trump, God and Donald Trump, Trumpocalypse og The Trump Prophecies.16 Sistnevnte ble filmatisert i 2018 ved hjelp av Trumps støttespillere ved den fundamentalistiske bastionen Liberty University. Også konservative religiøse utenfor den evangeliske bevegelsen har omfavnet Trump som en Guds talsmann. Mormoneren Jon McNaughton, som en gang avbildet en resolutt Barack Obama med foten plantet på Grunnloven, har skapt en serie kitschklassikere som gjengir Trump som en krysning av profet, prest, konge og gammeldags fotballstjerne.17

Denne glorifiseringen av Trump fortsatte selv etter at det kom ut at han hadde betalt pornostjerne Stormy Daniels 130.000 dollar for å holde munn om affæren deres. Den innflytelsesrike evangelisten Franklin Graham hevdet at Trumps affære med Daniels skjedde for mange år siden. Det spilte ingen rolle nå. «Jeg tror ikke at han ble president ved en feil eller ved tilfeldighet. Jeg tror på en eller annen måte at Gud satte ham i denne posisjonen.»18 Graham fant det betryggende at Trump fortalte ham at hans far, Fred Trump, hadde tatt den unge Trump til et av de store møtene med den verdensberømte evangelisten Billy Graham.19

Billy Graham, Franklins far og kanskje den mest berømte og innflytelsesrike evangelisten i det tjuende århundre, forkynte et enkelt budskap om omvendelse og frelse. Billy Graham, som døde i 2018, pleide gode relasjoner til presidentene Dwight Eisenhower, Lyndon B. Johnson, Richard Nixon og Ronald Reagan. Selv om Graham senior hevdet at han ikke blandet seg inn i politikken, var han faktisk dypt politisk. I løpet av presidentkampanjen i 1960, støttet han opp om Nixon og møtte sammen med andre konservative protestantiske ledere. De var redde for at John F. Kennedy, en katolikk og demokrat, skulle kunne bli president.20

President Nixon

Mange historikere og politiske kommentatorer har sammenlignet hvite evangeliske kristnes forkjærlighet for Trump med støtten de viste Richard Nixon. Nixon appellerte til mange hvite evangeliske kristne på slutten av 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. Politikeren profilerte seg som en mann opptatt av lov og rett, og som kritiserte liberale politikere, borgerrettighetsaktivister og studentaktivister. Dette harmonerte godt med grunnsynet til mange hvite evangeliske kristne.21 Da Nixon presenterte seg som forkjemperen for «the Silent Majority», det tause flertallet av hvite amerikanere som ikke protesterte mot Vietnamkrigen, marsjerte mot Amerikas raseskille eller satte spørsmålstegn ved USAs storhet, opplevde mange hvite evangeliske kristne at de endelig hadde en kristen leder som ville snakke på deres vegne. Nixon signaliserte at de var de virkelige ofrene i de opphetede politiske og kulturelle kampene.22 Disse grunnleggende holdningene hadde vært på plass i flere tiår. Hvite evangeliske og fundamentalistiske kristne protesterte mot Franklin D. Roosevelts sosiale og økonomiske reformer på 1930-tallet. Enkelte av dem leflet med tanken om at Roosevelt var Antikrist. På 1950-tallet beundret mange J. Edgar Hoover, den sterkt anti-kommunistiske FBI-direktøren. Hoover skrev flere artikler om kristen patriotisme og advarte mot lovløshet i det evangeliske magasinet Christianity Today. Nixons profil bygde på disse tendensene og var den perfekte presidentkandidaten. Nixon vant 69 prosent av de hvite evangeliske stemmene i 1968, og han initierte regelmessige gudstjenester i Det hvite hus.23

I likhet med Trump, ønsket Nixon og Graham å vende tilbake til grunnlovsfedrenes verdier. Dette var ofte et tema i Grahams prekener. Bibelen var landets grunnvoll og USA ble dannet som et kristent land, hevdet evangelisten i en tale i 1947. Men nå truet fienden – i form av moderne teologi, økende antall skilsmisser, ateisme og annet – landets hellige arv. «Amerika slik vi kjenner det i dag,» sa den bekymrede evangelisten, «kan muligens ikke bestå til 1975.» Etter en evangeliseringskampanje i Europa reflekterte han over hvilken rolle USA spilte i verden. Kunne landet gå samme vei som Babylon, Roma og andre store, falne imperier? Evangelisten viste til Paulus’ brev til romerne, der apostelen skrev at «Syndens lønn er døden». Dette gjaldt alle, mente Graham, enten det dreide seg om nasjoner, organisasjoner eller enkeltmennesker.24 Om han var bekymret på 1940-tallet, fikk han bare mer å bekymre seg over senere. 1960-tallets store omveltninger var dårlig nytt for landet, fryktet Graham, men han syntes fremtiden så lysere ut etter valget av Nixon i 1968. Grahams gjentatte besøk hos Nixon og flere telefonsamtaler, pekte på en sterk allianse mellom presidenten og den evangeliske bevegelsen. Lederen av paraplyorganisasjonen National Association of Evangelicals ga sin støtte til den republikanske presidenten da han stilte til gjenvalg i 1972. Han roste Nixons utenrikspolitikk og støttet opp om krigføringen i Vietnam. Samme år oppga 84 prosent av hvite evangeliske kristne at de hadde gitt sin støtte til Nixon i valget.25

