Hund, katt og hest er ikke en vanlig ingrediens i den europeiske dietten. Fra eksperthold søkes forklaringen på dette fenomenet ofte i middelalderkirkens normunivers og forbud med brodd mot hedensk offerkult. Men kirkens skepsis mot disse dyreartene har dype røtter, og springer sannsynligvis ut av et verdensbilde der urenhet oppstår som en konsekvens av visse dyrs ubestemmelige stilling i grenselandet mellom natur og kultur.

I en scene fra den danske actionkomedien «I Kina spiser de hund» sitter en av hovedpersonene i dyp fortvilelse etter å ha tatt livet av tre personer. Broren kommer ham da til unnsetning med følgende resonnement til trøst og oppmuntring: «Det er ikke lenger noe som er rett; det er ikke lenger noe som er galt. Det bestemmer man selv. I Kina kan man spise en hel schæfer uten at det gjør noe». For å illustrere sin relativistiske grunnholdning til moralspørsmål velger broren å peke på en viktig kulturforskjell mellom Danmark og Kina; i Kina kan man spise hund uten at noen bryr seg. Det samme er åpenbart ikke tilfellet i Danmark.

På tribunene på Old Trafford i Manchester har også United-supporterne festet seg ved denne kulturforskjellen mellom asiatiske og europeiske land. For noen år siden kunne den sør-koreanske midtbanespilleren Ji Sung Park med jevne mellomrom høre følgende «chant» fremført av ivrige tilhengere: «Park, Park, wherever you may be, You eat dogs in your home country!». Bevisstheten om at visse dyr – i disse tilfellene; hunder – ikke hører hjemme på det nordeuropeiske matfatet, kommer på denne måten tidvis til overflaten innenfor både populær- og massekulturen.

Men skepsisen gjelder ikke bare hunder. Også hestekjøtt er uvanlig kost i Nord-Europa, noe som kom klart til uttrykk under den såkalte «hestekjøttskandalen» i 2013. Spor etter hestekjøtt ble funnet i produkter merket «storfe», og reaksjonene både fra folkedypet og høyere politisk hold var sterke. Men selv om den uttalte årsaken til misnøyen; svindelaspektet og frykten for at kjøttet inneholdt kreftfremkallende stoffer, var plausibel nok, fikk man et bestemt inntrykk av at kjøttets art – hestekjøtt – gav saken en tilleggsdimensjon og dermed større oppmerksomhet enn alvorlighetsgraden i saken skulle tilsi.

Når aversjonen mot spising av bestemte dyr dukker opp som tema, hentes det gjerne inn faglig ekspertise for å forklare årsaken, som åpenbart er kulturelt betinget. Og jakten på røttene ender som regel opp i middelalderkirkens normunivers. Både nordiske, engelske og kontinentale kirkerettslige kilder fra denne perioden inneholder forbud mot spising av både hunder, katter og hester.1 Men fortolkningen av motivene bak forbudene er det imidlertid mer uenighet om. Hvorfor satte kirken nettopp disse dyrene på forbudslisten?

«Nå skal alt etes som er født på gården uten hund og katt og hest»

Kristendommen som ble innført i de skandinaviske landskapene for rundt 1000 år siden, kom i lovs form, og reglene for rett og sømmelig kristen adferd ble samlet i de såkalte kristenrettene. Dette var egne lovbolker i landskapslovene, som er blant de eldste skriftlige kildene til norsk historie.

