Spenningsfylte endringer - Holdninger til kjønnsroller og homofili hos kristne og muslimer i Norge

Samfunnsholdninger og religionsbaserte holdninger

I hvilken grad, og på hvilken måte, kan religiøst og allment begrunnede holdninger påvirke hverandre? For å belyse dette spørsmålet bruker jeg begrepet «samfunnsholdning» om en holdning i et konkret spørsmål som er mer eller mindre rådende i storsamfunnet på et gitt tidspunkt. Tilsvarende bruker jeg «religionsbasert holdning» om en religiøst begrunnet holdning som forekommer i religiøse miljøer innen et bestemt storsamfunn. En religionsbasert holdning kan blant annet være begrunnet ut fra hvordan det enkelte religiøse individ tolker det samlede budskap i relevante hellige skrifter. Denne tolkningen vil være påvirket av ulike faktorer som personlige opplevelser, religiøse autoriteters fortolkning og den rådende samfunnsholdningen. I perioder kan motstridene samfunnsholdninger kjempe om innflytelse. Det samme gjelder innbyrdes motstridende religionsbaserte holdninger.

Denne artikkelen tar sikte på å teste en hypotetisk tankerekke som kan beskrives slik: Det gjensidige forholdet mellom en samfunnsholdning og en religionsbasert holdning i et gitt spørsmål vil være preget av to dimensjoner. Den ene gjelder spørsmålet om det er harmoni eller konflikt mellom de to instansene. Harmoni kan borge for relativ stabilitet. En holdningsendring hos én av instansene medfører konflikt instansene imellom. Den andre dimensjonen gjelder hvem av de to – samfunnsholdning og religionsbasert holdning – som er førende, det vil si hvem som påvirker hvem i en eventuell endringsprosess. I en konfliktsituasjon vil den førende instansen i større eller mindre grad kunne bidra til holdningsendring hos den andre av instansene. En slik tenkt modell kan bidra til å gi et nyttig overblikk, selv om den selvfølgelig innebærer en sterk forenkling av svært komplekse prosesser.

Innen religionssosiologien kan betegnelsen «plausibilitet» brukes om den troverdigheten som tillegges en religiøst begrunnet holdning. I henhold til Peter Berger kan da «plausibilitetsstrukturer» betegne de sosiale kontekstene der de religionsbaserte holdningene blir støttet og framstår som meningsfulle. Slike plausibilitetsstrukturer kan både finnes innen eget religiøse miljø og i det omliggende storsamfunnet. Graden av støtte i plausibilitetsstrukturene kan være avgjørende for holdbarheten av en religionsbasert holdning. I møte med nye kontekster, vil disse holdningene kunne bli utfordret og svekket, noe som gjerne kan skje i et moderne og pluralistisk samfunn som dagens Norge. Forholdet mellom religionsbaserte og samfunnsbaserte holdninger kan i Bergers terminologi sies å utspille seg i spennet mellom de indre plausibilitetsstrukturene i religiøse miljøer og plausibilitetsstrukturene i storsamfunnet.¹Berger, 1969; 1992; 2011, Eidhamar 2015, 94.

Jeg velger her først å gi en skisse av utviklingen innen norsk samfunn og kristenliv. Deretter ser jeg på situasjonen i ulike samfunn hvor norske muslimer har røttene sine, samt endringer i religionsbaserte holdninger hos muslimer bosatt i Norge. For å kunne sammenligne, vil artikkelen kombinere stoff som er relativt kjent og stoff som vil være nytt for de fleste. Den trekker linjer mellom fortid og nåtid og baserer seg på historiske kilder og nyere kvantitative og kvalitative undersøkelser.

