Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Nietzsche og sekularismen

Henrik Holm (f. 1980). henrik.holm@uni-rostock.de. Holm er utdannet musiker, teolog og filosof (Dr. philos.), og arbeider for tiden som dosent og forsker i kirkehistorie og filosofihistorie ved Universitetet i Rostock. Han har skrevet bøker om Josef Pieper og Friedrich Nietzsche, og publisert artikler innenfor tysk filosofi, religionsfilosofi og estetikk.

  • Side: 398-403
  • Publisert på Idunn: 2013-12-01
  • Publisert: 2013-12-01

I denne artikkelen ønsker jeg å vise noen av de dilemmaer sekularismen står overfor ved å skildre Nietzsches problematiske forhold til moderniteten. Nietzsche led under modernitetens livsbetingelser. Han søkte å overvinne dem med en ny filosofi, der tenkningen gikk langt lengre enn det sjelen greide å følge. Av dette kan vi i dag lære at debatten om betydningen av ren sekulær tenkning er langt mer kompleks og fryktinngytende enn en ren og skjær vitenskapelig debatt om fordeler og ulemper med et sekulært samfunn. Går vi i dag på akkord med våre religiøse instinkter?

Debatten om sekularisering og dens betydning for vår kultur tar aldri slutt. Mange teologer, filosofer og andre intellektuelle har i lang tid prøvd å forsone sekularismens meritter med kristen teologi. Her blir sekularismen ofte forstått som en nødvendig konsekvens av kristen teologi. Andre angriper sekularismen og forsøker heller å vise dens fatale konsekvenser i vår tid. En tredje gruppe ser på sekularismens som en konstitutiv betingelse for det moderne samfunn og spør ut i fra det etter religions plass i et sekulært samfunn. Har religion for eksempel en funksjon i det moderne samfunn? En fjerde gruppe bestrider sekularismen og ser på den som en myte. Derfor går man heller på leting etter religionssubstitutter hos nåtidens mennesker.1 De forskjellige intensjonene bak disse fire retningene i debatten om betydningen av sekularismen krysser hverandre og gir ingen grunn til å gi en retning klar forkjørsrett.

Ingen kan tenke over sekularismen uten å reflektere over seg selv. Ethvert menneske vil komme opp i dilemmaer som nærmest viser seg å være uløselige. Det munner ut i de store spørsmål om hvor jeg kommer fra, hvem jeg vil være og hva jeg tenker er best for meg. Om vi i det hele tatt kan vite noe om vårt sinn er fylt av mer religion enn det vi aner, er et spørsmål som nærmest kan virke kvelende. Finnes det et religiøst ur-jeg i meg? Hos Nietzsche får alle disse dilemmaene et konkret uttrykk i en meget konsentrert versjon. Derfor ønsker jeg å skissere opp enkelte av linjene i hans behandling av sekularismen.

Den moderne tids sjelsdød

Nietzsche (1844–1900) brakte moderniteten på et nytt refleksjonsnivå. Moderniteten så han på som et resultat av en uhemmet lyst til å eksperimentere. Bak den ligger en hovmodig holdning til seg selv som ikke fører til menneskelig allmakt slik det moderne mennesket ønsker det, men til ødeleggelse og fordervelse:

«Hovmod er forholdet vi har til oss selv, – fordi vi eksperimenterer med oss selv på en måte som vi ikke hadde tillatt å gjøre med dyr. Vi river opp fornøyd og nysgjerrig vår sjel mens vi enda er levende: hva bryr vi oss om sjelens frelse.»2

