Vi kan se en dobbel linje i teologien som er utviklet i Åpen Kirkegruppe. Gjennom gudstjenstene og i prekenene har deltakerne utformet en norsk, kontekstuell frigjøringsteologi som har integrert erfaringene i en teologisk refleksjon. Dette er en teologi som er konkret; den har tatt utgangspunkt i mange, delte erfaringer der eksemplene er personlige, men ikke private, fordi de har vært gjenkjennelige for så mange i miljøet.

Demokratisk problem

Hvorfor har ikke homofile og lesbiske vært med i det utredningsarbeidet som har vært gjort om homofile i Den norske kirke de siste 20 årene? Vi må gå helt tilbake til det bispe-oppnevnte utvalget som avga utredningen Homofile i kirken i 1995 for å finne noen åpne homofile og lesbiske som medlemmer.1 Siden er det heterofile som har ført den offisielle teologiske diskusjonen om kirkens syn på homofile, med bare noen felles samtalegrupper og –møter på lavere nivå, og med invitasjon til Åpen Kirkegruppe til å delta i høringer.

Dette er alvorlig av minst tre grunner. For det første har det forlenget tendensen til å diskutere «homofili» istedenfor å snakke om homofile mennesker og deres situasjon i kirken. For det andre er det et alvorlig demokratisk problem hvis spørsmål som angår en stor gruppe mennesker blir avgjort i fora der de ikke er representert. For det tredje kaster kirken vrak på den store teologiske og menneskelige kompetanse som homofile og lesbiske har. I denne artikkelen vil jeg særlig ta opp den teologiske og menneskelige kompetanse som er utviklet av homofile og lesbiske, først og fremst gjennom Åpen Kirkegruppe i de 40 årene den har vært aktiv.

Bakteppet for dette er det demokratiske problemet Den norske kirke har ved den måten lederskapet har behandlet og behandler spørsmålet om homofiles samliv og ekteskap på. Det er ikke mindre enn urovekkende at biskopene i 2009 kunne oppnevne et utvalg som skulle drøfte samliv uten at representanter for den gruppen som var hovedårsaken til at utvalget ble oppnevnt, ble tatt med (det samme gjaldt samboende par). Selv om utvalget kom fram til et positivt resultat for likekjønnede par, forblir det et problem at kirkens ledere ikke har skjønt at de opptrer autoritært og udemokratisk. Forutsetningen for at Stortinget gikk inn for selvstendiggjøring av kirken var at den måtte bli mer demokratisk. Denne forutsetningen ble først og fremst knyttet til valg av kirkelige organer som et stykke på vei oppfylte kravene. Men kirkevalg er ikke nok. I saken om anerkjennelse av ekteskap for likekjønnede har kirkeledelsen ikke opptrådt demokratisk, og fikk dermed en kraftig irettesettelse gjennom opprettelsen av Åpen Folkekirke og kirkevalget i 2015.

En kan si at biskopene tok konsekvensen av denne demokratiske protesten da de raskt etter valget foreslo at Kirkemøtet måtte gå inn for vigsel av likekjønnede par. Men samtidig sviktet de når det gjaldt prinsippet at de som en sak gjelder, skal høres. Bispemøtet tok ikke kontakt med representanter for organisasjoner for homofile og lesbiske før de fremmet forslag om en separat vigselsliturgi for likekjønnede, som tillegg til den eksisterende liturgien for vigsel. Kim Friele og jeg påpekte at skal ritualet uttrykke likeverd for likekjønnede ekteskap, er det ikke likegyldig hvordan dette skjer.2 Med to forskjellige liturgier for ekteskapsinngåelse kan likekjønnede par ende opp med å bli en B-variant, og det vil homofile og lesbiske oppleve som en fortsatt og uakseptabel diskriminering. At biskopene verken svarte på en velbegrunnet kritikk eller var villige til å gå inn i en offentlig diskusjon om forslaget sitt viser igjen en manglende forståelse av at kirken må forholde seg til demokratiske prosesser.