For norske kristne dreier holdningsendringer seg om en historisk utvikling innenlands, mens endringene for muslimenes del i stor grad har vært knyttet til flytting fra et annet land. Dermed vil analysen måtte bli forskjellig. Mens fokuset for kristnes del vil begrense seg til Norge, er kjennskap til holdningsutviklingen i emigrasjonssamfunnene nødvendig for å forstå holdningsendringer hos første- og andregenerasjons muslimer her i landet. Siden jeg har foretatt empiriske undersøkelser blant den sistnevnte gruppen, vil noe av dette materialet benyttes i artikkelen.

Forholdet mellom holdninger til kjønnsroller i det norske storsamfunnet og norsk kristenliv

Mannens rett til å ha en ledende rolle i familie og samfunnsliv var den dominerende samfunnsholdningen i Norge gjennom hele 1800-tallet. Industrialiseringen medførte at mange av arbeiderklassens kvinner fikk lønnet arbeid utenfor hjemmet. Imidlertid var lønnen deres gjerne bare halvdelen av mennenes. I borgerskapet var den hjemmeværende hustruen idealet. Kvinner hadde ikke stemmerett og det politiske liv var fullstendig styrt av menn. Radikale stemmer som Camilla Collet opponerte mot gjeldene syn, særlig hustruens underdanighet i hjemmet. Mot slutten av århundret økte bevisstgjøringen hos grupper av kvinner, noe som resulterte i stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening i 1884 og Kvinnestemmerettsforeningen i 1885.²Blom og Sogner, 2005, s. 157–254; Fløystad, 1991; Gamme, 2001

Kirke og kristenliv på 1800-tallet var preget av motstridende tendenser både i holdninger og praksis. Den etablerte kirken, og særlig i sin høykirkelige form, sto jevnt over for konservative holdninger der hustruens underdanighet under mannen ble ansett som en gudskapt og bibelsk ordning. En slik religiøst fundert holdning harmonerte med og legitimerte den dominerende konservative samfunnsholdningen gjennom 1800-tallet. På den andre siden representerte Hans Nielsen Hauge og den haugianske bevegelsen et radikalt syn på kjønnsrollene ved starten av århundret. Hauge fokuserte lite på kjønn som sådan, men hevdet konsekvent likestilling mellom kvinner og menn, rik og fattig, leg og lærd. Helt fra starten av fikk kvinner religiøst ansvar både som forkynnere og såkalte tilsynsmenn. Periodevis kunne en tredel av forkynnerne være kvinner. Noen av kvinnene i bevegelsen fungerte også som bedriftsledere. Dette var meget radikalt i en tid hundre år før kvinner fikk allmenn stemmerett. Hauge var en av de mest leste forfatterne i Norge på 1800-tallet og hans bidrag til holdningsendring i kjønnsrollespørsmål var viktig. Etter kristningen av landet, er dette kanskje det tydeligste eksempelet i Norge på at en religionsbasert holdning har bidratt til å endre samfunnsholdningen i progressiv retning. Hauges tanker bidro også til å prege misjonsorganisasjonene som ble opprettet senere på 1800-tallet. Der spilte kvinneforeningene en viktig rolle og kvinnelige misjonærer hadde selvstendige og ledende funksjoner. I 1903 fikk kvinner rett til å stemme ved kirkens menighetsmøter, ti år før innføring av allmenn stemmerett for kvinner.³Blom og Sogner, 2005, s. 231–235; Golf, 2006; Haukland, 2014; Norseth, 2007; Sæter, 2008, s. 10

Deler av den offisielle kirke, med markante talmenn som biskop Heuch, stod derimot for mer konservative holdninger enn samfunnet for øvrig. I stortingsdebattene om kvinners stemmerett i 1890, 1907 og 1913 ble referanser til Paulus og syndefallet brukt som argument mot kvinnelig stemmerett. Likevel reflekterte stemmetallene i avstemningene en gradvis endring av rådende samfunnsholdning fram til allmenn stemmerett for kvinner ble vedtatt i 1913.⁴Gamme 2001; Skaarer, Ryste og Kåss, 2013