Året etter ble historiene om Nixons korrupsjon og Watergateskandalen umulig å overse. Men konservative kristne, og andre på høyresiden, unnskyldte Nixons skandaler. Inspirert av disse unnskyldningene utarbeidet humoristen Art Buchwald en liste med «Nyttige unnskyldninger for Nixons støttespillere» i juli 1973. På listen inkluderte han eksempler som: «Pressen blåser opp hele greia», «Demokratene er såre fordi de tapte valget» og «Folk vil være mot Nixon, uansett hva han gjør».26 Men selv Graham kunne til slutt ikke ignorere det åpenbare. Hans politiske helt var en simpel kriminell. Ikke nok med det, Nixon hadde vært langt fra den gudelige mannen Graham hadde trodd han var. Da Graham endelig hørte Watergate-båndene, som var fylt med nok bannskap til å få en sjømann til å rødme, ble evangelisten så oppskaket at han kastet opp.27

Evangeliske ledere hevdet at de aldri kunne ha forestilt seg at deres president var så moralsk forkvaklet. En av dem var W. A. ​​Criswell, den tidligere presidenten for Southern Baptist Convention. Criswell var også pastor i First Baptist Church i Dallas, den samme kirken som Trumps støttespiller pastor Jeffress kom til å lede senere. I 1974 innrømmet Criswell at Nixon hadde vært «Et symbol. En kveker. Du tenker på en type folk som er gudfryktige. Fromme. Kontrasten gjør vondt.»28 Den innflytelsesrike konservative kommentatoren og redaktøren William F. Buckley kommenterte dilemmaet som evangeliske kristne slet med i mars 1974. Evangeliske kristne, mente Buckley, hadde blitt numne av «lag på lag» med løgn fra presidenten.29

Mange evangeliske kristne var desillusjonerte, men de mente de hadde løsningen på problemet. Watergateaffæren, sa Graham og Harold Lindsell, redaktøren av bladet Christianity Today, hadde minnet dem om at alle amerikanere måtte gå i seg selv. Graham anså Watergate som et symptom på et dypere, nasjonalt moralsk og åndelig problem. Evangelisten funderte på om amerikanerne burde ha bedt mer for sin president. Hadde de gjort det, kunne kanskje hele skandalen vært unngått. «Det er en liten bit av Watergate i oss alle,» advarte Graham. Nixon var ikke mer syndig enn andre.30

Noen av Nixons mest ihuga tilhengere, som pastoren og lederen av den politiske organisasjonen Moral Majority, Jerry Falwell, faren til Trumps støttespiller Jerry Falwell jr., fortsatte å se opp til den tidligere presidenten. Han hadde et portrett av Nixon hengende på kontoret sitt. Falwell var en dedikert tilhenger av Det republikanske partiet og fikk også æren for at hvite evangeliske kristne i stadig høyere antall ville stemme republikansk. Det toppet seg da evangeliske kristne, mange inspirert av Falwells Moral Majority, fikk æren for at den republikanske kandidaten Ronald Reagan vant presidentvalget i 1980. Siden da har republikansk og hvit evangelisk identitet blitt to sider av samme sak.31

Anti-ekspertise og en parallell kultur

Den historiske alliansen mellom evangeliske kristne og Det republikanske partiet er bare en del av bildet. Kulturelle og intellektuelle faktorer forklarer den evangeliske støtten til Trump. På mange måter er Trump Amerikas fremste kunnskapsfornekter. Han vifter vekk innsikter fra den akademiske verdenen og avviser etablerte mediehus som «folkets fiender». «I løpet av de siste to årene», bemerket Tom Nichols i magasinet The Atlantic i januar 2019, «har Trump og hans støttespillere oppnådd noe som er enda farligere enn å prøve å regjere ut fra magefølelse og konspirasjonsteorier. De har, ved å angripe kilder til autoritativ kunnskap som ikke kommer fra presidenten, vaksinert en stor del av den amerikanske offentligheten mot å motta noen form for ny informasjon, noe som gir millioner av amerikanere en motstand mot læring som lenge vil overleve hans administrasjon.»32