Fordi vi har oppgitt evigheten i oss, har vi ikke lenger noen angst for å eksperimentere med oss selv. Der hvor tidligere generasjoner trodde på sjelens udødelighet, tror vi på vitenskapens fremtid. Sjelsdød er signaturen til den moderne tid. Vitenskapens søken etter sannheten har vært med på å forberede vår egen død. Den vitenskapelige sannheten fremmer ikke våre livsbetingelser. Livet trenger heller løgnen, illusjonen og fantasien. I det at vi søker etter sannheten, undergraver vi oss selv fordi sannheten er drepende.3 Skylden for denne dødelige prosessen gav Nietzsche til stor del kristendommen. Derfor er den rettet mot livet. Kristendommen ble stående igjen som et symbol for «anti-liv». Nietzsche søkte derimot hele sitt liv etter det levende. Det levende fant Nietzsche derfor hinsides moderniteten. Han gikk i hard dom med sin tid. Idealet som skulle overvinne hans egen tid fant han i Dionysos og i den greske mytologien. I sin samtid var det for den unge Nietzsche bare Wagner som nådde opp. Wagner overvant sin tid ved å skape kunst som brakte den greske verden til liv igjen. Senere skulle Nietzsche erkjenne at hans tro på Wagner var en sykelig illusjon. Den unge idealismen forsvant. Nietzsches rådløshet uttrykker seg i forsøket på å skape betingelser for en ny fremtidig tenkning der Gud, religion og vitenskap blir erstattet med en ny form for livsskapende innhold. Dette er konteksten for hans berømte verk Slik talte Zarathustra (Also sprach Zarathustra). Zarathustra forkynner en filosofi etter Guds død.

Guds død?

I sine unge år kjempet Nietzsche mot en banal teologi med ateisme som sin grunn, slik den blant annet fremstod hos David Friedrich Strauss (en av de store såkalte liberale teologer). Uten å reflektere over hvilken betydning hans destruksjon av Bibelen hadde, gikk Strauss ut for å proklamere en ny mytologi. Dog, kalte han seg kristen. Denne nærmest schizofrene holdningen frembrakte Nietzsches kvalme og avsky. Man levde som om Gud ikke fantes, men kalte seg kristen. Man forstod heller ikke hvilke katastrofale følger en gudløs tenkning hadde.

Nietzsche tar opp Guds død på en forskrekkende måte blant annet i Den glade Vitenskap (Die Fröhliche Wissenschaft). Her skildrer han et galt menneske som fortvilet løper rundt i gatene og forkynner at Gud der død. Alle ler av ham. Ingen tar ham alvorlig. Ingen skjønner hva det betyr at Gud er død. Han roper til dem: Vi alle har vært med på å drepe Gud. Det gjør ham enda mer latterlig for den stor massen. Er han gal?, spør de seg forundret. Det finnes ingen større hendelse i verden enn dette Gudsmordet, og vi merker det ikke, konstaterer han ropende ut til massen. Den gale manns tid er ikke kommet fordi massen ikke skjønner hva som er skjedd gjennom det at Gud er drept av våre hender. Den gale mannen går derimot inn i kirkene og avholder requiem for den døde Gud. Senere i Den glade vitenskap skriver Nietzsche at «den største nyeste hendelse, – at Gud er død, – at troen på den kristne Gud er blitt utroverdig, begynner å kaste sine skygger over Europa.»4 Heidegger identifiserte Nietzsche med det gale mennesket i Den glade vitenskap: «Her søker én Gud i det han fortvilet roper.»5 Han interpreterte hele historien som Nietzsches rop fra dybden fordi han var den første til å se at med Guds død raser hele den europeiske kultur sammen. Alle verdier og moralske postulater tilintetgjøres. I Nietzsche-forskningen utgjør forøvrig Heideggers utlegning av Nietzsches tanke om Guds død en av de mest interessante fortolkningene som finnes. Heidegger viser tydelig at de som bruker Nietzsche til inntekt for ateistisk filosofi, tar mektig feil.

Hvor fri var Nietzsches frie ånd? – Smertelig selvinnsikt

Etter Guds død oppfordret Nietzsche til å legge ut på det åpne hav, ja for fri-ånder og filosofer har det begynt et nytt «morgengry». Horisonten var fri. Men hvor fri var egentlig den frie ånd etter Guds død? Den fremtidige filosofen forlot det gamle og gikk ut i det frie. Nietzsche pustet ut etter at kristendom, vitenskap og moral hadde trellbundet ånden. Zarathustras filosofi var en slags fortsettelse av den frie ånd som blir stilisert som forfatteren av de tidlige aforistiske verkene Menneskelig, altfor menneskelig, Morgengry og Den glade vitenskap ( Menschliches, Allzumenschliches, Morgenröthe, Die fröhliche Wissenschaft).

