Kirkemøtet 2005 vil bli stående som skjellsettende i minst én henseende: for første gang har et norsk kirkemøte ført en bred debatt om en kulturmelding. Meldingen gav vi bred og kritisk oppmerksomhet i forrige nummer, som seg hør og bør for et tidsskrift som bærer navnet Kirke og Kultur. I den uttalelsen kirkemøtets behandling munnet ut i, oppfordres alle menigheter i Den norske kirke til å «gi rom for det kulturelle mangfold i kirken, slik at kirken kan være en offensiv kulturbærer, som tar et bredt spekter av kunst­former og medier i bruk». Det angir et ambisjonsnivå som lover godt for fremtiden. Samtidig markerer det, for enhver som er fortrolig med nyere norsk kirkehistorie, et tidsskifte i kirkens tilnærming til samtidskulturen. «Offensiv» er bestemt ikke det adjektivet som byr seg frem som det mest nærliggende når en skal forsøke å finne en dekkende karakteristikk av kirkens holdning til kulturlivet i tiden etter det moderne gjennombrudd i 1870- og 80-årenes Norge.

Å finne historiske forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk i kirkens møte med det moderne, er ikke vanskelig. Når begreper som forsvarskrig og berøringsangst melder seg som treffende karakteristikker, henger det sammen med at modernitetens fanebærere ofte hadde en forkjærlighet for å profilere seg gjennom aggressive former for kristendoms- og kirkekritikk. Saktens har også berøringsangsten i forhold til det som har med kirke og kristendom å gjøre, vært av de iøynefallende drivkreftene på den kulturradikale side av kløften mellom kulturlivet og kirken i Norge, frem til denne dag. Den slags er gjerne gjensidig.

Desto gledeligere er den uredde holdning som preget kirkemøtets behandling av kirkens kulturmelding. Etter referatene å dømme fulgte debatten på kirkemøtet skillelinjer som er velkjente fra tilsvarende debatter i politiske fora. Noen er opptatt av å gjøre døren høy og porten vid for den profesjonelle kunst og de eksperimentelle kulturuttrykk, mens andre taler frivillighetens og amatørskapets sak og tyr til det negativt ladede ordet «finkultur» for å målbære sitt anliggende. Det er like lite overraskende som at interessekonflikten mellom elite-idrett og masse-idrett preger tilsvarende debatter på idrettstinget. I begge settinger gjelder det å unngå den misforståelse at det dreier seg om den type interessekonflikt hvor det ene lar seg dyrke på bekostning av eller til fortrengsel for det annet. Snarere dreier det seg om et gjensidig avhengighetsforhold: uten bredde ingen topp, uten topper ingen bredde.

Kirkemøtet har gitt sin tilslutning til hovedlinjene og intensjonene i kirkens kulturmelding, karakteristisk nok uten å ta standpunkt til de vanskelige spørsmål som har med lokalisering å gjøre. Så langt, så godt. Problemene vil melde seg når kartskissen skal tas i bruk i et terreng som ofte er gjenstridig. Det vil naturligvis til syvende og sist dreie seg om prioritering av ressurser, i kirken som ellers. Statsbudsjettet for 2006 kan ikke akkurat kalles offensivt på det kirkelige område, i den reviderte utgave enda mindre enn i den som ble fremlagt før regjeringsskiftet. Saktens kan man ha forståelse for at det i kirkemøtekorridorene på Lillehammer verserte ønsker om at den nye kirke- og kulturministeren må få like store ambisjoner om å fremstå som budsjettvinner på vegne av kirkedelen av sin politiske portefølje som han i forsøksheatet har markert på vegne av kulturdelen. I en mer forsiktig utgave av ønsketenkning: at han i det minste vil motstå fristelsen til å realisere den ene på bekostning av den annen.

Det er blitt en fast bestanddel av den politiske retorikk i dagens norske samfunn å omtale planer om styrket innsats for gode formål som «løft». Daglig passerer både «kunnskapsløftet» og «kulturløftet» inn og ut av ørene på folk. Det kan være verdt å minne om at det i bestemt form er umulig å høre forskjell på ordene «løfte» og løft». Til gjengjeld er det blitt stadig lettere å se forskjell på politiske løfter og politiske løft.

Det kan være et nyttig memento også i forhold til kirkemøtets kulturløfte. Derfor spørsmålstegnet over disse linjer.

I.L.