Da jeg gikk på skolen på 1970-tallet var vi alle kristne. Det var noe vi alle tok for gitt, som en uartikulert forutsetning: vi var alle kristne, for vi var alle norske. Alle ble konfirmert, for det ble man. Norge var en kristen stat, med et kristent folk og en kristen skole. Vi tok for gitt at vi levde i en enhetskultur. Kristendommen var noe selvsagt, som bare delvis hadde med tro å gjøre. Vi tok for gitt at Norge var et hegemonisk kristent land: «Vi er alle kristne» var en gangbar formulering litt lenger enn godt var. Det livssynsmessige mangfoldet – som jo var der – ble nok underkommunisert og oversett. Den gang.

Mange av oss har måttet bruke tid på å riste av oss den grøvste majoritetsblindheten. Vi har måttet tenke annerledes om tro og livssyn, kulturarv og fellesskap, mangfold og tradisjon. Og fortsatt er hele dette feltet til stadig debatt. Etter grunnlovsendringene fra 2012 der staten avviklet sitt eierskap til Den evangelisk lutherske lære, må vi redefinere og nyorientere både statens og samfunnets forhold til tro og livssyn, kultur og tradisjon. Anledningen til å gjøre dette i jubileumsåret for Grunnloven er gylden og vel så det.

Det er bra at debatten løper, at vi jobber med å finne ut av det. Men det er en side ved debatten jeg har lyst til å peke på som problematisk: I mange av debattene virker det som det er en uoverkommelig motsetning mellom kulturarv og religiøst mangfold. Det fremstilles ofte som om vi som samfunn må velge: enten ta vare på kulturarven – i dens mange forekomster – eller ha et livssynsmessig mangfold. Ta fjorårets korsdebatt, for eksempel. Den startet som en betimelig samtale om friheten til å vise sin religiøse tilhørighet offentlig. Men forstemmende raskt utartet den til en debatt der korset ble fremstilt som et symbol til vern mot andres tro og andres kultur. Ulike varianter av «vi må ikke utviske vår egen kultur» ble fremført. Ofte med et underforstått: slik at ikke kristenarven kommer på vikende front overfor andre religioner og livssyn. Men det er misbruk av både kulturarv og kristen tro å bruke det som en beskyttelse mot andres menneskers tro og kultur. Mange av debattene som er knyttet til begrepet kulturarv eller «norsk kultur» de siste årene har vært kjennetegnet av en påtagelig defensiv holdning. Som om kulturarvens fremste oppgave er å beskytte et «oss» mot et «dem», mot mangfoldet og andre kulturer. Men dette er en reduserende forståelse av både kristendommen og «norsk kulturarv». Og så må det sies: norsk kultur er ikke hugget i stein eller definert en gang for alle, slik mange hevder. Den er i stadig endring og er blitt til under påvirkning fra mange andre land og kulturer.

Det er bekymringsfullt når debatter som handler om livssynsmessig frihet og valg, sporer fullstendig av og spaltene fylles opp av frykt for «Den fremmede» og andres tro. Det er også bekymringsfullt når «norsk kulturarv» reises opp som et vern mot «Den andre». Det er grunnleggende uheldig og feilaktig når kulturarv knyttes til Vi som står i motsetning til De andre eller Den fremmede. Det er jo ikke slik at mangfoldsamfunnet krever kulturarv på vikende front, eller at disse nødvendigvis står i et motsetningsforhold til hverandre. Tvert imot: I Groruddalen pågår et pilegrimsprosjekt i et samarbeid mellom kirke og skole, knyttet til kulturarv og kristne tradisjoner. Dette skjer i et område av landet der mangfoldet er en selvfølge: Her deltar elever med ulik religiøs bakgrunn og ulike pilegrimstradisjoner. Prosjektet blir en arena for å snakke sammen om pilegrimstradisjoner i egen religion – og i andres. Et slikt typisk kulturarvprosjekt fra en kristen sammenheng gir en ramme om mangfold og dialog. Det er ikke slik at den kristne pilegrimsvandringen er norm eller «sannere» enn andre, men at nettopp fordi pilegrimsleden ligger nettopp i elevenes nærområde, kan de oppleve både kulturarv og dialog i praksis. Det finnes ingen motsetning, tvert i mot: prosjektet åpner for mer læring om både stedegen kulturarv og likeverd i erfaringsmangfold, og det blir en velegnet arena som åpner for kulturmøte og religionsdialog.

