Enten de oppdager det eller ikke, møter kirkelige ansatte med ujevne mellomrom barn som har blitt utsatt for mishandling og omsorgssvikt. Den norske kirke bør få en bestemmelse om meldeplikt inn i kirkeloven slik at de ansatte får både en rett og plikt til å hjelpe.

I denne artikkelen argumenterer jeg for at Den norske kirke bør få en bestemmelse om meldeplikt til barnevernet inn i kirkeloven.1 På hvert alderstrinn i en gjennomsnittlig norsk menighet er det, statistisk sett, barn og unge som lider under alvorlig omsorgssvikt, som har vært vitne til familievold eller har blitt mishandlet selv.2 Dette er dessverre ikke ekstreme scenarier, men situasjoner alle som arbeider med barn og unge må være forberedt på å møte, også ansatte i Den norske kirke.

Det er sterke belegg for at oppvekst preget av mishandling har en rekke skadelige virkninger. WHO framhever at det gir økt sannsynlighet for depresjon, angst, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og selvmordsforsøk. Videre kan mishandling resultere i posttraumatisk stress og skader på utviklingen av hjernen.3 I norsk sammenheng viser Raundalen-utvalget til at barnemishandling, omsorgssvikt og vold har alvorlige negative effekter på barns helse. Utvalget nevner bl.a. «skader på tilknytningssystemet, påfølgende skader på barns forventninger i forhold til andre mennesker… Det er også påvist skader på empatiutviklingen og emosjonsreguleringslæringen som er under utforming disse første, påvirkelige leveårene» (2012:19).4

Bestemmelsene om taushetsplikt har betydning for i hvilken grad og i hvilke saker kirkelige ansatte har anledning til å sende bekymringsmelding til barnevernet eller samarbeide på andre måter med hjelpeapparatet.5 Kirkelige ansatte har forvaltningsmessig taushetsplikt (jf. forvaltningsloven § 13 og kirkeloven § 38). Den forvaltningsmessige taushetsplikten verner informasjon som kirkelige ansatte får del i gjennom arbeidet. Taushetsplikten innebærer at det er straffbart å dele informasjon uten at det har grunnlag i lov. For argumentasjonen min her, er det to hovedregler som setter taushetsplikten til side og som kan gi kirkelige ansatte rett og plikt til å melde til barnevernet.6 Taushetsplikten blir for det første opphevet av samtykke. Dersom man får samtykke til å dele informasjon, åpner dette for å melde til barnevernet eller samarbeide med hjelpeapparatet innenfor rammene som samtykket trekker opp. For det andre blir den forvaltningsmessige taushetsplikten satt til side av meldeplikten til barnevernet (jf. barnevernloven § 6 – 4) og av avvergeplikten (jf. straffeloven § 196, se mer under). Slik rettstilstanden er etter 1. januar 2017, har kirkelige ansatte ikke lenger meldeplikt til barnevernet.

Det er grunn til å understreke at prester har en strengere taushetsplikt enn de andre gruppene kirkelige ansatte. Prestens arbeid er regulert både av den forvaltningsmessige og den yrkesmessige taushetsplikten (straffeloven § 211). Den yrkesmessige taushetsplikten er begrenset til å gjelde betroelser, men terskelen for at den yrkesmessige taushetsplikten blir satt til side er betydelig høyere. Det er bare samtykke og avvergeplikten som gir prester anledning til å melde en sak til barnevernet og/eller politiet.

Meldeplikten som et sikkerhetsnett

Meldeplikten til barnevernet er et sikkerhetsnett som skal bidra til at hjemmeforhold som kan skade barns utvikling blir oppdaget og utbedret før konsekvensene blir alvorlige. En rekke yrkesutøvere som møter barn og unge i sitt arbeid har en lovpålagt plikt til å melde til barnevernet når de har «grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt… eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker», jf. Barnevernloven § 6-4. Lærere og barnehagelærere er grupper det kan være naturlig å sammenlikne kirkelige ansatte med. Meldeplikten til barnevernet er nedfelt i en egen paragraf i Opplæringsloven (§ 15-3). Den norske kirke har forpliktet seg til å tilby en sammenhengende og systematisk trosopplæring for alle døpte fra 0–18 år. Kirkelige ansatte har en rekke møter med familier, barn og unge i ulike livssituasjoner. Til tross for dette, mangler de en formulering i kirkeloven som ville gitt dem en rett og plikt til å gripe inn for å sikre barn trygge oppvekstsvilkår på samme grunnlag som lærere.

