Det har skjedd mye med den kristne salmesangen de siste 40 årene. Vi gudstjenestearbeidere begynner så smått å innstille oss på en «vidunderlig ny verden» som for enkelte snarere blir en mardrøm. Som det heter i en avisreportasje fra fjoråret: «Ofte føler organist Dorte Fiskaa seg mer som organisator enn organist.»1 Denne kirkemusikeren var utdannet til lovsang, men ble sendt rett ut i det mange kaller gladsang: «Jeg var først og fremst skolert innen klassisk musikk, men jobben handlet i stor grad om å brette opp erma, være kjøkkensjef og drive barnearbeid.»