«... idet vi minde oss om, at ingen Tid har været så flink i at frembringe Forstands-Myther som vor, der selv frembringer Myther, medens den vil utrydde alle Myther.»

1

Garffs store Kierkegaardbiografi SAK er nå kommet på norsk. Dette er først og fremst en meget godt skrevet bok som gir et levende bilde av den danske gullalder. SAK er en nytelse å lese. Jeg kan vanskelig tenke meg en bedre skildring av livet i København fra 1813 til 1855. Boken gir også godt innblikk i det enorme kildematerialet etter Danmarks internasjonalt mest kjente filosof, hvilket Garff, som medutgiver av den nye rekken av Kierkegaards samlede verker, har førstehånds kjennskap til. Om Garffs produksjon, herunder også hans forrige biografi «Den søvnløse», gir et sant innblikk i Kierkegaards tenkning er derimot et annet spørsmål. Dette skal i hovedsak denne artikkel handle om. Således er dette ingen fullstendig omtale av et stort biografisk verk, men noen kritiske bemerkninger til deler av det.

Gode anekdoter - lite om verkene

De mest interessante og morsomste innspillene SAK gir, er en levende skildring av Kierkegaard i hans miljø. Her er Garff av og til genial. Særlig vakte beskrivelsen av den unge Sørens frieri til den Heibergske krets min interesse.2

Heiberg var litteraturkritiker og den store kulturelle inspirator i samtiden. Sammen med sin skuespillerkone satte han de estetiske betingelser for selskapslivets «Sittlichkeit». Kierkegaard hadde ifølge Garff en tid innpass i de innerste Heibergske sirkler - men skulle som så mange ganger senere i livet bli forkastet til fordel for Martensen, som senere skulle bli Københavns biskop.3 Slike innblikk er biografiens styrke. Her viser Garff seg både som en stor forteller og en stor historiker.

Det som derimot er problematisk ved SAKs pedagogikk, er at den ikke gir stort innblikk i Kierkegaards verker. Ihvertfall ikke når vi tar i betraktning at Garff har tatt til orde for at Kierkegaard er en bok hvilken som andre bøker må leses. Når han leser Kierkegaard skjer dette på en noe underlig måte, dette skal vi komme inn på senere, men la meg her bare antyde at et av de mest sentrale verkene til Kierkegaard, «Begrebet Angest», er lest gjennom «Forførerens dagbok» og blir følgelig kalt «Forførerens fagbok». Et morsomt ordspill for festtaler, men ikke til å bli så veldig klok av. Forvirrende er det også at det ikke finnes noen skikkelig metodisk innledning, all den tid metode etter sigende betyr så mye for forfatteren. At Garff er opptatt av «komplekset» Kierkegaard sier ikke denne leseren så mye. Dessuten mangler et register.

Alt dette kan forsåvidt unnskyldes med at Garff «vil gjøre avstanden mellom den sanne historie og den gode fortelling så kort som mulig» som det står på bokens vaskeseddel. Det er ikke en pedagogisk biografi, derimot nærmere en «roman-biografi» som vil skildre Kierkegaard sin tid. Problemet er at Garff har større pretensjoner.

SAK - noe mer ...

Garff vil noe mer enn å finne frem til historisk interessante anekdoter. Han skriver i SAK at det hele tiden er en fare for å skrive med på den myte som Kierkegaard spant rundt seg selv, og som tradisjonen har diktet videre på. Han hevder så at hans prosjekt er «mer kritisk, mer historisk, mindre ærbødig» (enn den tidligere tradisjons behandling) og at det er «i omfattende forstand komplekset Kierkegaard denne boken [SAK] har satt seg fore å beskrive.»4

Uten at jeg på noen måte har studert Garffs produksjon inngående5, mener jeg å se at Garff nok har tatt seg litt vann over hodet, hvilket jeg med denne artikkel har satt meg fore å undersøke. Hvis jeg skulle ha oversett noe, så er jeg den første til å diskutere mine påstander. Da er vi jo også straks inne i en konstruktiv dialog, med hvilken vi kanskje har mulighet til å nærme oss dette komplekset Kierkegaard - som etter mitt skjønn ikke så lett kan plasseres innenfor et metodisk skjema.

Jeg vil i det følgende først se på Garffs behandling av Kierkegaardtradisjonen, deretter se på hans lesning av Kierkegaards tekster og til slutt se på hans mangel på diskurs om svakheter i et sentralt punkt ved hans argumentasjon.