Det er nå avgjørende at Kirkemøtet kan rette opp denne mangelen. Det gjelder både selve saksforholdet, at det må vedta å sette i gang arbeidet med én felles liturgi, og prosessen fram mot en slik liturgi. Der er det helt avgjørende at homofile og lesbiske deltar i de ulike fora som skal utarbeide liturgien. Både den teologiske og personlige kompetansen som finnes blant prester og legfolk vil være viktig for å finne fram til en livsnær liturgi for ulike situasjoner.

Åpen kirkegruppe som teologisk verksted

Det er denne kompetansen jeg vil peke på i det følgende avsnittet3 om den teologien som er blitt utviklet i Åpen Kirkegruppe,4 og i samarbeidende miljøer.5 Oversikten er begrenset til arbeidet med liturgi og forkynnelse knyttet til gudstjenestene, som i en årrekke skjedde hver uke og som var sentrum i Åpen Kirkegruppes aktiviteter. Dette understreker gudstjenestene som det sted der teologi blir til, der deltakerne er med i utviklingen av den, og der forkynnelse, deltakelse i nattverd og lystenning skaper et samspill mellom ledere og alle deltakere. Selve rommet, et vanlig møtelokale, ble omskapt til et hellig rom gjennom alterbordet som var sentralt plassert, med lys, bilder og symboler som ble satt opp til hver gudstjeneste. Samtidig var det et rom for fellesskap, et gudstjenestefellesskap som samtidig var fellesskap rundt det å være helt menneske som homofil og lesbisk, religiøst og erotisk. Et lite speil som ble hengt opp i rommet ble for meg et symbolsk uttrykk for opplevelsen av å bli bekreftet som mennesker og kristne. På speilet var det malt, slik at vi så innskriften sammen med speilbildet av oss selv: «Skapt i Guds bilde». Slik ble Åpen Kirkegruppe et eksemplarisk kristent fellesskap, som kunne stå som et forbilde for de kirkene deltakerne tilhørte.

Gjennom disse gudstjenestene skjedde også en liknende utvikling som i feministiske grupper og kvinneteologi. Mange gikk en vei fra en «elendighetsbeskrivelse», preget av tradisjonell kirkelig bruk av fordømmende tekster, til en frigjøringsteologi,6 der andre bibelske tekster ble brukt til å bygge en positiv identitet. Både gjennom prekener og mer teoretiske utredninger utviklet prester og teologer i Åpen Kirkegruppe en hermeneutikk for å lese Bibelen i sammenheng, med å legge vekt på den sentrale frigjørende funksjon skriftene har. I tillegg ble det også laget utredninger og gitt kommentarer til kirkelige dokumenter som ble sendt ut på høring.

Frigjørende prekener

I samlingen Danse med Gud7 finnes prekener, bønner og dikt, som inspirert av frigjøringsteologi «våget å tolke det kristne budskapet inn i homofiles og lesbiske virkelighet». Men samtidig vil leserne oppdage at dette er ikke en «sær-virkelighet». De konkrete erfaringene blir allmenne, noe alle kan erfare. Det fleste av prekenene er holdt av lesbiske og homofile prester, og det er noen av deres prekener jeg vil ta utgangspunkt i.8

Noen prekener tar utgangspunkt i opplevelsen av å være utstøtt, marginalisert og hva det gjør med troen: «mitt gudsforhold er mer preget av lengsel enn av nærhet»; det var en betroelse som var utgangspunkt for en preken av Siri Sunde.9 Hun ser etter hva det er som skaper en slik erfaring av å leve med smerte og selvforakt, og hvordan vi kan komme ut av den. Det er så lett å bygge sine liv på andres aksept, istedenfor på Gud som drar oss ut av opp av selvforakten. Homofile har møtt mange nei fra kirken. Men prekenen oppfordrer ikke til selvmedlidenhet; isteden utfordrer den: «har vi våget å ta imot velsignelsen fra den Gud som skapte oss, som elsker oss, som ble som oss, som har vært og er i fordervelsens grav, som steg opp derfra og trekker oss ut av den dype gjørmen, setter våre føtter på fjell og lar oss gå med faste skritt».