I Norske kirkeakademier erfarer vi hele tiden at det er et rom for å både være opptatt av kultur, kunst og kirke og å arbeide for økt mangfold og dialog. Men det forutsetter en synliggjøring av tro. Dette kan fort bli en betydelig utfordring for oss «lutherske-tradisjonelle-norske» med betydelig grad av religiøs bluferdighet. Men vi erfarer at for mange med muslimsk bakgrunn kan det være vanskelig å forholde seg til manglende synlighet av det religiøse. At det er lettere å snakke sammen når tro ikke behandles som noe som er for vanskelig og farlig å snakke om.

I dette perspektivet er det problematisk når det fremstilles som om staten skal holde en armlengdes avstand til tro og trospraksis. Men at staten ikke lenger holder seg med en offentlig religion, er ikke det samme som at staten skal unngå all nærkontakt med religion og livssyn. Kanskje har vi i Norge hatt en noe famlende tilnærming til religiøst mangfold, og kanskje har det slått ut i en overdreven forsiktighet. Men det er vel på tide at den grøvste berøringsangsten kan gi seg. Ja, det er faktisk grunn til å advare både stat og samfunn mot en berøringsangst for det religiøse. Det kan både bidra til å skyve all trosutøvelse ut i det private rom – skjult for innsyn og åpenhet, og det vil dessuten gjøre reell religionsdialog vanskelig – fordi vi mister nødvendige arenaer der samtalene kan føres. Vi skal selvsagt ta de prinsipielle samtalene om religionsfrihet og likeverd i det livssynsåpne samfunn, om dilemmaer ved skolegudstjeneste og synlige tegn på tro i det offentlige rom. Men vi må passe oss godt for å tro at mindre synlighet skaper mer likeverd. Det er fullt mulig å slippe tro i praksis i for eksempel skolen, uten å bedrive urimelig forskjellsbehandling.

Vi går opp veiene nå. I fjor ble det fremlagt to viktige utredninger, NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn (Stålsettutvalget) og NOU 2013:4 Kulturutredningen 2014 (Engerutvalget). Når regjeringen skal følge opp Kulturutredningen 2014 og Det livssynsåpne samfunn kan og bør den se feltene sammen, ikke minst med tanke på Engerutvalgets påpekning av kristendommens betydning for kunstproduksjon og for kulturarv – som ikke står i motsetning til livssynsåpenhet. Norske kirkeakademier – med sin årelange erfaring i å være møteplass der meninger brytes og man står i fare for å bli litt klokere – er spesielt glad for at utredningen understreker at det ikke er noen motsetning mellom kulturelt mangfold og det å være en kulturnasjon. Vi mener også at betegnelsen «livssynsåpen» er en god og presis basis for en fremtidig helhetlig tros- og livssynspolitikk, og det er fullt mulig å se kulturarven – inklusive alle dens kristne uttrykk i kirkebygg, kunst og livsriter – som en selvsagt og nødvendig del av det livssynsåpne samfunn. Det norske samfunnet har både rom for erkjennelsen av at veldig mange har en kulturell og trosmessig tilhørighet til kristendommen, samtidig som samfunnet blir mer mangfoldig og sammensatt. Regjeringens oppfølging av disse to utredningene er særdeles viktige. Som samfunn er vi helt nødt til å komme videre i den store samtalen om kulturarv og mangfold og utvikle både en bevissthet og et språk der mangfold eller kulturarv ikke anses som gjensidig utelukkende.