1. Kierkegaardtradisjonen

Garff viser til at det nesten ikke finnes biografier om Kierkegaard og at vi må tilbake til Hohlenberg (1940) for å finne et selvstendig forsøk i genren. Dette er unøyaktig. Peter Thielst skrev en biografi i 1994 som fikk god mottagelse. Hvor selvstendig denne er, kan man nok diskutere, men her er det vel en glidende overgang?

Liv og skrift er knapt blitt holdt adskilt. I sitt «Opgør» med Kierkegaard kan f.eks. Løgstrup vise til at Kierkegaard levde som han lærte, mens Kierkegaardianerne ikke gjorde det.

Samlede verker av 1962-64 er dessuten utgitt med biografiske noter. I «Gjentagelsens» noteapparat kan man lese:

«Den pige jeg aldri nevner ved navn... som det unge menneske skriver til Contstantin, således skrev S.K. til sin ven Boesen i Københanvn mens han opholdt sig i Berlin, ivrig etter at følge Regines færden i stort og småt...».

6

Den versjonen alle skandinavisklesende har forholdt seg til siden 1962-64 er altså forsynt med noter som knytter Kierkegaard biografisk til teksten.

Garff har muligens et poeng i at Kierkegaardbiografien ikke har interessert de store ånder, slik som den f.eks. i sin tid interesserte en av Nordens ypperste - Georg Brandes (1877) - men grunnene han angir til dette er heller tvilsomme.

Kierkegaard har frabedt seg biografisk behandling

Garff skriver:

« i den typiske introduksjonen blir privatpersonen Kierkegaard fremstilt som et aparte appendiks til et genialt forfatterskap. Årsaken til dette er ikke bare at Kierkegaard har distansert seg fra sine pseudonyme skrifter og dermed frabedt seg leserens interesse for sin person, en del av forklaringen har ganske sikkert også vært den senere tids frykt for at den biografiske fremstilling før eller siden kunne føre til en forsimpling hvor teologiske og filosofiske problemer banalt ble forbundet med forfatterens fortrengninger, ødipale konflikter eller skjebnebeseglede møter med en kold nattpotte.»

7

Kierkegaards instruksjoner skal vi her la ligge, og bare konstatere at den boken hvor han gir disse ble utgitt posthumt (det må jo være forskjell på bøker som

blir utgitt, og de som ikke blir det?). Men «den senere tids frykt» skal vi gå litt nærmere inn på. Hva mener Garff med «den senere tid»? Jeg har ikke funnet noen noter hvor han henviser til noen tenkere, eller noen videre forklaring. Jeg kan muligens ha oversett noe i boken, men henvisningen burde jo ha kommet her. Grunnen til at jeg reagerer på dette er ikke pietet, derimot at SAK på denne måten ikke bringer meg utover seg selv. Jeg må godta Garff sine påstander og fortsette lesningen; eller hvis jeg ikke godtar hans påstand, som en «politi-spion» forsøke på egen hånd å finne ut hva han mener.

Jeg valgte det siste og gikk til Garffs forrige biografiske utgivelse «Den søvnløse». Der fant jeg at det er den dialektiske teologi og eksistensfilosofien han sikter til.8 Men heller ikke her finnes noen henvisning til hvem eller hva han egentlig mener. Hadde ikke det vært naturlig med en litt mer utførlig drøfting av et såpass sentralt punkt i Garffs metodiske introduksjon?

Som god og heldig detektiv ble jeg derimot ført videre inn i det univers som ligger bak biografien. Thor Arvid Dyrerud viser i sin lesverdige hovedoppgave om Kierkegaardbiografiens historie9 til at Svend Bjerg med avhandlingen «Den kristne grundfortælling»10 introduserer den narrative metode i Danmark. Muligens kan det her være en sammenheng.

Bjerg skriver i sin avhandling at Gogarten og Bultmann ikke tar hensyn til fortellingen. Grunnen Bjerg oppgir er ingen «kold nattpotte», derimot historismen. Som Bjerg skriver reiste historismen det spørsmål om man i en tid «der relativerer alle sandheder i historien» kunne «fastholde kristendommens ubetingede sannhed».11 Gogarten og Bultmanns svar blir at det særlige ved «den personlige sfære, som er kernen i menneskets historicitet, er just at den rummer en række livsforhold, f.eks. ansvarliged og kærlighed, som ikke kan relativeres».12 Dette er jo forøvrig også svært likt det som etter mitt skjønn er Kierkegaards standpunkt, og Bultmann har da også vist til Kierkegaard. Men som Bjerg påpeker blir offeret i dette avmytologiseringsprosjekt fortellingen som bærer av sannheten.

