Denne høsten kommer til å bli skrevet inn i norsk kirkehistorie. I en serie av begivenheter øynes nemlig et markant fellestrekk: Homofilistriden er i ferd med å finne et fredeligere spor, i alle fall på det nasjonale plan. Omsider tar biskoper, Kirkerådet og etter hvert Kirkemøtet konsekvensen av at det til tross for ulike syn er fullt mulig å dele det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke. Selvsagt vil striden blusse opp igjen, både her og der, men for alle som har fulgt Kirkemøtet de to siste tiårene kan det ikke være tvil om at saken nå er i ferd med å bli historie.

Det begynte med biskop Per Arne Dahl. Han gjorde noe usedvanlig, han våget å være inkonsekvent, eller for å bruke hans egne ord i Dagsrevyen, han erkjente å stå i paradokset. For sin egen del landet han på det tradisjonelle kristne synet på ekteskap, men han hadde ikke før sagt det før han ordinerte en prest som lever i likekjønnet ekteskap. Jeg har skrevet utallige kommentarer om dette spørsmålet i 25 år og konsekvent stått for et liberalt syn. Likevel ble jeg imponert over Dahls vilje til å finne en vei. Han var den første fra den konservative siden som virkelig rakk ut hånden, som ville bryte ned muren. I hans bruk av ordet paradoks ligger det en erkjennelse av et ståsted der den kristne ofte befinner seg. Han fikk selvsagt kritikk fra de stridende partene. De liberale var skuffet over hans personlige syn, mens de konservative mente han nå åpnet for likekjønnede ekteskap.

Biskop Per Arne Dahl viste at noe er større enn ham. Så lenge det store flertall mener at spørsmålet ikke er kirkesplittende og så lenge det sentrale i den kristne troen ikke rokkes, må det være bedre å styrke fellesskapet enn å dyrke uenigheten. Kirkehistorisk finner vi kanskje – eller delvis på vei, en parallell i saken om utnevnelsen av den mer liberale Jens Gleditsch til biskop i Nidaros i 1923. Den konservative biskop Bernt Støylen ble spurt om han ville vigsle Gleditsch. Støylen som var en av de ledende i indremisjonen, kom i en vanskelig situasjon. De store lekmannsorganisasjonene med indremisjonen og professor Ole Hallesby i spissen protesterte ikke bare mot utnevnelsen, de ga også klar beskjed til biskopene om ikke å bidra til vigslingen. Etter å ha fått tilsagn fra Gleditsch om at han ville holde seg til kirkens bekjennelse, sa Støylen ja. Hallesby og indremisjonen kuttet da alle bånd til Støylen. Hallesby ville ikke en gang hilse på Støylen. Akkurat da, i 1923, var det Støylen som sørget for fellesskapet og at kirken kunne gå videre. Noe var større enn ham.

Senere i høst ble Ann-Helen Fjelstad Jusnes valgt til biskop av Kirkerådet. Et konservativt flertall i Kirkerådet utnevnte altså en person som har et annet og mer liberalt syn i homofilisaken. Det er nettopp med tanke på kirkehistorien oppsiktsvekkende. For et par tiår siden ville det aldri skjedd. Nå kan det innvendes at Kirkerådet ikke hadde så mange valg, men poenget her er at dersom de konservative i Kirkerådet hadde vært tvunget til en slik utnevnelse for noen år siden, så ville flere av dem heller ha trukket seg fra Kirkerådet enn å være med på et slikt vedtak.

Kirkevalget ble en suksess i den forstand at aldri tidligere har så mange av Den norske kirkes medlemmer sagt sin mening om en sak. Noen forsøkte å reise en debatt om stemmeberettigelse og stilte spørsmål om hvor aktive disse medlemmene er i de kirkelige aktivitetene? Det førte heldigvis ikke til noe som helst, men vi fikk et lite glimt av de som skjelner mellom de «vanekristne» og bedehuskristne, det vil si de ordentlig kristne. Det er verdt å merke seg at det nå er lettere enn noen gang å melde seg ut av Den norske kirke. Det er derfor ikke urimelig å anta at de fleste som er med faktisk ønsker medlemskapet. Selv i flere menigheter der det på forhånd syntes sikkert at motstanderne av liturgier for likekjønnede ville få flertall, fikk Åpen kirkegruppe flest stemmer.

Tross uenighet i synet på likekjønnede ekteskap samlet Bispemøtet seg i slutten av oktober om et felles forslag der det heter at Kirkemøtet vedtar å utarbeide «liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnede ekteskap.» Bispemøtet vil også at prester skal ha frihet til å velge om de vil foreta vigsel av likekjønnede par eller ikke. Tidligere hadde Bispemøtet sendt brev til Kirkerådet og bedt om at saken kom opp på neste års Kirkemøte. Bare en i Kirkerådet stemte imot dette.

Og sannelig, i begynnelsen av november kom en av de siste og ekte indremisjonshøvdingene på banen. Karl Johan Hallaråker, mener i følge Vårt Land at Bispemøtet «har handlet klokt og ansvarlig». For det har han selvsagt fått kritikk fra sine egne, men også han føyer seg inn i det bildet som er blitt skapt denne høsten. Frontene svekkes. Det er tid for samarbeid. Og det bør kunne sies fra et liberalt ståsted: Selv om dagens bilde avspeiler reelle maktforhold i kirken er det fra konservativt hold gitt viktige bidrag til felleskapet og til håpet om å komme videre.

Høstens gjennombrudd for nye spor i denne betente saken skjer tankevekkende nok samtidig med at de teologiske våpnene legges ned. Nå letes det etter praktiske løsninger. Tja, om vi ikke her berører noe vesentlig ved det å være menneske: paradokset.