– Ikke spør meg om hva et hjem er, jeg har ikke fasiten. Jeg leter fremdeles, sier Ida Hegazi Høyer.

Debutromanen Under verden (2012) handler om en kvinne som bosetter seg i ei hytte i Aurskog Høland. Det er ikke noe idyllisk verken ved hytta eller stedet. Tvert imot får leseren en ekkel følelse fra første linje. Det er noe truende over situasjonen, noe som går i oppløsning rundt kvinnen. Hun er en ung kvinne som tilsynelatende ønsker å bli forfatter. I denne bygda omgås hun naboene, men de er framstilt som karikaturer, ikke fordi forfatteren ønsker å henge ut bygdefolk, men fordi hovedpersonen har en ekstrem følsomhet.

Språkets mange paradokser og forbehold gir komikk. Slik presenterer hovedpersonen seg for leserne:

«Jeg holder til i Aurskog Høland, den kommunen i Akershus med flest vann og størst jorder. Folk kommer hit for å fiske eller spille golf. Eller de kommer ikke i det hele tatt.»

Hun bestemmer seg for å bli værende på hytta som hun har arvet av sin eks-mann. Her bor hun altså alene med hunden. Hun kjøper ting, forsøker å innrede et hjem, og hun jobber hardt for å gjøre det levelig i den slitne hytta. I denne romanen settes kultur og natur som kontraster. Hovedpersonen bor i skogen, omgitt av natur, men hun jobber på Cubus, som jo er en kleskjede. Hverdagen blir dermed svært paradoksal, til tider absurd.

«Jeg får et liv her. Jeg lager meg en vugge som det heter, og dagene går som på en sti i en skog som hogges altfor sakte.»

«Jeg tar hunden til skogene. Det blusser opp av varme drag og blader fulle av det varme og trær som demper mot en ellers merkverdig forråtnelse som likevel holdes ved like i den kjølige barken, men som aldri slipper ordentlig igjennom.»

Den som tror dette er en kvinnelig Pan, tar feil. Landskapet er blottet for skjønnhet. Når hovedpersonen og bikkja bader i vannet rett ved hytta, en hendelse som får leseren til endelig å trekke pusten av lettelse, skjer det selvsagt noe uhyggelig. Ei gjedde biter av henne fingeren. Når hun på naboenes anbefaling endelig skal se bygdas severdighet Toverudbautaen, holder hun på å kjøre seg vill og gå tom for bensin. Skogen som omgir henne er skremmende, og situasjonen er skummel.

Men hun fortsetter kampen for å føle seg hjemme. «Hjemme er ikke mer enn retten til å forvise det man ikke ønsker. En illusjon om at man når som helst kan hive ut det uønskede», står det i Under verden.

I romanen Ut som kom ut i høst, lever hovedpersonen et A4-liv med mann og barn og jobb. Det er en tilværelse i grenseløs kjedsomhet der hun forsøker å finne mening gjennom arbeidet sitt med tungt handikappede mennesker på en institusjon. Også her blir leseren fra første kapittel påført en uhyggelig stemning, og når man har lest romanen ferdig, sitter man med flere spørsmål til både handlingen og motivene bak.

Naturen virker skremmende i tekstene dine. Hva vil du oppnå med å bruke den slik?

– De fleste av oss har et ganske idealisert forhold til naturen, og jeg tror ikke det er sunt, rett og slett. Naturen er veldig mye mer enn bærplukking og elg i solnedgang. Og det er klart, jo nærmere vi kommer naturen, desto mindre idyllisk blir den, men samtidig blir den også mer ekte og sann. Det stygge kan ha noe vakkert ved seg, det pene kan være ekkelt om man ser nærmere på det, og alt går i oppløsning, alt dør og alt råtner, det er jo forferdelig å ta innover seg, men kanskje er vi litt for flinke til å distansere oss fra det. Selv om det selvfølgelig er behagelig å leve fremmedgjorte liv i tingenes verden, tror jeg det er viktig å ha in mente at vi er kjøtt og blod og absolutt forgjengelige, da kan vi kanskje leve bedre.