På 1900-tallet ble kjønnenes roller og rettigheter i samfunnet gradvis mer likestilte – både juridisk og reelt. Gjennom 1970-årene ble idealet om likestilling mellom kjønnene den dominerende samfunnsholdningen. I 2015 rangerte «The Global Gender Gap Index» Norge som nummer 2 av 145 land i grad av likestilling mellom kjønnene.⁵TGGGI, 2015

Tenkning med røtter i opplysningstiden la i sin tid grunnlaget for den gradvise utviklingen i egalitær retning som har funnet sted de siste par århundrene. Dette preget samfunnsholdningene på flere områder, både sosialt og økonomisk. Framveksten av likestilling mellom kjønnene som er beskrevet ovenfor, utgjorde en sentral del av denne endringsprosessen.

Både når det gjelder kjønnsroller og homofili, har debatten i kirkelige kretser spesielt spisset seg til i én sak: Spørsmålet om ordinasjon av prester – henholdsvis kvinner og samboende homofile. Da Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige prest i Den norske kirke i 1961, var det bare tre i bispekollegiet som teologisk forsvarte kvinnelig prestetjeneste. I den påfølgende debatten ble kirkens tradisjonelle teologi utfordret av likestillingsidealene i storsamfunnet. Dette er et klassisk uttrykk for en situasjon der en samfunnsholdning utfordrer en religiøst fundert holdning. Det kan tolkes som bortfall av plausibilitetsstrukturer i storsamfunnet som forsvarer ulik behandling av kjønnene. Dette har så påvirket de religiøse plausibilitetsstrukturene. For Den norske kirkes del medførte dette en holdningsendring som legitimerer lik rett til prestetjeneste for kvinner og menn. I dagens bispekollegium gir alle biskopene teologisk aksept til kvinnelig prestetjeneste. Kvinner utgjør om lag 30% av presteskapet og 33% av biskopene, mens bispemøtets faste preses er kvinne.⁶Aaserud, 2011; Furre, 2011; Hove, 2011; Repstad, 1989; Sæter, 2008 Holdningsendringen i Den norske kirke har materialisert seg i en nøyaktig 50 år lang prosess fra den høyst kontroversielle ordinasjonen av Ingrid Bjerkås i 1961 til den ukontroversielle innsettelse av Helga Haugland Byfuglien som bispekollegiets preses i 2011. Dette skiftet ville trolig ikke ha framkommet under arbeid med bibeltekstene i et lukket rom. Isteden utfordret en ny samfunnsholdning til bruk av tolkningsprinsipper som kunne legitimere en endring av den religionsbaserte holdningen i samme sak. Begge størrelser gjennomgikk en endring, men på 1900-tallet inntok samfunnsholdningen i stor grad førerposisjonen og syntes å fungere som en pådriver for endringen av den religionsbaserte holdningen.

Forholdet mellom holdninger til homofilt samliv i det norske storsamfunnet og norsk kristenliv

Samfunnsholdningen var i flere hundre år entydig i synet på homoseksuelle handlinger som en grov synd. Etter hvert ble homoseksualitet betraktet som et avvik, eventuelt en psykisk sykdom. Christian den femtes norske lov av 1687 straffet «Omgængelse imod Naturen» med «Baal og Brand». Likevel finnes det ingen dokumentasjon på at noen ble henrettet for homofile handlinger i Norge. Dødsdommene ble isteden omgjort til straff i tukthus. Ifølge kriminalloven som gjaldt fra 1842 til 1902 kunne norske «sodomitter» dømmes til tre års straffarbeid. I henhold til §213 fra 1902 skulle utuktig omgang mellom menn straffes med fengsel inntil ett år. Et forslag om avkriminalisering i 1954 fikk ikke flertall i stortinget. Svært få ble dømt etter § 213 og avkriminalisering av homofile handlinger mellom menn ble endelig vedtatt i 1972.⁷Friele 2010; Mellingen 2013, s. 3; Størksen 2000, s. 18–24 Deretter gikk utviklingen raskt. I 1993 fikk homofile mulighet til å inngå partnerskap, mens likekjønnede par fikk rett til å inngå ekteskap i 2008. Lovendringene fra dødsstraff og fengsel, til avkriminalisering og rett til partnerskap/ekteskap reflekterte en markant holdningsendring i samfunnet. Samtidig skjedde trolig en vekselvirkning ved at lovendringene også influerte holdningene. I en meningsmåling fra 2005 ble likekjønnede ekteskap støttet av 63%.⁸Løkeland-Stai E, 2005 I en måling fra 2010 hadde tallet steget til 70%.⁹YouGov, 2010 Perioden fra avkriminalisering til partnerskapslov og ny ekteskapslov speilet en hurtig og radikal holdningsendring i befolkningen som helhet. Dette innebar at plausibilitetsstrukturene i storsamfunnet ikke lenger legitimerte ulik behandling av heterofile og homofile.

