Da jeg var 22 år møtte jeg for første gang homofilidebatten i Den norske kirke i full bredde. Det var i 1992 og jeg var relativt fersk teologistudent på Det teologiske menighetsfakultet. Partnerskapsloven var til debatt og temperaturen var høy også blant studentene. Tre år seinere var jeg i 1995 med som delegat på et forstemmende kirkemøte som behandlet «Homofile og kirken». Jeg må innrømme at jeg har gått ganske trøtt av kirkens behandling av den såkalte «homofilisaken». Jeg er også trøtt av å være «en sak» for kirken. Det handler om menneskers liv. Det er våre liv de diskuterer. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg i så og si hele mitt voksenliv aldri har opplevd en kirke som ikke har diskutert mitt liv. Det er en underlig erfaring, og jeg opplever en kirke som argumenterer så rart; som prest, kan jeg for eksempel ikke være samboer, hvis jeg som lesbisk vil leve med noen, må jeg gifte meg, men jeg kan ikke gifte meg i den kirken jeg tjener. Det oppleves som sårt og ikke få ta med meg det vakreste Gud har skapt i meg, min evne til å elske, inn i kirken.