En målsetting i norsk skole, og en av dagens viktigste utfordringer, er å bygge et flerkulturelt samfunn med respekt for menneskerettighetene. Et effektivt virkemiddel bør være å styrke menneskerettighetsundervisningen i skolen, noe Norge har forpliktet seg til gjennom FNs Verdensprogram for menneskerettighetsundervisning (2005 -).

Én årsak til konflikt i dagens internasjonale og nasjonale samfunn har å gjøre med at menneskers moralske univers ofte synes å sammenfalle med deres nasjonale, etniske eller religiøse tilhørigheter. Vårt iboende behov for «å høre til» resulterer i gruppedannelse der de som oppleves som forskjellige fra oss selv defineres som «de andre». Dersom gruppers følelse av «annerledeshet» blir forsterket av sosioøkonomiske faktorer, kan denne kategoriseringen bli farlig. Vi trenger ikke reise langt for å finne eksempler.

I Frankrike har en ung innvandrerbefolkning stått i spissen for uroen, og også i Danmark har det ulmet denne våren.

Kanskje har det aldri vært viktigere enn i dag å understreke de verdiene som vi har felles. De internasjonale menneskerettighetene representerer slike normer som alle mennesker og samfunn deler. Deres universelle perspektiv representerer et potensial som kan bidra til å frigjøre oss fra de snevre rammers «innestengthet» og skape meningshorisonter for oss alle.

Et fagområde i vekst

Menneskerettighetsundervisning er et fagområde i vekst. FN, Europarådet og andre organisasjoner, statlige som ikke-statlige, internasjonale som nasjonale, legger stadig sterkere føringer på statene for å styrke denne type opplæring i skolen og samfunnet for øvrig. Perioden 1994–2004 var FNs tiår for menneskerettighetsundervisning, og fra 2005 fulgte organisasjonen opp med et Verdensprogram med en tilhørende handlingsplan.1 Opplæringen skal forebygge overgrep og konflikter, fremme likeverd og solidaritet samt utvikle demokratisk sinnelag. Kanskje fordi fagområdet er nytt – menneskerettighetsundervisning som akademisk begrep ble først tatt i bruk på 1980-tallet – og fordi den viktige metodikken fremdeles er i støpeskjeen, har ikke emnet fått den anerkjennelsen det fortjener.

Både etiske og juridiske normer

Selv om internasjonale menneskerettigheter er et komplisert juridisk fagfelt, kan undervisningens pedagogiske sprengkraft for en stor del finnes i de etiske normene. Menneskesynet som ligger til grunn hevder nemlig at alle individer har det samme menneskeverd. Menneskerettighetene representerer de grunnleggende standardene som vi alle må få tilfredsstilt for å kunne leve menneskeverdige liv. Og fordi vi har det samme menneskeverd er vi likeverdige og skal nyte de samme rettighetene, uavhengig av kjønn, språk, hudfarge, religion, nasjonal eller sosial opprinnelse.

Disse etiske kjerneverdiene – menneskeverdet og likeverdet – ligger til grunn for, og gir normativ legitimitet til, det omfattende internasjonale menneskerettighetssystemet som er bygget opp etter andre verdenskrig, og som gir enkeltmenneskene rettigheter og statene tilhørende forpliktel

ser. Og fordi menneskerettighetene er anerkjent av så å si alle statssamfunn i verden, kan det utledes at deres etiske fundament også har global støtte.

«These two beliefs, or values, [human dignity and equality] are really all that is required to subscribe to the idea of human rights, and these values are hardly controversial. That is why the idea receives support from every different culture in the world, every civilised government and every major religion.»2

Etter vår oppfatning kan disse kjerneverdiene, samt menneskerettighetenes universelle og sekulære karakter, kaste lys over menneskerettighetenes potensial for felles verdidannelse.

Det å fremheve rettighetenes etiske normgrunnlag betyr ikke å nedvurdere det juridiske aspektet. Tvert imot virker de to perspektivene gjensidig styrkende. Forskeren Njål Høstmælingen finner det nødvendig å markere at menneskerettigheter er «noe annet enn verdier».

«[…] Verdier kan lett oppfattes som uforpliktende normer, og indikerer at rettighetene er noe relativt, noe en skal gjøre seg fortjent til og som vil kunne variere fra sak til sak […] Jeg synes derfor det er viktig å understreke at menneskerettighetenes kilder og den måten disse er bygd opp på, gir tilstrekkelig begrunnelse for normene. I en folkerettslig verden vil det at en stat har knyttet seg til konvensjonene og deres organer, være tilstrekkelig grunn til at normene følges […]»3

Vi er enige i at konvensjonene gir tilstrekkelig begrunnelse for menneskerettighetene. De er individenes rettigheter og statenes juridiske forpliktelser – de er «hard law». Menneskerettighetene former vår virkelighet og det er deres konkrete innflytelse som gir dem betydning og sprengkraft. Derfor er menneskerettighetenes innhold og regelverk et vesentlig poeng i all menneskerettighetsundervisning. Men i opplæringen, særlig i forhold til barn og unge, bør også det etiske fundamentet få en sentral plass. Dersom lover skal fungere må de ha legitimitet – de må etisk la seg forsvare. Nettopp det faktum at menneskerettighetene både er etikk og juss forklarer deres styrke. Og det at FN har formet dem, gjør at alle mennesker, uavhengig av kulturbakgrunn, kan utvikle «eiendomsrett» til dem.

Et hovedmål med undervisningen er å bidra til å skape en «menneskerettighetskultur». Opplæringen bevisstgjør både om egne og andres rettig-heter. For på samme måte som et individ kan kreve respekt for sine rettigheter, må han eller hun respektere andres, selv om de andre er «forskjellig» fra en selv. Menneskeverdets ukrenkelighet er den fundamentale verdi. Rettighetene gir frihet, men krever samtidig ansvar. Beskyttelse av retten til å være «annerledes» og verdsetting av det menneskelige og kulturelle mangfold blir derfor to sider av samme sak.

Menneskerettighetenes universalitet gjør dem ikke utydelige. Snarere representerer de klare verdier og prinsipper, og trekker grenser for menneskenes handlingsrom: så langt, men ikke lenger. Elementer i kultur, religion og livssyn som innebærer intoleranse, diskriminering og undertrykkelse, vil møte motstand i menneskerettighetene. Menneskerettighetsperspektivet er derfor fruktbart og representerer veiledende normer – også når vanskelige emner berøres.

Fordi vi i vår undervisning også vektlegger det etiske aspektet, har vi et par ganger fått spørsmål om ikke vi, i likhet med religiøse trossamfunn, driver misjonering; «menneskerettighetsmisjonering». Slike innsigelser vitner om at fokus på etikk og moral ofte knyttes til spørsmål om tro og livssyn. Vårt svar er at vi selvsagt ikke gjør det. Misjon er virksomhet for å utbre religioner og gudgitte dogmer. Undervisning i menneskerettigheter handler om å formidle kunnskap om menneskeskapte juridiske forpliktelser som det internasjonale samfunn har utviklet, og som statene har påtatt seg å respektere og fremme. Sentralt er fokus på regelverk og internasjonale og nasjonale beskyttelsessystemer. Men vår erfaring tilsier at det etiske aspektet er vesentlig for å bevisstgjøre om individenes eget ansvar, noe som igjen er en forutsetning for konkret engasjement, deltakelse og praktisk handling. Siden undervisningens formål er å forme samfunn der menneskerettighetene respekteres, må opplæringen inkludere både etikk, jus og politikk. Faktorene er gjensidig avhengige. Som forskeren Tore Lindholm sa det for ti år siden:

«Gjennom de siste århundreder og særlig i de siste 50 år er menneskerettigheter gjort til positiv rett av moralske grunner, og vi bør nettopp av moralske grunner ikke forsømme å fokusere på den juridiske, politiske og praktiske delen av menneskerettighetsvernet.»4

Fri og åpen meningsutveksling

Menneskerettighetenes grunnleggende syn på mennesket er at vi er fornuftige vesener med samvittighet. For at vi skal fatte så gode beslutninger som mulig, bør samfunnet legge opp til en fri, åpen og pluralistisk meningsutveksling. På denne bakgrunn er deltakende pedagogikk og et læringsmiljø preget av respekt og likeverd så viktig i menneskerettighetsundervisningen.

