Det er strid om muslimers behandling av kristne minoriteter. Her er det mye å ta tak i, og mye som kan kritiseres. Heller enn å starte med situasjonen i dag, vil jeg begynne med et dokument, et brev, diktert av mannen vi muslimer følger, i alle fall hevder å følge, profeten Mohammed. Dette er et dokument som er skrevet for 1400 år siden, trolig ført i pennen av hans svigersønn Ali.

Det hørte engang med til småskoleutdannelsen i dette landet å kunne svare på hvem som dyttet hvem i hva. I den høyere utdannelsen skal man ikke bare kunne svare, men også kunne plukke fra hverandre spørsmålet. Halvbrødrene dyttet Josef i brønnen, men hvorfor ble det ikke spurt om hvor de gjorde det? Fordi det var aldeles overflødig. Det skjedde i bibelsk tid og dermed skjedde det i Det hellige land eller der omkring.

– Dette er ingen islamkritisk klagebok. Jeg vil utfordre idéen om at religionen former mennesket. Jeg vil vise at et menneske kan vandre mellom land og bevege seg mellom religioner slik jeg selv har gjort uten å forandre identitet. Forskjellige religioner setter spor, men mer er felles enn det som skiller oss, sier samfunnsdebattanten og grenseoverskrideren Sara Azmeh Rasmussen, som med den selvbiografiske romanen Skyggeferden har forsert enda en grense. I år fikk hun også Fritt Ords pris.

At dei døde lever vidare i minnet vårt, er ingen oppsiktsvekkande påstand i det norske samfunnet. På kva måte eit slikt etterliv går føre seg, utgjer likevel førestillingar og praksisar av ymse og omdiskuterte slag. Døde som lever i minnet er ei gamal førestilling som me i Noreg har skriftlege vitnemål om alt frå norrøn tid. Både det gode minnet, og dommen over kvar ein død, skulle i vikingane sitt verdsbilete for all tid overskrida døden som grense.

Ved første øyekast fremstår Venezuelas president Hugo Chavez’ populisme som en tragedie eller som en gjentakelse av forløperen Juán Perón sine feiltrinn i Argentina. Chavez’ belæring om kristendommens sanne vesen overfor venezuelanske biskoper kan anses som repetisjoner av Peróns læresetninger overfor argentinske biskoper et halvt århundre tidligere. Men gjør dette Chavez’ retorikk til en farse?

I moderne tid har der været megen diskussion om meningen med filosofi, og en del postmetafysiske filosoffer anfægter påstanden om, at filosofien skulle give en endelig forklaring. Alligevel læser vi stadig filosoffer/filosofiske værker, som om vi forventer at finde svar på vore spørgsmål. Hvorfor gør vi det? Er det fordi vi ikke har opgivet tanken om den endelige sandhed, fordi vi ønsker at teste de sandheder, vi mener at have, eller er det bare fordi vi er usikre på, om vi sidder med de rigtige spørgsmål?

På 1840-talet tok ei gruppe russiske tenkjarar til å hevda at Russland utgjorde ein sivilisasjon markert ulik dei vest-europeiske, og dei fekk tilnamnet «slavofile». Sidan den gong har «slavofili» blitt eit fast uttrykk for posisjonar som særleg med tilvising til russisk ortodoksi hevdar at Russland har sin «eigen veg» å følgja. Kva kjenneteiknar det klassiske, slavofile Russlandsbildets retorikk? Og korleis skal vi forstå slavofile føreste-llingar og formuleringar om ein indre (russisk) spiritualitet og ein ytre (vestleg) rasjonalitet?

Spørsmålet vekkjer ulike sider ved meg og oppgåva eg har i arbeidet mitt. Det vekkjer kanskje aller mest nettopp predikanten i meg: Det er på mange vis på tide å tale meir om Gud og Guds nærver i denne verda. Korleis tale om Gud slik at det ein seier har ein relevans for denne verda og dei som er i denne verda, i verda slik ho er?