Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}
Leder
Vitenskapelig publikasjon
(side 299-318)
av Vebjørn Horsfjord
Sammendrag

Nesten fem århundrer med statlig lutherdom har satt store avtrykk på norsk kultur. Årets reformasjonsjubileum har gitt anledning til grundige analyser av dypstrukturene i denne protestantiske påvirkningen. Men det kan også være interessant å gjøre en mindre dyptpløyende analyse, å bevege seg på protestantismens overflate, ikke for å jakte på dens kulturformende kraft, men snarere for å se etter den populære oppfatningen av protestantismen. I denne lille undersøkelsen spør jeg etter hvordan klisjeen «protestantisk» og «protestant» brukes i norsk offentlighet: Hva inneholder den, hvilket arbeid utfører den, og likner den det teologien og religionsvitenskapen forbinder med protestantisme?

Nyere perspektiver på religion og utvikling:
Om kristne, diakonale aktører og «added value»
Vitenskapelig publikasjon
(side 319-334)
av Marianne Skjortnes
Sammendrag

Trosbaserte organisasjoner1 vil hevde at de har sin egen identitet og egenart. Hva består så denne egenarten i, og hvordan preges utviklingssamarbeidet av en slik egenart? I den norske, offentlige samtalen om religionens rolle i utviklingsarbeid, bruker offentlige myndigheter ofte begrepet added value eller merverdi2 om kristne organisasjoners spesielle bidrag. Når den religiøse dimensjonen eller religionen ofte er blitt omtalt som added value, er det for å beskrive det ekstra som kommer i tillegg til det generelle utviklingsarbeidets verktøykasse. Religionen blir added til utviklingsarbeidet, men en slik beskrivelse sier ikke noe om hva religionen er og hva den har å bidra med.3 På hvilke måter har kristne organisasjoner noe særegent i utviklingssamarbeidet, og i hvilken grad kan dette beskrives som en added value? Jeg ønsker i denne artikkelen å gjøre rede for diakonale aktørers ulike refleksjoner og perspektiver om sin egenart, slik de kommer fram i samtalen om deres særlige bidrag i utviklingsarbeidet.

(side 335-349)
av Terje Aarset
(side 350-358)
av Ole Herman Fisknes
Forseinka reformasjon
Frå Martin Luther til norsk kyrkjespråk
Vitenskapelig publikasjon
(side 359-373)
av Per Halse
Sammendrag

Ei sentral side ved den lutherske reformasjonen var å gjere dei bibelske bøkene og andre religiøse tekster tilgjengelege på folkemåla. Men Noreg vart eit «annleisland» i så måte. Det skulle gå nesten fire hundre år før dei heilage skriftene fekk norsk språkdrakt. Denne artikkelen vil svare på kvifor reformasjonen ikkje førte med seg eit norsk kyrkjespråk på 1500-talet.

Vitenskapelig publikasjon
(side 374-394)
av Hallgeir Elstad og Dag Thorkildsen
Sammendrag

Det er skrevet mye om liturgireformene fra 1889 og fremover, og det har rast mange debatter, også om utformingen av dåpsritualet. Men selve spørsmålet: Hvilket kirkesyn gjenspeiler dåpsritualet? – har primært blitt berørt på en indirekte måte. Dette er i seg selv interessant fordi det indikerer at dåpen innenfor vår norske tradisjon gjennom flere århundrer har spilt en mer underordnet rolle når det gjelder kirkesynet. For å si det enkelt: Dåpen er ikke tilstrekkelig, selv om den er en dåp til Jesu død og oppstandelse. Et typisk eksempel finner vi hos salmedikteren Brorson som i 1765 kunne spørre: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?» via Gustav Jensen som mente at dåpen ikke hørte hjemme i den egentlige gudstjeneste, og fram til nyere tid hvor noen har hevdet at dåpen ikke kan ses som tilstrekkelig for å ha stemmerett ved valg til kirkelige råd.

   Hvis vi vil ha svar på spørsmålet: Hvilket kirkesyn avspeiler dåpsritualet, må vi også se på hvordan man rent konkret praktiserer ritualet. Videre må vi spørre om hvilken status man gir dåpen, dvs. hvordan man omtaler og behandler de som er døpt. Er de b-medlemmer og misjonsmark eller fullverdige medlemmer av kirken? Til slutt må vi også spørre om forholdet mellom dåp og konfirmasjon.

Reformasjonen og gudstjenesten
– en glemt kilde til fornyelse
(side 395-404)
av Ola Tjørhom
Sammendrag

Gjenoppfinnelse av hjulet er som regel en fåfengt øvelse. Men kirkens gudstjenestefeiring trenger fornyelse. En varig grunnstruktur må ikles stadig nye former. I denne forbindelse har prinsippet om kontinuerlig reformasjon, semper reformanda, åpenbar gyldighet. Og ensidig retrospektive eller nostalgiske holdninger må unngås.

   For de evangeliske reformatorene var gudstjenestefornyelse et hovedanliggende. I dag ser dette ut til å være en glemt sak. Temaet har fått begrenset oppmerksomhet i tilknytning til årets reformasjonsjubileum. Også i Den norske kirkes gudstjenestereform fra 2011 synes reformatoriske impulser å ha fått begrenset gjennomslag. Katoliserende og anglikaniserende innslag har lenge vært toneangivende i arbeidet for liturgisk fornyelse.

   Dette er beklagelig. Luthers messereformer og reformatorenes gudstjenesteteologi har fortsatt relevans, i et bredt økumenisk perspektiv. Her står vi overfor noe av det mest radikale og sentrale i reformasjonen. Jeg vil i det følgende utdype disse synspunktene.

4-2017, årgang 122

www.idunn.no/kok

Kirke og Kultur kommer med 4 nummer i året.

Redaktører

Dag Kullerud, redaktør, journalist og forfatter

Oddbjørn Leirvik, vitenskapelig redaktør, professor

Redaksjonssekretær

Rune Torp Vivé

Redaksjon

Inger Vederhus, førstelektor

Frøydis Indgjerdingen, assisterende generalsekretær

Kjetil Hafstad, professor

Mette Elisabeth Nergård, førstelektor og forfatter

Rolv Nøtvik Jakobsen, førsteamanuensis

Kristin Gunleiksrud, generalsekretær

Redaksjonens adresse

E-post: kirkeogkultur@gmail.com

Post:

Kirke og Kultur

v/redaksjonen

Universitetsforlaget

Pb 508 Sentrum

N-0105 Oslo

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon