1. mosebok, 32. 24-31

Jakob var nå alene tilbake. da kom det en mann og kjempet med ham, helt til det grydde av dag.

25. da mannen så at han ikke kunne vinne over jakob, gav han ham et slag over hoften, så den gikk av ledd mens de kjempet.

26. og han sa: «slipp meg, for morgenen gryr!» men jakob svarte: «jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg.»

27. «hva heter du?» spurte mannen. «jakob,» svarte han.

28. da sa mannen: «du skal ikke lenger hete jakob, men israel skal være ditt navn. for du har kjempet med gud og mennesker og vunnet.»

29. da bad jakob: «kjære, si meg navnet ditt!» han svarte: «hvorfor spør du etter navnet mitt?» så velsignet han ham der.

30. jakob kalte stedet peniel. «for jeg har sett gud ansikt til ansikt og enda berget livet.»

31. med det samme han kom forbi penuel, rant solen. og han haltet på grunn av hoften.

Det er natt og mørkt. Jakob er på reise tilbake til hjemstedet etter mange år i landflyktighet. Snart skal han treffe Esau, broren, som han har bedratt for førstefødselsretten og lurt fra en velsignelse. Forrige gang de var i nærheten av hverandre, ville Esau drepe Jakob. Nå skal Jakob igjen treffe broren ansikt til ansikt. Jakob har sendt resten av følget foran seg. Ved Jordan venter han alene. I natta kommer det en uidentifisert mann og sloss med ham. Det hebraiske ordet som her brukes for å kjempe kan oversettes «de støvet seg til». Ned i støvet, rulle seg rundt, svette og kamp på liv og død i mørket. Overfallsmannen klarer ikke å vinne over Jakob. Når han skjønner det, slår han Jakob over hofta sånn at den går ut av ledd. Et ganske feigt knep.

Hvem er denne mannen som smyger seg innpå Jakob som er alene i mørket? Jakob ser ham ikke klart og han vil ikke si navnet sitt. Men han sier det kanskje likevel? Han sier til Jakob at han er den som har kjempet med Gud. Jakob sier selv: For jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet. Er dette Gud? Det er ikke sånn Gud pleier å entre scenen i Det gamle testamentet. Det pleier å være røyk og ild, tordnende stemmer og så hellig grunn at

folk må ta av seg på beina. Her er en Gud som velter seg rundt i støvet. Som ikke får overtaket i kampen en gang. Som kjemper med oss når vi er alene og redde og bruker feige knep. En Gud med uklar identitet. Gud? Er Gud sånn?

Jakob slåss for livet sitt. Og når det virker som om livsfaren er over, så kjemper han videre. «Slipp meg, for morgenen gryr,» sier den mystiske mannen. Jakob er, til tross for ei skadd hofte, tøff i trynet og sier: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg». Han klamrer seg fast til han får velsignelsen. Og han får mer enn en velsignelse. Han får et nytt navn på kjøpet. Jisrael – Israel. Som ordet er forstått her, betyr det: Han som kjemper eller holder ut med Gud.

Kanskje henger det nye navnet og velsignelsen sammen. De gamle hebre-ererne forsto ofte det å velsigne som å føre livet videre. Det å være gravid er å være i en velsignet tilstand. Jisrael skulle bli far til et helt folk. Han fikk en ny identitet og en ny retning på tilværelsen. Både navnet og velsignelsen forteller om framtid og lysere tider. Kanskje håp for møtet med broren dagen etterpå. Mot til å kjempe videre. Var det det som kom ut av denne nattlige kampen? Var det Gud han sloss med? Eller ble kampen til et møte med Gud? Så halter helten inn i soloppgangen, merka av kampen og med nytt navn og en velsignelse.

Noen av våre kamper kan kanskje minne om en Jakobs kamp: Kjemping i mørket mot noe stort og ukjent der liv og eksistens står på spill. For og mot og med min tro og tvil, for en plass innenfor kirka, med og mot tekster, tradisjoner, konstruksjoner, for rettferdighet og likeverd, med oss selv, med vår egen likegyldighet. Vi støver oss til. Svette og tårer. Kanskje er vi blitt merka av kampen. Vi har fått vårt slag over hofta. Det vi slåss mot kan virke for overveldende. Kanskje har vi mistet mye som vi synes var verdifullt. Ned i støvet. Svette og dødsangst og en verkende hofte. Hvorfor orker vi? Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg. Kanskje er denne klamringa en hellig trass.

Fortellinga vår gir aldri et entydig svar på hvem Jakob sloss med. Det er for meg en skummel fortelling, siden det ikke er klart hvilken side Gud er på i kampen. Det viser en tvetydig Gud, som både slår og velsigner. Kanskje er det også derfor vi aldri kan vite om det virkelig er Gud Jakob møter. Det kan likevel være en styrkende fortelling, som om den mystiske er Gud, lar oss se en Gud som ikke sitter uberørt i sin himmel, men som skitner seg til i nærkamp med livet. Som ikke er redd for en kamp og som vil at vi skal kjempe. Som gir sin velsignelse til håp og ny livsretning. God kamp!