Ariane B. Schjelderup og Øyvind Olsholt

Filosofi og etikk i barnehagen

Cappelen Damm Akademisk, 2013.

Gjennomtenkt og velskrevet med -filosofiske sprang, der det religions-filosofiske lett blir arkaisk.

Når det gjelder fagbøker er det som regel lite å utsette på fagligheten. Problemet er sjelden det at fagbokforfatteren ikke kjenner faget sitt godt nok. Problemet er at fagbokforfatteren ikke kan skrive. Fagbokforfatteren tenker alt for lite på hvordan stoffet kan fenge leseren. Man kan spørre seg hvorfor mange fagbokforfattere er så lite opptatt av å stimulere kunnskapstørsten hos leseren? Svaret er at det interesserer ikke fagbokforfatteren særlig mye, det som først og fremst betyr noe er å imponere fagkollegaene med sine store kunnskaper. Filosofi og etikk i barnehagen er ikke en slik bok, den er usedvanlig velskrevet, ja, faktisk en av de mest velskrevne lærebøkene jeg har lest – og det begynner å bli noen etter 20 år på høyskole. Boka er preget av et effektivt og poengtert språk, som igjen betyr at boka er «økonomisk». Leseren blir presentert for masse fagstoff og samtaleteknikker på ikke så mange sider. Samtidig som boka er velskrevet, er den stort sett gjennomtenkt. Argumentene holder boka gjennom, med noen glipptak på de stedene der forfatterne beveger seg inn på kristendommen og religionskritikken.

Forfatterne Schjelderup og Olsholt gjør -filosofihistorien interessant og forståelig samtidig som leseren settes i stand til å drive med filosofiske samtaler. Refleksjonsnivået er høyt, argumentene detaljerte og pedagogiske. Men jeg spør tentativt, spesielt på bakgrunn av undervisning på førskolelærerutdanningen, om målgruppen enkelte steder vil ha problemer med noen av de vidløftige argumentene? På førskolelærerutdanningen er det dessverre få som har naturlig anlegg for filosofiske analyser. Denne boka vil imidlertid være til stor hjelp. Selv om jeg ser for meg en del førskolelærerstudenter som vil slite, vil en god foreleser, ved hjelp av denne boka, ha alle muligheter for å etablere en spennende dialog med de store tenkerne.

Filosofi og etikk i barnehagen er en mindre teknisk bok enn Børresen/Malmhester sin arbeidsbok Tenke sammen, men desto mer reflekterende og stimulerende. Forfatterne har tatt seg bryet med å tilpasse stoffet nivået til dagens førskolelærere og førskolelærerstudenter. Boka tydeliggjør den positive utviklingen som har foregått innenfor emnet «Barn og filosofi». Filosofi og etikk i barnehagen er mye mer profesjonell og elegant enn Filosofi i skolen som begge forfatterne var med og skrev i 1999, og som jeg opplevde var selve introduksjonen til emnet i Norge. Slik sett er Ariane B. Schjelderup og Øyvind Olsholt pionerer innenfor konteksten barn og filosofi.

Eksemplene fra de ulike filosofenes forfatterskap er ikke de aller mest kjente. Her har forfatterne tatt seg bryet med å hente fram mindre klisjefylte, men relevante passasjer. Dette er med på å gjøre boka original, morsom og utfordrende. Det at forfatterne har unngått å plukke fram de mest kjente passasjene, gjør også boka mer spiselig og utfordrende for oss som har forelest i emnet i noen år.

Presentasjonene av de enkelte filosofene er usedvanlig gode. Enkelte steder blir forfatterne litt for pliktoppfyllende og pedantiske, som for eksempel når de ramser opp en rekke navn på folk som tilhører den og den bestemte retningen – uten å si stort mer. Jeg oppfatter Hegels tenkning som noe mer teleologisk enn det som her fremstilles. Men fremstillingen av Hegel er ellers virkelig forbildelig. Forfatterne skriver dessuten aldeles glimrende om det greske paideia.

Når det gjelder kapittel 2, «Filosofisk samtale», gjøres det veldig klart at den filosofiske samtalen ikke bør inneholde moralisering fra lærerens side, men det virker ikke helt som om forfatterne tar høyde for at de fleste filosofiske samtaler har som mål å finne og realisere de rette verdiene. En lett manipulerende tendens er jo et kjennetegn ved den sokratiske dialogen. Det er vel ingen vits å skjule dette?

Delen som tar for seg prinsipiell etikk er kanskje ikke like sterk som den filosofiske, men Schjelderup og Olsholt skriver glimrende om nærhetsetikken. Også Kierkegaard gjøres oppsiktsvekkende etisk relevant. Det er heller ikke ofte Bergsons filosofi oppleves så etisk relevant. Det som særlig imponerer er evnen til å gå tett inn på de ulike tenkerne slik at deres stemmer føles genuine. Dette er en aldri så liten pedagogisk bragd.

Det er helt klart at fagfilosofi er Schjelderups og Olsholts hjemmebane. Dess lenger de beveger seg bort fra filosofiens område, dess mindre glitrende blir boka. Det som skrives om religion og kristendom, er greit, men her mangler nyansene. For eksempel er forholdet mellom kristen tro og rasjonalitet mye mer komplekst enn det som her kommer fram. Den korte beskrivelsen av Luther, med vekt på tukt og gudsfrykt, gir dessverre et skjevt bilde av reformatoren. Noen ganger kan det virke som om forfatterne ivrer etter å vise kontrasten mellom det moderne sekulære samfunnet og fortidas religiøse samfunn, uten å ta i betraktning kristendommen som en av de viktigste premissleverandørene til et moderne og sekulært samfunn. Jeg savner et perspektiv hvor også kristendommen ses som en sentral premissleverandør for det moderne. Hvis man ikke har det, blir det religionsfilosofiske perspektivet lett en arkaisk størrelse.

Forfatterne gir en i utgangspunktet grei religionskritisk innføring. Men på samme måte som det er på plass med et religionskritisk perspektiv i en slik bok, bør man også ha et filosofi-kritisk perspektiv. Det finner jeg dessverre ikke i denne boka. Det virker som om filosofien er hevet over alle feiltakelser og all elendighet. Filosofien og dens tradisjon har jo sine klare svakheter; den er sjelden involverende på en forpliktende måte. Den filosofiske tradisjonen kan også være arrogant overfor massen og har utviklet seg dit hen at de eksistensielt meningsfulle diskusjonene ofte foregår langt utenfor en fagfilosofisk kontekst. Det filosofiske logosbegrepet slik det for eksempel kommer fram hos Heraklit og Heidegger, er jo også mye mer voldelig enn det man kan finne hos religiøse logostenkere. Dessuten, det er alltid sympatisk å merke at fagbokforfattere ikke har et fundamentalistisk forhold til sitt eget fag.

Helt til slutt: Hvordan klarer man i dag å skrive en lærebok om filosofi uten å nevne mimesis eller imitasjon? Finnes det i det hele tatt læring eller kulturell påvirkning som ikke blir til gjennom imitasjon? Jeg minner her om hva selveste Aristoteles skriver: «Imitation is natural to man from childhood, one of his advantages over the lower animals being this, that he is the most imitative creature in the world, and learns at first by imitation». Aristoteles. Poetics, 1448b 5–10.