Som forsker og foredragsholder har jeg grunnlag for å påstå at det har blitt en økt oppmerksomhet rundt spørsmål knyttet til taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt i kirken de siste årene. Det blir arrangert foredrag og fagdager om temaet. Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter har sammen med Presteforeningen og flere andre kirkelige aktører laget et ressurshefte om taushetsplikt med utgangspunkt i kirkens samtaler med barn og unge.7 Slike initiativ er svært viktige, men det er dessverre ikke nok hvis kirkelige ansatte fortsetter å praktisere taushetsplikten som en absolutt og ubetinget plikt og hvis lovverket aktivt hindrer meldinger til barnevernet fra kirkelige ansatte.

Er avvergeplikten tilstrekkelig?

Det kan innvendes at kirkelige ansatte ikke trenger noen lovbestemt meldeplikt til barnevernet. Kirkelige ansatte har nemlig, på lik linje med alle norske borgere, en avvergeplikt ifølge Straffeloven (heretter strl.) § 196. Avvergeplikten går foran alle former for taushetsplikt, og den gir trosopplærere, prester og alle andre kirkelige ansatte rett og plikt til å melde til politi eller barnevern hvis de får vite om barnemishandling eller partnervold. Er ikke dette tilstrekkelig?

Svaret mitt er nei, og det er to grunner til dette. For det første er meldeplikten til barnevernet et bedre og bredere sikkerhetsnett i arbeidet med barn og unge. Meldeplikten dekker nemlig flere forhold som avvergeplikten ikke omfatter. De viktigste og mest relevante av disse er alvorlig omsorgssvikt og «vedvarende alvorlige adferdsvansker» (bl.a. rusproblemer og kriminalitet). Avvergeplikten opphever ikke taushetsplikten slik at kirkelige ansatte kan hjelpe i slike saker.8 Avvergeplikten gir heller ikke plikt til å gripe inn for å hindre seksuelt krenkende atferd overfor barn under 16 år (strl. § 305), kjøp av seksuelle tjenester fra mindreårige (strl. § 309), framvisning eller framstilling av bilder som seksualiserer barn (strl. § 310 og § 311), m.fl. For det andre krever avvergeplikten en større grad av sikker kunnskap før plikten til å gripe inn oppstår. Mens meldeplikten til barnevernet oppstår når det er «grunn til å tro», inntreffer avvergeplikten når det er «sikkert eller mest sannsynlig». Terskelen for å gripe inn med hjemmel i avvergeplikten er altså vesentlig høyere. Dette øker sannsynligheten for at barn og unge som lever under bekymringsfulle hjemmeforhold får mer alvorlige problemer fordi de må vente lenger på hjelp, dvs. til mer av tvilen i saken er borte og alvoret er tydelig nok til å melde med hjemmel i avvergeplikten.

Tillitsargumentet

Tillitsargumentet er sannsynligvis den mest brukte innvendingen mot en aktiv bruk av både meldeplikten og avvergeplikten. Taushetsplikten er nødvendig for å sikre tilliten til kirkelige ansatte. Kirkelige ansatte frykter at det kan svekke tilliten til kirken som institusjon dersom folk ikke kan stole på at det som blir sagt til dem ikke blir fortalt videre.9 Disse holdningene er utbredte, og de skaper dessverre en konservativ og potensielt skadelig praksis. Det skal svært mye til for at prester er villige til å kontakte hjelpeapparatet uten at konfidenten har gitt eksplisitt samtykke til dette.10 Jeg vil være tydelig på at tillitsargumentet har noe for seg. Studier viser at folk har en sterkere forventning om at en prest overholder taushetsplikten sammenliknet med andre profesjoner.11

