Det har nærmest blitt en selvfølge at naturvitenskapelig tankesett har en form for prioritet i vår omgang med tilværelsen. Naturvitenskapen har sine paradigmer som legger de avgjørende føringene for hvorledes vi skal tenke. Så kan alltids humanistene komme i etterkant og utvikle alternative eller supplerende tankemodeller. En viktig forutsetning er imidlertid at humanistene befinner seg i etterkant og fyller ut det bildet som naturvitenskapen har fastlagt.