Den katastrofale blandingen av religion, trusler og terror har fått mye plass i mediene denne vinteren. Forslagene til tiltak som kan motvirke dette ondet spenner vidt, men få har pekt på at vår egen religiøse historie kan brukes som lærestykker. Frontene har vært skarpe. I Guds navn ble det kjempet mot parlamentarisme og i Guds navn er teaterstykker blitt stanset.

Ved å se på de ofte uforsonlige kampene omkring kristendom og kirke vil det være lettere å forstå dagens stort sett åpne, demokratiske og liberale samfunn. Et eksempel er kvinnekampen fra 1880-årene og fram til i dag. Den gang mente ledende geistlige at kvinnens underdanighet var naturgitt. Hun var skapt slik en gang for alle. Det var Guds ordning. Hele Bibelen vitner om det. Noe annet er i strid med Guds ord. Ble det sagt. Vel, vi vet hvor vi står i dag, og jeg sitter igjen med minst to punkter. På den ene siden ønskes ingen omkamp, det kan umulig være snakk om å reversere, men på den annen side tror jeg nettopp historien rommer en læring – på forskjellige nivåer – som ikke minst gir innsikt i hvordan vi har levd med konfliktene og hvordan de har utviklet seg. I møte med andre kulturer og religioner handler det ikke å oppgi noe de fleste opplever som godt og som er vunnet gjennom kamp, men om å takle og leve med konflikt, bygge tillit tross motsetninger.

Hva slags undervisning får barn og unge om våre egen religiøse utvikling i skolen? Det som presteres i den dagsaktuelle journalistikken vitner ikke om utbredt kunnskap. I Norge er ytringsfriheten nettopp blitt prøvd mot kristendommen. Det har ikke vært smertefritt, ja, det er nesten uforståelig at det som i dag er en selvfølge en gang kunne skille de beste venner. La oss ta et par eksempler til.

I de to årene før vi fikk parlamentarisme i 1884 var det nærmest en politisk unntakstilstand i landet. Det var et enten eller. Det ble mumlet om både statskupp og folkeoppstand. Hvordan stilte kirken seg til et slikt grunnleggende skifte av regime? I flere historieverk står det at kirken støttet det bestående, altså en konservativ embetsregjering. Det er bare delvis riktig. De geistlige og ikke minst den geistlige eliten så ganske riktig med gru på et folkestyre. De ville ha en kristenstat. Professor Gisle Johnson brukte både Bibelen og Luther for å hindre at «pøbelen» kom til makten. Øvrigheten var innsatt av Gud. Synden gjør det nødvendig med en sterk statsmakt. Gud har gitt øvrigheten et sverd i hånden: «Gud vil heller tåle den øvrighet som har urett, enn pøbelen som har en rettferdig sak». Landets fremste teologiske autoritet hadde talt. Den pietistiske lekmannshæren på Vestlandet, med prestene Jakob Sverdrup og Lars Oftedal i spissen, lyttet ikke til Johnson til tross for at han nærmest snakket på vegne av Gud. Johnson stod for en «bedrøvelig sammenblanding av kristendom og politikk», mente Oftedal.

På begynnelsen av 1930-tallet brukte kristenfolket mye energi på stanse kulturytringer. Forfatteren Arnulf Øverland ble i 1933 anmeldt av professor Ole Hallesby, fordi Hallesby mente at Øverland spottet den kristne troen i foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage». Øverland ble frikjent. Rett før, i november 1932, var det blitt kjent at Nationaltheatret skulle oppføre den amerikanske dramatikeren Marc Connellys stykke «Guds grønne enger». Ryktene gikk blant kristenfolket om at Gud selv skulle opptre på scenen, at han røykte og drakk. Det ble en veldig protestaksjon. Få hadde sett stykket og lest teksten. «Jeg innrømmer at de fleste av oss som protesterer ikke går i teatret. Men det er jo heller ikke som teaterkyndige vi protesterer. Det er som norske borgere, som elsker vårt folk og vil verge vårt land mot alt det som undergraver folkets liv og lykke, og mest det religiøse liv», skrev Hallesby. Biskop Eivind Berggrav hadde derimot både sett og lest stykket og fant ikke noe bespottelig i det. Det førte til en feide mellom biskopen og professoren. Saken kom opp i Stortinget. Dagbladet mobiliserte for åndsfrihet. Redaktør Einar Skavlan skrev: «Vi skal tåle at de ikke tåler oss – vår tålsomhet skal bestå i at vi bøyer oss for deres utålsomhet.»

Resultat: «Guds grønne enger» ble vist som en lukket og privat forestilling på Nationaltheatret. På første benk satt statsminister Johan Ludvig Mowinkel.

Når mye av tillitssamfunnet fortsatt er i behold i Norge er det ikke på tross av disse kampene og motsetningene, snarere på grunn av dem.