Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Norge - et flerreligiøst, kristent land?

Biskop emeritus Finn Wagle (f.1941). f.wagle@vikenfiber.no. Wagle var biskop i Nidaros fra 1991–2008 og Bispemøtets preses fra 2002–2006. Fra 1981–1988 var han leder for IKO – Institutt for Kristen Oppseding. Han har engasjert seg mye i problemstillinger i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, øko-teologiske spørsmål og utfordringer knyttet til forsoningsarbeid i etterkrigstidens Norge. Siste bokutgivelse: Hva er det med Nidaros? Tro som forener, fordyper og forandrer, (2012)

  • Side: 317-337
  • Publisert på Idunn: 2015-12-02
  • Publisert: 2015-12-02

Det er en gjennomgående svakhet ved Stålsett-utvalgets utredning at man ikke også ser religionen i et kultur- og sivilisasjonsperspektiv. Derfor gjør utvalget det utilgivelig lett for seg når et stort flertall foreslår å fjerne faneparagrafens første setning: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Det er nemlig en setning som ikke skal leses i et tros- og livssynsperspektiv, men i et kultur- og sivilisasjonsperspektiv.

I begynnelser av september skrev redaktør Erling Rimehaug en kommentarartikkel i Vårt Land om det kristne Danmark. Foranledningen var regjeringserklæringen til Danmarks nye regjering. Her slås det fast at Danmark er et kristent land. Setning vakte både oppsikt og skapte debatt i vårt naboland. Kan man virkelig for alvor hevde at Danmark, som ligger på toppen av alle internasjonale statistikker når det gjelder mangel på gudstro, er et kristent land? Kan et land med en gudstjenesteoppslutning på tre prosent kalles et kristent land?1

På slike spørsmål svarer den nye kirkeminister Bertil Haarder: At Danmark er kristent, er en selvfølge. Videre sier han: Et viktig element i dansk kultur er det forhold, at vi fra gammel tid har været et kristent folk. Det er de felles kulturelle erfaringer, der er med til at definere et folk, sier han til avisen Berlingske Tidende.

Så kan man saktens spørre hvorfor det nettopp nå er nødvendig å slå fast at Danmark er et kristent land, når tidligere venstreregjeringer ikke har funnet grunn til å gjøre nettopp dette. Kirkeministeren svarer med å henvise til at det nå er kommet flere kulturer til Danmark. Nettopp derfor er det nødvendig å være tydelig på hva som er det danske kulturgrunnlaget. Der slapp han altså katta ut av sekken: Det er viktigt at vi alle og ikke minst indvandrere og deres børn bliver klar over, hvad det er for en kultur vi lever i. Det er en misforståelse, hvis vi af hensyn til muslimerne udvander vores kulturgrundlag, sier kirkeministeren. Så understreker han at muslimene ikke har noen grunn til å føle seg utenfor. Danmark er ikke et land bare for kristne. Poenget er at alle som bygger og bor i Danmark må vite hva som er landets samlende kulturgrunnlag.

Hva sier så muslimene selv til dette? Imam Faith Alev ved Dansk Islamsk Center er enig med kirkeministeren. For han er regjeringserklæringen først og fremst å forstå som et signal til de religionskritiske kretser.

Erling Rimehaug summerer opp med å slå fast at regjeringserklæringen understreker betydningen av kristendommen som kulturell faktor, ikke som tro. Så avslutter han med følgende spørsmål: Tjener det kirken som trossamfunn at den blir en garantist for nasjonal kultur?2

Hva mener vi med religion?

Med sin artikkel har Rimehaug i virkeligheten et stykke på vei bidratt til en helt nødvendig opprydding. Kristendomnen – eller for den saks skyld en hvilken som helst religion – foreligger ikke bare som tro og lære og religiøs praksis. Den foreligger også som det Rimehaug kaller «kulturell faktor». Vi kunne gjerne ta enda sterkere i og snakke om religionens sivilisatoriske betydning, der den har slått varig rot. Det behøver følgelig ikke være noen motsetning mellom å hevde at Norge er et flerreligiøst land og et kristent land. Vi må bare være klar over at når vi snakker slik, så bruker vi begrepet religion på to ulike måter. Vanligvis forstår vi religion som tro og lære, som riter og religiøs praksis. Men eksemplet fra Danmark viser at religion også handler om noe mye mer, nemlig om hvordan tro og lære og religiøs praksis gjennom århundrene har avleiret seg og kan leve i beste velgående også i sekulariseringens tidsalder.

Det nye Norge – et flerreligiøst samfunn

I løpet av en periode på anslagsvis 50 år har Norge blitt radikalt forandret når det gjelder tro og livssyn. I dag er landet vårt preget av et religiøst mangfold som vi for et par generasjoner siden knapt kunne forestille oss muligheten av. Mye av dette mangfold er en frukt av den økende arbeidsinnvandring og av at bølger av flyktninger og asylsøkere har banket på vår dør. Utviklingen kom brått på oss. Men i dag hilser vi dette mangfold velkommen. Det beriker oss som nasjon og som lokale fellesskap. Men det utfordrer oss også. Vi ser et nytt norsk VI ta form. Tradisjonelt har vi vært gode på likhet i dette landet. Nå må vi også bli gode på annerledeshet.

Den lange veien mot et flerreligiøst samfunn

Norges vei mot et flerreligiøst samfunn har vært både lang og kronglete. Historisk sett har landet vårt i utkanten av Europa vært preget av det som må kalles en ganske enestående uniformitet, selv om vi til alle tider har hatt etniske minoritetsgrupper som har levet under trykket fra majoritetssamfunnet kultur. Når veien ble så kronglete, har det sammenheng med at Norge har vært preget av langt større religiøs uniformitet enn landene lenger sør i Europa, som jo kan vise til en gammel historie hvor kristne, jøder og muslimer har levd sammen med hverandre, om enn ikke alltid i fred. Det tok innpå tusen år før Europas flerreligiøse historie ble vår historie.

Gjennom et helt årtusen var situasjonen i Norge preget av religiøs uniformitet, først i katolsk og så i luthersk støpning. Den katolske kirke, med sin overnasjonale karakter, gjorde oss til del av det kristne Europa. Lutherdommens innføring på 1500-tallet betydde etableringen av en nasjonal, konfesjonell stat, hvor kongen styrte kirken gjennom sitt kirkestyre. Grunnloven av 1814 betydde ingen oppmykning når det gjaldt kravet til religiøs uniformitet, snarere tvert imot.

I andre land i den tids Europa ble både jødiske og kristne mindretall diskriminert, men i motsetning til hos oss, så fantes de. Fordi de hos oss ikke fantes, var det mulig med en religionslovgivning som fortsatte med å holde dem ute. Det gjaldt enten avvikerne var jøder, katolikker og munkeordener, hvorav altså jesuittene nevnes spesielt.