For egen regning kan jeg også nevne at den dialektiske teologi oppstår som reaksjon på den liberale teologi. Den liberale teologi ville skrive den sanne Jesusbiografi. Men som A. Schweitzer viser, blir den Jesus de finner bare et speilbilde av deres egne ideer. Den dialektiske teologi reagerer dermed med skepsis mot enhver biografisk fremstilling. At det skulle være noe spesielt ved Kierkegaard in persona som skulle hindre en biografisk behandling av ham, kan jeg ikke se noe grunnlag for å hevde. Men at Kierkegaard interesserer mest som filosof for den dialektiske teologi og eksistensteologien, må enhver som har lest «Philosophiske Smuler» forstå.

2. Garffs lesning: «Kierkegaards teologi er gal»

Min forundring over Garff sin produksjon blir ikke mindre når jeg kommer til hva han anser for å være Kierkegaards mening. Jeg kan ikke forstå annet enn at Garff har lest Kierkegaard dårlig. Jeg har en viss formening om at vi ved Garffs lesning delvis snakker om konstruksjon av sannhet.

Garffs tese er at Kierkegaards teologi er gal: «Det er ikke Kierkegaard der er gal, det er hans teologi, der er det, og det skyldes akkurat tabet af denne dialektiske dimensjon.»13 Det Garff her sikter til er at den tidlige Kierkegaard balanserte mellom at «subjektiviteten er sandheden» og «subjektiviteten er usandheden». Denne balanse mister så den sene Kierkegaard. Om Garff så mener at hele teologien til Kierkegaard er gal, eller om det bare gjelder teologien slik den blir utformet i Øieblikkstriden er jeg ikke helt sikker på. Jeg holder en knapp på at dette utsagnet først og fremst viser til teologien slik den ble i Øyeblikkstriden. Samtidig er det tydelig at Garff også har en mening om at det er noe galt med hele Kierkegaards teologi. Slik jeg forstår han er det først og fremst dette at Kierkegaard mister kontrollen som er det gale. At teologien, teksten, ikke bærer Kierkegaard, og dermed heller ikke har mulighet til å bære oss lesere.

Om det er Kierkegaards teologi eller Garffs lesning som er gal skal vi her nærme oss. Og jeg håper at mine utsagn ikke blir stående udiskutert.

Metoder

Garff har et vell av metodiske innfalssvinkler, som han i tråd med sin forkjetring av tradisjonen ikke egentlig forklarer hva han legger i. Med mine begrensede litteraturteoretiske ressurser har jeg forstått det slik at kjernen i «Den søvnløse» er at Garff ikke ønsker å skille mann og verk, men behandler alt som en tekst - og vil da vise at denne teksten ikke henger sammen. Denne usammenheng mener han å finne på alle plan. Hovedanklagen er altså at Kierkegaard fra å være inderlighetens forsvarer blir han dens største angriper. Men han kan også vise til at Kierkegaard angriper Schopenhauer for at han ikke lever i forhold til sin lære - og så gjør han den samme feil selv.

Enda mer mystisk så vil han vise at det faktiske er skriveprosessen som fører til dette misforhold. At «det jeg skrev det blev jeg». «Idet Kierkegaard skriver skrives han selv. Og for så vidt har skriften en maieutisk funktion i forhold til sin skribent.»14 Teksten som Kierkegaard skriver virker altså tilbake på han i den grad at han selv blir styrt av den.

SAK har i tillegg utvidet sitt repertoar med en sosiologisk forståelse: Kierkegaard blant sine samtidige. Det er her jeg synes Garff lykkes best (eller meget godt). Vi får da fire innfallsvinkler:

  • Dekonstruksjon - «Hvis det å lese av Kierkegaard med Kierkegaard mot Kierkegaard da kan kalles dekonstruksjon?»15 Ja, jeg vet ikke. Men jeg kunne tenkt meg en litt mer utførlig drøfting om dette er dekonstruksjon - når han først nevner det. Dessuten har ikke Derrida sagt at setninger som sier «Dekonstruksjon er x» per definisjon ikke forklarer dekonstruksjon?