«Human rights education goes beyond cognitive learning and includes the social and emotional development of all those involved in the learning and teaching process. It aims at developing a culture of human rights, where human rights are practiced and lived within the school community and through interaction with the surrounding community.»5

Enkelte ganger kan diskusjoner oppleves som vanskelige. De trenger imidlertid ikke å være mindre viktige av den grunn – kanskje snarere tvert imot. Hva som oppleves som kontroversielt varierer fra sted til sted. Homofili, som i dag i stor grad er ukomplisert å ta opp i Norge, kan være problematisk andre steder. Da vi forsøkte å ta opp temaet på et kurs for tsjetsjenske ungdommer i Ingusjetia i Den russiske føderasjon for vel et års tid siden6, ville ikke tolken engang oversette ordet. I en usedvanlig skarp tone repliserte hun: «Jeg vil ikke snakke om dette – det er unge piker til stede!» Fordi vi ikke ønsket en konfrontasjon i en situasjon med 20 ungdommer, valgte vi å bøye av. Imidlertid illustrerer eksempelet at de vanskeligste spørsmålene ofte kan være de viktigste. Sannsynligvis sliter mange i dette samfunnet med ensomhet, angst og skam, fordi deres legning oppleves som så skitten at folk ikke en gang vil ta ordet i sin munn.

Religion

«Alle menneskerettighetene finnes i min religion. Det er bare å følge den» sa 17 år gamle muslimske Ali på et av våre kurs. Og vi tror han. De fleste religioner representerer komplekse moralsystemer. Så ble da også representanter for verdens største religioner, livssyn og kulturer invitert til å komme med innspill i de internasjonale forhandlingene som førte frem til FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene i 19487. Et grunnleggende prinsipp som i ulike versjoner gikk igjen, var «Den gyldne regel» – gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Prinsippet ble innarbeidet i erklæ

ringens artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med det samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Religionsfriheten er en sentral menneskerett som beskytter individenes rett til å velge sin tro og gi uttrykk for denne. Religionsfriheten er imidlertid ikke absolutt, men kan begrenses blant annet dersom andres menneskers grunnleggende rettigheter og friheter trues. På tross av at de fleste religioner på mange måter harmonerer med menneskerettighetene, vet vi at religiøs argumentasjon opp gjennom tidene har begrunnet overgrep og kan gjøre det også i dag. Derfor kan ikke religioner være fredet fra innsyn og kritikk.

Religiøs fortolkning og praksis er ikke uavhengig av samfunnsendringer. I Norge, som i mange andre land, har kvinnekampen og kampen for homofiles rettigheter vunnet gjenklang i kirken. I dag finnes både kvinnelige prester og biskoper, noe som var utenkelig for mange for bare 40 år siden. En lignende positiv utvikling i forhold til kvinner og homofile har ikke i tilsvarende grad skjedd i muslimske og enkelte andre religiøse miljøer. Og fremdeles finnes det i enkelte kristne miljøer en klar forskjellsbehandling av kjønnene og fordommer mot homofili. Samtaler rundt religion og menneskerettigheter er derfor vesentlig. Vår erfaring er at diskusjonene blir spesielt fruktbare i flerreligiøse grupper. Det er viktig å belyse at religioner ikke er statiske, men at de endres og nytolkes i forhold til samtiden. Videre kan det være opplysende å rette søkelyset på båndene som ofte kan finnes mellom religion, kultur og tradisjon. Særlig vesentlig er det å diskutere trosutøvelse og praksis som kan forårsake overgrep. Enkelte sitater fra Bibelen, Koranen og andre religiøse skrifter harmonerer på ingen måte med menneskerettighetene og det finnes en rekke eksempler på at religiøs fundamentalisme kan forårsake overgrep. Kvinnediskriminering, forfølgelse av homofile, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, og straffemetoder som steining, pisking og lemlestelse er alle eksempler på grove brudd på menneskerettighetene som i enkelte samfunn kan begrunnes religiøst, men som også kan forklares gjennom kultur og tradisjon. Slik praksis må settes på dagsorden og diskuteres, også i det flerkulturelle Norge. Religiøse menneskers handlinger må vurderes på lik linje med andre menneskers handlinger. Det er vår oppfatning at religiøs argumentasjon som begrunner og forårsaker menneskerettighetsbrudd ikke kan tolereres.