Vi kan heller ikke underslå at grunnlovens §2 i 1814 inngår i antisemittismens historie i Europa. Husk på at grunnloven er vokst frem i opplysningstidens jordsmonn. En av opplysningstidens fremste skikkelser, Voltaire, har med sine krasse tekster om jødene vært en inspirasjonskilde for noen av de Eidsvollsmenn som stod i aller fremste rekke, ikke minst selve grunnlovens far, Christian Magnus Falsen. Det har vært hevdet at religionsparagrafen nærmest var et resultat av en arbeidsulykke. Vi må erkjenne at dette ikke stemmer. Det var den nære kontakten med opplysningstidens Europa som ikke bare gav Norge Europas frieste konstitusjon, men også den mest jødefientlige.3

Fra monopolkirke til religiøst og livssynsmessig mangfold

Midt på 1800-tallet skjedde det en strømvending i den teologiske og juridiske verden med stor betydning for religionsfriheten. I løpet av vel 150 år beveget Norge seg fra å være et land med én monopolkirke til gradvis å etablere en lovgivning som sikret full religiøs og livssynsmessig likestilling. Det hele startet med Dissenterloven av 1845 som regulerte kristen trosutøvelse.4 Da denne loven ble revidert i 1891 fikk også andre religioner anledning til å etablere seg.5

Men fremdeles hang uttrykte «dissenter» som en stigmatiserende merkelapp ved alle som ikke delte majoritetsbefolkningens livssyn, troende som ikke troende. For å rydde opp i hele dette saksfeltet ble dissenterlovskomiteen nedsatt i 1957. Et viktig prinsipielt utgangspunkt for komiteen var at full religiøs frihet også forutsatte full religiøs likestilling. Etter en lengre prosess ble Lov om trudomssamfunn og ymist anna vedtatt i 1969. Noe senere (1981) ble også ikke-religiøse livssyn inkludert i den økonomiske ordningen som ble etablert for trossamfunn. Dermed var alle tros- og livssynssamfunn sikret likeverdig behandling fra myndighetenes side.

Stortingsforliket i 2008

Fra 1975 til 2006 var flere komiteer i arbeid med selve statskirkespørsmålet. Et flertall i alle komiteer la frem forslag om å oppheve statskirkeordningen. Hver gang ble forslaget møtt med betydelige protester, både i menighetene og i opinionen for øvrig. Men med Gjønneskomiteens offentlige utredning i 20066 var statskirkens dager talte. Tros- og livssynssamfunnene i landet vårt skulle likestilles og møtes med en aktivt støttende religions- og livssynspolitikk. Den norske kirke skulle, fra å være en statskirke, bli en såkalt lovforankret folkekirke. Før regjeringen la frem saken for stortinget i form av en stortingsmelding, var det forhandlinger mellom alle politiske partier om et bredt stat – kirkeforlik. 10. april 2008 ble det inngått et tverrpolitisk forlik som omfattet samtlige av stortingets partier. Dagen etter kom stortingsmelding nr. 17 (2007–2008) om Staten og Den norske kirke, der stortingsforliket var innarbeidet.

Grunnlovens paragraf 16 – den nye religionsfrihetsparagrafen

Stortingsforliket fra 2008 medførte grunnlovsmessige konsekvenser, noe som ble synlig da grunnloven ble endret i 2012. §16 er den nye religionsparagrafen som både omhandler det flerreligiøse Norge og Den norske kirke som folkekirke. Paragrafen lyder slik: Alle innbyggere av riket har fri religionsutøvelse. Det norske kirke, en evangelisk luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om dens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.7

Religionsfrihet er det grunnleggende prinsipp i §16. Samtidig som Den norske kirke erklæres å være en statlig støttet folkekirke, presiseres det at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje. Dette legger premisser for hvordan den videre tros- og livssynspolitikken kan utformes i det flerreligiøse Norge. Lovverket er utformet slik at staten ikke bare godtar det religiøse og livssynsmessige mangfold, men aktivt støtter det, også økonomisk. Det er ikke uten videre gitt at staten skulle innta en slik rolle. Det er et bevisst verdivalg. Sannsynligvis finnes det ikke mange land som så aktivt bidrar til å støtte tros- og livssynsmangfoldet, slik det i dag skjer i Norge. Fra å være et særsyn i Europa hvor avvik fra normen ikke ble tålt, er vi blitt et særsyn i den forstand at det vel knapt finnes et land som understøtter livssynsmangfoldet så raust som det skjer her i landet.

Norge – et kristent land?

Vi kan altså slå fast at Norge i dag er et flerreligiøst land. Er det like klart at det samtidig er et kristent land? Det går an å svare med å henvise til grunnlovens §16 og hevde at gjennom bestemmelsen om Den norske kirke som Norges folkekirke, så defineres Norge som et kristent land. Jeg vil imidlertid rette oppmerksomheten mot en annen grunnlovsparagraf. Vi skal til den paragraf som professor Inge Lønning, en av hovedarkitektene bak de grunnlovsendringene vi fikk i 2012, har kalt «grunnlovens faneparagraf», nemlig §2. Paragrafen lyder slik: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Lønning sier: «Det er nærliggende å lese faneparagrafen slik at treklangen demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene er avledet av det som i første setning er definert som vår kristne og humanistiske arv. Formålsbestemmelsen må oppfattes som et svar på spørsmålet hva Grunnloven skal være godt for», sier Lønning.8 For egen regning føyer jeg til: Med faneparagrafen avlegger vi vitnesbyrd om hvem vi er og hvem vi ønsker å være i dette landet.9

Begrepet arv står sentralt i grunnlovens faneparagraf: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Begrepet tydeliggjør at samtalen om hvilke verdier samfunnet skal bygge på ikke kan nøye seg med å henvise til abstrakte fellesverdier. Det handler om arv. Det handler om hvordan verdiene er nedfelt gjennom folkets liv og historie fra generasjon til generasjon og i dag lever videre som den dype klangbunn i vår kultur. Begrepet kristen arv knytter verdigrunnlaget eksplisitt til kristen tro og kulturtradisjon. Begrepet humanistisk arv knytter til den humanistisk åndsstrøm som flyter som en bred elv gjennom Europas lange historie. Denne åndsstrøm er dels religiøs og dels sekulær. Her finnes det tydelige jødiske, kristne og muslimske spor. Når nye religioner nå etablerer seg i vår verdensdel, betyr det også at den elv som humanismen som åndsstrøm representerer, kan flyte enda bredere og rikere i landet vårt. Med andre ord: Intet livssynssamfunn kan hevde eneretten på humanismen som åndsstrøm. Den forener oss, på tvers av tro og livssyn, selv om vi vil begrunne den forskjellig, avhengig av vårt eget tros- og livssynsmessige ståsted.