Holdningene innen kirke og kristenliv har generelt sett vært mer restriktive enn tilsvarende samfunnsholdning på det samme tidspunkt. Fram til et godt stykke ut på 1900-tallet virker det som om den religiøst baserte holdningen bidro til å influere samfunnsholdningen. Mens blant annet Helsedirektoratet anbefalte avkriminalisering i 1954, uttalte et samlet bispemøte i forkant av behandlingen at:

Istedenfor avkriminalisering, ønsket Bispemøtet å utvide kriminaliseringen til også å omfatte kvinner. Dette for å forebygge homoseksualitet som ble betegnet som en «samfunnsfare av verdensdimensjoner».¹¹NOU 1979, 46, s.15–16 Kirkens klare holdning var en av flere grunner til at forslag om avkriminaliseringen ikke fikk flertall i Stortinget i 1954.¹²Størksen 2000, s. 22–24

Selv ikke for mange av de tidligste forkjemperne for kvinnelige prester, var det en aktuell problemstilling å skulle ordinere samboende homofile til prestetjeneste. På samme måte var det lenge helt uaktuelt å gi kirkelig vielse til likekjønnede par. Diskursen rundt disse spørsmålene førte til en konfliktsituasjon der den nye homopositive samfunnsholdningen utfordret den tradisjonelle religionsbaserte holdningen. En betent debatt ble resultatet, samtidig som en religionsbasert aksepterende holdning vokste fram. I 1999 tillot biskop Rosemarie Køhn at Siri Sunde som hadde inngått likekjønnet partnerskap, fikk fortsette i sin prestestilling – noe som vakte stor motstand i deler av Den norske kirke. Ifølge en studie bare fem år senere – ville hele 14 av 19 intervjuede prester anbefale homofile å inngå partnerskap.¹³P. Leer-Salvesen, s. 2005 Blant annet hadde personlige erfaringer fra møte med homofile fungert som motor i endringsprosessen. I 2013 støttet 8 av 12 biskoper vigsel av samboende homofile. Ved kirkevalget i 2015 sto kirkelig vigsel av likekjønnede par i fokus. Det resulterte i at et flertall bestående av 83 mot 29 stemmer på Kirkemøtet i januar 2017 vedtok et nytt vigselsritual som også kunne benyttes for par av samme kjønn. Samtidig ble prester gitt reservasjonsrett.¹⁴Bispemøtet, 2013; kirken.no, 2013; kirken.no, 2017; P. Leer-Salvesen, 2005, s. 65–108; T. Leer-Salvesen, 2013

Den historiske utviklingen som er skissert her, viser hvordan den raske endringen i samfunnsholdningen etter 1972 utfordret datidens rådende restriktive religionsbaserte holdning – en holdning som deretter kontinuerlig har vært på vikende front. Samtidig har det vokst fram nye måter å forstå det samlede bibelske materiale på som har legitimert en homoaksepterende religionsbasert holdning. Heller ikke dette er skrifttolkning som har skjedd i et lukket rom. Påvirkning fra den nye rådende samfunnsholdning synes åpenbar. Parallellen mellom holdningsendringene angående kjønnsrolle- og homofilispørsmålet er tydelig. I begge tilfeller har samfunnsholdningen bidratt til endring av den religionsbaserte holdningen. Både i storsamfunnet og i kristne kretser kom holdningsendringen først i kjønnsrollespørsmålet, men da endringen først kom, gikk den raskere i homofilispørsmålet.