En preken av Hilde Raastad, «Oppstandelse i de døde bens dal»,10 har et lignende startpunkt: den ødeleggelse som kirken og andre kristne har gjort ved å okkupere Bibelen, og ved å bruke «Guds klare ord» mot homofile og lesbiske. Opp mot dette setter Raastad det som «egentlig er Guds klare ord»: «Bibelens budskap er evangeliet om den Gud som setter mennesker fri og gir nytt liv til det som er dødt og ødelagt». Teksten er den billedrike visjonen som profeten Ezekiel har der han ser en dal full av døde ben, og der Gud kommer og blåser livsånde inn i dem, og dermed gjør folket levende (Ezekiel 37:1–10). Dette bildet gir mulighet til å beskrive hvordan homofile og lesbiske er blitt et folk gjennom historiske begivenheter som Stonewall og de første partnerskap, og som overtar Bibelens visjoner, som setter ord på det levende livet.

Solidariteten mellom et «jeg» og fellesskapet av homofile og lesbiske, som «vårt folk» er sterk. Den kommer fram i flere prekener som tar opp erfaringene av å bli fristet til å svikte dette folket. I en preken med tittel «Fristeren»11 er Siri Sunde blitt fristet av en god venn til å «forstå» hvor vanskelig det er for ham å akseptere henne som prest. Hun setter ord på manges erfaring av fristelsen til å ta på seg byrden ved diskriminering, til å «forstå» hvordan motstanderne har det. Men dette er ikke bare en personlig sak, det er en fristelse til å ofre en del av den kollektive historien for homofile og lesbiske, for å bidra til harmoni i kirken. Teksten er fortellingen om Jesu fristelse, så derfor blir løsningen å ha øynene festet på Jesus, som ikke valgte harmonien, og å gå etter ham, «med all vår historie og all vår identitet».

All motstanden og motgangen i de mange årene med avvisning og utestenging førte til at mange mistet troen og tilhørigheten til det kristne fellesskapet. Åpen kirkegruppe var en motkraft til dette, og derfor var det et tema som kom opp i flere prekener: Hvem er kirken? En preken av Hilde Raastad tar utgangspunkt i den sentrale Paulus-teksten om legemet: «Likesom legemet er ett selv om det har mange lemmer, og alle lemmene danner et legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus» (1 Kor 12:12).12 Den starter med tvilen: «Jeg vet ikke om jeg kan be for kirken». For hvilken kirke er det og hvem er kirken, når «av og til er kirken mine brødre og søstre av og til er den mine fiender». Derfor blir det et motsetningsfullt bilde av kirken som tegnes, den er gråtende og lidende, den lider med alle som blir fordømt og utelukket, og derfor er den også et bannende og fortvilet Kristi legeme. Men samtidig er kirken et legeme som lengter etter gudsrikets komme, og et Kristi legeme som våger å elske Gud og hverandre. Og dette legemet, som omfatter alle disse sidene, kan hun være en del av, og be for!

Hvordan lese bibelen?

De fleste av prekenene bygger på kirkeårets tekster, og leser dem med utgangspunkt i erfaringene som homofile og lesbiske har, enkeltvis og som fellesskap. Det betyr at tekstene er ikke valgt ut for å være «lette», det er felleskirkelige tekster, men det kjente innholdet får nye dimensjoner ut fra erfaringsbakgrunnen. Evangeliet blir åpnet på en overraskende måte.

At forkynnelsen i Åpen Kirkegruppe står sentralt i den kirkelige bibeltolkningstradisjon kommer også fram gjennom et part tekster som direkte drøfter «Hvordan leser vi Bibelen?». En av dem er en kommentar Frode Lagset kombinerer med en preken over den kjente «homofiendtlige» teksten i Rom 1:18–27.13 Utgangspunktet for å velge Paulus-teksten er at predikanten ikke vil gi de «homofiendtlige» monopol på begreper som «bibeltro, Bibelens autoritet, bekjennelsen, Skriftens klare ord, osv». Derfor må vi innrømme at det står noen setninger hos Paulus om at «homo er fy, akkurat som hetero også er fy hos Paulus.» Men hvordan kan vi forstå dem, slik at vi kan «finne fram til en forståelse som er større enn gammeldags ekteskapsmoral?» Lagset vil gjøre det ved å bruke et anerkjent fortolkningsprinsipp, å se teksten i sin kontekst. Derfor er lesningen av Rom 1:18–27 i denne gudstjenesten supplert med Rom 2:17–21, 3:20–26 og 5:1–5. Og det gir en nøkkel til å tolke Rom 1: «å se sammenhengen i den første hoveddelen i Romerbrevet, hvor Paulus presenterer den kristen friheten i lys av verdens frafall og Kristi frelsesgjerning».