Kulturperspektivet

Med begrepet «kristen arv» er det i virkeligheten et kulturperspektiv som reises. Gjennom tusen år har kristendommen i vårt land – på godt og vondt – vært til stede som noe mer enn tro og lære. Kristendommens nærvær handler om et stykke felleseie i vårt folk, på tvers av tro og livssyn. I denne sammenheng er det interessant hva som i boken «Verdensreligioner i Norge» skrives om de kulturelle fotavtrykk som verdensreligionene alltid setter: Verdensreligioner har også en sentral historisk dimensjon. De har alle vært bærere av store sivilisasjoner som de har dominert i så stor grad at sivilisasjonens mange kulturuttrykk er blitt formet av disse religionene.10 Dette er i virkeligheten en presis beskrivelse av den pregende betydning kristendommen har hatt for utviklingen av kulturen i landet vårt helt opp til vår egen tid.

I utviklingen av vår egen kultur har kristendommen vært den viktigste formgivende kraft. I den forstand har kirken og kristendommens synlige nærvær vært den viktigste kulturskaper. Eller for å si det med daværende statsminister Gro Harlem Brundtland, slik hun formulerte seg i sin tale etter at kongeparet var signet til sin gjerning i Nidaros domkirke 23. juni 1991: Dette har … preget vårt samfunns grunnmur: kristendommens menneskesyn, kultur og rettsvesen. 11 Med kristendommens innføring kom gradvis det som har blitt kalt for det stor sedskiftet. Vi fikk et nytt syn på menneskeverdet, med forbud mot å sette ut vanskapte barn, det som jo er selve temaet på det årlege Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Sterkere forkynnelse om livets ukrenkelighet skjer i Norge ikke nå til dags enn på det årvisse Spelet på Stiklestad.

Bibelen – folkets bok

Bibelen ble selve grunnboken i den kristne kulturvevens litterære kanon. Da Arnulf Øverland i sin tid ble spurt om hvorfor han, som skarp kritiker av kirke og kristendom, i sin diktning så sterkt knyttet an til den bibelske tankeverden, svarte han: Den norske folkesjel er mettet med bibelske tanker og bilder fra århundrers påvirkning. Derfor må den som vil røre ved dype lag i folkets sjel, gjøre bruk av bilder og tanker fra den kristne arven. 12

Bibelen er altså ikke bare kirkens bok. Den er også folkets bok. Martin Luthers oversettelse av Bibelen til tysk kan i denne sammenheng knapt overvurderes, fordi Luthers innsats fikk ringvirkninger til ulike språkområder, inkludert vårt eget. Slik ble Bibelen gradvis folkeeie. Slik kom den til å prege våre tanker om menneskeverdet, om livets ukrenkelighet, om rett og galt. Slik har den bidratt til å berike språket, kunsten og litteraturen. Forfatteren Georg Johannesen har så absolutt sin egen måte å si tingene på. Da han for en del år siden i et radioprogram i NRK skulle begrunne sitt valg av Bibelen som passende lektyre for det norske folk i ferietiden, sa han bl.a.: Verken neutronbomber, Vietnam-kriger, verdenskriger, menneskeretter, framskritt, utviklingshjelp, fredspriser, kvinnesak osv. osv. osv. var tenkelig – uten Bibelen! Det burde derfor være opplagt både for kristne og ateister at Bibelen både historisk og politisk sett er viktigere lesestoff enn summen av norsk åndsliv etter 1814. 13

Bibelens plass i allmennkulturen er på flere måter tydeliggjort de seneste årene. Skuespilleren Svein Tindberg har fått det som må kunne kalles oppsiktsvekkende stor respons på sine monologer, forankret i selve bibelteksten. I forbindelse med den nye bibeloversettelsen som kom i 2011, utgav Verbum forlag en essaysamling med bidrag fra forfattere som hadde deltatt i oversettelsesarbeidet. Her finnes bidrag bl.a. av Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Paal-Helge Haugen, Hanne Ørstavik og Oskar Stein Bjørlykke.14

Om ikke salmeboken har samme posisjon som Bibelen, er den sannsynligvis en god nummer 2 som folkebok. Og om det ikke gjelder selve salmeboken, så gjelder det i hvert fall flere av salmene. De hører med til vårt felleseie. De har pregende, ja sakraliserende betydning for vår identitet. Salmenes betydning som felleseie styrkes i dag ved at flere artister bidrar med egne tolkninger. Mange kunne vært nevnt i denne sammenheng. La meg bare liste opp følgende: Ole Paus, Herborg Kråkevig, Sissel Kyrkjebø og Bjarne Brøndbo. Gjennom Bibelen og salmeboken har kristendommen bevart rotfeste i folket vårt – som tro og som lære – men også som kulturarv og som kilde til identitet. Et sterkt uttrykk for dette fikk vi gjennom NRKs storsatsing ved inngangen til adventstiden i fjor, med alle tiders salmemaraton.

Fra Bibelen og salmeboken er ikke veien lang til gudstjenestelivet. Også det har breddevirkninger som fører oss ut over kirkens grenser i snever forstand. Også gudstjenesten er en del av den norske allmennkulturen og har vært det i 1000 år, siden Olav Trygvasson steg i land på Moster og «lot synge messe» i år 995.15 Kirkens gudstjenesteliv tydeliggjør vekslingen mellom hverdag og helg, med kirkeårets høytider som høydepunkter underveis. Her hører også livets merkedager i glede og sorg med deres kristne livstolkning hjemme.

Korset – kulturtegn i tusen år

Som et håpets tegn ble de første steinkorsene reist for godt over tusen år siden. I dag finnes det samme tegnet overalt, som et uttrykk for de varige spor evangeliet om Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, har satt i vårt jordsmonn. Det er et tegn som på samme tid signaliserer smerte og håp, nederlag og seier. Korset er så sterkt til stede i vår kultur at det faktisk er lett å overse det: I flagget, i avisenes dødsannonser, på kirkegårdenes gravsteiner, på kirkespirene, i halsgropen på tusenvis av mennesker i alle aldre. Ikke alle er seg like bevisst hva dette symbolet faktisk betyr og hva de selv ønsker å signalisere. Men uansett personlig bevissthet: Korset minner oss om hvor sterkt kristendommen er rotfestet i vår kultur. Om vi etniske nordmenn har vanskelig for å se det, tror jeg mange av våre nye landsmenn ser det og tenker med seg selv: Vi befinner oss i et kristent land. Fra Kristi kors er nåde og tilgivelse og oppreising blitt en del av vårt verdigrunnlag.16 Korset – nærmere sentrum i kristen tro kan vi ikke komme. Nærmere sentrum i europeisk humanisme tror jeg heller ikke det er mulig å komme.

Menneskeverdet

Hvor har tanken om menneskeverdet sine røtter? Her er det nok flere spor å følge. Noen av de tydeligste fører oss tilbake til Jesus og hans virksomhet, til den bibelske skapertro og til kirken og samfunnet på sitt beste, i kampen for det truede og krenkede menneske.

