Rett før påske brant Østre Porsgrunn kirke ned til grunnen. Den ble innviet i 1760 og det ble feiret 250 års jubileum i fjor. Med den ble ikke bare en menighets kirke borte, like mye forsvant en kulturskatt og et landmerke i Grenlandsområdet. Det er et godt ord, landmerke. Det gir identitet til både et landskap og til et samfunn og dets mennesker. Den som ser på gamle bilder, eller landskapsmalerier fra tidligere århundrer, vil se at mange steder kneiser kirken i et landskap med noen få hus i nærheten. Gjennom århundrer er naturen så forvandlet til tettsteder og byer, samtidig som kirken er overlevert fra slekt til slekt. Den er blitt bevart. Denne historiske linjen har vært og er fortsatt for mange mennesker, en uvurderlig identitetsnerve, en arv som ikke minst pleies ved gledens og sorgens seremonier.

Mot denne bakgrunnen er det ikke merkelig at langt flere enn aktive kirkegjengerne blir opprørte ved synet etter en brann. Hver gang det skjer får det plass på topp i nyhetene, ganske enkelt fordi det betraktes som en tragedie for lokalsamfunnene. I skrivende øyeblikk tror politiet at brannen i Porsgrunn ble påsatt. I slike tilfeller blir ugjerningen også betraktet som angrep på lokalsamfunnet. Reaksjonene etter kirkebranner er ikke til å ta feil av. Da øynes kirkens betydning i folket og da forstår man – dessverre – bedre hvorfor så mange fortsatt ønsker å være medlem av Den norske kirke. Etter brannen i Porsgrunn skrev stortingsrepresentant Torbjørn Røe Isaksen i avisa Varden at «Kirkebygg er med på å minne oss om hvor vi kom fra, og dermed på hvem vi er. Da Østre Porsgrunn kirke brant ned var det ikke bare et bygg som ble borte, men også en liten del av oss selv.»

Brannen retter oppmerksomheten mot spørsmålet om hvordan slike bygg sikres. Det er åpenbart mye ugjort, og det er vanskelig å forstå at offentlige myndigheter fortsatt kan la såpass mange kirker stå ubeskyttet mot branntilløp.

I Porsgrunn startet debatten om nytt kirkebygg umiddelbart. Den diskusjonen rommer minst to viktige aspekter. For det første og satt litt på spissen: Hva skal det brukes penger på, en ny kirke eller det vi kan kalle et seremonihus, som kan brukes av mange tros- og livssynssamfunn? Blant andre Human-Etisk Forbund (HEF) har gått inn for det flere steder. I Porsgrunn ønsker HEF fornyet debatt om dette når det nå skal vurderes hva som skal skje etter brannen. HEF har imidlertid ikke ment at et slikt hus skal reises på kirkeruinenes grunn i Porsgrunn.

Behovet for slike seremonihus er stor og de vil være i pakt med en ny tros- og livssynspolitikk. På den annen side vil det være trist om ikke de tros- og livssynssamfunnenes forskjellige egenart også får ulike arkitektoniske uttrykk. Seremonihusene bør ikke ende i standardiserte offentlige religionsbygg.

Dette berører en annen side ved debatten. Dersom det skal bygges en ny kirke, bør den i så fall være en kopi av den gamle eller står fram i en helt ny form? Mange eldre vil nok det første, men en kirke som vil tale inn i en samtid må også våge å stille samtidens arkitekter og kunstnere fritt, så fremt man føler seg trygg på at de vet hvilken arv, hvilken identitet og hvilket budskap som skal forvaltes i det nye kirkerommet.

Kirkeruinene rommer alltid en mulighet til å se budskapet og Kristi kjærlighet på en ny måte, og opp av asken kan dagens befolkning reise et nytt landmerke som fornyer identiteten. På branntomten i Porsgrunn bør det reises en ny kirke, fordi den historiske linjen er viktig, samtidig som en ny tradisjon med for eksempel seremonihus kan etableres et annet sted. Om det ene skulle utelukke det andre, er vi ikke kommet så mye lengre i tros- og livssynspolitikken.