Kirke og Kultur har ikke hatt for vane å melde seg på i den folkesport som heter klappjakt på Kvarme. Vi akter heller ikke å melde oss på når øvelsen trekkes i gang i fremtiden. Det finnes ingen rimelig grunn til at Oslo biskop i tide og utide skal gjøre tjeneste som skyteskive hver gang mediene har bruk for en slik på det kirkelige område.

Dagbladets store «hjemme hos»-reportasje om det drapsdømte ekteparet Orderuds middagsbesøk i bispeboligen i Oslo, har trukket i gang fem–seks debatter på samme tid. Uheldigvis har de vært filtret inn i hverandre på en så uoversiktlig måte at mange har fått inntrykk av at det dreier seg om én sak, og at den i beste Holmgang- og tabloidtradisjon kan settes på en enkel formel: For eller imot middagsinvitasjon til Per og Veronica Orderud.

Forenkling kan i noen sammenhenger være en anbefalelsesverdig kunst. I denne sammenheng representerer forenklingen en ulykksalig avsporing av oppmerksomheten omkring livsviktige spørsmål knyttet til forholdet mellom kirke og samfunn.

Det har med bruken av den fjerde statsmakt – pressen – å gjøre. Vanligvis går det ikke gjenpart av middagsinvitasjoner til tabloidene i Akersgata. Heldigvis. Omstendighetene rundt Dagbladets rolle i forbindelse med middagsbesøket hos bispeparet er ikke presentert for offentligheten. Men uansett hvordan den er kommet i stand og hvem som har tatt initiativet, burde noen i tide ha sett at dette måtte bære galt av sted. Med mindre hele hensikten med besøket var å skaffe størst mulig oppmerksomhet i opinionen om aksjonen for gjenopptagelse av Orderudsaken, hørte Dagbladet på ingen måte hjemme i selskapet. Og dersom det var det som var hensikten, hørte bispeboligen slett ikke hjemme i bildet.

At kirken både i bokstavelig og overført mening skal ha dørene åpne for alle, uansett stand og stilling og uansett hva de måtte være anklaget eller dømt for, er udiskutabelt. Om biskoper i handling tydeliggjør det, er det strålende. Men da må det gjøres slik at det ikke oppstår tvil om hva som er grunnlaget for gjestfriheten. At det er en kristenplikt å vise omsorg for fanger, vet enhver som kjenner sitt Ny-testamente. Men plikten er ikke begrenset til dem som mener at de er uskyldig dømt, og den kan ikke være avhengig av hvordan andre stiller seg til skyldspørsmålet. Det er ikke den friske som har bruk for lege, som kjent.

En helt annen sak er naturligvis den enkeltes rett og plikt til å følge sin overbevisning og gjøre den offentlig kjent. I et demokratisk samfunn har enhver av oss rett til å kritisere statsmakten, både i dens utøvende, lov-givende og dømmende skikkelse. Ingen domstolsavgjørelse er ufeilbarlig, eller hevet over kritikk. Derfor har vi bygget ut vårt rettsapparat for å gjøre det mulig å få straffesaker gjenopptatt til ny prøving dersom det fremkommer nye bevis eller anføres sterke grunner som tilsier at skyldspørsmålet er blitt avgjort på sviktende grunnlag.

I en slik debatt har alle rett til å delta, uavhengig av stand og stilling. Men vel å merke på samme vilkår som medlemmene av den juryen som ble nedsatt for å avgjøre skyldspørsmålet. Det vil si: på egen regning og risiko, som enkeltperson utrustet med dømmekraft og samvittighet, med en felles plikt for alle til ikke å la seg påvirke av utenforliggende hensyn, men utelukkende av det som fremlegges av bevisførsel i retten.

I denne sammenheng har kirken som institusjon ingenting å bidra med. Det har derimot den enkelte kristne, men da på det samme grunnlag og de samme vilkår som alle andre legdommere. Når middagsbesøket i Oslo biskops embetsbolig presenteres for Dagbladets lesere under overskriften «Hjelp fra oven», forteller det at de medvirkende har et felles ansvar for at en grenselinje som skulle ha vært respektert, er blitt utvisket.

Alle parter vil være tjent med at den blir respektert i fortsettelsen.