Her må det tilføyes at verken kirken eller samfunnet alltid har vært «på sitt beste». Men da kristenretten ble innført for tusen år siden, var tanken om mennesket skapt i Guds bilde en avgjørende impuls. Olavsmerket i vårt riksvåpen – martyrøksen – handler om hvordan evangeliet om Jesus Kristus slo rot i landet vårt, om hvordan et nytt syn på mennesket vokste frem og bidro til samfunnets gradvise humanisering. Gjennom riksvåpenet signaliserer vårt samfunn: Vi vedkjenner oss denne arven, og det er viktig for oss å bygge videre på den og la oss utfordre av den.

Tanken om menneskeverdet er altså ikke en frukt av det sekulære jordsmonn, noe ikke minst den kjente tyske filosofen Jürgen Habermas understreker. Mange ble overrasket og kanskje like mange rystet, da Habermas, som kaller seg selv en religiøs analfabet, hevdet: Kristendommen har ikke bare vært en forløper eller katalysator for den moderne tids normative selvforståelse. Idealet om universell likhet – som har gitt opphav til idealene om frihet og solidarisk samliv, om autonom livsførsel og frigjøring, om individuell moral basert på samvittigheten, menneskeretter og demokrati – er en direkte arv fra jødisk rettferdighetsetikk og kristen kjærlighetsetikk. Denne arv, som stadig på nytt har blitt for gjenstand for kritisk etterprøving og nytolkning, har grunnleggende sett forblitt uforandret. Til denne dag finnes det intet alternativ. Og i møte med de aktuelle utfordringer som de postnasjonale konstellasjoner representerer, fortsetter vi å dra veksler på denne arv. Alt annet er ørkesløst postmoderne prat. 17

Kirkehuset som identitetsmarkør

Snakker vi om kristendommen som kulturarv, må vi også avlegge selve kirkehuset en visitt. Kirkene i landet vårt er hellige steder. De er bygget for å favne gudstjenestens møte mellom Gud og mennesker. Men kirkene handler samtidig om noe mer enn dette: De representerer et grunnleggende uttrykk for vår sivilisasjon, preget som den er av kirkehusenes nærvær gjennom tusen år. Kirken er altså en identitetsmarkør i nærmiljøet, og det i mer enn én forstand. Den er Guds hus, folkets hus og humanitetens hus på samme tid. Kirken som ligger der, høyt og fritt i bygda eller på sentral plass i bybildet, er med på å gi identitet til alle som bygger og bor nettopp der, nærmest hinsides personlig tro og livssyn.

Slik utgjør kirkene deler av det limet som holder Norge sammen, verdier samfunnet og hver enkelt av oss trenger i hverdagen og særlig når det røyner på. I slike stunder trenger vi hellige steder, steder som kan reise oss opp midt i fortvilelsens mørke. Kirkestedet og kirkebygget, med sin beliggenhet, sin historiske tyngde, sin atmosfære og sin åpenhet, blir ikke sjelden det naturlige møtestedet. Hit kan vi komme med vår sorg, vår smerte og fortvilelse – og med våre bønner. Det fortelles at et stort antall av bønnelappene som ble skrevet i Oslo domkirke etter udåden 22. juli var skrevet på arabisk og kinesisk. Hvor mange var skrevet av kristne? Hvor mange av muslimer? Hvor mange av buddhister? Det som var viktig for mennesker i sorgens stund – på tvers av tro og livssyn – var å søke et rom som hvelvet en himmel over deres liv. Kirken gav dem nettopp det rommet de søkte.

Hva blir summen av alt dette? La meg si det slik: Som kulturarv har kristendommen fungert som forenende kraft i folket. Det er en arv som i dag er under betydelig press, noe jeg skal komme tilbake til, samtidig som vi ser arven skyte nye, friske skudd. Det religiøse og livssynsmessige mangfold som vokser frem i landet vårt, og skaper det nye norske VI, vokser ikke frem i et verdimessig og kulturelt tomrom. Det vokser frem i et landskap preget av kristen og humanistisk arv. Det er en arv som utfordrer oss og stiller krav til alle som bygger og bor i landet vårt. Samtidig er det en arv som i seg selv burde være en garanti for religions- og livssynsmangfoldet.

Som jeg tidligere har understreket: Det er nødvendig å skjelne mellom to måter å snakke om religion på: Som tro og lære på den ene siden og som kilde til dyptgripende sivilisatoriske spor på den andre siden. Jeg skriver bevisst skjelne og ikke skille. Her er faktorenes orden ikke likegyldig. Det er ved å være til stede som sakramentalt fellesskap, forenet i troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, at kirken har satt sine sivilisatoriske spor – i Danmark, som i Norge. Fra kirkens indre, eksistensielle liv har det handlet om en visjon av en kristen kultur, et kristent samfunn. Så dype er disse spor gjennom tusen års sivilisatorisk påvirkning at kirken og kulturen fremdeles står i et gjensidighetsforhold til hverandre. Med det vil jeg ha sagt: Det er ikke bare kirken som setter spor i kulturen. Kulturen på sin side setter spor – ofte overraskende – noe som vitner om evangeliets stadige nærvær.

Stålsett-utvalgets sivilisatoriske nedriggingsprosjekt

I januar 2013 la et offentlig oppnevnt utvalg, ledet av teologen Sturla Stålsett, frem utredningen NOU 2013:1: Det livssynsåpne samfunn. Utvalget hadde som ambisjon å tilrettelegge en helhetlig tros-og livsynspolitikk.18 Komiteen er nærmest utelukkende opptatt av å se religionen i et tros- og livssynsperspektiv. Det lar seg forsvare ut fra utvalgets mandat, men det blir høyst problematisk når utvalget går ut over mandatet og drøfter problemstillinger som krever et bredere innsteg til begrepet religion. Etter min mening er det en gjennomgående svakhet ved hele utredning at man ikke også ser religionen i et kultur- og sivilisasjonsperspektiv. Derfor gjør utvalget det utilgivelig lett for seg når et stort flertall foreslår å fjerne faneparagrafens første setning: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. 19 Det er nemlig en setning som ikke skal leses i et tros- og livssynsperspektiv, men i et kultur- og sivilisasjonsperspektiv.

Daværende kulturminister, Hadia Tajik, selv en troende muslim, gav Stålsett-utvalget svar på tiltale, da hun fikk innstillingen overrakt. I sin tale sa hun bl.a. følgende: Det er viktig å huske: Vi starter ikke med blanke ark. For det første har Norge en kristen-humanistisk arv. Den blir gjenspeilt i små og store sammenhenger. I juletradisjoner. I tekstene til store diktere som Peter Dass og Thomas Kingo. Og den kristen-humanistiske arven bærer vi med oss videre.20

Som allerede påpekt: Stålsett-utvalget unnlater å gjøre rede for kristendommens sivilisatoriske betydning og dens rolle som kulturarv i samfunnet vårt. Dermed gjør utvalget det også lett for seg, når prinsippet om likebehandling, selve hovedprinsippet for utvalget, kommer i konflikt med det utvalget beskriver som «historiske forhold»: «Utvalget presiserer at ved konflikt mellom likebehandlingsprinsippet og argumenter basert på historiske forhold, bør det for en framtidig politikk og for framtidige ordninger være slik at likebehandlingsprinsippet er overordnet argumenter basert på historiske forhold.»21 Kristendommens rolle som kulturarv handler imidlertid om noe mer enn «historiske forhold». Derfor kommer heller ikke utvalget til rette med det som er selve utfordringen: Å vurdere likebehandlingsprinsippet i en langt videre kontekst enn det utredningen legger opp til.