Det finnes imidlertid flere studier som kan hjelpe oss til å nyansere forståelsen av taushetsplikten. Folks vurdering av taushetsplikten blir raskt mer negativ hvis den blir holdt opp mot andre verdier, f.eks. muligheten til å avverge en alvorlig skade. Det finnes flere studier med liknende resultater. Den mest relevante for min argumentasjon, er en amerikansk studie som viste at et klart flertall (70,6 %) av de spurte ønsket at religiøse ledere ikke skulle praktisere en absolutt taushetsplikt, men at de heller skulle dele informasjon i forsøk på å avverge en skade.12 Bare 16,6 % av de spurte var uenige i dette. To studier av voldsutsatte kvinners syn på avvergeplikten utfordrer tradisjonelle forestillinger om taushetsplikten og tillit.13 Majoriteten av kvinnene i begge studiene støttet avvergeplikten. Gielen m.fl. konkluderte med at 72 % av kvinnene opplevde at avvergeplikten gjorde det enklere å få hjelp, og at 81 % ville foretrekke at det var profesjonsutøverens ansvar å melde saken til politiet. Rodriguez m.fl. fant at kun 8 % av de voldsutsatte ønsket at leger aldri skulle melde mishandling til politiet.

Lisa Rudolfssons pastoralpsykologiske avhandling har også funn som er interessante for å reflektere over taushetsplikten og taushetspliktens grenser i en norsk sammenheng. Prestene i Rudolfssons studie understrekte på den ene siden at taushetsplikten skaper et trygt rom som gjør betroelser mulig. På den andre siden opplevde prestene at taushetsplikten bandt dem og begrenset deres mulighet til å hjelpe. Flere prester vegret seg mot å ta imot informasjon om seksuelle overgrep fordi de var redde for å bli holdt som «gisler» i en situasjon der de ville være uten mulighet til å hjelpe.14 Rudolfsson intervjuet også kvinner som hadde blitt utsatt for seksuelle overgrep, og på denne måten fikk hun fram noen vesentlige nye nyanser til forståelsen av kirkelig taushetsplikt. Et av hennes overraskende funn var nemlig at taushetsplikten kunne bli opplevd som et svik. Grunnen til dette var at taushetsplikten kunne føre til at kvinnene ble værende i en farlig situasjon med mishandling uten at presten kunne eller ville hjelpe.15

Disse resultatene fra empirisk forskning rundt taushetsplikten utfordrer til refleksjon rundt taushetsplikten som verdi i kirkelig arbeid. Hvorfor er taushetsplikten viktig, og hva er det den ivaretar? Studiene jeg har referert til over sår tvil om hvorvidt tillitsargumentet virkelig holder mål og om forståelsen av hva som skaper tillit følgelig bør nyanseres. Jeg vil påstå at hva som faktisk skaper tillit i en hjelperrelasjon kan variere fra sak til sak. Rudolfsson studie tyder på at det ikke er taushetsplikten i seg selv som skaper tillit, men heller at man får den hjelpen man trenger i en vanskelig situasjon. Taushetsplikten kan oppleves som et svik hvis den blir brukt som en fasit der alle situasjoner skal behandles likt, og mange handlingsalternativer prinsipielt sett er låst.

La meg oppsummere: Det finnes ikke mye forskning på disse temaene verken i Norge eller internasjonalt. Min egen forskning viser at prester er mer villige til å melde i hypotetiske saker enn i virkelige saker i yrket. Den viktigste grunnen til at prestene vegret seg for å melde i virkelige saker hadde sammenheng med tillitsargumentet. De fryktet at informasjonsdeling kunne true tilliten til dem selv som prest og samtalepartner eller tilliten til kirken som institusjon. Den korte forskningsgjennomgangen over tyder på at denne frykten har et dårlig empirisk grunnlag. Derfor blir det viktig å spørre: Hvor mange liv er tilliten verdt? Eller mer presist: Hvor mange ødelagte liv er den unyanserte troen på tilliten verdt?

Utfordringer

Statistikken for vold i nære relasjoner og mishandling av barn viser at kirkelige ansatte må forvente å møte slike saker jevnlig, enten de oppdager det eller ikke. På denne bakgrunnen vil jeg spørre om hvordan Den norske kirke kan forsvare å drive en systematisk og sammenhengende trosopplæring for alle døpte i alderen 0–18 år uten at trosopplærere og andre kirkelige ansatte som er involvert i dette arbeidet har de samme mulighetene til å hjelpe som f.eks. lærere og barnehageansatte. Finnes det noen argumenter som er gode nok til å ikke endre på dette? Jeg tror ikke det. Jeg kan verken finne etiske eller empiriske grunner som er gode nok til å forsvare at bl.a. trosopplærere, ungdomsarbeiderere og kateketer bør være unntatt meldeplikten til barnevernet. Vi trenger nye bestemmelser i kirkeloven som gjør at kirkelige ansatte får bedre muligheter til, og en plikt til, å hjelpe de barna som har det vanskeligst.

