«Det maatte en overordentlig herold til aa vekke henne» – Kvinners stemmerett i Kirke og Kulturs spalter

«Bør kvinder have politisk stemmerett?»

Eksplisitt var temaet oppe bare i 1907 (da kvinner fikk begrenset stemmerett til stortingsvalg, med krav om å ha en viss tilgang til midler – for å sikre at det dreide seg om kvinner med uavhengighet). M. Coll (trolig Martha Regine Beylegaard Coll) skriver en artikkel «Bør kvinder have politisk stemmerett?». Hun tegner bildet av kvinnens stilling i bibelsk tid og under sagatiden, og dernest utviklingen til at mannen overtok alle oppgaver «intil kvinden sad der saa fattig, saa interesseløs… at det maatte en overordentlig herold til for aa vekke henne».¹M. Coll, «Bør kvinder have politisk stemmerett?», Kirke og Kultur (1907), 443. Denne herold var Camilla Collett som vekket til å se at kvinnene trenger ikke så mye av samfunnet som samfunnet trenger bistand fra kvinnene. Selv om dette var eneste artikkel som fokuserte på stemmerett i Kirke og Kulturs spalter, gir tidsskriftet et fascinerende tidsbilde som viser idealer og virkelighet for kvinner i borgerlige og kirkelige kretser for hundre år siden. Dette vil jeg belyse med noen illustrerende eksempler. Men aller først vil jeg skissere kort rammeverket for kvinnesaken.

Veien fram mot likestilling

Stemmerettreformen i juni 1913 hadde mange mødre. Suffragettenes opprop og aksjoner flyttet opplysningstidens frihetstenkning slik at også kvinner kom i fokus. Skildringen av levevilkårene for kvinner, slik Camilla Collett gjorde det for eksempel i Amtmannens døtre, ble en vekker. For å samle krefter og drøfte strategier opprettet kvinner organisasjoner og foreninger, eksempel er foreningen «Skuld» (til «Kvindesagens fremme» omkring den første kvinnelige studenten ved Det kongelige Fredriks Universitet, Cecilie Thoresen). Via ektefeller kom også menn på banen – som Hagbard Emanuel Berner. Han stiftet foreningen for kvinneemanisipasjon i 1884 med hustruen Selma Berner og Gina Krog. Særlig fra 1880-årene av utviklet det seg en stadig sterkere bevissthet om at kvinner må likestilles i det norske samfunnet, blant annet som en bieffekt av debatten om samliv, skilsmisse og ekteskap i konflikten med Christiania-bohêmen. Skritt for skritt ble det i Norge åpnet for at kvinner kunne arve likt med brødre i 1854 (men de måtte vente til 1927 til de kunne få full råderett over hva de brakte inn i ekteskapet av formue). Kvinner kunne ansees for å være myndige på linje med menn i 1863. I 1863 fikk kvinner også adgang til å bli ansatt i offentlig skole, men først i 1890 tilgang på utdannelse i offentlige lærerseminarer. Fra 1884 kunne kvinner studere på universitetet, men først i 1912 kunne de søke slike embeter der universitetsutdannelse var krav (unntatt var stadig geistlige, diplomatiske og militære, samt statsrådembeter). Samme år ble Kristine Bonnevie første kvinnelige professor ved universitetet, i biologi og genetikk.²For å få et inntrykk av stemningen og debatten om kvinners likestilling har jeg hatt stor nytte av Tone Hellesunds, Kapitler fra singellivets historie, (Oslo 2003), for dette avsnitt særlig, 55ff. Da mennene hadde oppnådd alminnelig stemmerett i 1898, ble det etter hvert åpnet for kvinners stemmerett. Kvinner med inntekt kunne stemme i 1907. Argumentet for å knytte sammen økonomisk selvstendighet til stemmerett, var blant annet at de som hadde egen økonomi, var uavhengige og dermed ikke kunne presses av andre ved politisk valg. En viktig stasjon på vei mot likestilling var også at kvinner fra 1909 kunne kreve skilsmisse. Dette er noen av stegene på vei til allmenn stemmerett for kvinner i 1913.

Men det tok lang tid å nærme seg reell likestilling, selv med oppnådd stemmerett: Valgdeltakelsen blant kvinner i 1915 var bare på 44 prosent, mens 67 prosent av mennene brukte sin stemme. Andelen kvinner som deltok i stortingsvalg var mindre enn mennenes, inntil de kom på samme nivå først i 1980-årene.³Statistisk Sentralbyrå 02.12.2010: «Stemmeberettigede ere de norske Borgere» – Historisk utvikling i stemmerett, valgdeltakelse og valgte 1814–2009, 10f. Rett nok var omkring 1910 hele 66 prosent av de ansatte i folkeskolen kvinner. Selv om det fra 1905 var stor andel kvinner blant de immatrikulerte ved universitetet (24 prosent), var det bare 10 prosent av disse som fullførte embetseksamen. Veien inn på Stortinget som representanter var likeså lang. Anna Rogstad tar plass i Stortinget som første kvinne i 1911(men bare som vara, den første kvinnelige faste representant, Karen Platou, tok først sete i 1921). Ved valget i 1945 ble fortsatt bare 4 kvinner valgt inn, det vil si 3,6 prosent. «Brakvalget» i 1973 – der kvinner for alvor ble synlige i norsk politikk – økte andelen fra 16 til beskjedne 24 prosent. I 2009 var prosenten 39,6.⁴Statistisk Sentralbyrå 02.12.2010, 15. Innslaget kvinner i embetsstillinger har lenge forblitt forholdsmessig lavt.