Innen enkelte frikirkelige miljøer og mer konservative miljøer innen Den norske kirke finnes sterke og tette plausibilitetsstrukturer som kan oppveie manglende støtte i storsamfunnet. Dette bidrar til at mer konservative religiøst begrunnede holdninger blir mer robuste mot påvirkning fra den allmenne utviklingen i samfunnet, både når det gjelder holdninger til kjønnsroller og homofili.

Forholdet mellom holdninger til kjønnsroller i ulike storsamfunn og hos muslimer i Norge

Muslimske samfunn har tradisjonelt vært preget av patriarkalske holdninger. Dette har naturlig nok satt sitt preg på holdningene muslimske innvandrere hadde da de immigrerte til Norge. Samtidig har både holdninger og praksis vært ganske forskjellig de ulike samfunnene imellom. Den wahhabittiske bevegelsen i Saudi-Arabia har fra 1700-tallet av stilt krav til kjønnsadskillelse, kvinners påkledning og underdanighet. Ved hjelp av økonomisk støtte har den type holdninger og praksis spredt seg videre i den muslimske verden. I Pakistan har purdah-systemet med streng adskillelse av menns og kvinners sfærer tradisjonelt begrenset kvinners frihet. I vår tid, og særlig i moderne bysamfunn, er dette i ferd med å endres. Den islamske revolusjonen i Iran i 1979 medførte en sterk innskrenkning av kvinners rettigheter, noe som har vakt passiv motstand deler av befolkningen.¹⁵Alexander og Welzel, 2011; Ghamari-Tabrizi, 2013; Lussier og Fish, 2016; Weiss, 2014 The Global Gender Gap Index 2015 har rangert grad av likestilling mellom kjønnene i noen av de landene muslimene i Norge har emigrert fra. Av 145 land er Tyrkia nummer 130, Iran 141, Syria 143 og Pakistan 144.¹⁶TGGGI, 2015

I forbindelse med min doktoravhandling har jeg intervjuet 24 unge muslimer om kjønnsroller og homofili – noen født i Norge, mens andre hadde innvandret som barn eller unge. Samtlige beskrev kulturen i foreldrenes hjemland som patriarkalsk, noe de fleste tok skarp avstand fra. De anså situasjonen i foreldrenes hjemland som et resultat av kultur og ikke religion.

Nesten alle de kvinnelige, og flertallet av de mannlige informantene støttet fullt opp om de likestillingsidealene som karakteriserer den rådende samfunnsholdningen i Norge. Dette preget både hvilke hellige tekster de la vekt på og hvordan disse tekstene ble fortolket. Det kan forklares ved at den rådende holdningen i det norske storsamfunnet har lagt føringer for deres religionsbaserte holdninger.¹⁷Eidhamar, 2014b, s. 7–13

Både for første og andregenerasjons muslimer i Norge innebærer endring av samfunnsholdning ikke primært endring over tid innen samme samfunn, men en endring forårsaket av overgang fra ett samfunn til et annet. Enkelte førstegenerasjons muslimer fortalte at møtet med holdningene i det norske samfunnet revolusjonerte det synet de som muslimer, hadde på kjønnsroller. En 25 år gammel, gift sjia-muslimsk kvinne som kom fra Afghanistan til Norge for fem år siden, uttrykte det slik:

Flere av informantene i andregenerasjon forholdt seg til patriarkalske holdninger hos foreldre og eldre innen egen etnisk populasjon i Norge. Både første og andregenerasjon muslimer i Norge synetes dermed å ha opplevd mer markante spenninger og raskere endringer av samfunnsholdninger enn den utviklingen som her er beskrevet på kristen mark. Dessuten vil de gjerne forholde seg til ulike miljøer på samme tid – noe som medfører at de står over for gjensidig konkurrerende samfunnsholdninger.

