Kjære barn! Vil du ikke gjerne være lykkelig på jorden og bli salig i himmelen?

Så enkelt og barnlig forførende begynner en av de mest betydningsfulle bøkene i norsk i historie, nemlig Erik Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed». I forordet, datert 9. oktober 1737, skriver han at «vi lever i en tid da verdslig visdom med alle dens avleggere er utviklet i en langt høyere grad enn våre foreldre hadde mulighet til å forestille seg».

Hva skal vi så si i 2011? Forestillingen om nåtid i forhold til fortid kunne vært skrevet i dag og viser at en skal være forsiktig med slike generelle utsagn. De gjentas av generasjon etter generasjon. Likevel lar jeg meg friste. Vår kultur etterlater seg helt andre bilder enn for bare noen få tiår siden. Her skal det gripes fatt i livsstilindustrien. Dens ånd svever over sjelene med løfte om suksess, velvære og lykke. Turoperatøren står arm i arm med kostholdseksperten, trimeksperten og den religiøse guruen og selger det gode liv. Livet kan designes som en stol og et bord og vi kan velge hvilket liv vi vil ha på linje med valg av solbriller. Vi kan få den kroppen vi vil ha, som denne overskriften i et kjent ukeblad lovte: «Din fantastiske sommerkropp – 50 eksperttips. « Harmløst? Nei, det er nettopp ikke verdiløst.

Medierevolusjonen har på en ganske annen måte enn tidligere gjort det mulig å sende et budskap til alle og å gi det en repeterende kraft. Den viktigste konsekvensen av oppmerksomheten omkring vår egen livsstil er selvsagt en forskyvning i våre globale perspektiver. Når debatten om lavkarbo tar all oppmerksomhet fra sult i Afrika illustrerer det sider av den kulturen vi har utviklet. Livsstilindustrien henvender seg til hver enkelt av oss: Slik kan du…! Vi er ikke så langt fra vekkelsespredikantenes retorikk, men deres ord om himmel og helvete blir som småtteri å regne mot livsstilforkynnelsens dominans. Og akkurat som vekkelsespredikantene næret sjelenes følelse av skyld og synd, kan livsstilforkynnelsen gjøre det samme, bare i et annet og langt større omfang. Slike følelser trives best i utilstrekkelighetens laboratorium. Denne forkynnelsen er religion i sekulær forkledning. Nøkkelen til å løse livets problemer ligger i livsstilen. Ved å leve rett, det vil si slik det forkynnes, får du et bedre liv, ja, du kan til og med bli et nytt menneske, så å si få en ny identitet. Men hva slags identitet er dette? Den som spirer frem på fellesskapets kirkegård, for å stjele et uttrykk fra den polske sosiologen Zygmunt Bauman?

Pontoppidans spørsmål rommer både det dennesidige og det hinsidige, det referer til både det å ha det godt på jorden og til en himmelsk sannhet, som rommer noe større enn mennesket, en håpsdimensjon. Om mange ikke er særlig opptatt av å bli salig i himmelen, er det likevel et poeng av allmenn karakter i dette, nemlig det å gi livet en mening ut over en selv, ens eget velvære eller egen lykke. Den danske dikterpresten Johannes Møllehave skriver et sted at han i stedet for å spørre etter meningen med livet, stiller spørsmålet om hva som betyr noe i livet? Med ett blir det konkret. Den troende vil svare Gud, men undres på om ikke de fleste, uavhengig av tro, vil svare meningsfylt samvær med andre mennesker. I så fall er vi tett på hva forskning sier om dette.

Hjerneforsker og professor ved universitetene i Oxford og Århus, Morten L. Kringelbach, sa til avisen Jyllands-Posten tidligere i høst at «lykken ligger kanskje først og fremst i selvforglemmelsen i samværet med andre mennesker». Dette er en av hans konklusjoner etter mange års forskning i glede- og lykkefølelsenes prosesser i hjernen. «Meningsfylt samvær med andre mennesker er en kilde til stor nytelse og det kan til og med sette oss i den nærmest lykkeligste tilstand, som Steffen Brandt så treffende kaller tilstanden av selvforglemmelse.» Kringelbach sier at vi er dypt sosiale vesener uten særlig dyp innsikt i hva som driver oss. Vi kan til en viss grad lære å styre våre tanker slik at vi kan være opptatt av øyeblikket snarere enn fortiden og fremtiden, men det er først og fremst gjennom meningsfylt samvær med andre mennesker vi finner det gode liv.

Ordet selvforglemmelse leder oss til noe ut over oss selv. Og det leder oss til fellesskap. Mange av livsstilpredikantene dyrker en hemningsløs individualisme i sin forkynnelse. Deres livssyn er formet av jaget etter fortjeneste og utnyttelse av vår skrøpelighet: I strid med kristen tro og altså nyere forskning. Ordet selvforglemmelse kan være nyttig gift mot selvopptatthetens apostler.