Abstract:

Det unike med den kristne kirke er troen på Jesus. At Gud ble et menneske som endte sine dager ved å bli dømt til døden for blasfemi, men vendte nederlag til seier ved å komme levende ut av graven som dødens beseirer, er og blir en fortelling med atskillig sprengkraft, religiøst, sosialt og politisk. Å forvalte og formidle denne fortellingen er, og har alltid vært, den kristne kirkes viktigste oppgave. Fortellingen og fortolkningen er i første omgang kjent gjennom det de vitner skrev som den oppstandne selv valgte ut og autoriserte. Det er ingen tvil om at de i det arbeidet først og fremst var opptatt av identitet. De formidlet og fortolket Jesus-fortellingene med en bevisst avvisende holdning til alternative fortellinger og fortolkninger, av Paulus satt på den ytterste spiss ved også å ta med himmelens engler som kilde for potensielt uholdbare oppfatninger (Gal 1,8).

Dermed står vi umiddelbart ved den første selvmotsigelsen, den mellom kirke og åpenhet. For ifølge dens første og grunnleggende ledere er den kristne kirke nettopp ikke åpen i den forstand at den kan tenke seg å vurdere ulike og alternative tilnærminger til spørsmålet om hvor Gud er å finne. Gud ble menneske i Jesus og viser hvem han er i det som da skjedde; alternative oppfatninger er å avvise som uholdbare og ubegrunnede.

NTs forfattere har også en klar forståelse av fellesskapet av de troende. Ordet kirke (gresk ekklesia) har i NT to betydninger, den lokale menighet og det universelle trosfellesskap; kirken er det troende fellesskap samlet til gudstjeneste og er samtidig det universelle fellesskap av alle troende overalt. Det leder oss umiddelbart videre til den andre selvmotsigelsen, den mellom kirke og folk. Etnisitet er et begrep det ikke er plass for i den tro NT forkynner. Vi blar bare en side videre fra Paulus’ angrep på englers potensielle åpenbaringer før vi leser følgende: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne; dere er alle én» (Gal 3,28). At Paulus her har et poeng, vet vi mer om enn vi setter pris på; hvor galt det kan gå når religiøsitet og etnisitet knyttes sammen og Gud blir garantisten for nasjonal og kulturell overlegenhet, har det 20. århundre gitt oss katastrofale eksempler på.

NT tegner altså for oss den kristne kirke som en internasjonal, tverrkulturell minoritetsbevegelse som mer enn noe annet kjemper for å bevare sin identitet i et hav av religiøs pluralisme. Det var da også i flere hundre år den kristne kirkes virkelighet; i Asia og Nord-Afrika er det slik fremdeles. Men for den europeiske del av den universelle kirke ble alt annerledes i løpet av det 4. århundre. Den fikk et nytt ansvar; den skulle som folkets kirke bidra til den nasjonale identitet. Samtidig fikk den nye muligheter til å nå, ikke bare alle folkeslag, som den oppstandnes oppdrag gikk ut på, men hele folket. Selvmotsigelsen folkekirke ble en realitet med enorm betydning for europeisk identitet og europeisk kultur. Fra det 5. til det 18. århundre var den kristne kirke den eneste religiøse og kulturelle institusjon av betydning i Europa; det gav den en innflytelse som knapt kan overvurderes.

Det er slett ikke alt vi er stolte av når vi i dag kan vurdere den perioden med etterpåklokskapens distanse. Nettopp den identiteten mellom kirke og folk som NT regner som overvunnet, kunne gi seg katastrofale utslag i form av teokrati, korstog og religiøst begrunnet imperialisme. Det er likevel ikke til å komme fra at det er denne selvmotsigelsen som ble det jordsmonn idealer som demokrati, menneskerettigheter og religionsfrihet vokste ut av.

Den kristne kirke har altså gjennom mesteparten av sin europeiske historie måtte leve med en kirkeordning som er grunnleggende annerledes enn den nytestamentlige. At dette i det hele hatt har vært mulig, henger sammen med at behovet for identitetsmarkering allerede i NT krysses av misjonsperspektivets åpenhet for alle folk, tungemål og kulturelle kontekster. Denne spenningen foreligger i NT først og fremst i form av spørsmålet om omskjærelse av hedninger, et spørsmål som den gang hadde en teologisk og kulturell sprengkraft vi i dag vanskelig kan forstille oss. Dersom de hadde vunnet fram som krevde omskjærelse, altså jødisk kulturell identitet, av alle kristne, ville den kristne kirke fremdeles vært en jødisk opposisjonsbevegelse. Paulus så spørsmålets betydning klarere enn de fleste, og det er faktisk nettopp som avvisning av kravet om omskjærelse Paulus framfører identitetskravet i den skarpe form jeg ovenfor refererte fra Gal 1.