Redaksjonens hånd i møte med flyten av nyheter

Gjennom flere historiske arbeider er debattklimaet og veien fram til vedtaket om kvinners alminnelige stemmerett til stortingsvalg belyst.⁵I tillegg til ovennevnte, se for eksempel: Anna Caspari Agerholt, Den norske kvinnebevegelsens historie (Gyldendal: Oslo, 1937/1973); Fride Eeg-Henriksen, «1905: Året da norske kvinner tok allmenn stemmerett på forskudd» i Ragnhild Rein Bore (red.) Hundre års ensomhet? Norge og Sverige 1905–2005, (Statistisk Sentralbyrå, 2005); Anne Gamme, «Mandsstemmer har vi saa evigt nok af fra før»: Perspektiver på stemmerettsdebatt for kvinner i Norge 1898–1913, (Masteroppgave: Universitetet i Oslo, 2001); Gro Hagemann, «De stummes leir» i Ida Blom og Sølvi Sogner (red.) Med kjønnsperspektiv på norsk, (1999); Elisabeth Lønnå, Stolthet og kvinnekamp. Norsk Kvinnesaksforenings historie fra 1913, (Gyldendal: Oslo, 1996); Aslaug Moksnes, Likestilling eller særstilling? Norsk Kvinnesaksforening 1884–1913, (Gyldendal: Oslo, 1984). Debatten ble ført i dagsaviser, i bøker og tidsskrifter. Kvinnesaksbevegelsen hadde et eget tidsskrift, Nylænde: Tidsskrift for kvindernes sak der mye stoff er å finne. Innen rammen av Kirke og Kultur er det likevel spennende å se hvilke spor debatten satte i tidsskriftet. Mitt blikk på saken er kanskje litt spesielt. Tidsskrifter er jo resultat av redaksjonell innsats. De artikler som kommer på trykk, er enten bestilt eller utvalgt av redaksjonen, som vesentlige bidrag, verd trykksverte. Slik sett er tidsskriftet både en kilde til kunnskap om hvilke temaer som var oppe til debatt i de årganger som er aktuelle, men særlig er de jo uttrykk for hva den aktuelle redaksjonen har villet formidle. Min bakgrunn for å lese er preget av at jeg har vært i redaksjonen av Kirke og Kultur i over 40 år nå. Med den bakgrunn er jeg interessert i å se redaktørenes grep på sakene.

Formidling og tolkning av nyheter er et fascinerende felt. Mange tror at nyhetssamfunnet er bare få tiår gammelt, og at folk for hundre år siden befant seg i en steinalder sammenlignet med mulighetene som internett gir i dag. Så ulikt var det likevel ikke, selv om antallet av tilgjengelige nyhetsinnslag jo er økt geometrisk. Avisene kom daglig ut, ofte i to utgaver, og postvesenet kom likeså to ganger om dagen med aktuell post, så menn også på søndagen! Avisene var preget av notiser fra fjernt og nært. Telegrafen gjorde at man kunne følge med på hendelser samtidig som de skjedde, fra verdens utposter. Imperiene, det britiske, franske, østerrikske, russiske og nordamerikanske ga en infrastruktur som gjorde det mulig å bestille varer på kryss og tvers fra alle kanter av verden, og effektiv transport brakte varene hjem på rekordtid. Globaliseringen før 1. verdenskrig var effektiv og verden var blitt liten.⁶Sml. Niall Ferguson, Empire: How Britain Made the Modern World (Allen Lane, 2003), xix–xx.

Inn i denne samtiden der tankeimpulser utveksles fritt og rikt, ønsket den nye redaksjonen i Kirke og Kultur å melde seg, som samtidsrepresentanter for kirke og kultur. Jeg vil gå ned i noen av detaljene ved debatten for å gi et nærbilde av tenkemåten – som for dagens lesere kan fortone seg fjern. Samtidig finner vi tilsvarende tenkemåter representert i dagens verden under andre himmelstrøk enn våre – og i ulike religiøse kretser. Derfor er det ikke verdiløst å sette seg inn i hva likestillingsforkjemperne møtte for hundre år siden.