Disse unge muslimenes religionsbaserte holdning lå altså nær rådende samfunnsholdning i Norge, samtidig som den sto i opposisjon til samfunnsholdningen i de muslimske landene hvor de hadde røttene sine. Det vil kunne forstås som at deres religionsbaserte holdning var påvirket av det skiftet av samfunnsholdning som flyttingen til Norge representerte. Det er viktig å merke seg at mange av informantene selv ikke så det på den måten. Slik jeg tolker dem, mente de at endringen kom fordi de – i motsetning til foreldregenerasjonen – selv gikk til kildene og dermed forsto det «egentlige» islam. Prinsipielt mente mange av dem at den religionsbaserte holdningen burde være førende. Hvis den så skulle stemme over ens med den allmenne norske samfunnsholdningen, kunne det tolkes som en tilfeldighet.¹⁸Eidhamar, 2014b, s. 35–44, 55–59; 2015b, s. 105–110

Forholdet mellom holdningen til homofilt samliv i ulike storsamfunn og hos norske muslimer

Helt opp til midten av 1900-tallet var seksuelle forhold mellom menn – og særlig voksne menns forhold til unge gutter – ganske åpent praktisert og relativt akseptert i mange muslimske samfunn. En stor mengde homoerotisk poesi på muslimsk mark i perioden 700–1900 indikerer at dette er holdninger og praksiser som går langt tilbake i historien. De få kildene som finnes om erotiske forhold kvinner imellom, indikerer at det også fantes en viss åpenhet for dette.¹⁹Habib 2007 Den relativt åpne holdningen til likekjønnet seksualitet har blitt sett i sammenheng med en utbredt kjønnssegregering i muslimske samfunn. Dette medførte høy grad av homososialitet, det vil si at menn og kvinner primært hadde sosial omgang med andre av eget kjønn uten at det innebar noe romantisk eller seksuelt. Imidlertid kunne manglende tilgjengelighet til det andre kjønn medføre likekjønnede seksuelle relasjoner.²⁰Eidhamar, 2011, s. 125–128; Wafer, 1997 Europeiske reiseskildringer på 1800-tallet beskrev med overraskelse den åpenheten for homoseksualitet de møtte i den arabiskspråklige verden. Noen tolket dette som klimatisk betinget. I Egypt var det tradisjon for å feire bryllup som formalisere forholdet mellom en voksen mann og en ung gutt. Slik ekteskap ble forbudt på 1940-tallet.²¹Buckingham, 1827, 1830; Burton, 1930; Massad, 2008, s. 9; Murray og Roscoe, 1997, s. 37, 204–217

De muslimske samfunns relativt aksepterende samfunnsholdning på dette området syntes ikke særlig anfektet av klassiske koranfortolkninger som forbød forhold mellom menn. Det kan virke som om dette enten var ukjent, ble ignorert eller bevisst oversett. I perioden 700–1900 syntes forbudet mot gjensidig mannlig seksualitet i relativt liten grad å være integrert i den religionsbaserte holdningen. Dette kan forstås som at den homoaksepterende samfunnsholdningen la føringer for datidens religiøse forståelse. I løpet av den islamske oppvåkningen på 1900-tallet ble mange bevisste på den tradisjonelle tekstfortolkingen i dette spørsmålet. Det medførte en restriktiv endring av den religionsbaserte holdningen, slik at et klart forbud mot likekjønnet seksualitet ble ansett som det eneste riktige ut fra islam. Den nye blankpussede religiøse holdningen utfordret tidligere tiders aksepterende samfunnsholdning på første halvdel av 1900-tallet. Likekjønnede forhold ble etter hvert ikke bare ansett som en religiøs synd, men også som noe skammelig og allment uakseptabelt. Dette er et eksempel på at en endret religionsbasert holdning utfordret og beseiret en etablert samfunnsholdning.²²Eidhamar 2011, s. 138; Murray og Roscoe, 1997