Stålsett-utvalget har rett når det hevdes at «alle helligdagene er fastsatt med bakgrunn i Norges kristne tradisjon.» Men utvalget tar feil når det ensidig forstår dette som «majoritetskirkens helligdager».22 Som kulturarv utgjør helligdagssyklusen en viktig renning i allmennkulturens vev. Det går en direkte linje fra det store sedskiftet som kom, da kristendommen slo varig rot i norsk jord tidlig på 1000-tallet, og til dagens debatt om søndagsåpne butikker.

Hvor galt det kan bære av sted når «likebehandling» og «historiske forhold» settes opp mot hverandre, fremgår av kapitlet om «nasjonale symboler og markeringer».23 Etter å ha presisert at det vil være en nasjonal oppgave å ta vare på den fysiske kulturarven, (Nidarosdomen nevnes spesielt), sier utvalget at det vil være «lettere «å begynne på nytt» med markeringer som reelt tar på alvor det mangfoldige livssyns-Norge.» I denne sammenheng avlegger også utvalget landets nasjonalsang «Ja, vi elsker», en visitt, og understreker at «denne er preget av landets dominerende religion». Klokelig nok konkluderer utvalget sine tanker med følgende utsagn: «Utvalget vil ikke gå nærmere inn på slike nasjonale ritualer med religiøs farge» – klokelig, fordi det her åpenbares hvor umulig det er å sette «likebehandling» opp mot «historiske forhold» slik utvalget gjør. I forlengelse av utvalgets grunnlagstenkning er det imidlertid nærliggende å spørre: Hva blir det neste? Korset i flagget? Eller hva med vårt riksvåpen som med helgenkongens martyrøks så åpenbart er knyttet til kristendommens nærvær i tusen år. Skal tusenårsjubileet for slaget på Stiklestad om 15 år feires med Stålsett-utvalgets sivilisatoriske nedbyggingsprosjekt som bakteppe?

Det er tid for en liten oppsummerende refleksjon: Tros- og livssynspolitikken handler om noe mer enn prinsipper. Den handler også om kontekst og historie, om å vedkjenne seg sin arv. Den kristne kulturkrets er – på godt og vondt – vår kulturkrets. Som Edvard Hoem sier i to harmdirrende innlegg mot Stålsett-utvalget i Klassekampen: «Skal våre nye landsmenn ønskast velkomne til ei kvit flekk på kartet, der alt religiøst liv begynner på nytt?»24 «Ei forteljing om det norske som ikkje tar med vår kristne og humanistiske arv, er ei ufullstendig forteljing. Det våre nye landsmenn får vita om oss, blir ikkje sant, dersom dette blir underslått.» «Mitt syn er at denne setninga (altså henvisningen til den kristne og humanistiske arv) ikkje favoriserer nokon, men seier det som det er: Vi vedkjenner oss vår arv.»25

Arv og endring

Arv – det er et begrep som retter oppmerksomheten mot fortiden. Og blikket bakover styrkes ytterligere ved at verdiparagrafen bruker ordet «forblir». Det er imidlertid helt nødvendig å se begrepet «arv» i sammenheng med begrepet endring. Vi trenger denne skapende og dynamiske forståelse av begrepet arv. «Vår kristne og humanistiske arv» skal med andre ord forstås og leves ut i spenningen mellom tradisjon og fornyelse. Vi snakker om en arv som har blitt tolket, fornyet, levendegjort, aktualisert – og ikke minst utfordret – like frem til dagen i dag.

Jeg skal bare komme med ett eksempel på denne spenning mellom tradisjon og fornyelse. På 1800-tallet ble vår tusenårige kristne arv flittig brukt som byggemateriale i gjenreisingen av den unge norske nasjon. Men arven ble lukket inne i det nasjonale rom, noe ikke minst selve statskirkeligheten bidro til. For å si det med tittelen på en salme som omsider forsvant ut av salmeboken i 2013: Det handlet om «Norges folk og Norges kirke». Nå er dette nasjonale rommet for lengst sprengt, ikke slik at det lokale og det nasjonale er borte, men slik at det samtidig er åpnet for et mye større rom: Vi ser at vi hører hjemme i en universell sammenheng, uten etniske forskjeller: Jesu Kristi kirke på jord. I den kristne arven ligger altså en utfordring til oppbrudd fra alle former for nasjonal provinsialisme og konfesjonelle være-seg-nok-holdninger.26

Men det er ikke bare den kristne tradisjon vi må forstå i spenningen mellom arv og endring. Vi lever i en tid sterkt preget av endring på så å si alle områder. Det handler om teknologi, økonomi, miljø og demografi. Ville tidligere generasjoner i det hele tatt kjent igjen – og kjent seg hjemme i – dagens Norge? Kanskje arven som grunnlovens paragraf 2 setter ord på, i dag utfordres ikke minst av det som kunne kalles gjennomgripende mentalitetsendringer.

Bondesamfunnets «Gudsfrykt med nøysomhet», ansporet av Hans Nilsen Hauge, er for lengst utfordret av en holdning til livet drevet av en forkynnelse som setter kortsiktig behovstilfredsstillelse og forbruksvekst i høysetet, stimulert av en oljedrevet økonomi og et sug etter varer og tjenester vi egentlig ikke trenger. Tidligere tiders evne til langsiktig tenkning ser ikke lenger ut til å utgjøre noen ryggmargsrefleks. Vi har for lengst erstattet visdom og klokskap med smartness. En gang handlet det om å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn du selv overtok den. Også det store gjenreisingsprosjektet i landet vårt etter 2. verdenskrig var drevet av vilje og evne til langsiktig tenkning, til beste både for den enkelte og for fellesskapet. Kan vi med hånden på hjertet si at vi i dag drives av den samme viljen og evnen?

Til de endringene som har skjedd, hører også en gradvis sekularisering av samfunnet. Sekularisering kan handle om den nødvendige kamp for å skille religion og verdslig makt fra hverandre. Denne form for sekularisering ligger i virkeligheten dypt i kristendommens vesen, selv om kirken opp gjennom historien ofte har bekjempet den. Men sekularisering kan også bety at selve gudstroen med alle dens kjennetegn forvitrer og til slutt forsvinner. For å illustrere hvor raskt denne form for sekularisering har skjedd i landet vårt, kan det være grunn til å minne om hva Arnulf Øverland sa rundt midten av forrige århundre: Den norske folkesjel er mettet med bibelske tanker.27 Hvem ville komme på å si noe liknende i dag?