Noe av det første kirken grep tak i, var hedningenes matvaner. Dyr som hadde mistet livet på bestemte måter, ved kvelning eller drukning, var forbudt føde etter inspirasjon fra bibelske forskrifter. Men også spesifikke dyrearter ble forbudt å innta.2 Spising av dyr som hund, katt og hest ble strengt forbudt, uten at disse dyrene er eksplisitt omtalt som urene i Bibelen. En paragraf i Borgartingskristenretten, som var gjeldende for Viken; kystlandskapet rundt Oslofjorden, inneholder følgende formulering: «Nå skal alt etes som er født på gården uten hund og katt og hest».3 Regelen er ikke enestående i norsk sammenheng, og flere av de andre norske lovene inneholder lignende forskrifter. Straffen er gjennomgående den strengeste som ble utmålt i lovene; landsforvisning.4

Teorien som har vært dominerende både i norsk og internasjonal forsking tolker forbudene som et oppgjør med hedenske offerseremonier, og kan oppsummeres med Robert Bartlett sin spissformulering: «Indeed, it is likely that Christians opposed the eating of horsemeat not because it was horse but because it was sacrificed».5 Denne forklaringen har blitt benyttet som tolkningsnøkkel for å forstå det norske kildematerialet, og dukket opp igjen i forbindelse med hestekjøttskandalen. Arkeolog Kristin Oma viste til hestens rolle i de såkalte blotene, der hestekjøtt ble spist for å få kontakt med gudene.6

På 1990-talet lanserte Rob Meens en alternativ teori, inspirert av sosialantropologen Mary Douglas’ forskning fra 1960-tallet.7 Meens stilte kritiske spørsmål til den tradisjonelle forklaringen, og hevdet at kirkens skepsis stakk dypere og var fundert i middelalderkirkens kosmologi. Denne alternative tesen har imidlertid fått liten gjennomslagskraft, noe Bartlett sitt bidrag fra 2007 vitner om. Min påstand er at forbudene i det norske lovmaterialet gir bedre mening tolket i lys av Meens sin teori.

Oppgjør med hedensk kult?

Man kan trolig slå fast at både hunden og hesten faktisk har inngått i hedenske offerseremonier i middelalderens Nord-Europa. Adam av Bremen (ca. 1040–85), en tysk prest og kronikør, skrev at det foregikk ofringer av både mennesker, hester og hunder ved tempelet i Uppsala. Opplysninger fra denne typen skriftlige kilder, koblet sammen med arkeologiske funn av beinrester etter hunder og hester i menneskegraver, har blitt tatt til inntekt for at disse dyrene spilte en sentral rolle i den hedenske kulten.8 Kirkens forbud i matveien hadde altså som formål å rydde unna hedensk offerkult.

Selv om det skulle være hold i disse kildene, er det likevel grunn til å trekke i tvil påstanden om at de kirkelige forbudene mot spising av hund, katt og hest rettet seg mot hedenske offerseremonier alene. Innvendingene kan samles i to hovedpunkter. For det første: ser man på det kirkerettslige materialet i sin helhet, er listen over uspiselige dyr lang og variert, og harmonerer ikke med teorien om at forbudene ene og alene skulle ha brodd mot hedensk kultus. Ved flere anledninger blir hesten og hunden omtalt på linje med dyr som ikke forbindes med kultiske handlinger. Foruten hund, katt og hest forbyr den islandske kristenretten også spising av rever, klodyr og åtselfugler. Skal man ta konsekvensene av Bartletts resonnement, må man stille spørsmålet om også denne typen dyr ble ofret.9

De middelalderske botsbøkene, en egen sjanger med syndelister som skulle være til hjelp for presten under skriftemålet, etterlater samme inntrykk. I botsboken Laurentianum blir hesten omtalt i samme åndedrag som mus og esel, og Poenitentiale Bigotianum legger ned forbud mot å drikke alt som har vært i nærkontakt med hund, ørn, høns og mus.10 Det var med andre ord ikke bare hunden og hesten som var forbudt å spise. I det kirkerettslige materialet havner hunden og hesten i samme bås som eselet, katten, mus, rever og ørn.

