Trosbaserte organisasjoner1 vil hevde at de har sin egen identitet og egenart. Hva består så denne egenarten i, og hvordan preges utviklingssamarbeidet av en slik egenart? I den norske, offentlige samtalen om religionens rolle i utviklingsarbeid, bruker offentlige myndigheter ofte begrepet added value eller merverdi2 om kristne organisasjoners spesielle bidrag. Når den religiøse dimensjonen eller religionen ofte er blitt omtalt som added value, er det for å beskrive det ekstra som kommer i tillegg til det generelle utviklingsarbeidets verktøykasse. Religionen blir added til utviklingsarbeidet, men en slik beskrivelse sier ikke noe om hva religionen er og hva den har å bidra med.3 På hvilke måter har kristne organisasjoner noe særegent i utviklingssamarbeidet, og i hvilken grad kan dette beskrives som en added value? Jeg ønsker i denne artikkelen å gjøre rede for diakonale aktørers ulike refleksjoner og perspektiver om sin egenart, slik de kommer fram i samtalen om deres særlige bidrag i utviklingsarbeidet.