Den neste teksten, «Hvordan leser vi Bibelen», av Nils Jøran Riedl,14 starter med at tolkning av bibeltekster handler om identifikasjon; når Gud taler, skaper det en selvforståelse hos mennesket som blir tiltalt. Men anklagen mot kirken er at den «har bestridt at lesbiske og homofiles liv skal kunne leses i lys av Bibelen. Den har kjempet imot at vi skulle kunne identifisere oss med Bibelens ord». Det kan ikke være tvil om at dette er en opplevelse svært mange homofile og lesbiske deler. Også her starter teksten med Rom 1, og hevder at fordømmelsene av dem som gav seg «unaturlig kjønnsliv» i vold, «ikke angår oss lenger». Grunnen til det er at «de handler om å vende Gud ryggen» (Rom 1:18–32), mens «Vi derimot har ikke vendt Gud ryggen! Vi kjemper en innbitt kamp for å finne ut av vårt forhold til Gud, og vi vil ikke noe heller enn å leve i tro på ham».

Dette er et sterkt utsagn. Det plasserer homofile og lesbiske i samme situasjon som alle bibellesere, som finner sin identitet i «å se seg selv som et menneske som både trenger Guds nåde og som mottar Guds nåde». Det er nødvendig å søke kunnskap om hva Bibelen sier, og en kritisk lesning, med hensyn til tid og kultur den er skrevet i, gir ikke entydige svar «på hvordan kirken skal eller bør forholde seg til homoseksualitet». Men teksten har en sterk karakteristikk av kirken: «Kirkens fokus på homofiles samliv står ikke i forhold til det fokus den burde ha på Jesu budskap om frelse og frihet!» Og avslutningen av teksten understreker frigjøring som en teologisk nøkkel, med det sentrale ordet «til frihet har Kristus frigjort oss».

Disse eksemplene fra Danse med Gud viser hvordan Åpen Kirkegruppe har vært et teologisk verksted, med prekenene som det sentrale uttrykk. Ved å snakke med en klar identifisering og med eksempler fra livserfaringer i miljøet har de tatt tak i sentrale teologiske og menneskelige spørsmål. Engstelsen og usikkerheten i forhold til Gudstro og selvforståelse er en moderne utgave av det som var Luthers hovedproblem: «Hvordan kan jeg finne en nådig Gud?» Dette er tekster som taler til «de engstede samvittigheter». De gjenskaper den erfaringen som mange av oss hadde i gudstjenestene i Åpen Kirkegruppe på 1990-tallet: forkynnelsen av den nådige Gud var nødvendig, gudstjenestefellesskapet var bærende i livet. Tekstene om bibeltolkning viser også en sikkerhet om hva det er å tolke bibelske tekster, hva som står på spill, og hvordan det alltid gjelder å komme fram til det sentrale innholdet. Lest i sammenheng er disse tekstene imponerende i sin klarhet og teologiske tyngde.

Forutseende ekteskapsteologi

Etter at partnerskapsloven kom, og etter bispemøtets og kirkemøtets avvisning av partnerskap og prestetjeneste for dem som levet i parforhold, utgav Nytt Norsk Kirkeblad et temahefte om «Velsignelse av homofile par»,15 som var et samarbeid mellom Riksförbundet Ekumeniska grupperna för Kristna Homosexuella (EKHO) i Sverige, Åpen Kirkegruppe og Forum for Homofili og Kirke i Norge. Der er det en rekke eksempler som viste hvordan par og prester selv tok initiativ til seremonier og forbønnshandlinger for homofile og lesbiske, preget av kjennskap og kjærlighet til de kirkelige ritualer de ikke fikk lov til å bruke.

