I løpet av de siste årene har jeg blitt en mosjonist. Jeg løper, sykler og går på ski. Jeg bruker mye tid i skog og mark, og mindre tid i kirken. Mange vil nok si at jeg er en hypermosjonist. Treningsturene er hyppige og jeg setter meg mål som kan være i overkant urealistiske. Hvorfor all denne treningen? Selv er jeg usikker. Jeg er 38 år, kanskje er det 40-årskrisa? En krise som kan ramme mannen i det han innser at livet statistisk sett er på hell, og i kampen mot alderdommen tyr til mosjon. Mulig, men bak drømmen om evig ungdom – og kanskje en litt mindre mage – tror jeg det skjuler seg et behov for noen tydelige rammer, noen konkrete mål, utfordringer og smerte. Kort sagt motstand. Trening har gitt meg dette, samtidig som det tilbyr meg en maskulin identitet med rom for følelser som kan minne om religiøse følelser.