For det andre er det opplagt at motstanden mot spising av hund og hest var grunnfestet i kirkelige kretser lenge før misjonærene ble oppmerksomme på nordeuropeiske kultiske seremonier.11 Erkebiskop Theodor av Canterbury (668–690), som var aktiv i den tidlige kristningsfasen i England, kom opprinnelig østfra, nærmere bestemt fra Tarsus i det bysantinske riket, og gav uttrykk for at han oppfattet den engelske hestekjøttspisingen som et uvanlig fenomen. Rundt hundre år senere, på en synode i Chelsea i 786, var spising av hestekjøtt igjen på agendaen. De romerske legatene, som var langt mindre diplomatiske enn Theodor, refset engelskmennene for deres ukultur, med direkte referanse til østlige matvaner: «Flere av dere spiser til og med hester, noe ingen av de kristne i Østen gjør. Det skal dere også avstå fra!».12

Både Theodors reaksjon og drøftelsene på synoden i Chelsea bekrefter at hestekjøttspising var et uvanlig fenomen i Østen på 600–700-tallet. Går man enda noen århundrer tilbake og inkluderer kirkefedrenes synspunkter, blir det åpenbart at den negative holdningen til spising av hest og hund kan dokumenteres allerede på 300–400-talet. I den irske kirkerettsamlingen Collectio Hibernensis blir bibeloversetteren Hieronimus (ca. 347–420) sitert på at «Hesten og hunden (…) alltid [er] urene dyr».13 En generasjon tidligere hadde også kirkefaderen Basil den store (330–379) uttalt seg nedlatende om hundens urenskap, og påstod at ingen ville «så mye som å ha vært borti hundekjøtt om det ikke var et spørsmål om liv eller død».14

Forestillingen om urene dyr

Flere kilder mer enn antyder at kirken har formidlet forestillingen om at visse dyr var urene – ikke på grunn av deres rolle i kultiske seremonier – men ene og alene som følge av dyrets artstilhørighet.15 I den middelalderske walisiske lovboken til Hywel Dda, i bolken «The Value of Wild and Tame», er forskjellen mellom rene og urene dyr et gjennomgangstema. I en paragraf blir ulike dyr verdsatt etter om dyret er rent eller urent, og urene dyr er av mindre verdi siden melken ikke kan drikkes. Ingenting tyder på at offerkult har vært involvert og skapt dette skillet.16 I stedet synes kilden å speile et verdensbilde «in which the spheres of the unclean and the sacred are of particular importance».17

Den walisiske loven oppgir ikke hvilke dyr som blir regnet for urene, men i den store kirkerettsamlingen til biskop Burchard av Worms fra tidlig på 1000-talet blir enkelte dyrearter nevnt ved navn. En paragraf forbyr å spise eller drikke det som urene dyr har rørt ved, og de urene dyr blir hos Burchard spesifiserte til nettopp hund og katt.18 Kildene er imidlertid mer sparsommelige med å gi informasjon om hvorfor nettopp disse dyreartene er urene. Dersom ikke hedensk kult er involvert, hva er så årsaken til urenheten?

Husdyr

Noen kilder etterlater inntrykk av at urenheten har sammenheng med dyrets tilhørighet til husdyrkategorien. I en annen paragraf hos nevnte Burchard står det rett frem at «den som spiser eller drikker noe som husdyr (bestiae familiares) har vært i kontakt med, det vil si hund eller katt (…) skal synge 100 salmer».19 Burchard benytter altså fellesbenevnelsen husdyr, og ut fra konteksten ser det ut til at urenheten har direkte sammenheng med hundens og kattens tilhørighet til husdyrkategorien. En nesten likelydende regel er gjengitt i kirkerettssamlingen til Regino av Prüm (ca. 840–915): «Den som spiser eller drikker noe som er forurenset av husdyr (bestiae domesticae), det vil si hund eller katt, skal bøte to dager».20 Adjektivet «familiaris» er byttet ut med synonymet «domesticus», som begge sikter til noe som tilhører husstanden eller familien. Hunden og katten har dermed noe til felles: de defineres begge som husdyr, de blir begge regnet for urene, og man aner en sammenheng mellom kategoriene.