Kirkens umistelige identitet ligger altså for Paulus nettopp i åpenheten. I det unike ved den kristne tro ligger det nemlig en relativisering av alt annet enn korset og oppstandelsen som grunnlag for det kristne fellesskaps identitet. Konsekvensen av at det er her Gud gir seg til kjenne, er derfor ikke at alt annet avvises, men at det tentativt aksepteres så lenge det ikke er hevet over kritikk. Omskjærelsen er uakseptabel som religiøs plikt, men ikke som potensiell kulturell identitetsmarkør. Alt kan vurderes så lenge muligheten for forkastelse holdes åpen, slik at det ikke oppstår fare for at det skal konkurrere med korset og oppstandelsen som grunnleggende orienteringspunkt. Det gjelder omskjærelsen, og det gjelder enhver annen kulturell og religiøs ytringsform som ikke direkte bryter med det grunnleggende orien-teringspunkt i kristen virkelighetsforståelse, troen på at Gud på en entydig måte har gitt seg til kjenne i Jesus.

NT stiller altså kravet om kristen identitet som et krav om åpen vurdering av det relativt akseptable ved et mangfold av religiøse og kulturelle tradisjoner. I et tilbakeskuende perspektiv er det nettopp dette som åpner muligheten for en positiv aksept av det berettigede ved mange sider av den europeiske folkekirketradisjon uten dermed å overse de mange negative, og uten å måtte hevde at det er slik en holdbar kirkeordning må utformes.

Hvordan skal så det gjøres? Hvordan skal vi finne vår vei i møte med vår tids utfordringer? Kan det gjøres på en måte som både viser troskap mot det nytestamentlige fokus på identitet som åpenhet og beholder en kritisk kontinuitet med de løsninger tidligere generasjoner av kristne har funnet?

En trodde lenge at det viktigste trekk ved den religiøse situasjon i det moderne Vesten var sekularisering, altså redusert oppslutning om religion generelt. Mye kirkelig arbeid de siste par hundre år har derfor vært opptatt av å begrunne at religion tross alt er relevant også for moderne mennesker. Den kampen kan nå betraktes som vunnet; det er få som i dag vil betrakte det religiøse som irrelevant og betydningsløst. Men resultatet har ikke blitt økt oppslutning om de europeiske folkekirkene; det vi har fått, er i stedet en ny religiøs og livssynsmessig pluralisme. Mange finner sine idealer for tro og liv helt andre steder enn i den kristne trostradisjon, og det skyldes ikke bare innvandring.

Det kan derfor se ut som vi står overfor nokså grunnleggende endringer i selvforståelsen hos Vestens mennesker. Tidligere var det en grunnleggende overensstemmelse med kristen virkelighetsforståelse i den forstand at en fant sin egen situasjon treffende beskrevet i en tradisjon som var overlevert på grunnlag av guddommelig autoritet. Moderne mennesker vil imidlertid i mye større grad selv begrunne sine valg og prioriteringer. Idealet er det autonome menneske som selv innestår for sine avgjørelsers ekthet og integritet.

Realiteten er likevel i mange tilfelle at den moderne konsument- og forbrukerkultur overføres til det religiøse område. Vi velger blant livssynstradisjonene som vi velger blant de mange gode tilbud vi ellers presenteres for og fritt kan velge blant, så lenge vi har noe å kjøpe for. Og vi velger gjerne i flokk; pluralismens grunnleggende enhet er derfor ikke så mye det enkelte, frigjorte menneske som det er (den kanskje ikke fullt så frigjorte) gruppen.

Det er etter mitt skjønn helt udiskutabelt at en åpenhet for denne moderne religionspluralisme som gjør den enkeltes frie valg til ideal og forbrukerkulturen til realitet, bryter med grunnleggende prinsipper for kristen virkelighetsforståelse. På disse premisser kan kristen tro ikke utformes. Det er imidlertid mulig å gjøre denne udiskutable observasjon til utgangspunkt for en form for høyst diskutabel tilbaketrekning og isolasjonisme. «Hør hvor det stormer der ute; her er det stille og trygt» er alltid en mulig kirkelig orienteringsstrategi, ikke minst i en tid som kjennetegnes av den usikkerhet som følger av voksende pluralisme og økt mangfold. Det er trygghet i tradisjonen, og det skal det også være. Der tradisjonen overleveres uten å være positivt engasjert av samtidskulturens endringer, nærmer en seg imidlertid den form for tradisjonsdyrkelse som hos Paulus’ motstandere i Galatia gav seg utslag i form av kravet om omskjærelse av hedninger. «Kom som du er og bli som oss» er ikke en adekvat kirkelig strategi i møte med samtidskulturen; det gjelder like mye i dag som på Paulus’ tid.