Dette er en tenkemåte som gir gjenklang i evangeliske sirkler. I årevis har evangeliske kristne stått fast på kulturkrigens frontlinjer og utfordret ekspertenes visdom. For dem er det en kamp mot sekularisme, pluralisme, politisk korrekthet og vitenskap. I det 20. århundret utviklet de en slags parallell kultur med egne bokhandlere, konferanser, radio- og TV-stasjoner, magasiner og populærmusikk. De utviklet også egne læreplaner for hjemmeundervisning og opprettet flere kristne grunnskoler og universiteter for å beskytte barn og unge fra sekulær kunnskap.33

Evangeliske kristne har ulik tilknyting til denne parallellkulturen. Men i sin ekstreme form forkaster den all kunnskap og innsikt som kommer utenfra den evangeliske boblen. Ideer som er forlatt av majoriteten av amerikanere, og som mange velutdannede evangeliske kristne har tatt avstand fra, lever godt i den parallelle kulturen.34 I dette alternative universet av kunnskapsfornektelse kan homoseksuelle «kureres».35 En stor andel mener fysisk avstraffelse av barn er del av en god og sunn barneoppdragelse.36 Omtrent 64 prosent av evangeliske kristne avviser evolusjonsteorien.37 I 2015 sa 37 prosent av de evangeliske kristne at «det er ikke solide bevis for at jorden blir varmere.» I samme meningmåling uttrykte 33 prosent at de trodde at global oppvarming var virkelig, men at den ikke var forårsaket av menneskelige aktiviteter.38 Mange av dem var troende til å ta Trump på ordet da han i en Twittermelding fra november 2012 hevdet at global oppvarming var en kinesisk konspirasjon skapt for å svekke USAs konkurranseevne.39

Men en annen konspirsjonsteori kan ha spilt en like stor rolle. Trump ble en viktig politisk aktør da han utfordret president Barack Obamas legitimitet og oppfordret ham til å frigjøre fødselsattesten sin. Den implisitte, og noen ganger eksplisitte, kritikken av Obama var at han, landets første svarte president, ikke kunne være virkelig amerikansk. Ikke bare det – han kunne være muslim. I 2011 promoterte Trump ideen om at presidenten ikke hadde vist frem fødselsattesten sin «fordi den kanskje sier at han er muslim.»40 Det var et budskap som spesielt appellerte til en del hvite evangeliske kristne, som var dypt mistenksomme overfor Obamas politikk og hans bakgrunn. I 2010 viste en meningsmåling fra Pew at hvite evangeliske kristne var den religiøse gruppen som i størst grad mente Obama var muslim. I 2009 mente 20 prosent av dem at presidenten egentlig var muslim. Året etter hadde andelen gått opp til 29 prosent.41

Trumps rolle som anti-ekspert og Obamakritiker gjorde ham attraktiv for mange hvite evangeliske kristne. Det at Trump ble så sterkt kritisert av sine politiske motstandere var for enkelte en enda bedre grunn til å støtte ham. «Trumps seier brakte frem det verste i venstresiden,» skrev den karismatiske radioverten Michael Brown hos det høyrevridde konspirasjonsnettstedet WorldNetDaily, og trakk frem feminister, liberale massemedier, voldelige konflikter på universiteter og høyskoler og stadig mer radikale demokratiske politikere. «Jo mer de angrep presidenten, jo mer følte noen av våre ledere behov for å forsvare ham.»42

Likevel har støtten til Trump i det siste gått noe ned. En undersøkelse fra NPR, PBS og Marist viste at midt under konflikten om stengningen av de føderale myndighetene i januar 2019, hadde støtten fra hvite evangeliske kristne gått ned med 13 prosentpoeng. Tidligere hadde 73 prosent av dem vært fornøyd med presidentens innsats. Nå var bare 66 prosent av dem fornøyde med jobben han gjorde. Videre oppga 58 prosent av dem at de hadde planer om å stemme på ham ved presidentvalget i 2020. 24 prosent hadde tenkt å stemme mot ham og 18 prosent hadde ikke bestemt seg. Disse tallene kan ha vært en midlertidig endring som følge av den politiske krisen.43 De mest religiøst aktive er fremdeles de mest ihuga Trumpsupporterne. Blant de som går i kirken minst en gang i uken, var 70 prosent fornøyd med Trumps innsats i januar 2019, mot 65 prosent av dem som går sjeldnere i kirken.44

Det er fortsatt noen spørsmål som henger i lufta. Vil en fremtidig stor skandale snu flere av dem vekk fra Trump? Det er vanskelig å si. Men hvis fortiden kan lære oss noe, er sjansen stor for at en god del hvite evangeliske kristne vil støtte opp om Trump lenge etter hans presidentperiode. Trump har tross alt levert i sakene som er viktige for dem.