Nå opererer de nevnte kildene med en snever definisjon av husdyrkategorien, og sirkler således inn bare en undergruppe. Oppfølgingsspørsmålet som melder seg er derfor hvorfor akkurat disse husdyrene blir regnet for urene?

Frastøtende levesett?

Rob Meens drøfter om bruken av den latinske termen muriceps (musefanger) kan gi en pekepinn på hvorfor denne avgrensede gruppen av husdyr regnes for urene. I botsboken Poenetentiale Merseburgense finnes det nemlig en tredje variant av den ovenfor siterte regelen, som kan kaste nytt lys over saken: «hvis noen har spist eller drukket noe som har blitt forurenset av husdyr som er musefangere (quod est muriceps), skal det bøtes med tre faster».21 Mus blir regnet for urene i de fleste kulturer, og botsbøkene har et sterkt fokus på avholdenhet fra mat og drikke som har blitt urene av kontakt med mus.22 Er det husdyrenes nærhet til mus som gjør dem urene? Og hvilke dyr kan i så tilfelle beskrives som musefangere?

Flere dyr kan plasseres i denne kategorien, og Burchard omtaler i en sammenheng også fugler som musefangere.23 Likevel er det først og fremst katten som regnes som musefangeren fremfor noen, og ifølge walisisk lov er kattens fremste egenskap å «se og høre og drepe mus».24

Samtidig er ikke dette aspektet ved husdyrene – nærkontakten med dyr med et frastøtende levesett – en tilstrekkelig forklaring. Karakteristikken «musefanger» er ikke treffende for hele det urene segmentet av dyreriket. Som Meens har poengtert kan noen av kildene riktig nok tolkes dithen at også hunden tilhører kategorien «musefanger»,25 men forklaringen på hestens urenskap må uansett søkes andre steder.

Mellom natur og kultur

Sosialantropologen Mary Douglas, som blant annet studerte listene over urene dyr i det gamle testamentet, mente å finne et mønster i urenskapen som kan oppsummeres i følgende spissformuleringer: «uncleanness is matter out of place» og «dirt is essentially disorder».26 De urene dyrene hadde til felles at de ikke lot seg plassere i noen kategori i den gammeltestamentlige verdensordenen. Ifølge Douglas er det et fellestrekk i mange kulturer at det tvetydige og ukategoriserbare blir oppfattet som noe truende, som skaper uorden, og som i neste omgang fører til tabuisering og forestillinger om urenhet.

Nå er det så godt som ingen sammenfall mellom de urene dyr i Bibelen og middelalderkirkens lister over urene dyr. Likevel mener Rob Meens at det gir mening å lese også middelalderens kilder i lys av dette perspektivet: Tilværelsen i et udefinerbart grenseland mellom menneske- og dyreriket skaper angivelig en slags tvetydighet, som gjør hunder og katter urene.27 Noen direkte støtte for koblingen mellom grenselandtilværelsen og urenheten er ikke synlig i kildene. Men det finnes spor av funderinger rundt hvilken natur et dyr har og hvilket element dyret etter sin natur hører hjemme i. En tysk teolog fra det østfrankiske riket drøftet på 800-tallet hvordan man skulle forholde seg til et dyr som kastet seg i elven «og dør i et annet element, som er vann».28 En annen kilde, Poenetentiale Cummeani, som forbyr å spise druknede dyr, legger til at fisk kan spises, «for fisken har en annen natur».29 Dyrets natur og hvilket element denne naturen hørte hjemme i har åpenbart vært av betydning i den middelalderske verdensordenen. At visse dyr havnet i en ubestemmelig stilling mellom kultur og natur, utenfor sitt rette element, kan i neste omgang ha fremkalt forestillinger om urenhet.30