Dermed har jeg også sagt at det verdigrunnlag som i grunnloven beskrives som «vår kristne og humanistiske arv» er under et betydelig press. I virkeligheten befinner vi oss i en schizofren tid, verdimessig sett. Carl Fredrik Engelstad, en fremtredende forfatter og kulturskribent i siste halvdel av forrige århundre, sier det slik, med en tydelig allusjon til Søren Kierkegaard: La andre klage over at tiden er ussel eller ond; jeg klager over at den er schizofren, ti den er uten indre sammenheng. 28 Engelstad eksemplifiserer tidens schizofreni med å peke på nærværet av en nesten seismisk følsomhet for menneskeverdet, samtidig som det samme menneskeverd som aldri tidligere trampes under fot. Her handler det ikke bare om krig og terror, men om hva vi lar skje i fremskrittets navn, som om enhver grenseoverskridelse representerer et fremskritt. Teknologien, som har latt sine åpenbare velsignelser dale ned over oss, rammer nå selve vårt menneskeverd som en boomerang, skriver Engelstad.

For å føre Engelstads analyse like frem til dagen i dag: På den ene siden: Noe av det mest gledelige vi i disse dager er vitne til, er måten asylsøkere og flyktninger blir tatt imot på. Her tar solidariteten og nestekjærligheten synlig skikkelse og tegner ut selve livet som et samlivsprosjekt. Her ser vi de sunne menneskelige instinkter nedlagt i oss fra Skaperens hånd. På den andre siden: Tiden vi lever i har klare hedonistiske trekk. Hedonisme er den verditenkning som sier at lyst og nytelse er det høyeste mål i livet. Markedskreftene sørger for at vi daglig teppebombes med hedonismens evangelium: Du bør søke å få tilfredsstilt alle dine behov, så fort som mulig. Du bør alltid være litt misfornøyd med den du er og det du har.29 I hedonismens kjølvann ser vi en urovekkende vekst i psykiske lidelser. Vær selvsentrert – because you deserve it. Hvordan skal vi alle – men ikke minst barn og unge – verge oss mot den form for forkynnelse som reklameindustrien kynisk bruker milliarder av kroner på, som svekker vårt selvbilde og får oss til å tro at selve livet er noe du må gjøre deg fortjent til.

Nå skal jeg vokte meg vel for å si at alt var bedre før. Men likevel: Da jeg gikk på skolen på 1950-tallet, var det stort sett slik at de verdier og den arv skolen formidlet, ble bekreftet i det samfunn vi møtte utenfor skolens murer. Slik er det ikke lenger. Det er ikke enkelt å være barn eller ung i en verdimessig schizofren tid som vår. Det er i det hele tatt ikke enkelt å være menneske i en tid hvor selve menneskeverdet trues av forvitring.

Å gå inn i sin tid

Det er på tide å vende tilbake til Rimehaug: Tjener det kirken som trossamfunn at den blir en garantist for nasjonal kultur?» Det er et godt spørsmål. Som om nasjonal kultur er en statisk størrelse. Som om ikke kirken både skal utfordre og uroe – og inspireres av – nasjonal kultur. Som om ikke kirken som trossamfunn skal gå inn i sin tid for å sette spor, både i enkeltmenneskers sinn og i samfunnet. Her er noen utfordringer:

Salt eller speil?

La meg vende tilbake til Engelstad: Spørsmålet om Gud lever eller er død, er selve det avgjørende spørsmål, sier han, det avgjør vårt menneskesyn, vår kultur, våre verdier, vårt sosiale samkvem – alt! I denne tid hvor det stadig plapres om at Gud er død, og hvor mange innretter seg som om han skulle være det, er det kirkens kall å forkynne at Gud på ingen måte er død. Han er den mest levende av alle realiteter. Å bli kalt til å forkynne et slikt budskap, er å bli satt i en høyst privilegert posisjon.30 Men den har sine fristelser, ikke minst i en folkekirke som vår. Kirkens kall er ikke å speile folkemeningen, men å nå hele folket med evangeliet, i ord og i handling. Salt eller speil, det er spørsmålet.31

Kanskje den største fristelsen er å tilpasse seg, ved å nøytralisere eller viske ut sitt budskap og dermed sin identitet. Engelstad sier det slik: Kirken skal i enhver forstand være en «bekjnnelseskirke», det er simpelthen det den er der for…… Stå i verden, åpen og spørrende, granskende og vurderende, lojalt og uten angst, med kjærlighetens forståelse og solidaritetens medfølelse. Som bekjennelseskirke skal kirken stå der for menneskeverdets skyld, for menneskets skyld, for selve livets skyld, for vår sårede blå planet i kosmos’ skyld. Derfor må kirken også våge å løfte frem forsakelsen som en viktig og nødvendig side ved kristen livstolkning. Rett forstått hører forsakelsen ikke hjemme på dødens side, men på livets side. Uten forsakelse, intet liv.

Å tale samvittighetens sak

Da debatten om reservasjonsretten blusset opp før jul i 2013, hadde Norge nesten glemt – eller fortrengt – at det finnes helsearbeidere som mener det er galt med abort. Når jusen er i orden, skal alt annet helst gå så glatt og smidig som mulig.

Det var her reservasjonslegene i Bø kom inn og bidro til sand i maskineriet. Slik uorden ville storsamfunnet rett og slett ikke ha, aller minst når det det ble argumentert med samvittighet, som om ikke også den sekulære majoritet hadde samvittighet. En av våre kjente filosofer, Arne Johan Vetlesen, sier det slik: Alle er interessert i etikk, men ingen ønsker å bli moralsk belært. 32 Reservasjonslegene representerte indirekte en etisk brodd som man ville ha seg frabedt, både som individ og som storsamfunn.

Den kirke som går inn i sin tid, må støtte samvittighetsbasert uro. Det er en uro som ikke bør stanses, men tvert imot ansees som legitim og ønskelig når forholdet mellom lovverk, helsevesen og reservasjonsrett skal gås opp på nytt. Vi trenger samvittighetsapostler. Og vi trenger dem i virkeligheten i en lang rekke spørsmål hvor samfunnsmoral og samvittighetsbasert uro kommer i konflikt. Dypest sett er det dette miljøkampen handler om. Som luthersk kirke gjør vi vel i å minne hverandre om at vi tilhører en utbrytergruppe hvor samvittighet var selve kodeordet: «Her står jeg. Jeg kan ikke annet. Gud hjelpe meg. Amen.»

Lærdommen fra livet bak jernteppet

Jeg har i et tidligere avsnitt skrevet om den form for sekularisering som innebærer at selve gudstroen med alle dens kjennetegn forvitrer og til slutt forsvinner. Det ransakende spørsmål Den norske kirke bør stille seg, er hvor mye av denne form for sekularisering som kommer innenfra, som en frukt av vår lutherske arv.