Redaktør Klaveness’ meninger om kvinnesak og samlivsmoral

Redaktør Thorvald Klaveness melder seg høyt på banen med meninger om kvinnesak og samlivsmoral, gang på gang. Et meget karakteristisk innlegg finner vi i 1896, hvor han vurderer moralspørsmål og kvinnesyn i noen litterære verk – og presenterer hva han finner som en utfordring for «kvindebevægelsen». Han interesserer seg både for tendensene i kunstneriske uttrykk, men er altså også opptatt av kvinnebevegelsen. Artikkelen kaller han «Et omslag i kvindebevægelsen». At det kommer omslag, hevder han er forståelig. For «den gamle kvindebevægelse har lidt af en ensidighet, som ganske naturlig maatte fremkalde reaktion». Kvinnebevegelsens «alt beherskende formaal var kvindens likestillen med manden». Dette førte til konkurranse på alle livsområder, for å erobre kvinnens rett til konkurranse på alle områder. Klaveness observerer at for å gi slike krav fast grunnlag, ble det «opstillet som et dogme, at mand og kvinde er like».⁷Thorvald Klaveness, «Et omslag i kvindebevegelsen», For kirke og kultur (1896), 112. Dersom det finnes forskjeller, beror slikt på underkuelse, gjengir han kvinnebevegelsens tenkning med egne ord. Selv mener Klaveness at kvinnebevegelsen overdriver og går for langt: «I iver for dette dogme blev enhver tale om ‘kvindelighet’ eller ‘kvinnens eiendommelighet’ ofte nokså skarpt afvist.» Derimot hevder Klaveness at «Det lader sig ikke bestride, at naturen har sat en forskjell mellom mand og kvinde, som gaar lige ned i dypet af begges fysiske og psykiske væsen, og naturen gaar det ikke an aa disputere ned».⁸Klaveness bygger her på kunnskap i samtiden som ble regnet for ganske selvinnlysende. Toril Moi gir i Hva er en kvinne. Kjønn og kropp i feministisk teori (Gyldendal: Oslo, 1998) en framstilling av en representativ og innflytelsesrik bok av de skotske forskerne Patrick Geddes og J. Arthur Thompsons The Evolution of Sex fra 1889. Her viser hun hvordan de beskriver kjønnene som grunnleggende forskjellige fra naturens side. Med en viss ironi beskriver Moi disse fasttømrede teoriene med dype skjell mellom mann og kvinne, og hun summerer opp: «De som er dumme nok til å ville gi kvinnene stemmerett, eller så tanketomme at de foreslår at en skal betale dem en anstendig lønn, har kastet seg ut i et fåfengt forsøk på å tvinge fram en samfunnsorden som mangler forankring i naturen», (38). Slike tankemønstre var utbredt i Klaveness’ samtid. Man finner for eksempel tilsvarende utviklet i den innflytelsesrike teologen og biskopen i København, Hans Martensens Den sociale Ethik, (København 1878) og i John Ruskins forelesninger, jf. Kjetil Hafstad, Frihetens Fiende. Essays om ondskap, frihet og menneskeverd, (Oslo 1993), 122. Han sakser et uttrykk han henter fra kulturdebattanten Niels Kiær, at «kvindeinstinktet» (les naturen) må reagere mot «kvinneforstanden» (les likestillingsforkjemperne).

Dernest leser Klaveness bøker som bekrefter en slik iakttakelse. Disse bøkene – som han samtidig stiller seg kritisk til – beskriver kvinnen som totalt avhengig av mannen og bare kan fullende sitt liv med mannen. Han peker på skapelsesberetningen og at kvinnen der framstilles avhengig av mannen. Men, hevder han derimot: kvinnen er «trods sin afhengighet … mandens ‘lige’, en personlighet som med personlig frihet og personligt ansvar ligesaafuldt som manden.» Videre peker han på at en slik dyp avhengighet også motsies av at ikke enhver kvinne er skapt til å tilhøre en mann: «Det gives kvinder, hvis anlæg og livsførelse bestemt viser dem bort fra egteskabet og hen til specielle livsopgaver, og deres liv er rigt og lykkelig.»⁹Kirke og Kultur (1896), 115. Klaveness kritiserer en slik ny avhengighetstenkning med at kvinner dermed gir opp hanskemoralen¹⁰Uttrykket refererer til Bjørnstjerne Bjørnsons skuespill fra 1883, «En Hanske» som tok opp til kritisk drøfting troskap og ekteskap. Temaet var særlig sex før ekteskapsinngåelse. – som kvinnebevegelsen hittil har insistert på – og tar til takke med menn som har flere kvinner. Det egenartede med framstillingen er at Klaveness slik kopler bohemens moral sammen med kvinnebevegelsen ved å vise til at den påståtte «frigjorte» holdningsendringen reaktualiserer kvinnens seksuelle og forøvrige avhengighet av mannen. Klaveness mener at denne nye form for avhengighet bør være en utfordring til kvinnebevegelsen. Men se, hevder han triumferende, det gjør de ikke. Heller ikke kritikerstanden.

Kritikk av kvinnesak

Denne lille artikkelen viser at redaksjonen er sterkt interessert i kvinners likestilling. Samtidig ønsker Klaveness å samle alle gode krefter i samfunnet i strid mot løssluppen bohemmoral, og vil gjerne at både kvinnesaksforkjempere og litteraturkritikere tar opp kvinneundertrykkelsen som skjer i nettopp disse kretsene. I tillegg er Klaveness heller ikke snau for å innta et eget standpunkt der han kritiserer likestillingsforkjempernes argumenter for at kvinner skal konkurrere på lik linje i samfunnet som menn. Det taler naturen strakt imot, hevder han. Han mener tydeligvis at naturen har sin herkomst i skapelsen, i den forstand at skapelse pågår i samhandlingen mennesker imellom. Her har kvinner en natur forskjellig fra menns og underordnet mennene, antyder han og viser til første Mosebok. Denne tenkemåten gir redaksjonen åpenbart lyst til å diskutere og fremme diskusjon i Kirke og Kulturs spalter og samtidig fremmer han anliggendet mot løssluppen seksualmoral.

Klaveness skriver under fullt navn. Men innlegget har en eiendommelig forhistorie. Går vi nemlig tilbake til tidsskriftets aller første årgang, finner vi en engasjert notis. Forfatteren her framstår som «x». X har vært på kunstutstilling og blitt meget forarget. Før jeg går inn på det, vil jeg nevne at synet på kvinnen i kunst og medisinsk vitenskap i denne perioden var preget av sterke, men innbyrdes motstridende klisjéer. Debattklimaet om kjønn var blitt hardt. Debattantene var uenige om hvordan man skal forstå hva nå mann og kvinne egentlig er. Det at suffragettene kritiserte den borgerlige oppfattelsen av kvinner som «mannens støtte og hjelp» og tok til orde for kvinner på vei inn i arbeidslivet, trigget motstand. Klisjéen kvinnesakskvinne oppsto, nettopp som sterk, militær, og dermed ukvinnelig. Perioden preges også av menns redsel for kvinnelig seksualitet og behov for å markere kvinnen som «den andre».¹²Et av de klareste eksempler på kvinnefiendtlighet finner vi hos den unge østerrikske filosofen Otto Weininger i verket Geschlecht und Charakter fra 1903. Han mente at det var en livsoppgave å rense ut det kvinnelige, seksualitet og materialitet. Verket ble herostratisk berømt ettersom forfatteren umiddelbart etter offentliggjøringen tok sitt eget liv, bare 23 år gammel. Naturvitenskapen viste sterk interesse for raseforskning og innen medisinen kom kvinnesvakelighet og kvinnesykdommer (hysteri og nevrasteni) i fokus og bidro til at kvinner kom i nærheten av patologi, som idéhistorikeren Karin Johannissson har pekt på i mange bøker og artikler.¹³Se for eksempel Karin Johannisson, Den mörka kontinenten. Kvinnan, Medicinen och Fin-de-siècle, (Stockholm 1994), 20ff. Se også Bram Dijkstra, Idols of Perversity. Fantasies of Feminine Evil in Fin-de-siècle Culture, (Oxford 1986), der han viser hvordan bildeprogrammene som framstilte kvinner ved dette århundreskiftet, gjennomgående beskriver dem som svake, vakre, sovende, liggende, syke, 25ff.

X rapporterer:

Ironisk kommenterer x at «der har vi kvinden i det nittende aarhundrede, emancipationens, frigjørelsens aarhundrede». X tyder kvinnens uttrykk som at hun skammer seg, for hun eier, hevder han, en naturlig bluferdighet fra sine formødre, helt fra mor Eva. Denne bluferdighet har slik utviklet seg gjennom generasjonene: «derved vokste den sig stadig dybere og dybere ind i hendes indre, gjennomtrængte hende mer og mer med fine nerver, saa hun blev stadig finere og ømtaaligere for enhver krænkende beskuelse». Konstruksjonen dramatiseres med at nå sitter hun splitter naken og mannen kan fiksere henne med lorgnetten og feste henne på lerretet og presenterer henne «for de gloende herrer, som med fornøielse trækker lorgnetten op, fikserer hende, ser og nyder, nyder hendes legeme og nyder de kvaler, hun udstaar ved at gjennombores af mandens blik.» Dermed er skapelsestemaet og den naturlige utvikling anført: Bluferdigheten som er forfinet gjennom slekters gang, blir angrepet av kunstnerens og dernest tilskuernes blikk, slik at x vemmes så mye at han verken vil kjenne kunstnerens navn eller verkets pris (!).

Dernest følger to tankebevegelser, hver av dem interessante. Den første er at bluferdigheten gjennom utallige slektsledd kan splintres på kort tid, og kvinnen kan bli frekk og pågående: «Første gang model: hovedet sænket og hænderne for ansiktet. Anden gang model: hænderne borte fra ansiktet. Tredje gang model: hovedet løftet; hun ser ham freidig – frækt vil nogle sige – ind i øynene.» Dette kan, men må ikke bli historien, bemerker x. Men x mener at «det er noget i hende som dør, og dette noget er hendes inderste væsen». Den andre vending i argumentasjonen er at x vil ikke selv ta affære, og forblir anonym, men maner Norsk kvindesagsforening til vakt i gevær for å stoppe dette. «Norsk kindesagsforening bør kjøbe dette maleri. Det kan tjene som indledningsforedrag for følgende diskussionsemner: 1) Hvorlangt er vi komne? 2) Hvorlangt har vi igjen?»¹⁴Kirke og Kultur (1894), 399f.

Før jeg går videre, for x ble ikke ukommentert i spaltene, vil jeg bare legge inn en fundering om hvem x nå kunne være. Jeg kan ikke unngå å se parallellargumentene som redaktør Klaveness med fullt navn holder fram i 1896. Her er både henspilling til natur og skapelse, og kritikk av bohemmoral. Og sannelig er det sterk involvering av Norsk kvinnesaksforening som bør ta affære i begge innlegg. Jeg kan vel si det slik at oppfatningen til x ligner til forveksling den Klaveness selv gir ord til et par år senere. Kanskje kan vi si at det er en høy sannsynlighet for at redaktør Klaveness tok opp dette ømtålige tema anonymt og dermed med armlengdes avstand til redaksjonen i tidsskriftets første årgang. At dette kanskje ikke var så lurt, demret muligvis da han fikk reaksjoner fra kvinnesakshold, slik at han framtrer åpent i 1896. I 1895 imidlertid dukker x opp igjen, da som «hale» til et motinnlegg som da ble trykket. At innlegg får «hale» tyder på at redaksjonen selv ønsker motinnlegget kommentert, og at forfatteren iallfall dermed står redaksjonen nær. Men kanskje var erfaringen med slike anonyme notiser så ubehagelige at redaksjonen ikke gjorde slikt mer. «x» opptrer siden aldri i tidsskriftets spalter.

Feministisk gjensvar

Uansett hvordan det står til med denne eiendommelighet: Forfatterinnen og prestefruen på Solli, Helene Lassen, melder seg i første hefte 1895 med en elegant finte til anonymiteten: «Jeg har satt mitt navn under, men da det er ukjendt, skal jeg faa lov at presentere mig selv som en god venn og interesseret leser af ‘For kirke og kultur’, men tillige som en god ven af norsk kvindesagsforening, to ting jeg mener meget godt lader sig forene.» Hun deler x’ indignasjon over bruken av nakenmodell. Men hun vil imøtegå x som adresserer sitt innlegg til norsk kvinnesaksforening. Det er som å sende brev som skal til Nordpolen til Sydpolen. Indignasjonen skal sendes til mannen som «nyder hendes legeme og hendes kvaler». Hvorfor blande kvinnesak og bohemmoral? De er himmelvidt forskjellige, framholder Lassen. Hun belegger dette med to kraftige salver:

Hun hever dernest stemmeføringen litt og framholder at om man vil fremme ærekrenkende beskyldninger offentlig, fordres det at man gjør arbeid for å sette seg inn i saken:

Hun etterlyser videre at redaksjonen i det minste hadde føyd inn en reservasjon her, der redaksjonen i hvert fall reserverte seg mot den kopling hun ser i innlegget til x mellom bohêmen og norsk kvinnesak. (Noe som jo altså ville vært vanskelig, kan vi se i ettertid, dersom «x» var redaktøren). Til sist føyer hun nok en bredside til:

«Halen» fra x’ side uttrykker at det er misforstått å lese hans tilegnelse til NKF «som om jeg derved kasted skylden for den nøgne modelsidden og andet bohêmvæsen paa Norsk kvindesagsforening». Men han gir seg ikke og innrømmer at det lå en dulgt anklage i innlegget, nemlig: Hvorfor tier en forening som NKF til slikt? Innlegget futter ut med å snakke om noe annet: at Jonas Lie skriver pent om Peter Nansens bok Maria: En Bog om Kjærlighed. X er glad for at Ragna Nilsen «gav den gamle digter en vel fortjent lektion».¹⁶Kirke og Kultur (1895), 64.

Redaktørens taktikk: innplassere likestilling i samtidsdiagnose

Dersom redaktøren enten selv er x eller står vedkommende svært nær, brenner jorden litt under føttene ved utgaven av andre årgangs første nummer, der dette innlegget med halen trykkes. Hva gjør nå redaktøren? Han innleder heftet med høyt hevet basun: Han gir simpelthen en makroanalyse av samtiden i heftets hovedartikkel og kaller den intet mindre enn: «Vor tid». Det er slett ikke utenkelig at han ved dette både ønsker å felle denne litt pinlige ordvekslingen inn i et større hele, slik at leserne ser hvor spørsmålet hører hjemme i hans «grand plan».

Her tar han frontalt avstand fra å kalle sin samtid en frafallstid:

Religiøst går det også bedre enn før, krig mellom konfesjoner og samfunn er avtatt og de har «begynt at anerkjende hverandre som brødre». Misjon, diakonissearbeid, ungdomsarbeid og fattigpleie bidrar til å reise de falne og redde de fortapte, skriver han. Nåtidens vitenskap er likeså en kilde til optimisme, fordi den arbeider med sannhetskjærlighet og samvittighetsfullhet. Og når den overskrider sine grenser, korrigerer den seg selv etter hvert. Slik lærer den også sin begrensning. Den mørke skyen på horisonten er et annet sted enn i religion, bistand og vitenskap: «Farligere er den fornægtelse af tro og moral, som fremtræder i digtning og kunst». Og den største fare er likevel «vantroen inden de opviglede arbeidermasser. Ganske vist, den ild som luer i socialdemokratiet og anarkismen, er af alvorligste slags. Den truer kirke saavelsom stat med undergang.» Men også her er det håp, kritikk av kapitalens egennytte kan forene kirke og arbeidere, mener Klaveness.¹⁸Kirke og Kultur (1895), 6f.

Her får vi et kortfattet oversiktsbilde av hvordan redaksjonen vurderer samtiden. I det store og hele er alt på rett vei. Konfesjonene er fredeligere enn på lenge innbyrdes. Hjelp og støtte til svake og nødlidende har aldri vært på høyere nivå, både gjennom kirkelige innsatser i diakoni som i det offentliges arbeid med hospitaler og forbedringsanstalter. Vitenskapen gjør stormskritt framover med sin sannhetssøking, og blir endog bedre gjennom metodisk selvkritikk. Klassesamfunnet og aggresjonen mot kapitalmakten er et stort samfunnsproblem der kirken bør engasjere seg før det blir for sent, mener han. Her nytter det ikke klage, men støtte gode krefter. Hva som står igjen som prygelknabe er nettopp umoralen i litteratur og kunst. Dette bør påpekes og kritiseres. Alle elementer finner plass i spaltene.

Problemet likestilling

Klaveness strever med fenomenet likestilling. Likestilling kan støtte svake kvinner, men også stifte ufred i hjemmene. Samlivsmoral blir slik et sentralt tema, med berøringsflater til kvinnesaken. Senere i årgangen skriver han om fri skilsmisse. Her kritiserer han Kristofer Janson som knytter fri skilsmisse til ektefellenes likestilling. «Intet kan være falskere,» hevder Klaveness. Hustruen er nemlig fysisk svakere enn mannen, er ofte mor, og dermed «ganske annerledes knyttet til børnene end faderen». Hun forlater nødig sine barn, men det kan faren «det gaar glat, det». Hustruen er økonomisk avhengig og for det fjerde (!) «hun ældes hurtigere end manden; i firti-femtiaarsalderen staar han i fuld blomst; hun er afblomstret».¹⁹Kirke og Kultur (1895), 130f. Selv om Klaveness er prinsipielt imot fri skilsmisse, mener han at undertrykte kvinner må få tilgang til å komme bort fra undertrykkende og mishandlende menn. Derfor åpner han for en skilsmisselov. Mangelen ved loven anno 1895 er ikke den, at lovgivningen «ikke gir manden frihed til aa bytte kone, naar han vil; mangelen er den, at lovgivningen ikke værger hustruen mod mandens undertrykkelse og mishandling.»²⁰Kirke og Kultur (1895), 139. Jf. her Anne Helgesens artikkel i Kirke og Kultur nr. 4 (2012) «Sogneprest Thorvald Klaveness – en pådriver for intimitetens tyranni» , 325ff. Artikkelen går særlig inn på den famøse kritikk som Klaveness rettet mot Bokken Lasson og Holger Drachmann og med navns nevnelse – som etter Klaveness’ oppfatning nettopp uttrykte gjennom sin livsføring bohêmens moral. Perspektivet i artikkelen er å se denne kontroversen som pådriver av den utvikling som Richard Sennett har kalt «intimitetens tyranni». Dette kan ha noe for seg. Beskrivelsen av Klaveness’ posisjon blir imidlertid noe trang, og bygger på lite tekstgrunnlag, slik at hans posisjon bare blir tegnet bruddstykkevis. Som det framgår av det foregående, er Klaveness særlig opptatt av å kritisere mennenes manglende samlivsmoral. Da blir det ikke riktig å lese generelt ut av teksten Helgesen bruker: «Han (Klaveness) refset kvinnene som sviktet sine plikter for driftenes skyld. Mennene derimot slapp så og si fri fra sogneprestens anklager.» Kirke og Kultur (2012), 388.

I årene som følger er redaktøren våkent på jakt etter tegn på umoral og slår umiddelbart ned på det, og altså også på dem som «tier». Således kritiserer han Emma Gads skuespill «Aabent visir» og hevder at det er da fripostig at det ikke er en skam for en kvinne å få et «løsbarn». Her appellerer han til teaterdirektøren å ta affære.²¹Kirke og Kultur (1898), 616. Slik prøver han å få flere på banen for å forbedre samfunnsmoralen, slik han vurderte den.

Medredaktør Christopher Bruun viser ikke samme engasjement og opptrer sjeldnere enn Klaveness i debatten om hanskemoral, likestilling og skilsmisse. Han støtter Klaveness’ felttog i innlegg som «Den usedelige litteratur».²²Kirke og Kultur (1897), 65–68. Bruun gir Klaveness også støtte i å nevne navnene på Bokken Lasson og Holger Drachmann i kommentaren «Navns nævnelse», Kirke og Kultur (1901), 196–201. Slik sett er det grunn til at de to redaktørene står samlet bak det redaksjonelle utvalget av innlegg og de oppfatninger som Klaveness ved mange anledninger ga uttrykk for. Mens dette var et kjernetema for Klaveness, var Bruuns interesser mer rettet mot kirken, teologien og internasjonale spørsmål. Men han melder seg ikke til debatt så hyppig, det gjelder for øvrig også Bruun og Klaveness’ etterfølger i redaktørstolen, Eivind Berggrav. Berggrav følger opp kritikken av seksualmoralen, men ikke med like stor energi som Klaveness.²³Bannstrålen rammer Hamsun i Kirke og Kultur (1910), der Hamsun anklages for å skrive «lummert og sanseopspillende» i innlegget «Den monomane Hamsun», 595. Og til likestillingsspørsmålet ytrer han seg med beskjedent engasjement. Han tar stilling til spørsmålet om kvinnelige prester ved et par anledninger, og argumenterer pragmatisk: Han ser ikke sterke teologiske innvendinger, men er spørrende til om det egentlig er behov for kvinnelige prester.²⁴Det er hovedmeldingen i notisen i Kirke og Kultur (1925), 67f. Ti år senere er han, stadig pragmatisk, positivt innstilt til kvinnelige prester i «anstalter for kvinner» og i sjelesorg for kvinner, Kirke og Kultur (1936), 66–68.

Tidstypisk, men også i tråd med Klaveness’ syn på kvinner i samfunnet – som vi med dagens terminologi ville kalle essensialistisk – er at Kirke og Kultur tar inn flere innlegg om kvinner sett i et utviklingsperspektiv. Hanna Isachsen skriver om «Kvindens underordnede stilling i udviklingens lys».²⁵Kirke og Kultur (1904), 390ff. Isachsen følger opp i 1907 med «Kvindesag og fremskridt». Her støtter hun kvinnesaken i at kvinner skal ha utdannelse på like linje med menn, men essensialistisk argumenterer hun blant annet ut fra «menneskeslektens betydningsfuldeste kald, moderkaldet» at kvinner skal «hevde vor specielle udrustning» og dermed ikke «længer træller under det mandlige ideals maalerstok».²⁶Kirke og Kultur (1907), 467. Det vil si at hun følger Klaveness’ linje om å fastholde den naturlige forskjell som naturgitt, respektive skapelsesordning, og dermed kritisere likestilling prinsipielt.

Likestilling og utvikling

Den redaksjonelle innsats går således inn i likestillingsdebatten med ganske klare essensialistiske skylapper i spørsmålet om kvinners likestilling. Samtidig rykker tidsskriftet både redaksjonelt og gjennom antatte innlegg ut til forsvar for kvinners utdanning og integritet. Klaveness er imot skilsmisse prinsipielt, men er med å foreslå det som ble skilsmisseloven av 1909, fordi han ønsket at kvinner som levde under trusler om vold skulle slippe ut av ekteskapet.²⁷For å belyse kontekst og diskusjon i perioden har jeg laget tallrike bidrag, se for eksempel Frihetens festning – så sterk en borg? Kirke og samliv – hetero og homo, (Forum Aschehoug: Oslo 2000), 39. Tidsskriftet bringer også stoff som i etterkant betraktet både var presist diagnostisert og perspektivrikt. Dette kommer særlig fram i årgangene 1900 til 1902. Det starter med en omfattende redegjørelse ved Eva Fryxell der hun utvikler hvordan kvinner er framstilt i samtidslitteraturen. Hun påpeker en kritisk utvikling, nemlig «Omkastning inom skönlitteraturen från kvinnodyrkan till kvinnoförakt».²⁸Kirke og Kultur (1900), 338–358. Hun gjennomgår nordisk og tysk litteratur, og vier særlig oppmerksomhet mot argumenter som fremmer kvinneforakt, slikt som Laura Marholm i Kvindernes bog, der det hevdes mot hanskemoralen at det lurer et vilt temperament «i den mildeste og bedste Kvinde; dette Urtræk som brænder i tæmmelig Fylde – som er Grundtonen i Kvinden, hendes Tryllemagt og Styrke».²⁹Kirke og Kultur (1900), 353. Nettopp slike påstander hevder Fryxell fører til kvinneforakt, og viser eksplisitt til Strindberg som forfekter tilsvarende ideer: «Detta forntidens och Orientens sätt att betrakta kvinnan är kort och träffande definieradt i det strindbergska epitet ‘honan’. En skönlitteratur, uppvuxen på sådan grund, kan med föga kallas kvinnoförnedrande.»³⁰Kirke og Kultur (1900), 354, cfr. også ovenfor notene om Otto Weininger og Karin Johannissons observasjoner.

Denne artikkelen får en av de fremste norske representantene for norsk kvinnesak, Aasta Hansteen, til å melde seg i Kirke og Kulturs spalter. Selv om hennes tidsskrift er Nylænde, skriver hun hele tre ganger i disse årene i Kirke og Kultur.

Aasta Hansteen: kvinner må selv definere, framtidsåpent

Hansteen vil med sitt første bidrag skape et vakkert minnesmerke over nylig avdøde Sigbjørn Obstfelder. Hun knytter an til Fryxells artikkel og vil med Obstfelder gi eksempel på unge forfattere som nettopp motsetter seg kvinneforakt. Derfor skriver hun i Kirke og Kultur. Hun gjør rede for Obstfelders åpne utforskning av mannlig og kvinnelig i sin diktning og sine debattinnlegg. Hun noterer seg videre at religionen hos oss er lite til hjelp – katolisismen og jødedommen er langt mer kvinnevennlig enn protestantismen, hevder hun. Dermed mener hun at litteraturen får ta over der religionen ikke hjelper: «Derfor er det protestantismens skønliteratur som maa varetage den sjelelige kvindeligheds omraade, denne inderlighedens – af den officielle kirke udyrkede – rige jordbund.» Denne oppgave tok Obstfelder på seg.³¹Kirke og Kultur (1901), 81.

Hansteen framhever en feminisme der hun krever frihet for kvinner til å definere og bestemme seg selv, ikke bli diktert. Hva det så fører til, tegner hun ikke skarpt, tvert imot holder hun dette åpent, slik at vi må oppfatte henne slik at nettopp kvinner selv må utvikle dette, uten på forhånd å ha sterke oppfatninger om hva en kvinne egentlig er.³²Det er spennende å se at denne åpenheten for hva en kvinne og for så vidt en mann er, kan sies å peke fram mot Simone de Beauvoir sikter til ved å betegne en kvinne som situasjon, der både kropp og kulturelle omstendigheter er medtenkt, og resultatet i en viss forstand åpent: Man er ikke født til å være kvinne – man blir det, jf. Moi, Hva er en kvinne (1998), 114. «Beauvoir tror at det faktum at en er født med kvinnekropp, setter i gang en prosess som vil ha spesifikke, men likevel uforutsigbare konsekvenser» (119). Slik fungerer Beauvoirs tenkning og trolig også Hansteens, hinsides essensialisme og konstruktivisme og åpner for å registrere hva som faktisk finnes, med de vitenskapelige redskaper vi til enhver tid rår over. Jf. Jone Salomonsen, «Feminisme, kjønn og tolkning. Refleksjon over metodiske og teoretiske problem og program i studiet av feministisk liturgi og ritualiserende kvinner», Norsk teologisk tidsskrift (2003), 62f. og Kjetil Hafstad, Ouvertyre til kroppens flukt. Idealers makt og mulighet i utdanning (Oslo 2007), 128f. Her mener hun seg i samklang med Obstfelder. Hun formulerer dette upolemisk, har bare en liten kant mot Ellen Key (som jo hevdet blant annet at ekteskapet maktstjeler kvinner og sidestiller ekteskapet med prostitusjon, fordi kvinner gir sex for et vederlag som gir trygghet).³³Kirke og Kultur (1901), 85f. Hansteen trekker inn Camilla Collett og refererer dennes diagnose: Kvinner «var ved samfundsloven saa undertrykte, og ved det religiøse tausheds-dogme aldeles afskaarne fra at kunde tilkendegive en selvstendig mening.» Visjonen er: «Kvinder maa selv tale… En dag vil komme, da sagen forløser sig selv. Bevidstheden om dens ret vil da have gennomtrængt hele samfunds-atmosfæren.»³⁴Kirke og Kultur (1901), 86.

Hansteen skiller seg klart fra de andre bidragsyterne i Kirke og Kultur inklusive redaktøren, ettersom de har sterke essensialistiske oppfatninger om hva kvinner er og ikke er. Slik sett er Hansteens bidrag spennende, åpne – og så menn dagsaktuelle. Ettersom striden om essensialisme og konstruktivisme i debatten om kjønn for tiden ikke er avklart,³⁵Jf. note 32 ovenfor. er denne åpenheten faktisk et viktig orienteringspunkt, synes jeg.

Hansteen får enda ett bidrag på trykk i årgangen, under tittelen «Aandens gennombrudd». Dette er en fordypende og bredt anlagt redegjørelse for hennes eget syn på historiens gang og på kvinnens plass, belyst med litterære eksempler fra Norden og USA. Åpenbart har hun gravet i skrivebordsskuffen for å følge opp sitt bidrag som mest parafraserte fra Obstfelder og Collett, for redaksjonen opplyser i en hale om at dette er et gammelt bidrag. Det trykkes «som udtryk for vor ærbødighet overfor den begavede og karakterfulde forfatterinde» og fordi det gir levende uttrykk for den litterære strømning fra 1870-årene som hun selv levde med i. Samtidig markerer redaksjonen avstand, det trykkes, «til trods for alt det meget, som der fra vor side er at invende».³⁶Kirke og Kultur (1901), 571.

Kvinner «medejere af alle samfundets omraader»

Siste innlegg fra den 78 år gamle Hansteen kommer i 1902. I artikkelen «Køn og menneskeligt fremskridt» redegjør hun mer systematisk for sin teologiske tenkning, som tar utgangspunkt i at mann og kvinne er skapt like i Guds bilde. Hun knytter videre til en analyse av to sentrale kvinneskikkelser hos Henrik Ibsen, Hedda Gabler og Thea Elvsted og hevder at dersom man tok vekk de hindringer disse kvinner møtte i samfunnet, da ville begge utøve gavnlig innflytelse i samfunnet i overensstemmelse med sine evner.³⁷Kirke og Kultur (1902), 606. Hun mener at likestilling er løsningen: mann og kvinne «skulde være medejere af alle samfundets omraader, og ligestillede overfor all ansvarlighed og magt-udøvelse».³⁸Kirke og Kultur (1902), 633. Her går veien strakt mot allmenn stemmerett for kvinner, i spaltene Kirke og Kultur anno 1902, kombinert med åpenhet for hva som kommer, når kvinner får likestilt innflytelse i samfunnet. Slik sett kan vi fortsatt vente spent.

Sett i bakspeilet synes jeg at redaksjonen av Kirke og Kultur belyste spørsmål om likestilling og feminisme allsidig og åpent i tidsskriftets spalter, selv om redaktøren selv fôr av sted i en retning mot et samfunn som for lengst tilhørte fortiden.