Norske forhold

Leser man de norske middelalderkildene i lys av denne gjennomgangen, synes det ikke å være hold i den tradisjonelle teorien om at kirkens forbud i matveien primært rettet seg mot blot og hedensk kultus. I en kirkelig forskrift utstedt rundt 1320 gjør erkebiskop Eilif rede for hvordan nattverdselementene skal oppbevares: «Er disse elementene oppbevart slik at mus, hund eller annet kan slippe til og gjøre dem urene, skal presten være suspendert fra messetjenesten inntil han har oppsøkt biskopen».31 Som i botsbøkene blir hunden nevnt på linje med mus, som begge har den egenskapen at de kan gjøre nattverdselementene urene.

Kaster man et nytt blikk på paragrafen i Borgartingskristenretten som ble sitert innledningsvis, er det gode grunner for å lansere en alternativ fortolkning: det er sannsynligvis en undergruppe av husdyrene – og ikke offerdyrene – som kirken legger ned forbud mot å spise: «Nå skal alt etes som er født på gården uten hund og katt og hest». Regelen gir ingen indikasjon om at hedensk kult er under påtale. Paragrafen har et annet fokus; hvilke gårdsdyr det er tillatt å spise, og blant gårdsdyrene blir en undergruppe skilt ut og forbudt å spise. Mistanken om at det nettopp er husdyrene – eller en undergruppe av disse – som sirkles inn, blir styrket om innholdet speiles mot en paragraf i vådamålsbalken i den svenske Östgötalagen: «Nu får någon ett sår av en annan mans husdjur, vare sig det är häst eller hund eller vilket husdjur det än är…».32 Selv om ikke Borgartingskristenretten eksplisitt benytter «husdyr»-benevnelsen, viser den svenske loven at middelaldersamfunnet har operert med kategorien, og at både hunden, hesten og sannsynligvis også katten sorterte inn under benevnelsen. Gårdsdyrene som Borgartingskristenretten forbyr å spise, er dermed de samme dyrearter som omtales som «husdjur» i svenske lover, og som bestiae domesticae/familiares i middelalderkirkens latinske tekster; et sammenfall som trolig ikke er tilfeldig.

Konklusjon

Samlet sett ser det ut for at det er en undergruppe av husdyrene, og ikke offerdyrene, som blir forbudt å spise i de eldste norske lovene. Motivene bak denne avgrensingen blir som nevnt ikke uttrykt i klartekst, og kildene tillater derfor ikke en endelig konklusjon. En årsak kan være at noen dyr ikke finner sin naturlige plass i den middelalderske verdensorden. Men det kan også tenkes at det ligger flere og til dels overlappende motiv bak forbudene. En delforklaring kan være at visse dyr lever i nærkontakt med dyr med et frastøtende utseende og levesett. At man fra kirkelig hold har hatt in mente den rollen hesten har spilt i norrøne kultiske handlinger, kan heller ikke utelukkes. Men denne forbindelsen er ikke synlig i kildene, og er nok ikke den mest tungtveiende årsaken til kirkens motstand mot hedningenes matvaner.

Forestillingen om at noen dyr, som hunden, katten og hesten, er urene i seg selv, strekker seg beviselig tilbake til Oldkirken. Det er likevel godt mulig at kirkens aversjon mot spising av disse dyrene så å si lå «i dvale» i den østlige del av kristenheten, der denne typen problemstillinger antagelig var mindre påtrengende. Etter hvert som kirken ekspanderte vestover og nordover og kom i kontakt med germanske og norrøne matvaner, fikk de latente forstillingene – med tilhørende normer – fornyet aktualitet, og ble dermed hyppigere artikulert.33