Kanskje kan vi belyse spørsmålet ved å løfte frem erfaringer som kirkene bak jernteppet gjorde i etterkrigstidens Europa. Da jernteppet falt på slutten av 1980-tallet, viste det seg at både de ortodokse kirker og den katolske kirke hadde kommet langt bedre gjennom trengselstidene enn den lutherske kirke i Øst-Tyskland. I lutherdommens tidligere kjerneområde var oppslutningen om kirken og troen sterkt desimert, mens den i land som Russland og Polen viste seg å stå meget sterkt. Kan det ha sammenheng med at den tro som sitter i kroppen og som gir seg kollektive uttrykk – slik den gjør i ortodoks og katolsk fromhetstradisjon – vanskeligere lar seg sekularisere enn den tro som sitter i hodet og ofte er individualistisk orientert?

Synkende dåpstall

Nå er situasjonen hos oss langt fra så dramatisk som i det tidligere DDR, men vi gjør vel i å se sannheten i øynene: Tusener på tusener som er medlemmer i vår kirke lar være å døpe barna sine, slik at disse på et gitt tidspunkt umerkelig forsvinner ut av kirken. Antall unge som blir døpt i forbindelse med konfirmasjonstiden veier på ingen måte opp for tallet på dem som umerkelig blir borte. Har dette med forvitring av kristen arv å gjøre, en forvitring som i stigende grad preger vårt samfunn? I et portrettintervju i Vårt Land nylig snakket Karsten Alnæs og Notto Thelle om den store betydning Jesu liknelser hadde i deres egen oppvekst. Men når det gjelder liknelsenes tilstedeværelse i dag, sier de: «Lite til stede i kunsten». «På vei bort i den norske kulturen».33

Dette er sikkert riktig observert, selv om jeg mener bildet må nyanseres. Det største tap tror jeg likevel har skjedd i skolen. Jeg tenker da ikke på at skolens religions- og livssynsundervisning, som – naturlig nok – ikke lenger er kirkens dåpsopplæring. Jeg tenker på det tap som gjelder vår kristne kulturarvs nærvær mer allment i skolen. I skolens formålsparagraf snakkes det om betydningen av «historisk og kulturell innsikt og forankring». Og det snakkes om «kjennskap til og forståelse for den nasjonale kulturarven». Jeg spør: Må ikke det bety at skolen som dannelsesprosjekt lar kristendommen som kulturarv komme til uttrykk der den naturlig hører hjemme, f.eks. i fag som norsk, samfunnsfag og musikk?

Den kirke som går inn i sin tid må gå inn i et samarbeid med skolen på de premisser som skolens formålsparagraf legger til rette for.34 Men først og fremst må kirken tilrettelegge for en trosopplæring som er innrammet av menighetens livgivende krefter. I denne trosopplæring hører liknelsene i høyeste grad hjemme, sammen med Bibelens rike fortellingsskatt for øvrig. «Bare den kirke som overleverer, vil overleve.»35

Kirkens største fristelse i dag er kanskje at den tror den kan overta denne oppgaven fra foreldrene. Men kirkens oppgave er å støtte foreldrene i det som er deres gudgitte kall. Det handler om å gi mor og far mot på og hjelp til oppgaven som dåpsopplæringens allmennpraktikere.36

Å gjenerobre kristennavnet

«Jeg ble kristen der i dåpen», synger vi i en av våre dåpssalmer.37 En kirke som går inn i sin tid er opptatt av å gjenerobre kristennavnet for de døptes skyld, slik at så mange som mulig av kirkens medlemmer får frimodighet til å bruke det om seg selv, hele livet, der de er i sitt liv. For oss alle handler livet forhåpentligvis om vekst og modning. Derfor trenger vi også begreper i tillegg til kristennavnet: troende… praktiserende… Men ingen skal ta selve kristennavnet fra oss. Jeg husker jeg snakket om dette i forbindelse med et kirkejubileum i Budalen for noen år siden. Da sa jeg noe i retning av: Er du døpt og er du medlem av kirken, så skal du med stor frimodighet kalle deg kristen. Etterpå kom en gammel dame bort til meg og sa: «Æ visst’ itt’ at det var så mange kristne her i Budalen, æ!»

For meg var det en bekreftelse på at jeg kanskje hadde oppnådd noe av det jeg ville denne kulturkvelden i Budalen: Å gi de fremmøtte som ønsket det en trygghet på å ta kristennavnet i bruk. Jeg ville gi dem språket tilbake, og jeg ville bekrefte deres rett til å se på kirken som sitt hjem. Gjenerobringen av kristennavnet har med identitet å gjøre. Den som er utrygg på egen identitet, har lite å tilføre andre. Den som er trygg på egen identitet, har mye å tilføre andre. Så enkelt er det.

Skap vannposter for dialog

I det flerreligiøse Norge har majoritetskirken en særlig utfordring: Vi må være med og skape vannposter for dialog. Samarbeidsrådet for tros- og livssynsspørsmål er en slik sentral vannpost som har vist seg å spille en viktig rolle. Men de viktigste vannpostene er de som finnes lokalt og som må skapes lokalt. Her skal mennesker med ulik tro kunne møte hverandre med åpenhet og nysgjerrighet, lære av hverandre, utfordre hverandre og berike hverandre.

Her representerer den store tilstrømmingen av asylsøkere og flyktninger i dag enn helt spesiell utfordring for den kirke som vil gå inn i sin tid, drevet av Jesu holdning til de svake og utstøtte. Hva med de lokale menighetenes rolle i integreringsarbeidet? Hvordan kan menighetene bidra til at flyktninger og asylsøkere som bosetter seg i lokalsamfunnet, finner seg til rette der? Hvordan kan menighetene lokalt bidra til å motvirke fremmedfrykt? Og til alle i majoritetsbefolkningen som sliter med fremmedfrykt, er det jo bare å videreformidle oppfordringen fra Angela Merkel: Gå i kirken!

Likebehandlingsprinsippet

Som tidligere nevnt er likebehandlingsprinsippet det bærende prinsipp i Stålsett-utvalgets utredning. Jeg har stilt meg kritisk til utvalgets skjematiske bruk av dette prinsipp. Samtidig skal det sies at likebehandlingsprinsippet er et viktig og nødvendig prinsipp i det flerreligiøse Norge. Den norske kirke må vise større vârhet for dette prinsipp enn det som for tiden skjer. Jeg tenker konkret på ordningen for avholdelse av kirkelige valg. Stålsett-utvalget konkluderte enstemmig med at det for framtiden ikke bør leggers opp til at valg i Den norske kirke, eller noe annet tros- og livssynssamfunn, kobles sammen med de offentlige valgene, verken i form av samlokalsering eller felles tilrettelegging og presentasjon. 38

Dette er en konklusjon jeg er hundre prosent enig i.39 Jeg kan ikke se at det er mulig å forene argumentet om likebehandling med den særbehandling Den norske kirke gjøres til gjenstand for. Dessuten avlegger kirken vitnesbyrd om at det ikke er så viktig å tydeliggjøre forbindelsen mellom dåp medlemsskap og valgsted. Det vurderer jeg som slett vitnesbyrd og tvilsom kirkelig strategi.