Det er en desperasjon i begge romanene?

Ja, absolutt. Hovedpersonene er på jakt etter noe, de vet nok ikke helt hva, men noe mangler i tilværelsen, eller i dem selv. Det er denne følelsen av det manglende som fører til desperasjon. Begge kvinnene er relativt distanserte, dog på ulikt vis, de sliter med å finne seg til rette og de har problemer med å verdsette omgivelsene rundt seg. Men mens de jakter etter dette manglende uvisse, invaderes de av den mer og mer truende vissheten om at det ikke finnes så mange andre alternativer enn å akseptere utilstrekkeligheten. Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i dette.

De ytre rammene inviterer til idyll fordi forfatteren spiller på gjengse forestillinger. Å finne fred på ei hytte, reparere sinnet, konsentrere seg om noe viktig, gjøre praktiske ting, gjøre det hyggelig rundt seg, bygge rede – dette konnoterer til lykke og fred. Det samme gjelder familielivet i Ut. Her mangler ingen ting, paret har tenkt på alt: De pleier forholdet og har voksentid en kveld i uka mens barnevakten passer Emil, de inviterer venner til selskap minst én gang i måneden, de er storforbrukere av kultur, de har meningsfulle jobber, de snakker sammen om alt mulig. Og sjuåringen Emil, han blir oppdratt etter alle pedagogikkens regler. Dette paret gjør absolutt alt riktig, og de ligner på parodier. Så begynner det å skje saker og ting. Noe skjer med jeg-personen, og bevegelsen kommer innenfra. Den får følger for det ytre livet, og leseren spør seg hva som er hva. Hva foregår i kvinnens sinn og hva er realistisk?

– Handlingen er tilsiktet realistisk, sier forfatteren, og legger til: – Det blir opp til leseren å vurdere hvor normal denne dama er. Det er i alle fall noe som rakner. Det kan vi være enige om. Og det er kanskje sånn at realismen har det med å ville tippe over i det surrealistiske, i alle fall i mine to romaner. Jeg liker rommet mellom det virkelige og det uvirkelige, mellom normaliteten og galskapen – ofte er ikke avstanden så stor, og det finnes nesten aldri noe klart skille.

Hjemmene i de to romanene er altså høyst forskjellige, men lengselen etter tilhørighet er felles. Kvinnen på hytta lever enkelt, hun har vendt ryggen til det materielle jaget, mens kvinnen i rekkehuset har skaffet seg en mengde ting.

– Tenk, hvor mye hjemmet betyr for oss, eller idéen om det perfekte hjemmet. Hvor mye gjeld vi setter oss i for å få til noe vi kaller presentabelt, hvordan vi strever og jobber og står på for å tjene penger så vi kan kjøpe ting å fylle huset med. Det er jo helt absurd hvor materialistiske vi tillater oss å være! reflekterer forfatteren.

Går det an å finne et sted der man føler seg hjemme?

– Man kan antakelig føle seg hjemme nesten hvor som helst. Men jeg tror man må begynne innerst. Det handler nok mer om hva man gjør enn om hvor man er. Og så handler det selvfølgelig mer om hvem man har rundt seg enn hva. Dessuten tror jeg det er viktig å få bukt med rastløsheten, tåle å være alene, også uten underholdning. Vi har så mange fluktmuligheter i dag, så mange verdener vi kan rømme inn i. Det finnes faktisk folk som går i terapi for å klare å uavhengiggjøre seg fra sosiale medier, det sier jo ganske mye om samfunnstilstanden!

– Kanskje er det de som tilsynelatende er utenfor som egentlig er mest på plass? funderer hun og viser til personen Hermann i romanen Ut. Han har opplagt store problemer, men viser seg å ha mer å komme med enn de andre personene som deltar i en formidabel fest hjemme hos ekteparet.