Det er imidlertid et langt tidsspenn fra middelalderkirkens normunivers til de normer og forestillinger som kommer til uttrykk i dansk film og på engelske fotballstadioner rundt tusen år senere. Om dette er nedarvede forestillinger som kan føres tilbake til middelalderen, til tross for at det bakenforliggende motiv har fordunstet i årenes løp, er uråd å svare på. Allerede på slutten av 1200-tallet forsvant disse reglene ut av norsk lov da kristenrettene ble reviderte. Siden den gang har hunden blitt «menneskets beste venn», og vi har som nordmenn gjennom vår nasjonallitteratur blitt oppfordret til å snakke mer med katten, som sitter i tunet og er «varast i garden».34 Hvilke kulturelle mekanismer som er gjeldende i dag får bli en annen sak, men den ekspanderende middelalderkirkens syn på nordeuropeiske matvaner har sannsynligvis vært mer sammensatt enn man tradisjonelt har antatt.

Artikkelen er en bearbeidet versjon av et delkapittel fra avhandlingen Kristenrett og kyrkjerett – Borgartingskristenretten i eit samanliknande perspektiv, Universitetet i Bergen, 2010.

Litteratur

Bartlett, R.: From paganism to Christianity in medieval Europe. I Berend, Nora (red.), Christianization and the Rise of Christian Monarchy. Scandinavia, Central Europe and Rus’, c. 900–1200, s. 47–72, Cambridge University Press, Cambridge 2007.

Die Bussbücher und die Bussdisciplin der Kirche. Nach Handschriftlichen Quellen Dargestellt von Herm. Jos. Schmitz. B. I. Mainz, Kircheim 1883.

Die Bußordnungen der abendländischen Kirche, F. W. H. Wasserschleben (red.), Akademische Druck- U. Verlagsanstalt, Graz 1958 (1851).

Douglas, M.: Purity and Danger, Routledge & Kegan Paul, London 1966.

Erkebiskop Eilifs tredje statutt, oversatt av Trygve Lysaker, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag, 1991.

Halvorsen, E. F. og Rindal, M.: De eldste østlandske kristenrettene. Tekst etter håndskriftene, med oversettelser, Riksarkivet: Norrøne tekster nr. 7, Riksarkivet, Oslo 2008.

Hauge, Olav H.: Dikt i samling, Oslo 2004.

Jenkins, D.: The Law of Hywel Dda. Law Texts from Medieval Wales, Translated and edited by Dafydd Jenkins, Gomer Press, Llandysul 1986.

Kolbaba, T. M.: The Byzantine Lists. Errors of the Latins, University of Illinois Press, Urbana, Chicago, 2000.

Landro, T.: Kristenrett og kyrkjerett. Borgartingskristenretten i eit komparativt perspektiv, upublisert Phd-avhandling, Universitetet i Bergen 2010.

Lutterbach, H.: Die Speisegesetzgebung in den mittelalterlichen Bußbüchern. Archiv für Kulturgeschichte 80: 1–37, 1998.

Meens, R.: Pollution in the early middle ages: the case of the food regulations in the penitentials. Early Medieval Europe 4 (1): 3–19, 1995.

Meens, R.: Eating Animals in the Early Middle Ages. Classifying the Animal World and building Group Identities. I Angela N. H. Creager og William Chester Jordan (red.), The animal-human boundary: historical perspectives, s. 3–28, University of Rochester Press, Rochester, New York 2002.

Monumenta Germaniae Historica, Epistolae (in Quart): 5: Epistolae Karolini aevi (III). Ernestus Dümmler (red.), Berlin 1899.

Patrologia Latina. J.-P. Migne. 221 bind, Paris 1844–1864.

Riisøy, A. I.: What’s on the Case-List? Legal Texts and Felonies Rediscovered, Scandinavian Journal of History 27: 77–90, 2002.

Robberstad, K.: Gulatingslovi, Oslo 1937.

Sanmark, A.: Dietary Regulations in Early Christian Norway, Viking and Medieval Scandinavia, Vol 1: 203–224, 2005.

Svenska Landskapslagar. B. I-V. Åke Holmbäck og Elias Wessén. Geber, Stockholm 1933–1946.