Det samme er det viktige teologiske bidraget til Nils Jøran Riedl, med tittel fra Jakobs kamp mot Gud i 1 Mos 32:26: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg».16 Riedl tar utgangspunkt i sammenhengen mellom ekteskap og partnerskap, og utfordrer kirken til vise hva som er den innholdsmessige forskjellen mellom heteroseksuelle og homoseksuelle forhold. Så lenge den ikke har påvist det, fastholder han «retten til å hevde at kjærligheten kvalitativt har samme betydning i våre liv». Dette kan han hevde fordi det er skjedd et paradigmeskifte idet partnerskap har utfordret forståelsen av samliv. Det utfordrer for det første læren om at prokreasjon (barn) er ekteskapets primære hensikt, og dernest kjønnsrolletenkningen i ekteskapet. Kirken har akseptert at det er kjærligheten mellom to som elsker hverandre som er ekteskapets basis. Derfor kan ekteskapsritualet være en modell for homofile forhold. Riedl peker på at ritualets bibeltekster er preget av Jesu og Paulus’ ord om kjærlighet, som er allmenne og som ikke handler eksklusivt om ekteskapet. Derfor kan disse tekstene være like meningsbærende for lesbiske og homofile som ønsker en ramme for sine samliv.

Dette er en tankegang som var langt forut for sin tid, preget av en teologisk tenkning som enda ikke hadde fått gjennomslag i Den norske kirke. Først 20 år etter finner vi den samme type refleksjon i den måten det biskop-oppnevnte Samlivsutvalget beskrev samliv og ekteskap på i 2013: «Ekteskapet i et moderne samfunn har et grunnleggende fokus på kjærlighetsforholdet mellom mann og kvinne. Det gir en stor grad av autonomi i valget av partner og i utformingen av ekteskapets innhold».17 Riedls artikkel viser det som er et gjennomgående trekk i prekener, gudstjenester og teologisk argumentasjon fra Åpen Kirkegruppe og medlemmene: de er preget av et grundig teologisk arbeid, og knytter hele tiden an til de sentrale uttrykk for den kristne tro, i bibeltekster og liturgier.

Luthersk kirkekritikk

Og der de går direkte inn i den teologiske tradisjonen til Den norske kirke som en luthersk kirke, har de ikke noen vansker med å delta i diskusjonen. I 1997 sendte bispemøtet ut drøftingsdokumentet Kirkens enhet og troens fundamenter der de stilte en rekke spørsmål, f.eks. «Kirkemøtets vedtak (1995) som nekter homofilt samboende adgang til vigslede tjenester et uttrykk for kirkens offisielle syn?» Og «kan enkelte standpunkter i homofilisaken, eventuelt måter å fremsette disse standpunkter på, være vranglære?»18

I sin store kommentar til biskopenes dokument viste Åpen Kirkegruppe at de hadde svært dyktige teologer som ut fra en sentral luthersk posisjon gav en sterk og godt fundert kritikk av svakhetene i biskopenes kirketenkning.19 For eksempel peker de på at i luthersk tenkning om kirken er «troens fundament» ikke flertall, men entall, siden det bare er Jesus Kristus som er troens fundament. Denne kommentaren er karakteristisk for hele høringsuttalelsen; den drøfter hele tiden de konkrete spørsmålene i lys av sentrale aspekter av luthersk teologi, om lov og evangelium, tro og gjerninger, og benytter seg av både de klassiske kildene til luthersk teologi og sentrale moderne teologer. Samtidig gir de en kritisk gjennomgang av biskopenes tilslutning til konvensjonelle standpunkter i norsk kirkeliv, som at «homofilisaken ... må sees i en sammenheng med bibelsk skapelsesteologi ... slik den f.eks. kommer til uttrykk i 1. Mos.» Her peker Åpen Kirkegruppe på hvordan forestillingen om en forhistorisk «skapelsesteologi» som norm er en ahistorisk måte å tenke på, som ikke plasserer denne teksten i en historisk sammenheng, og som ikke ser på hvordan den har vært brukt til å begrunne kvinnens underordning. Dessuten er det en måte å snakke om Gud som skaper på som låser skapelsen fast som i fortiden. Her foregriper uttalelsen Samlivsutvalgets utredning 20 år senere, som bl.a. avviser at 1 Mosebok 1–4 skulle omtale ekteskapet eksplisitt, og sier at «Selv om det skulle være ekteskapet som ordning som innstiftes i 1 Mos 2:24, er det ikke uten videre vår tids ekteskapsordning som innstiftes, eller ekteskapet, i bestemt form».20