Dilemmaer

Menneskerettighetene er dynamiske og gir ikke alltid klare svar. Retten til ytringsfrihet kan kollidere med retten til ikke å bli utsatt for rasisme. Hvor skal grensen gå? Er det vestlig arroganse å kreve at niqab ikke skal være tillatt på skolen? Hva er riktig? Kanskje den beste måten å håndtere dilemmaene på er hele tiden å diskutere dem? Levende diskusjoner er et uttrykk for den pluralistiske tilnærmingen som er så viktig for menneskerettighetene. De er også et uttrykk for at menneskerettighetene ikke representerer en objektiv vitenskap eller bestemt ideologi. Heller er menneskerettigheter et fagområde i utvikling, preget både av moralsk og juridisk tenkning. Dette betyr ikke at det aldri vil finnes svar, eller at mennesker ikke kan bli enige. For 100 år siden var kvinnelig stemmerett et kontroversielt tema og øverst på den politiske agenda. Nå stiller ingen lenger spørsmål rundt dette. I dag er kampen mot dødsstraff en sak som det synes å bli stadig større enighet om, og homofiles rettigheter blir i økende grad satt på dagsordenen nasjonalt og internasjonalt. Så vi bør være trygge på at mange av dagens dilemmaer vil møte sine svar. I mellomtiden må vi fortsette å gjøre oss opp våre egne meninger, basert på mangfoldig refleksjon og rasjonell overveielse.

Norge ikke best i klassen

På tross av internasjonale føringer fra FN og andre har ikke Norge vært den beste i klassen når det gjelder å inkorporere menneskerettighetsundervisning i skolen. Selv om menneskerettigheter skal være et fundament i opplæringen av barn og unge, og at det er et mål i læreplanene, viser undersøkelser at denne undervisningen langt fra fungerer tilfredsstillende8. Opplæringen skjer fragmentarisk og tilfeldig, og ofte kun avhengig av den enkelte lærers interesse. Når det gjelder lærerutdanningen er menneskerettigheter i liten grad inkludert, og metodikktenkningen synes å være helt fraværende. Imidlertid viser erfaringer at lærerne mener at temaet er viktig og at de ønsker å lære mer. På tross av kritikken skal det ikke underslås at positive ting skjer. «Politikk og menneskerettigheter» er innført som nytt fag i videregående skole, og stadig flere høyskoler tilbyr menneskerettighetsstudier. Det er også å håpe at KRL-faget, som sannsynligvis snart justerer sitt innhold og får det nye navnet «Religion, livssyn og etikk», vil gi en mer sentral plass til menneskerettighetsperspektivet som et samlende verdifundament.

Etter å ha undervist i mange land og for ulike målgrupper gjennom ti år, er det vår entydige erfaring at mennesker, uansett sosial eller geografisk bakgrunn, religiøse eller ikke-religiøse, muslimer eller kristne, kan enes om menneskerettighetene som et minste felles multiplum for samfunnsnormer. De er på denne bakgrunn egnet til å «bygge broer».

 

 

Artikkelforfatterne ga i 2007 ut læreboken Bygg broer, ikke murer (Humanist forlag). Boken inneholder øvelser i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering basert på deltakende pedagogikk, og er et resultat av forfatternes undervisningserfaring i menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering i Norge og utlandet.

OSSEs kontor for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR), FNs høykommisær for menneskerettigheter, Europarådet og UNESCO er i ferd med å utgi et kompendium med 100 gode virkemidler for å fremme menneskerettighetsundervisning, inkludert opplæring i demokrati, gjensidig respekt og forståelse, i skolen. Bygg broer, ikke murer er blitt valgt ut til å være med i kompendiet som vil få bred internasjonal spredning.