Den politiske bruken av Jesus som representant for «norske -verdier» går inn i en politisk debatt som blir stadig mer preget av spørsmål om «identitet» i form av etnisitet. Dette er et fortolk-ningsparadigme som setter skiller mellom «vi» og «de andre.» Dette er etisk problematisk og treffer heller ikke Jesu historiske rolle. Den historiske Jesus kan bedre forstås ut fra et paradigme som bygger på motsetningen mellom likhet og ulikhet, og som inkluderer de ulike i et fellesskap.

For en tid siden ble jeg invitert til å delta i et radioprogram som hadde «mellomlederen» som tema. Ulike aspekter ved mellomlederens posisjon ble tatt opp i dette programmet, og ulike perspektiver ble presentert. En del av dette var en samtale mellom programleder Jostein Gjertsen, Espen Ottosen fra Norsk Luthersk Misjonssamband og meg, hvor formålet var å beskrive Jesus’ og Muhammads respektive mellomlederposisjoner og å vurdere hvor godt mellomledermerkelappen passet på disse to skikkelsene. Til forskjell fra de mange andre diskusjonene der sammenligninger av de to religiøse lederskikkelsene inngår, var dette en samtale uten polemisk ramme. Et lite frikvarter.

Hvordan knytter norske muslimer sin etiske tenkning til Muhammad som forbilde? Artikkelen tar utgangspunkt i den norske debatten om innvandring, mer spesifikt integrering, og drøfter rammene for hva det vil si å være norsk i et flerkulturelt Norge. Spørsmål knyttet til betydningen av norske kulturelle verdier for å skape en samlende norsk identitet, sees i lys av etiske idealer som formidles av unge norske muslimer. Det sentrale spørsmålet som drøftes er handlingsrammene samfunnet aksepterer eller ikke aksepterer for de nordmenn som ikke deler majoritetens etniske eller religiøse bakgrunn.

Det norske samfunnet har blitt merkbart meir fleirkulturelt dei siste åra. Samtidig har religion igjen blitt eit tema i nyheitsendingar og i det politiske ordskiftet. Det litt upresise uttrykket «vår kristne kulturarv» fungerer som eit politisk kodeord for rotekte norske verdiar. I kulturlivet har ein i fleire år snakka om ei ny religiøs bølgje i litteraturen. Det er vanskeleg å tenke seg nokon kristen kulturarv utan Jesus. I norsk samanheng har Jesus også vore sentral i religiøse samanhengar. Det gir derfor god meining å spørje om korleis Jesus blir framstilt i den politiske argumentasjonen og i litteraturen. Men det er ikkje like lett å få eit klart svar. Eg vil i denne artikkelen leite etter referansar til Jesus i samtidslitteraturen og undersøke korleis dei kan kaste lys over den kulturelle kompleksiteten i samfunnet.

Jesus og Muhammad tilhører to ulike religiøse tradisjoner, kristendommen og islam. De religiøse forbildene blir oppfattet på bestemte måter ut fra sine respektive religiøse kontekster. Likevel kan en se at forståelsen av begge disse forbildene gikk gjennom mange av de samme fortolkningsprosessene – formet av omstendig-heter skapt og båret frem av moderniteten i to forskjellige religiøse sfærer og to forskjellige deler av verden, Øst og Vest.

Forholdet mellom Jesus og Muhammad har ofte blitt framstilt som ein uforsonleg konflikt. Med dette konfliktbiletet som bakteppe drøftar artikkelen meir nyanserte tilnærmingsmåtar, karakterisert med stikkord som konvergens og komplementaritet. Artikkelen avsluttar med ei drøfting av korleis ein kan forstå forskjellen på Jesus og Muhammad i eit religiøst rolleperspektiv.

Kan samtaler om Muhammad, Jesus og Abrahams barn utvides ved at fortellingene om Hagar løftes frem? De ulike monoteistiske religionene har sine egne forestillinger om Hagar, til dels i kontrast og konflikt med hverandre. Denne forskjelligheten kan åpne opp for nye og viktige samtaler. Kristne og muslimske kvinner i Norge leser tekster om Hagar på ulike måter, men tekstene åpner opp for refleksjoner rundt identitet, tro og fellesskap.

Jesus fremheves som kristendommens grunnlegger og tros-ikon. Hvilke konsekvenser får det hvis vi vektlegger at Jesus var en del av en bevegelse og at han forsto seg selv som profet av den personifiserte visdommen? Det er dette den sentrale feministteologen og nytestamentlig forsker Elizabeth Schüssler Fiorenza hevder. Det er gjennom en studie av hennes arbeid med Jesus-bevegelsen vi skal se sammenhengen mellom etiske fortolkninger og situeringen av Jesus som en del av en bevegelse.

Hvilke perspektiv har prester når de utlegger bibeltekster som reiser spørsmål om kjønn, etnisitet, rase, religion? De teologiske tidsskriftene Luthersk Kirketidene og Nytt Norsk Kirkeblad har artikler som gir prester hjelp til å tolke prekentekster. En under-søkelse av deres fortolkning av fortellingen om Jesus og den kananeiske kvinne i Matteus 15,21–28, over en 10-årsperiode, viser at undertrykkelse og marginalisering blir ignorert og  teksten blir «åndeliggjort» og tilpasset en norsk situasjon. Men det finnes ressurser som kan være med å utfordre norsk bibeltolkning i møte med komplekse bibeltekster og en kompleks verden. Interseksjonalitet er et viktig verktøy for feministisk og anti-rasistisk teoretikere og kontekstuell teologi er et av de viktigste bidragene fra teologer i det globale sør de siste 20–30 årene.