Den frie ånd prøvde å oppklare de egentlige årsakene til menneskets tro på religion, metafysikk og moral. Nietzsche skrev her som opplysningsfilosof. Den frie ånd ville gi rom for en radikal intellektuell redelighet ved å gi avkall på alt som binder mennesket til fortiden. Nietzsche merket dog at hans krav om intellektuell redelighet gikk på akkord med sjelens behov. Hans sjel var annerledes enn åndens harde opplysningsarbeid. I sjelen levde hans religiøse instinkter videre.6

I sine unge år skrev Nietzsche rørende dikt om Gethsame og Golgatha. Golgatha ble etter hans brudd med den kristne tro selve symbolet mot hans egen religion: Dionysos mot den korsfestede. Dog ble det ikke stående med denne motsetningen. Han følte seg forfulgt av Gud. Men var det Gud som forfulgte ham? Hans egen konstruksjon av Dionysos ble til et spøkelse. «Hvorfor forfølger du meg?» Han ønsket seg sin gamle Gud tilbake: «Oh, kom tilbake, min ukjente Gud! Min siste lykke. Bønn til Bøddelgud.»7 Gud ble omgjort til en demonisk kraft som ville ødelegge ham. I Dionysos-Dithyrambene skriver han i et rop til den ukjente Gud: «Ikke drepe vil du, bare torturere, torturere? Til hvilken nytte – torturere meg ,[...].»8 Det ligger en form for besettelse bak dette, formoder enkelte med rette. Uavhengig av hvordan vi vil fortolke det, underskriver han selv – da galskapen nærmet seg – sine brev med «den korsfestede». Identifiserer han seg til syvende og sist med den korsfestede? Hva ligger til grunn for dette? Dette er bare et eksempel på hvordan Nietzsche led under seg selv. Fordi hans tenkning alltid ville gå lengre enn hans sjel, drev han en form for ødeleggelse. Han levde i en konflikt mot seg selv. Hjertet led og blødde.

Modernitetens dilemmaer: Hva har Nietzsche å si oss i dag?

Hva kan Nietzsches forhold til den sekulære moderniteten fortelle oss i dag? Det kan fortelle oss at sekularismen ikke nødvendigvis bare er et spørsmål som omhandler samfunnet, men enhver sjel. Ingen teori kan hjelpe videre, hvis ikke våre sjeler ransakes. Debatten griper inn i dybden av oss selv. Her kan vi se de uutløste vulkanene som ligger under overflaten. I Nietzsche utbrøt en vulkan som etterlot ekstreme spor i filosofi, kultur, teologi og kunst.

Hvordan forholder det seg med våre tanker og våre instinkter? Har vi mistet de religiøse instinktene Nietzsche hadde? Hvis ja, hvilke konsekvenser har det? Vi merker at vår sjel står på spill. Det gjorde den i hvert fall for Nietzsche, og det gjør den kanskje for oss også. Debatten om sekularismens betydning kan ikke avgjøres med rasjonelle argumenter for eller imot Guds eksistens, samtidig som spørsmålet om religionenes plass i samfunnet er en diskusjon som ikke berører det vesentlige i livet. Sekularismen er et spørsmål som berører hele vår eksistens som mennesker. Det er fryktinngytende og formidler heller angst enn glede. Men dog så er det slik filosofisk tenkning i det hele tatt kan oppstå.9 Hvem er jeg hvis jeg forstår meg selv bare ut i fra mine egne (verdslige) betingelser? Hvem er jeg hvis jeg må skape mine egne idealer for å overleve? Hvem er jeg hvis jeg lar den tid jeg lever i ha herredømme over meg? På hvilken måte er jeg barn av min tid, uavhengig om jeg vil det eller ikke? Hvordan manifesterer den kollektive erindring seg i meg? Finnes det i det hele tatt religiøse instinkter i meg? Disse spørsmålene omfatter mennesket i sin helhet.10 Nietzsche gikk alltid med disse spørsmålene i sitt sinn og la igjen dype spor i utviklingen av religionpsykologisk og psykoanalytisk tenkning. Nietzsche var med andre ord en eksistensiell tenkende filosof.11

