I fjor utlyste Kirke og Kultur en åpen essaykonkurranse til temaet «Religion i det offentlige rom». Responsen ble gledelig stor. Hele 43 bidrag har juryen, bestående av Marta Norheim og Andreas Hompland sammen med de to redaktørene, gjennomgått. Bidragene spente over et meget bredt register både i valg av innfallsvinkel, problemstillinger og litterær fremstillings­form. Allerede de tre prisvinnernes bidrag viser spennvidden i så måte. I tillegg til de tre premierte bidragene presenterer vi i dette heftet et knippe av de bidragene juryen har funnet mest leseverdige. Førstepremiebidraget «Maalulas Stemmer. Et essay om religion i det offentlige rom» av Atle Næss er et fortettet stemningsbilde, komponert med betydelige skjønnlitterære kvaliteter, der forfatteren på en indirekte måte har klart å bygge inn et kulturkomparativt perspektiv. Adamsens bidrag «Religion i det offentlige rum», som juryen har rangert på 2. plass, er en mer tradisjonelt akademisk-diskursiv problemdrøftelse, som utmerker seg ved en fremstillingsform som er klar og fri for unødvendig fagsjargong. Arnfinn Harams essay er det siste premierte bidraget. «Mellom privatreligion og teokrati» er friere og mer uvørent i sin polemiske form for kritikk av kulturfenomener i samtiden.

Til sammen gir artiklene et fargerikt bilde av den assosiasjonsrikdom og argumentasjonsglede den vide temaformuleringen har åpnet for. Et par meget solide og interessante bidrag har juryen funnet ligger så vidt langt ute i ytterkanten av det utlyste tema for essaykonkurransen at vi velger å presentere dem i annen sammenheng, som enkeltstående artikler.

Etter at vi hadde utlyst vår essaykonkurranse i fjor, ble det kjent at Jürgen Habermas hadde valgt det samme tema for sin forelesning i tilknytning til utdelingen av Holbergprisen ved Universitetet i Bergen. Det kan vel tolkes som en bekreftelse av det den store oppslutningen om essaykonkurransen viser: at temaet er aktuelt. Og at spørsmålet om religionens plass og rolle i samfunnet ikke er besvart en gang for alle gjennom de enklere utgaver av nytidens europeiske fremskrittstro. I globaliseringens tidsalder er det lite som tyder på at den vestlige sekularisme med den tilhørende tese om religion som privatsak er på vei til å bli det allmenngyldige og selvinnlysende svar.

Det er et tilfeldig sammentreff i tid når vi her hjemme ved inngangen til 2006 har fått to større kirke-utredninger på bordet, lærenemndas uttalelse om «Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaker» og Gjønnes-utvalgets utredning «Staten og Den norske kirke» (NOU 2006:2). I vår aktuelle norske kontekst representerer begge dokumenter en aktualisering av problemstillingen religion i det offentlige rom. Riktignok kan lærenemndas teologiske overlegninger fortone seg som både omstendelige og innadvendte, men ingen som har fulgt den brede mediedekningen av saken kan være i tvil om teologiens umiddelbare samfunnsmessige relevans. Det er en nyttig påminnelse om at den teologiske diskurs, også når den er på sitt mest subtile og utilgjengelige, foregår i det offentlige rom og har konsekvenser av samfunnsmessig art.

Om Gjønnes-utvalgets utredning er å si at den åpner et nytt kapitel i den lange historien om ekteskapet mellom stat og kirke i Norge. Hvordan det kapitlet kommer til å ende, kan ingen vite med sikkerhet. Den eneste lærdom som kan trekkes av tidligere erfaringer, er at veien fra utredning til politiske beslutninger er enda lenger og enda mer uforutsigbar enn på andre saksområder i norsk politikk. Ofte nok har det vært beskjedent samsvar ­mellom det som så ut til å ha sterk støtte ved inngangen til en ny omdreining av kirke/stat-debatten og det som ble resultatet ved utgangen. To eksempler er særlig lærerike i så måte: Sivertsen-utvalgets sterke flertallsvotum for overgang til såkalt fri folkekirke på 1970-tallet, som endte med at et bredt tverrpolitisk flertall i Stortinget stadfestet Grunnlovens statlige kirkestyre som ramme for videre kirkelig reformarbeid. Den store stat/kirke-kommisjonen i årene etter 1945 klarte å bevege den daværende flertallsregjering fra Arbeiderpartiet til å foreslå å opprette et eget kirkemøte, men partiets stortingsgruppe gjorde opprør og stemte forslaget ned.

Dagens flertallsregjering har ikke noe felles syn på det fremtidige forhold mellom stat og kirke. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet befinner seg på hver sin fløy, mens Arbeiderpartiet er på vei inn i tenkeboksen. Kan hende kan det være et gunstig utgangspunkt med tanke på sakens videre gang. Det vil tvinge regjeringen til å ta seg tid og gjøre et grundig arbeid frem mot en stortingsmelding i siste halvdel av inneværende periode. Og det kan virke som en spore til å søke et langt bredere politisk forlik enn det som følger av de tradisjonelle partiskillelinjer i norsk politikk.

I Sverige klarte det politiske system, gjennom tålmodig og solid utredningsarbeid og bred offentlig debatt, å arbeide seg frem til en enstemmig Riksdagsbeslutning om endrede relasjoner mellom stat og kirke. Pr. i dag kan det fortone seg som utopisk i Norge. Men det finnes ingen fornuftig grunn til at vårt norske partisystem skulle være mindre ytedyktig enn det svenske når det gjelder å arbeide seg frem til et samlende svar på en så fundamental nasjonal utfordring som denne.

Det forutsetter imidlertid at de politiske partiene er voksne nok til å aksle oppgaven og påta seg ansvaret for beslutningsprosessen. De andpustne forsøkene på å pense hele debatten inn på det sidesporet som heter folke­avstemning, er i så måte et illevarslende tegn. I viktige politiske beslutningsprosesser skal man riktignok aldri utelukke muligheten av at en rådgivende folkeavstemning kan vise seg å være nyttig. Men det er bestemt å begynne i feil ende å starte med den type prosedyredebatt før man er så mye som kommet i gang med den politiske prosess som skal avklare hvilken problemstilling det er Stortinget til sist skal ta standpunkt til. Så lettvint kan det representative system og de politiske partiene ikke slippe fra sitt ansvar.

Skal det statlige kirkestyre avvikles, kan det bare skje ved at Grunnloven forandres. Det stiller som kjent strenge krav både til kvalifisert flertall og til et mellomliggende valg som gir velgerne adgang til å ta stilling til de aktuelle forslag til grunnlovsendring. Noen bedre garanti mot vilkårlige politiske beslutninger kjenner vårt norske demokrati ikke.

I.L.

Kirke og Kultur ønsker fra 2006 å intensivere det redaksjonelle arbeidet og kontakten så vel med forfatterne som leserne. Vi har utviklet et prosjekt for videre utvikling av tidsskriftet som vi håper våre lesere etter hvert vil merke og sette pris på. Vi er glade for å ha mottatt støtte fra Institusjonen Fritt Ord til dette. Som del av denne satsningen knytter vi til oss cand. theol. Kjartan Leer Salvesen i en nyopprettet funksjon som redaksjonsleder, knyttet til driften av Kirke og Kultur, både redaksjonelt og teknisk.

Redaksjonen