Ut fra sentrale kristne verdier avviser Åpen Kirkegruppe også at «legitimering av lesbiske og homofile samliv, slik vi kjenner mange av dem, er vranglære – d.e. entydig krenkelse av liv og mennesker. At homoseksuelt samliv, i seg selv, skulle bryte grunnleggende med menneskeverdet, verden og livet, fellesskapet og livet som tjeneste for andre, er umulig å forsvare uten at den siste rest av sanndruskap måtte være forsvunnet.»21 Også her har Åpen Kirkegruppes uttalelse stått seg bedre enn biskopenes dokument.

Livsnær teologi på vegne av fellesskapet

Vi kan se en dobbel linje i teologien som er utviklet i Åpen Kirkegruppe. Gjennom gudstjenstene og i prekenene har deltakerne utformet en norsk, kontekstuell frigjøringsteologi som har integrert erfaringene i en teologisk refleksjon. Dette er en teologi som er konkret; den har tatt utgangspunkt i mange, delte erfaringer der eksemplene er personlige, men ikke private, fordi de har vært gjenkjennelige for så mange i miljøet. Derfor er det ingen tvil om at fellesskapet i Åpen kirkegruppe har gitt viktige bidrag til en livsnær norsk teologi.

Samtidig når Åpen Kirkegruppe har henvendt seg utover, særlig til Den norske kirke, i de mange debattsituasjonene gruppen har stått i, har den fryktløst gått inn den lutherske konteksten som har vært rammen for diskusjonene. Åpen Kirkegruppe har ikke akseptert å bli plassert i en marginal situasjon; den har selvbevisst krevet å stå «midt i kirken» og har tatt utgangspunktet i de mest sentrale deler av luthersk teologi. Den har vist hvilke kritiske muligheter som ligger i denne teologien mot mange former for biblisisme, tradisjonalisme og moralisme. I norsk sammenheng var debatten om homofiles liv lenge ensidig preget av en bibel- for ikke å si en bibelsteds-diskusjon. Derfor har det også vært viktig å ta et oppgjør med denne biblisismen, samtidig som det har vært avgjørende å holde fast på en holdning til Bibelen som et livgivende ord! Løsningen her har vært et syn på Bibelen som et historisk skrift og samtidig en vei til at den kan være «Guds ord» for oss gjennom en kritisk hermeneutikk.

På denne måten har Åpen Kirkegruppe utviklet en teologisk kompetanse på vegne av mange homofile og lesbiske fordi den har tatt utgangspunkt i erfaringene med diskriminering og marginalisering, men også i erfaringene med kjærlighet og samliv. Dette er erfaringer som er helt avgjørende skal kirken gjøre et troverdig arbeid med å utvikle en liturgi for ekteskap i vår tid som kan omfatte par i mange ulike livssituasjoner. Den teologien som er utviklet gjennom homofile og lesbiske prester viser hvor absurd det er å tenke at homofile og lesbiske er spesielle personer som må ha en egen liturgi! Det er kombinasjonen av spesielle, «skeive» og felles menneskelige erfaringer som er det bidraget homofile og lesbiske kan gi til utviklingen av en felles liturgi. Derfor er det helt avgjørende at homofile og lesbiske prester og teologer må være med i det videre arbeidet med å utvikle en slik liturgi. Noe annet ville være å fortsette en diskrimineringslinje som vi har sett nok av. Arbeidet med en felles vigselsliturgi må tas ut av den interne kampen mellom konservative og mindre konservative biskoper og kirkeledere, og bli et folkekirkelig prosjekt til beste for dem som skal bruke vigselsritualet.