Har alltid skrevet

Ida Hegazi Høyer er født i 1981. Faren er fra Egypt, moren er dansk, og Ida er dansk statsborger. På grunn av mormor har hun tilknytning til Lofoten og Nord-Norge. Hun har studert sosiologi, og nå skriver hun på heltid.

– Jeg har alltid skrevet, forteller hun, og legger til at hun bruker skriving som en form for tankerydding. Med en så absurd tilværelse som vi lever i, er det helt nødvendig for meg med en viss systematisering, sier hun. Skrivingen bunner i grunnleggende nysgjerrighet på mennesker, samfunn og sosiale relasjoner, hvordan vi henger sammen eller hvordan vi ikke henger sammen – jeg har nok alltid vært en observatør, jeg slutter aldri å undre meg over hvor rare vi er. Tenk hvor mange understrømmer som sildrer under et ganske vanlig menneskeliv, sier hun.

Personene dine er asosiale og sosiale?

– Ja, men er vi ikke alle det? Jeg tror det finnes en ambivalens hos de fleste, mellom det sosiale drivet og det asosiale behovet. Å leve med eller uten andre kan vise seg å være akkurat like vanskelig. Vi er jo både flokkdyr og individualister, og når det ene dyret er fornøyd, så er det andre dyret misfornøyd. Vi vil være fri og stå på egne bein, men vi vil helst ha noen til å holde rundt oss mens vi står der. Det er ikke bare enkelt.

Hovedpersonen i Under verden slår fast at hun ikke liker mennesker. Men kvinnene i begge romanene er avhengig av andre, det innrømmer de. «Jeg har villet vekk fra folk, men uansett hvor langt unna man er, vil det alltid finnes en nærmeste nabo. Det er kanskje bare å overgi seg», sier hun som bor i skogen.

Forfatteren har noe til felles med hovedpersonen i debutromanen, for også hun bor i skogen, men innenfor Oslos bygrenser. Her har hun bodd i mange år, og i likhet med hovedpersonen i debutromanen har også hun hytte i Aurskog Høland.

Du får ro i hverdagen?

– Ja, det er stille der jeg bor. Bussen går en gang i timen, og det finnes ingen pub på hjørnet.

Savner du puben?

– Ja, ler hun, men legger til at det kompenserer en del å ha naturen rett utenfor, da får det heller bli en øl på stubben. Hun er veldig glad i skogen, men fjell og hav i Nord-Norge er det uovertrufne, naturen på østlandet kan ikke sammenlignes med dette.

Ida Hegazi Høyer bestemte seg for å bli forfatter da hun var 22 år. Det har resultert i mange halvferdige manus, og mange refusjoner. Som trettiåring lyktes hun. Hun har alltid jobbet med romanformatet selv om hun også har prøvd seg på noveller og dikt. Men hun hadde ikke publisert en linje før Under verden kom ut.

Hvordan arbeider du med nye prosjekt?

– Ideene strømmer på, alle har jo et enormt erfaringsmateriale, det som gjelder er å fiske ut en ramme for essensen av det man vil fortelle, sier Ida, som legger til at de to siste bøkene nærmest har gitt seg selv. Hun tar forbehold om at dette er en klisjé, men forteller at idéen til Ut kom mens hun drev med redigeringsarbeidet til debutromanen. De fleste idéer forsvinner, men de som blir værende, de som vokser, må man gjøre noe med. Heldigvis kom det en idé (en gammel idé i ny drakt) da hun redigerte Ut, boka som hun akkurat har fått i hånda den dagen vi møter henne til intervju.

Har du et forhold til tro?

– Både ja og nei, svarer hun, og legger til: – Jeg har lyst til å tro, men har problemer med det.

Er Gud en du forholder deg til?

– Nei, egentlig ikke. Jeg er tvilende til nesten alt, også til Gud. Men jeg håper! Det ville ha vært fantastisk om Gud eksisterte, selv om det jo i så fall ville vært en Gud med et veldig stort forklaringsproblem, sier hun og smiler.