Ved å studere Nietzsche kan vi forstå dybden av en sekulær tenkning langt bedre, samtidig som vi kan være vitne til et menneske som nærmest går til grunne på grunn av sin egen sekulære tenkning. Å skape en ny Gud, mislyktes han i. Zarathustra, Dionysos og den frie ånds filosofi greide ikke å gi hans sjel det den trengte. Den gamle Gud hadde han mistet av egen skyld. Hva ble igjen? Vanvidd, sinnssykdom? Det finnes gode grunner for å tolke Nietzsches fall i galskapen i 1889 frem til hans død, som et resultat av en moralsk selvødeleggelse som treffer nerven av hans kamp for og mot sekularismen. Sekularismen blir stående igjen som modernitetens stempel og som ensomhetens smertelige grunn.12

«Å hvor vi elsket menneskets metafysiske urdiktinger.»13, sukket Nietzsche i en tung stund. Han levde av de drømmende urdiktinger som har funnet sine uttrykk i religionene og de store kunstverkene som er skapt i verdenshistorien. De dannet hans livselement, selv om den frie ånd ønsket å overvinne dem. Det er nettopp her Nietzsche ikke klarte å forlate seg selv. Han ville i en slags destruksjonsprosess ødelegge det hans sjel elsker. Her ligger Nietzsches tragiske skjebne. Og hvordan står det til med oss i dag?

Literaturliste

Danto, Arthur C. Nietzsche as philosopher, expanded edition, Columbia University press, New York 2005.

Düsing, Edith: Nietzsches Denkweg, Theologie-Darwinismus-Nihilismus, Fink Verlag, München 2007, 2.Aufl.

Gerhardt, Volker: Die Funken des freien Geistes, de Gruyter, Berlin/New York 2011.

Heidegger, Martin: Nietzsches Satz, «Gott ist tot», i: Heidegger, Martin: Holzwege, Klostermann, Frankfurt am Main 1972, 193–247.

Heidegger, Martin: Was ist Metaphysik?, i: Heidegger, Martin: Wegmarken, GA 9, Klostermann, Frankfurt a. M. 2004, 103–122.

Holm, Henrik: Die Künstlerseele Friedrich Nietzsches. Die Musik, das Leiden und die Sternenmoral, Verlag Text & Dialog, Dresden 2013.

Friedrich Nietzsche: Sämtliche Werke. Kritische Studienausgabe (KSA) in 15 Bänden, hg. von Giorgio Colli und Mazzino Montinari, de Gruyter, München/Berlin/New York 1980.

Rentsch, Thomas: Gott, de Gruyter, Berlin – New York 2005.

Ross, Werner: Der ängstliche Adler. Friedrich Nietzsches Leben, Kastell Verlag, Stuttgart 1979.

1En god oversikt finner man hos Rentsch.
2Nietzsche, KSA 5, s. 357. Jeg siterer Nietzsche etter standardutgaven KSA. Alle oversettelser er mine. Norske oversettelser av de fleste verkene til Nietzsche finnes nylig utgitt av Spartacus forlag.
3Nietzsche begrunner denne påstanden flere steder. En meget god tekst om vitenskapen og dens forholdet til livet, finnes i aforisme nr. 344 i Den glade vitenskap (KSA 3, s. 574ff).
4Nietzsche, KSA 3, s. 573.
5Heidegger, s. 267.
6Holm, s. 41ff.
7Nietzsche, KSA 11, s. 370.
8Nietzsche, KSA 6, s. 399.
9Det har Heidegger vist eksemplarisk i sin forelesning: Was heißt Metaphysik?
10Den helhetelige tenkemåten til Nietzsche beskriver Danto meget godt i sin Nietzsche-bok.
11Gerhardt begrunner det meget godt i sin nye bok.
12Se Ross, s. 576f.
13Nietzsche KSA 9, s. 624f.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon