I debatten om ytringsfrihetens grenser blir ofte et elementært poeng borte: Enhver ytring har en avsender og en mottaker. Forholdet mellom disse påvirkes av det som uttrykkes. Slik sett fordres et ansvar av begge. En mottaker kan velge sitt svar, eller la være å svare, samtidig som vi vet at for eksempel fornærmelser kan avsløre makt og avmakt. Ytringer er alltid preget av jordsmonn, klima, historie, religion, politikk og sosiale og økonomiske forhold. Denne i og for seg banale betraktning skrives fordi noen går rundt med hevet hode og kaller seg for ytringsfrihetsfundamentalister. Som hos de fleste kompromissløse er dermed klokskapen utkoblet og muligheten til å skape et felles samfunn blokkert.

I dette ligger det ingen aksept av vold som svar. Verken filmer eller tegninger som noen finner krenkende gir rett til opptøyer, hat og drap. Og det er all grunn til å være på vakt når dette skjer, fordi myndighetene tydeligvis lar de selverklært krenkede muslimene utfolde seg fritt samtidig som minoritetsgrupper, for eksempel kristne, undertrykkes. Det vi ser er diktaturer der religion brukes kynisk i den politiske makts tjeneste. Shoaib Sultans artikkel i dette nummeret om blasfemilovene i Pakistan illustrerer dette godt. Den artikkelen hjelper oss imidlertid også til å forstå, noe som er avgjørende viktig for å kunne påvirke og arbeide for forandringer. Det skulle være unødvendig å skrive det, men så opphetet som disse debattene av og til kan være er det kanskje greit understreke at å forstå ikke er det samme som å godta eller akseptere.

Debatten på den hjemlige arenaen kommer forhåpentligvis et skritt videre på nyåret. Da får vi innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalget som har vurdert tros- og livssynspolitikken. Norsk religionspolitikk har stort sett handlet om Den norske kirke og om enkeltsaker med konfliktpotensial, som bruken av hijab og spørsmål om bønnerom på skolene. Det er grunn til å håpe at innstillingen fra utvalget gir et større rom for en prinsipiell tilnærming til tros- og livssynsområdet, og dermed også til en forståelse som hjelper oss til å forvalte ytringsfriheten på en god måte.

Forholdsvis mange røster i debatten henviser religion og tro til privatsfæren. Så enkelt kan man ikke gjøre det for seg selv, eller for samfunnet, fordi det vil være som å lukke øynene for alle utfordringene som kulturelt og religiøst mangfold skaper i det offentlige rom. I Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fra 1950 står det blant annet at «enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet … til å skifte sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, praksis og etterlevelse». Å henvise dette til privatsfæren i den forstand at politikere ikke bør bry seg, kan i ytterste konsekvens være en fare for demokratiet. Tanker og følelser om tro lodder dypt hos mennesker, det gjør sannelig også den bevisste avstandstaken. Vi står ved porten til et menneskes integritet og identitet. Ved siden av kulturelle bindinger medfører dette en politisk sprengkraft som kan være ødeleggende dersom følelser, tanker og meninger blir undertrykt eller neglisjert. Nettopp ved å tilrettelegge for en mangfoldig og åpen praksis, vil staten – og politikerne – lettere få kunnskap om området, samtidig som åpenheten dermed også kan bidra til at tros- og livssynssamfunnene lettere ser staten som en fellesarena hvor det ikke er preferanse for et bestemt syn. Det vil bli et tryggere samfunn og nettopp tryggheten gjør det lettere å motta og takle provokasjonen når den er avsendt med brodd.