Det er flere grunner til at kirken bør arbeide systematisk med disse temaene. Den viktigste grunnen er den slående mangelen i Norge på kirkelig veiledning og teologisk grunnlagstenkning knyttet til taushetsplikten. Mens Svenska kyrkan har to kirkelige utredninger og et brev fra bispemøtet om temaet de siste tiårene, mangler vi tilsvarende kirkelig veiledning i Norge. Bispemøtet i Norge har aldri hatt en egen sak om taushetsplikten. Den sentralkirkelige tausheten om taushetsplikten fører til at ansvaret for å foreta de vanskelige verdivalgene tilknyttet taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt blir dyttet nedover til kirkelige ansatte på grasrota. Derfor vil jeg avslutte denne artikkelen med å utfordre kirkens øverste organer til å:

  1. Utarbeide en teologisk forståelse av taushetsplikten

  2. Innarbeide en paragraf i kirkeloven som gir grunnlag for å melde til barnevernet

  3. Vurdere hvilke yrkesgrupper i kirken som bør være omfattet av 2). Det bør særskilt vurderes om det bør være noen forskjeller mellom presters og diakoners taushetsplikt eller ikke.16

Litteratur

Gielen, Andrea Carlson; O’Campo, Patricia J.; Campbell, Jacquelyn C.; Schollenberger, Janet; Woods, Anne B.; Jones, Alison S. 2010. «Women’s Opinions About Domestic Violence Screening And Mandatory Reporting». American Journal of Preventive Medicine 19, (4):279–285. DOI: 10.1016/s0749-3797(00)00234-8

Kane, Michael N.; Jacobs, Robin J. 2012. «Perceptions of the Humaneness of Religious Leaders Among University Students». Journal of Spirituality in Mental Health 14, (1):59–81. DOI: 10.1080/19349637.2012.642672

Leer-Salvesen, Kjartan. 2016. «På tilliten løs? En studie av læreres og presters skjønnsutøvelse i spenningen mellom taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt». Avhandling,Universitetet i Agder, Høgskulen i Volda. http://hdl.handle.net/11250/2378840

Leer-Salvesen, Kjartan; Andreassen, Pål Morten. 2017. «Taushetsplikt, meldeplikt og avvergeplikt for sjelesørgere i Den norske kirke», Tidsskrift for sjelesorg 37, (3–4):166–183.

NOU 2012: 5. Bedre beskyttelse av barns utvikling. Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet. Norges offentlige utredninger. Oslo: Departementenes servicesenter.

Ormrod, John; Ambrose, Laura. 1999. «Public perceptions about confidentiality in mental health services». Journal of Mental Health 8, (4):413–421. DOI: 10.1080/09638239917337

Rodriguez, Michael A.; McLoughlin, Elizabeth; Nah, Gregory; Campbell, Jacquelyn. 2001. «Mandatory Reporting of DomesticViolence Injuries to the Police. What Do Emergency Department Patients Think?». JAMA 286, (5):580–583. DOI: 10.1001/jama.286.5.580

Rudolfsson, Lisa. 2015. «Walk With Me. Pastoral care for victims of sexual abuse viewed through existential psychology». Avhandling, Göteborgs universitet.

Stiftelsen Kirkelig Ressurssenter, Kirkelig undervisningsforbund, Det norske diakonforbund, Presteforeningen. 2016. Kirkens samtaler med barn og ungdom. Om taushetsplikt og profesjonelt skjønn, Oslo: Størst av alt.

Thoresen, Siri; Hjemdal, Ole Kristian. 2014. «Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv». Rapport 1/2014. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

World Health Organization. 2014. Investing in children: the European child maltreatment prevention action plan 2015–2020 [Online]. http://www.euro.who.int/en/about us/governance/regional-committee-for-europe/64th-session/documentation/workingdocuments/eurrc6413-investing-in-children-the-european-child-maltreatment-preventionaction-plan-20152020: World Health Organization Regional Office for Europe. [lastet ned 07.01.15].