I løpet av 50 til 100 år gikk utviklingen fra at begge instanser i større eller mindre grad aksepterte seksuelle forhold mellom menn, til en spenningsfylt situasjon der en endret religionsbasert holdning utfordret samfunnsholdningen. Prosessen ble avsluttet ved at begge instanser tok avstand fra homoseksualitet som noe syndig og unaturlig. Denne bevegelse var stikk motsatt den holdningsendringen som har funnet sted i Norge.

Samtidig bør det nevnes at den engelske kolonimaktens viktorianske syn på likekjønnet seksualitet trolig har gitt sitt selvstendige bidrag til denne prosessen. En av grunnene til ønsket om strengere normer på dette området kunne være behovet for å imøtegå det bildet orientalistene tegnet av arabisk dekadanse og hedonisme.²³Massad, 2008, 8f; 2015

Dagens muslimske diskurs om homofili rommer et vidt spenn av synspunkter. De aller fleste representerer restriktive tradisjonelle holdninger, som igjen kan deles i to hovedgrupper. De strengt tradisjonelle fordømmer homofile som sådan og ønsker statlig avstraffelse. De moderat tradisjonelle skiller mellom legning og praksis. De ønsker å hjelpe den homofile sjelesørgerisk til ikke å leve ut sin legning.²⁴Eidhamar 2014a, s. 246–250 Meningsmålinger indikerer at det strengt tradisjonelle syn støttes av overveldende flertall i de fleste av landene hvor muslimene i Norge har røttene sine.²⁵PewResearchCenter, 2013

Ifølge mitt empiriske materiale, har vår tids homokritiske holdning i den muslimske verden i stor grad holdt stand blant unge norske muslimer. Likevel synes den rådende samfunnsholdningen i Norge å ha hatt en viss påvirkning ved at nesten alle de heterofile informantene støttet et moderat konservativt syn og blant annet tok prinsipielt avstand fra statlig avstraffelse – også i muslimske land. Ingen heterofile, men to av de fire muslimske homofile informantene sto for en religionsbasert holdning som aksepterte homofile forhold. De to andre homofile og en heterofil informant mente homofile bør leve i samsvar med sin legning, til tross for at det ut fra deres syn bryter med de islamske forskriftene.

Hvorvidt spenningen mellom muslimenes religionsbaserte holdning og den norske samfunnsholdningen med tiden vil føre til holdningsendring – parallelt med det som har skjedd blant kristne – gjenstår å se. Trolig vil det først komme en økende intern differensiering og polarisering i holdningen til homofili blant muslimene i Norge. Ifølge Bergers resonnement, vil de allmenne plausibilitetsstrukturene i det norske samfunnet gradvis bidra til en holdningsendring hos muslimer som er åpne for norske samfunnsholdninger generelt sett. For muslimer som befinner seg innenfor sterke og tette religiøse plausibilitetsstrukturer, vil de rådende homoliberale holdninger i det norske storsamfunnet derimot tolkes som et angrep på islamsk moral.²⁶Eidhamar, 2015a

