De islamske profethistoriene, qisas al–anbiya’, finnes ikke bare i Koranen, men de er også tatt med i bøker om profetenes liv, fra den første, Adam, til den siste, Muhammad. Disse skriftene er utgitt på mange språk fram til i dag og finnes i utallige muslimske hjem, koranskoler og moskéer, også i Stavanger.1Noen eksempler blant mange flere: al-Kisa’i, The tales of the prophets of al-Kisa’i; al-Tabari, The History of al-Tabari; al-Ya’qubi, Ta’rikh al-Ya’qubi; Wheeler, Prophets in the Quran. Profethistorier for barn, se Eggen, Den utvalgte. For en oversikt over islamske fortellinger, oversatt til norsk, se Breidlid og Nicolaisen, I begynnelsen var fortellingen, 215–278. Noen av profetfortellingene er analysert i min doktoravhandling: Ådna, «O Son of the Two Sacrifices». Mange historier er også referert til i eksegetisk litteratur (tafsir)2For en god oversikt over hadith, se De rettvises hager, Eggen, Den utvalgte. Koraneksegetisk litteratur oversatt til eller opprinnelig skrevet på norsk finnes ikke..
Spørsmålet som denne artikkelen prøver å gi svar på, er relatert til virkningshistorien til Koranen og profetfortellingene, men også til de drømmer og idealer som muslimer i Stavanger har for overlevering av verdier og fortellinger, og alt det som kan komme i veien for denne formidlingen.