I ny norsk litteratur finnes det to hovedkategorier forfattere. Først har vi dem som sjelden fjerner ei linje, og som skriver hundrevis av sider før de gir seg. Men vi har også ei anna gruppe forfattere; det er de som stryker ut og som greier seg med kortere tekster. Det kan se ut som om forfattere med stort sidetall ofte trenger plass for å dramatisere jeget. De som sliper ned er mindre opptatt av slikt. De er samtidas estetiske ny-puritanere i ordets beste forstand. Skriveføre puritanere satsa på det de kalte en enklere stil, en plain style. De kutta ut det de oppfatta som overflødig. Forfatteren Paal-Helge Haugen hører til den kategorien.1