Fra januar 2010 til februar 2013 satt jeg i Bispemøtets samlivsutvalg. Underveis og i etterkant av arbeidet kjente jeg flere ganger på tvil. Hvorfor gjør vi dette? Ikke bare: Hvorfor gidder jeg å bruke tida mi på dette? Men også: Hvorfor skal Den norske kirke mene noe om samliv? Denne tvilen handler om noen grunnleggende teologiske og kirkelige spørsmål. Hva er berettigelsen av et samlivsetisk arbeid i en kirke, og hvem er dets mottakere?