Når høringsfristen for spørsmålet om søndagsåpne butikker går ut i slutten av denne måneden, gjør regjeringen klokt i å benytte anledningen til å legge forslaget i en skuff. Det er mange gode argumenter for å plassere saken der. De politiske komplikasjonene er åpenbare, samtidig som et flertall i folket er imot. Fagbevegelse, næringsliv, kirken og frivillige organisasjoner har alliert seg. Et poeng som i forbausende liten grad er blitt drøftet, er selve formålsparagrafen som regulerer handelen på søndager. Den dreier seg om statens gamle verdigrunnlag: «For å verne om det gudstjenestelige liv og den alminnelige fred på helligdager og for å gi høytiden ro og verdighet, skal det være helligdagsfred i samsvar med reglene i denne lov.» Hva innebærer det i dag?

Bortsett fra et lite avsnitt om helligdagsfred berører ikke høringsnotatet denne siden av Helligdagsloven. Notatet konsentrerer seg nesten utelukkende om konsekvensene for næringsliv og arbeidsmiljø. For regjeringen dreier det seg om kommersielle hensyn: «Utgangspunktet for forslaget om å fjerne påbudet om søndagsstengte butikker er at tilbud og etterspørsel egner seg bedre enn lovverket til å regulere butikkers åpningstider». I notatet blir vi så minnet om at Bondeviks andre regjering la det samme prinsippet til grunn for en revisjon av åpningstidsbestemmelsene i 2003, og det pekes på at mange typer butikker allerede er åpne. Regjeringen mener derfor at forslaget ikke rommer noe prinsipielt nytt. Det er snevert sett.

Lovens paragraf 5 tar for seg «salg fra faste utsalgssteder», men det er fullt mulig å tenke seg at endringer i denne paragrafen kan bli så store at de kommer i konflikt med formålsparagrafen, altså lovens første paragraf. Det er ikke vurdert. Siden siste regulering av handelen og siden vedtaket om løsere bånd mellom stat og kirke har vi også fått en ny verdiparagraf i Grunnlovens paragraf 2. Det er ikke stilt spørsmål om dette nye grunnlaget, de kristne og humanistiske verdiene, skal få innvirkning på lovens navn og formål. Slik den fremstår i dag er Helligdagsloven en verdiparagraf. Derfor nærmer det seg det tankeløse at endringer ikke vurderes mot de verdiene som det eventuelt skal tas hensyn til. Slik regjeringens forslag fremføres, blir lovens paragraf 1, formålsparagrafen, stående igjen som et skall uten innhold.

Sabbatsordningen av 12. mars 1735 var en del av den eneveldige og pietistiske lovgivningen. I den ble det fastlagt at alle hadde en plikt til å gå i kirken på søndager og helligdager. Det var straffbart å bryte dette påbudet. Loven skulle virke oppdragende og være et vern for den offentlige religion, det vil si statskirken. Tanken var blant annet å hindre fremveksten av svermeriske retninger. Kirken var statens redskap for ro og orden. Lovens paragraf 3 om helligdagsfred innebærer i dag som den gang et forbud mot utilbørlig støy, særlig forstyrrelse av gudstjenesten. Det er bare det at på 1700-tallet dreide utilbørlig larm seg om noe ganske annet enn i dag. Det var nemlig vanlig at bryllup og begravelser ble holdt i forbindelse med søndagens gudstjeneste. Da hendte det at brudefølger kom støyende og ropende til kirken med trommer og fyrverkeri. Mange hadde forsynt seg godt med drikke og entret Guds hus godt drukne. Likeledes kunne begravelsene være preget av lystighet og drikking, både hjemme og ved likferden til kirken.

Høringsnotatet viser tørt til «Sabbatsforordningen av 1735» og til helligdagsfreden, men nevner ikke noe om årsaken til loven og drøfter heller ikke hvorfor loven fra tidlig 1700-tall i dag skal beholde skallet fra den tiden. Gjennom århundrene er loven blitt lempet på, dels ved at den ikke ble håndhevet og dels gjennom endringer i loven. I dag står vi altså hovedsakelig igjen med næringspolitiske vurderinger.

Regjeringen foreslår at butikkene fortsatt skal holdes stengt på de særskilte høytidsdagene, som for eksempel i pinsen og påsken, og 1. mai og 17. mai. Det åpnes også for å overlate avgjørelsen til kommunene, men ikke minst i de store bykommunene som ligger tett på hverandre, vil det neppe bli en selvstendig øvelse for den enkelte kommune. Ønsker en kommune med sitt store kjøpesenter å holde åpent, tvinges den andre kommunen med sitt senter til å gjøre det samme.

Et lite avsnitt i høringsnotatet nevner at «søndagen som en annerledes dag, der flere personer, familier, grupper mv., kan ha fri samtidig og sammen, har lang tradisjon». Dette er slapp historieskriving. En eneste setning forteller at «søndagen er en dag hvor det foregår felles aktiviteter som er basert på frivillighet, eksempel innen idrett, korps eller lignende». Dette er like slapt skrevet om den betydningen det har for fellesskapet at det er en dag som er annerledes. Notatskriverne har overhodet ikke tatt inn over seg at dette rommer spørsmålet om hva slags samfunn vi ønsker å utvikle for fellesskapet. Vi er ved kjernen i den kulturen vi ønsker å dyrke. Om dette og om førende verdier er det ingen tanker. Det avgjørende ideologiske momentet kommer til uttrykk i denne setningen: «Redusert lovregulering av butikkers åpningstider gir større valgfrihet, men denne friheten behøver ikke å endre den enkeltes prioriteringer og tidsbruk». En valgfrihet som ikke stikker dypere enn spørsmålet om når vi kan kjøpe tannpasta, tar ikke frihetsbegrepet på alvor. Skal tanken om valgfrihet for den enkelte ha en mening bør den forankres i en fellesskapstanke, eller vurderes mot det som defineres som fellesskapets beste. Og nettopp på det punktet vil motsetningene vise seg. Ulike verdisyn vil stå mot hverandre. Den debatten bør vi ta. Hva vil vi med søndagen?

Og om vi holder oss til ordet valgfrihet, er det godt dokumentert at tusener av mennesker får redusert valgfrihet fordi de må gå på jobb. Tusener som alltid har hatt fri på søndager må med jevne mellomrom arbeide på en søndag. Det sivile samfunn og frivillige organisasjoner har nytt godt av søndagen, og på det viset er faktisk en viktig side ved vårt demokrati blitt vedlikeholdt. Med sitt forslag reduserer regjeringen spørsmålet om søndagsåpne butikker til et næringsregulerende tiltak uten å drøfte nærmere de verdiene som ligger i at den altoverveiende delen av butikkene holder stengt i dag.

Nettopp mot den historiske bakgrunnen er det åpenbart at hele loven bør revideres, dels for å harmonere med Grunnlovens paragraf 2 og dels for å imøtekomme samtidens behov for religiøsitet, hvile, fellesskap, atspredelse og underholdning. Kall gjerne en ny lov for søndagsloven. Det vil ivareta en historie og en tradisjon, og det vil kreve en ny begrunnelse, et nytt verdisett. Det viktige er at en ny lov kommer etter en debatt om dette - om helheten. Selv om jeg er imot søndagsåpne butikker, vil det, hvis det motsatte skjer, være lettere å akseptere et politisk flertall for en lov som er godt begrunnet, og ikke bare et resultat av en teknisk regulering.

Heller ikke Kristelig Folkepartis hovedargument synes å gjelde formålsparagrafens beskyttelse av gudstjenestene. Selv om partiet nok hadde sett at helligdagene ble helligholdt, har det innsett at sekulariteten og tros- og livssynsmangfoldet er kommet så langt at det riktige er å argumentere på andre måter. Først og fremst ved å understreke at vi opprettholder en dag som er annerledes med tid for fellesskap, familie, venner – en dag som skaper en kontrast til hverdagene. Sånn sett møtes 1900-tallets to største folkebevegelser i denne saken, arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Den siste er nok blitt svekket de siste tiårene, men den som undervurderer i den samlede kraften til disse to bevegelsene har forstått lite av det kulturelle norske landskapet. Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik har helt rett når han understreker den politiske sprengkraften i denne saken. Dersom regjeringen velger å forberede forslaget videre etter høringsrunden, kastes det også inn i valgkampen. Det kan bidra til å forsterke samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti i mange kommuner. Det vil være en politisk tabbe. Hvor mye forstår statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen det jordsmonnet motstanden mot forslaget vokser opp av?

Dersom de velger å drive saken igjennom i Stortinget med Venstres stemmer er det faktisk vanskelig å tenke seg hvordan Kristelig Folkeparti fortsatt kan puste liv til en sånn regjering. Og, partiet får aldri mer i denne perioden en bedre sak å bryte samarbeidet på: Alle forstår at dette er en «hjertesak» og i den samme saken har partiet til og med et flertall i befolkningen med seg. Det er ikke unikt, men en svært sjelden god anledning.