er et nyord i det norske språk. Hvilket meningsinnhold ordet har, er et åpent spørsmål. At det er ment å gjøre tjeneste som et faresignal, er det derimot liten tvil om. Når noe eller noen kommer snikende, er det alltid grunn til å være på vakt og vente seg det som vondt er. Den som har godt i sinne, lurer seg ikke inn på folk bakfra eller i forkledning.

Er det rimelig å se på nærværet av islam som et bakholdsangrep på det norske samfunn? Svaret kan vanskelig bli annet enn nei. Om det er noe som ikke kjennetegner troende muslimers atferd, er det at de opptrer fordekt eller legger skjul på sin religiøse tilhørighet. I hel-, halv eller trekvart-sekulariserte kristne samfunn i dagens Europa representerer muslimene snarere den motsatte utfordring: de skiller seg ut ved en religiøs identitet som i sin synlighet og hørbarhet setter mange i forlegenhet, og som i noen sammenhenger oppleves som en provokasjon.

At det bygges moskeer, og at muslimer søker dit for å forrette sin fredagsbønn, innebærer ikke noen snikislamisering av det norske samfunn, like lite som nærværet av synagoger er snikjudaisering. At både jøder og muslimer følger sine egne tradisjoner når det gjelder måten å tilberede mat på, kan heller ikke med noen rimelighet oppfattes som noen trussel. Skulle muslimske foreldre ønske å etablere egne skoler for sine barn, finnes det heller ingen grunn til å oppstille andre vilkår for dem enn for alle andre grupper som av ulike grunner ønsker et alternativt skoletilbud for sine barn. Det er vel verdt å minnes den forbilledlige fordomsfrihet og prinsippfasthet KrFs

Jon Lilletun viste da han som den første norske utdanningsminister godkjente en muslimsk grunnskole i Oslo.

Muslimer bosatt i Norge kommer fra mange ulike kulturer og praktiserer et mangfold av ulike tolkninger av islam. Akkurat det burde ikke være fremmedartet i et land som etter at vi for mer enn halvannet hundre år siden fikk vår første dissenterlov, har sett avleggere av de fleste av de ulike kristne trosretninger som finnes. Verken ulike helligdager, ulike religiøse høytider, ulike moralregler og skikker representerer slik sett noe nytt i det norske samfunn. Det nye ligger i omfanget og variasjonsbredden i det som skiller seg ut fra gjennomsnittsmønsteret.

Er det en reell fare for at det norske – hva nå det måtte være – ved det norske samfunn gradvis fortrenges og skyves til side ved at det som i dag er en minoritet, etter hvert kan bli til et dominerende flertall? Noen argumenterer for at statistiske fremskrivninger basert på fødselstall kan tyde på det. Til det er å si at den slags fremskrivninger alltid er beheftet med stor usikkerhet, - jo lengre tidsperioder man opererer med, desto større usikkerhet. Men selv om man legger til grunn at nåsituasjon vil fortsette uforandret, og at familiemønstre ikke påvirkes av økonomiske, sosiale og kulturelle forhold i det samfunn man har bosatt seg i, blir det lite treffende å omtale prosessen som «snik-islamisering». Det er ikke noe fordekt ved statistiske data.

I den utstrekning der finnes en kjerne av meningsinnhold i nyordet, er det vel snarest forestillingen om at islam og tilhengere av islam i dagens Norge er «de andre» i forhold til det store vi, og at de derfor kan gjøre tjeneste som samlebegrep for alt det som er fremmedartet og annerledes, og som vi definerer vår egenart ved å ta avstand fra. Men den overforenklede kontrasten mellom et «vi» og et «dem» har aldri bidradd til å gi noe samfunn et realistisk selvbilde, enn si lagt grunnlaget for å løse interessekonflikter på en måte som gjør mangfold til en samfunnsbyggende kraft i stedet for en trussel som må bekjempes.

I så måte har vi mye å lære av det samfunn som tok imot nesten en tredjedel av den norske befolkning i en tid hvor befolkningsveksten her hjemme var vesentlig større enn det vi kunne brødfø. Vi har dessverre altfor lett for å glemme at det lever flere mennesker av norsk avstamning på den andre siden av Atlanterhavet enn det gjør her hjemme, og at det har andre historiske årsaker enn utferdstrang og eventyrlyst.

Det amerikanske samfunn ble fra starten av bygget av religiøse dissentere, som var nødt til å lære seg å leve med hverandre innenfor ett politisk fellesskap. På bakgrunn av sine felles erfaringer som forfulgte minoriteter innenfor datidens europeiske statskirkesystemer var de opptatt av å holde statsmakten på lang avstand fra borgernes religionsutøvelse. Paradoksalt nok har det skapt et offentlig rom med langt større åpenhet for religiøst mangfold og religiøse livsytringer enn det som preger de fleste land i Europa.

Hadde dagens Norge vært mindre avkristnet enn det er, hadde vi kanskje vært bedre rustet til å møte islam og muslimske landsmenn uten å henfalle til skremselsbilder og konspirasjonsteorier. Uansett er vi nødt til å lære oss at religion med rette hører hjemme i det offentlige rom, og at nytidens europeiske yndlingsidé om religion som en privatsak ganske enkelt er en vrangforestilling.