For tre år siden skrev professor ved Universitetet i Nordland, Kåre Fuglseth, en artikkel her i Kirke og Kultur med tittelen «Exit religion?». Bakgrunnen for spørsmålet var endringene i grunnskolelærerutdanningen, som blant annet førte til at RLE falt ut som obligatorisk fag. Hvilke konsekvenser har det fått? Jeg spurte to som nå samler inn et tallmateriale om dette, Fuglseth og høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, Åge J. Schanke. Begge svarte: Faget er i ferd med å bli marginalisert på nasjonalt plan.

Det er i denne situasjonen Kristelig Folkeparti skaper ny strid. I samarbeidsavtalen med regjeringen fikk partiet inn et punkt om at fagets navn bør være «Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk», altså KRLE. I tillegg skal undervisningen i kristendom utgjøre 55 prosent. Framfor å vurdere kvalitet stappes kristendommen inn i en prosentsats, og framfor å markere seg som et verdiparti for alle tros- og livssynssamfunn, velger partiet å dyrke snever partiinteresse. Dette har neppe styrket fagets legitimitet og neppe tjent kristendommens sak i Norge, ganske enkelt fordi egeninteresse og maktbruk ligger på grensen til det skamløse. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, hvor også Den norske kirke er med, var uvanlig krass i sin uttalelse, ja, med rette belærende: «Intensjonen med faget er at det skal bidra til å styrke identitet og være en arena for å utvikle respektfull sameksistens gjennom dialog. Derfor bør også politiske prosesser omkring endringer av faget være preget av det samme».

Selv om Fuglseth og Schanke ennå ikke har fått full oversikt over fagets situasjon i lærerutdanningen etter at det ble valgfag, er de ikke i tvil om hovedtendensen, nemlig en svekkelse av fagets posisjon og av fagmiljøene. På de største lærerutdanningene holder faget seg sånn noenlunde, dog med en reduksjon for eksempel i Oslo. På nasjonalt plan er det langt verre. Flere av de mindre lærestedene har rett og slett sjaltet ut faget. Finansieringsordningene ved universiteter og høgskoler fører til dårligere kår for mindre fag og en konsekvens er altså at RLE-faget er i ferd med å bli marginalisert.

Dette er alvorlig. Her er det snakk om et allmenndannende fag som forsøker å kombinere innsikt fra minst fire universitetsdisipliner: teologi, religionsvitenskap, filosofi og idéhistorie. For første gang i norsk historie kan vi nå få betydelige lærerkull som rett og slett er blanke i den type refleksjon og innsikt som disse fagene rommer. På sikt kan det også føre til en svekkelse av undervisningen i – og forståelsen av kristendom, uten at Krf’s symbolpolitikk vil være til noen som helst hjelp. Det var ro omkring faget. Den fornyede striden kan derfor føre til at veien til en styrking blir lengre. K’en kan resultere i enda færre studenter, og det kan bli tyngre å gjøre faget obligatorisk ved innføring av en femårig lærerutdannelse.

Den norske kulturarven står sentralt i Krf’s argumentasjon, nesten ensidig forstått som den positive kristne kulturarven. Denne arven er svært motsetningsfylt og en kan undres på om ikke nettopp alle kulturkampene på både samfunnets – og kirkens arenaer har bidratt til den felles forståelse som ligger bak både Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og RLE-faget? Med andre ord bidratt til en felles forståelse av likeverd og likestilling, som er til det beste for både demokratiet og for det jordsmonnet kristendommen skal virke i.

Å styrke kristendommen i samfunnet gjennom et regjeringsdekret er det motsatte og tilhører svunne tider.