Konklusjon

Denne artikkelen har nevnt flere eksempler på at samfunnsholdninger og religionsbaserte holdninger gjensidig har påvirket hverandre. Religionsbaserte holdninger står i et kontinuerlig press fra rådende samfunnsholdninger, noe det finnes flere eksempler på – særlig i løpet av det siste århundret. Det samme gjelder for muslimer som har flyttet fra muslimske land til Norge. Religionsbaserte holdninger kan også påvirke samfunnsholdningen, noe som til dels kan sies å ha forekommet for holdninger til kjønnsroller og homofili her i landet på 1800-tallet. Et klarere eksempel er den religionsbaserte fordømmelsen av homofili som bidro til den radikale endringen av samfunnsholdningen i muslimske samfunn på første halvdel av 1900-tallet. Forutsetningen for dette synes å være at den aktuelle religionen står sterkt i et samfunn både når det gjelder innflytelse og størrelse. Den senere tids sekularisering og synkende andel kristne i Norge fører derimot til at samfunnsholdninger øver større påvirkning på kristne holdninger enn motsatt. Det samme gjelder for muslimer som utgjør en liten minoritet i det sekulariserte norske samfunnet.

Både når det gjaldt samfunnsholdning og religionsbasert holdning, kom endringen i favør av likestilling først for kjønnsroller, deretter for homofili. Det er ikke overraskende siden forskjellsbehandling av en stor og synlig gruppe som kvinner virker mer åpenbar og urimelig enn å nekte like rettigheter til en liten og usynlig gruppe som de homofile. I en situasjon hvor man religiøst anerkjenner likestilling for kvinner, men ikke like rettigheter til homofile, vil kristne og muslimer kunne hevde at henholdsvis Bibelen og Koranen er klare på at homoseksuell praksis er synd. Samtidig har mannens ledende rolle blitt begrunnet på lignende måte ut fra de samme hellige skriftene.

I henhold til gjengs stereotypi er religionsbaserte holdninger mer konservative og restriktive enn tilsvarende samfunnsholdninger på samme tidspunkt. Religionsbaserte holdninger begrunnes ut fra uforanderlige skrifter, noe som kan innebære en viss resistens mot endring. Dermed er det ikke unaturlig at disse holdningene kan framstå som konservative og lite progressive. Gjennomgangen ovenfor kan i en viss grad bekrefte dette, men det finnes unntak som haugebevegelsens radikale syn på kjønnsroller.

Både blant kristne og muslimer finnes det et bredt internt mangfold og polarisering i synet på kjønnsroller og homofili. Dette har nær sammenheng med hvordan man generelt ser på samfunnsutviklingen og de holdningene som er dominerende i dagens Norge. Innen begge leire finnes det mange som i større eller mindre grad vurderer dette positivt. For dem vil de allmenne plausibilitetsstrukturene i dagens norske samfunn ha betydning for egen holdningsdannelse. Dermed kan de være åpne for å la egne religionsbaserte holdninger bevege seg i retning av de rådende samfunnsholdningene. På den andre siden finnes mer konservative kristne og muslimer som er skeptiske til samfunnsutviklingen og ser den i en viss grad som en motsats til sanne og gode verdier med røtter i guddommelig åpenbaring. De lever gjerne i kontakt med religiøse miljøer som danner plausibilitetsstrukturer der konservative religionsbaserte holdninger finner støtte og gir mening. Dette bidrar til at de blir mer robuste mot påvirkning fra allmenne samfunnsholdninger.

Flere kristne og muslimer vil gjerne anse sin religionsbaserte holdning som ganske konstant fordi den bygger på en gudgitt åpenbaring i henholdsvis Bibelen og Koranen. Dermed kan man lett overse hvordan en rådende samfunnsholdning kan påvirke fortolkningen av de hellige skriftene. Unge muslimer i Norge anklager foreldre og muslimer i foreldrenes hjemland fordi de ikke ser hvor påvirket de er av kulturen i det aktuelle hjemlandet. Samtidig kan muslimske foreldrene anklage barna fordi de er påvirket av norsk kultur. Trolig har begge rett. I likhet med mange muslimer kan også kristne lett bli blindet for den innflytelsen rådende samfunnsholdning har på fortolkningen av de hellige skriftene og dermed også den religionsbaserte holdningen de selv står for.