I de siste årene er det blitt gitt ut stadig flere bøker som handler om å nærme seg – og forstå den kristne troen. Det er sakprosa, både tyngre faglige bøker og mer uformelle essays. De etterlater seg en grunntone, som fornemmes i spørsmålet om hvordan en kan snakke om tro i et sekulært samfunn? Inntil andre halvdel av 1800-tallet dominerte kristendommen vår kultur. I dens språk og kunnskapsformidling lå det en betydelig makt, både i samfunnet og overfor enkeltmennesker. I denne forstand kan demonteringen av kristendommens posisjon i samfunnet de siste 150 årene ha vært av det gode. Også for kirken, fordi den med en annen posisjon i samfunnet ikke så lett kan bruke den bastante monologens form. Den må gå i dialog med omgivelsene. De diakonale uttrykkene som er utviklet de siste tiårene er eksempler på dette. Et eksempel her er Kirkens Bymisjons trosspråk på gatenivå i flere norske byer.

Det å snakke om tro er blitt ytterligere vanskelig ved en flerreligiøsitet, som rommer alt fra svermeri og diffus overtro til terrorisme. Det spektakulære skygger lett for den altoverveiende delen av troende som fredelig og ydmykt holder fast i sin tro fordi erfaringen har overbevist dem om dens verdi og betydning for deres liv. Men den sterke og tydelige tilstedeværelsen av andre konfesjoner og religioner har også minnet om religionenes undertrykkende potensial, slik kristendommen ble sett på i det forrige århundret.

Det interessante er at mange av bøkene ikke møter dette kompliserte bildet med en agitasjon om kristendommens fortreffelighet, de søker snarere å utvide våre blikk mot det bibelske universet og mot deler av tradisjonen som er gått tapt siden reformasjonen. I dette ligger det en kritikk av en kirke som er blitt alt for snever i sin tro og forkynnelse. I sin måte å tale om troen til samtiden på.

I Danmark har litteraturprofessor Erik A. Nielsen fått stor oppmerksomhet for sin avhandling Kristendommens retorikk. Enkelt sagt fører boken oss inn i Bibelens bilderikdom og ikke minst i den sammenhengen det er mellom dem, fra Skapelsen til Åpenbaringens siste side. Seniorprest i Oslo Domkirke, Karl Gervin, beveger seg litt i det samme sporet ved å peke på de mulighetene som ligger i tradisjonens språk. En av bidragsyterne til dette nummeret, Notto R. Thelle, ga i fjor ut boken Gåten Jesus. Også han etterlyser polyfonien, altså flerstemtheten, fordi det i dag er monotonien som råder. I Sverige har professor i systematisk teologi ved Uppsala universitet, Mattias Martinson, nettopp utgitt Katedralen – midt i staden. Om ateism och teologi. Her stiller han blant annet spørsmålet om vår tids religion er en trussel mot det fornuftsideal som ateismen verner om? Og han spør modig om det faktisk er slik at det er mer som forener ateisme og kristen teologi enn det som skiller?

Alle disse bøkene snakker om tro ved å formidle kunnskap. De er grunnleggende spørrende og derfor dialogiske. På ett vis utgjør de en intellektuell variant av diakoniens dialogiske språk. Den gamle prekenkultur i både kirke og på bedehus var i utpreget grad monologisk. Satt på spissen var den til tider så skråsikker i sin tale at den kunne skremme vettet av noen og enhver.

Å være i dialog betyr ikke å oppgi en tro på at noe er sant, eller for den saks skyld at det finnes bare en sann Gud. Det betyr snarere en vilje til å snakke med andre om det som forener og skiller. Å respektere at andre har et annet syn, innebærer ikke å gi opp sitt eget. Dialogen er lyttende i sitt språk, den har sitt forbilde i disse ordene: Tvinger noen deg til å følge med en mil, så gå to med ham.