Men dersom det er riktig at den moderne religiøse konsumentkultur på avgjørende måter bryter med kristne virkelighetsforståelse, kan den kirkelige strategi heller ikke bestå i en tilpasning som på viktige punkter bryter med kristen identitet. Det unike ved det kristne fellesskap er troen på at Gud ble menneske i Jesus og der på en måte som det ikke kan settes spørsmålstegn ved, gir de grunnleggende orienteringspunkter for tro og liv. Gud ble vår bror og har brutt dødens grenser; det gir den bibelske åpenbaring en autoritet som motsetter seg ytterligere begrunnelse. Kompromiss med idealer for tro og liv som har utgangspunkt i en helt annerledes orientert virkelighetsforståelse, er derfor ikke mulig. Det kan i gitte situasjoner skape skarpe konflikter mellom kirken og samtidskulturen. Det var tilfelle i forhold til den hellenistiske kultur kirken levde i på nytestamentlig tid, og verken Paulus eller de andre apostlene var redd for å utfordre den. Og slik har situasjonen alltid vært for de kirker som har forblitt minoritetskirker og aldri har vært i nærheten av en folkekirkelig oppslutning. Om det er dit vi er på vei i en tid med økende pluralisme også i Vesten, er det grunn til å tro at disse kirkene har erfaringer det er vel verdt å lytte til.

En avvisning av denne konflikten i form av en kirkelig tilpasningsstrategi gjør lett kirken uinteressant. Dersom det som sies i kirken, også sies mange andre steder, mister kirken sin relevans. En kirke som bare bekrefter og aldri utfordrer, overflødiggjør seg selv.

De kirkelige veivalg bør altså etter mitt skjønn verken lede til kirkelig isolasjon eller til endring av kirkens identitet. Strategien må da være å gjøre troen på at Gud ble menneske i Jesus gjeldende i positiv, kritisk konfrontasjon med samtidskulturens ytringer. Alt er ikke nødvendigvis galt om det er nytt og uvant. Men det skal heller ikke ukritisk aksepteres fordi det er nytt og annerledes; den kristne kirke er en institusjon som lever av og for sine tradisjoner og ikke har noen annen garanti for sin identitet enn den som ligger i trofast formidling av disse. Påpekning av grunnleggende annerledes elementer i samtidskulturen er derfor en viktig del av denne formidlingen.

I en tid med økende pluralisme kan det innebære at kirken må gi avkall på en del av sine tradisjonelle privilegier. Skal den forsvare sin plass som folkekirke, må folket finne sin tro igjen i kirken, ellers er der ikke lenger samsvar mellom institusjon og realitet. Men dersom den folkelige religiøsitet beveger seg i retning av den form for konsument-orientert pluralisme som her er antydet, er det en reell fare for at folkereligiøsiteten ikke lenger finner seg selv igjen i kirken uten at kirken går med på endringer som på viktige punkter bryter med dens gitte identitet. En saklig konfrontasjon mellom kristen virkelighetsforståelse og moderne religionspluralisme som skal kunne fungere konstruktivt for alle involverte parter, forutsetter at den kristne kirke er seg bevisst sin rolle som en røst blant mange. Det kan den gjøre om den er trygg på bærekraften i sin egen grunnfortelling uansett kulturell kontekst og henter sin autoritet fra den. Det blir straks verre om den utstyres med posisjoner og fullmakter som ikke lenger svarer til de religiøse og kulturelle realiteter.

Er det holdbare realiteter bak uttrykket «åpen folkekirke»? Ja og nei. Ja, fordi kirken er åpen for alle som ved tro og dåp blir tatt opp i det kristne fellesskap og innretter sitt liv deretter, og derfor er prinsipielt positiv til et mangfoldig, fargerikt og tverrkulturelt fellesskap. Ja, fordi kirken er åpen for en fordomsfri og kritisk prøving av kulturelle og religiøse ytringsformer også om disse ikke er en del av en kristen og kirkelig tradisjon. Nei, fordi et for sterkt fokus på identitet mellom kirke og folk kan sperre for universaliteten i det kristne budskap som prinsipielt avviser alle skranker og grenser bygget på etnisitet og kulturell identitet. Nei, fordi kirken er bundet til den nytestamentlige formidling og fortolkning av fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse på en slik måte at den er prinsipielt lukket for alle alternative autoriteter og fortolkninger. I denne spenningen mellom ja og nei til den tradisjon som har båret oss dit vi er i dag, er det vi må finne vår vei videre.