Det må være lov å drømme: Kanskje kan den tid komme, da kirkevalget blir en begivenhet i menighet og lokalsamfunn, et treffpunkt som tydeliggjør menighetshusets rolle som lokalt samlingssted og kirkehusets betydning som Guds hus og folkets hus. Dagens ordning vil utvilsomt bli avviklet fordi den ikke står til troende. Den kirke som går inn i sin tid, setter seg i førersetet for å få ordningen avviklet.

Å være kirke i den postsekulære tidsalder

Den fremtredende tyske filosofen Jürgen Habermas gav for noe år siden ut en liten bok om «sekulariseringens dialektikk» sammen med kardinal Joseph Ratzinger, (senere pave Benedikt XVI). I boken peker filosofen på at markedskreftene setter samfunnets solidaritetsevne på spill og tømmer stadig nye livsområder for verdier og normer.40

Den moderne fornuft er ikke sterk nok til å skape solidaritet og moralsk indignasjon over verdens urettferdighet, sier Habermas. Derfor kan vi ikke lenger, som i det sekulære samfunn se på religion og fornuft som motsetninger eller motstandere. Vi må inn i den postsekulære tidsalder, hvor vi erkjenner at religion og fornuft er gjensidig avhengig av hverandre.

Så vender filosofen seg til kirken, i håp om at den kan greie å gjøre sin tro og teologi tilgjengelig for et bredere publikum. Det er ikke umulig, sier Habermas, og bruker tanken om mennesket skapt i Guds bilde som eksempel. Denne tanken har kirken maktet å overføre til tanken om at alle mennesker har den samme og ubetingede verdighet. Dette kaller filosofen for en «reddende oversettelse» av et bibelsk begrep, fordi den gjør teologien tilgjengelig for folk flest. Og så føyer han til: Bare ved å øse dypere av sine egne normative ressurser, kan kirken bidra til at innholdet i bibelske begreper åpnes for et mer allment publikum av troende og ikketroende.41

En kirke som går inn i sin tid utfordres altså av filosofen til å øse dypere av sine egne normative ressurser. Jeg føyer til: Gjør kirken det, vil den fortsatt sette dype spor.

1Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i et foredrag med samme tittel, holdt i Uranienborg kirkeakademi 23. september 2015
2Erling Rimehaug: «Det kristne Danmark, Vårt Land 2. september 2015
3Se Håkon Harkets kronikk i Vårt Land 31.01.2014: Kilden til det beste er nær kilden til det verste
4Dissenterloven av 1845, som bl.a. førte til etablering av Metodistkirken i 1856 og den første baptistmenigheten i 1860
5Den reviderte dissenterlov av 1891, som bl.a. førte til etablering av jødiske menigheter i Kristiania og Trondhjem
6NOU 2006:2. Staten og Den norske kirke, Kultur- og kirkedepartementet
7Grunnlovsparagrafene refereres med den nye skrivemåten, vedtatt av stortinget i 2014
8Inge i Lønning i artikkel i Aftenposten 22.03.2010: Verdiene i grunnloven
9Se nærmere: Finn Wagle: «Værdigrundlaget forbliver vor Kristne og Humanistiske Arv», side 261–281 i Festskrift til Tore Kopperud: «Guds rikes skatt», Oslo 2013
10Knut A. Jacobsen (red): «Verdensreligioner i Norge, 3. utgave, Oslo 2011, side 16
11Talen finnes i dokumentarkivet på regjeringen.no
12Carl Fr. Wisløff: «Arnulf Øverland var en klok mann», innlegg i Dagen 12.04. 1985
13Finn Wagle: Gud i kulturen, i artikkelsamlingen: Bjørn J. Monstad (red): Barnehage – kultur – religion, Oslo 1988
14Se essaysamlingen «Bibelsk», Oslo 2011
15I den nye Gudstjenestebok for Den norske kirke finnes det et eget kapittel om «Gudstjenesten som kulturbærer», kap 6,8. Her er vi ved et av de punktene i den nye gudstjenesteordningen som bør følges med særlig oppmerksomhet i tiden som kommer Er valgmulighetene, ikke minst når det musikken til ordinarieleddene, blitt så mange at det svekker muligheten både til deltakelse og til gjenkjennelse? Dette siste er særlig viktig med tanke på gudstjenesten som kulturbærer.
16«Tilgjeving» inngår som et av nøkkelordene I den nye formålsparagrafen for skole og lærebedrift
17Jürgen Habermas i boken: «Time of Transitions», Cambridge 2006, side 150f. Opprinnnelig utgitt på tysk under tittelen: «Zeit der Übergänge», Frankfurt am Main 2001
18NOU 2013:1: Det livssynsåpne samfunn. En helhetlig tros- og livssynspolitikk
19NOU 2013:1, side 115. 13 av utvalgets 15 medlemmer stemte for forslaget
20Fra kulturminister Hadia Tajiks tale 7. januar 2013 ved mottakelsen av NOU 2013:1
21NOU 2013:1, side 114
22NOU 2013:1, side 188
23Ibid, side 133
24«Gud under open himmel», Klassekampen 10.01.2013
25«Regnbogen og himmelen over», Klassekampen 19.01.2013
26Finn Wagle: «Hva er det med Nidaros? Tro som forener, fordyper og forandrer», Trondheim 2012, side 65
27Se note 12
28Carl Fredrik Engelstad: Menneske i en utfordrende tid, essay i essaysamlingen Fortid og nærhet, Oslo 1990, side 170
29Gunnar Holth: Skolens oppgave i et pluralistisk samfunn, i Religion og Livssyn, Tidsskrift for Religionslærerforeningen i Norge, 2015/2
30Engelstad side 181
31Matt 5,13–16
32Arne Johan Vetlesen: Hva er etikk, Oslo 2007
33Jesu lignelser fascinerer og provoserer. Intervju med Karsten Alnæs og Notto Thelle i Vårt Land 29.09.2015 i forbindelse med utgivelsen av boken: Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu lignelser, Oslo 2015
34Ny formålsparagraf for «barnehagen og opplæringa», vedtatt gjennom et bredt politisk forlik i stortinget 5. desember 2008
35Fra forordet til NOU 2000:26: ...til et åpent liv i tro og tillit. Dåpsopplæring i Den norske kirke
36Finn Wagle: I skjæringspunktet mellom kirke og samfunn. Jubileumshilsen ved IKOs 70-årsjubileum. Prismet nr.3 2015
37Døpefonten står i kirken, Norsk Salmebok 2013 nr.585
38NOU 2013:1, side 136
39Finn Wagle: Dette er feil sted for et kirkelig valg. Innlegg i Vårt Land 14. september 2015
40Jürgen Habermas i: Habermas og Ratzinger: Dialektik der Säkularisierung, Freiburg 2005
41Ibid side 32f

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon