Kan en og samme tekst fungere både som sakprosa og (skjønn)-litteratur samtidig? Er det en rimelig forventning til nytestamentlige tekster at deres litterære motiver har motstykker i en virkelighet bak teksten? Kan vi forutsette at de første kristne hadde en virkelighetsoppfatning som er kompatibel med den de fleste moderne mennesker i Vesten har? Svarene på alle disse spørsmålene er nei. Det er en klar grense for hvor mye en bibeltekst kan bære et og hvor mange lag den kan romme. Men om dette er enkelt i teorien, er det mye vanskeligere i praksis, ikke minst i en norsk teologisk kontekst. Få tekster egner seg bedre til å illustrere dette enn Matteus 1–2.