  • Leser estetisk - «Tar hensyn til metaforer og bilder»16 (tar ikke også en teologisk lesning hensyn til metaforer og bilder?),

  • Leser narrativt - søker etter en grunnfortelling. Dette i tråd med Svend Bjerg.

  • Leser sosiologisk - Kierkegaards samtidige får kikke tilbake på Kierkegaard.17

Søvnløs­hetens grunn

Vi vil i denne sammenheng derimot som tidligere annonsert konsentrere oss om kjernen, og da bruke «Den søvnløse», da SAK er vagere med argumentasjonen.18 Spørsmålet er hvor denne styringsprosess får nedslag i verket. Garff viser da til at man kan lese dem ut av forskjellige narrative «nicher».19 Etter mitt skjønn holder ikke Garff sin lesning av disse «nichene». Og jeg vil eksemplifisere det med selve den arketypiske anekdote som har gitt verket sitt navn: «Den søvnløse».

I følge Garff er «Den søvnløse» den første anekdoten hvor en karakter «omsætter en invortes forståelse i en udvortes handling og dermed lader inderligheden blive kommensurabel med det ytre».20 Kierkegaard forteller gjennom sitt pseudonym «Johannes de Silentio» i «Frygt og Bæven» en historie om en prest som preker over Gen 22 - der Abraham blir befalt av Gud om å ofre sin sønn Isak. Presten preker uten lidenskap, forveksler begreper - «Isak» og «det beste» - og får ikke frem den angst som ligger i fortellingen. Menigheten følger derfor ikke med og er nær ved å sovne. Men en mann led av søvnløshet, og «han gik hjem, han vilde gjøre ligesom Abraham thi Sønnen er jo det Bedste».21 Mannen går altså hjem og vil ofre sin sønn.

I innledningen til «Den søvnløse» skriver Garff:

«... Eftersom det han reduplicerer eller gen-tager, er fortællingen om Abrahams ofring af Isak, udsættes han for den sociale ordens fordømmelse og bliver sendt i dårekisten eller henrettet, det vides ikke med bestemthed. Derimod ved man, at søvnløsheden skyldes de billeder, fortællingen havde

fremkaldt og som nægtede at slippe deres greb i blikket og unde de stirrende øjne ro. Som sådan er «Den søvnløse» en metafor for det æstetiskes gentagelse i det religiøse, mimesis omsat i imitatio. Og det er netop ved denne omsætning af det tekstuelle i det eksistentielle, skrift til liv, at Kierkegaard - bio-grafisk - selv bliver «den Søvnløse».»

22

Hvor Garff har lest dette lurer jeg på. De stedene jeg har funnet, viser Kierkegaard til at mannen simpelthen led av søvnløshet. Det er altså her ikke noen forbindelse mellom fortellingens bilder og mannens sykdom. Poenget for Kierkegaard er bare å si at det måtte en sykdom til for å orke å høre på den kjedelige prekenen til presten. Vi har dermed skjellig grunn til å spørre om Garffs konklusjon - at skriveprosessen fører Kierkegaard inn i «galskapen» er rett.

Hvorfor ble Den søvnløse lykkelig? Garffs forklaring

Vi kan gå videre inn i Garff sin analyse og se at Garff fortsetter sin kreative lesning. Presten fikk høre om denne mannen som faktisk har tatt prekenen alvorlig. Han gikk hjem til ham og prøvde å få ham fra hans forehavende. Om dette lyktes sier historien, som Garff antyder i innledningen, altså intet om, men Kierkegaard gir to hypotetiske utfall: 1) Presten lyktes. Dermed ville fortellingen ikke ha noen betydning. Den potente teksten ble altså likegyldig - slik den var for den øvrige menighet.

2) Presten lyktes ikke og «Den søvnløse» ofret faktisk sønnen - altså gjorde han konkret det samme som Abraham. Da ville fortellingen ha en absolutt konkret betydning, med det utfall at samfunnet ville fordømme ham, eller som Garff siterer de Silentio: «Han blev da formodentlig henrettet eller sendt i Daarekisten, kort, han blev ulykkelig i Forhold til den saakaldte Virkelighed, i en anden Forstand tænker jeg vel, at Abraham gjorde ham lykkelig(...).»23

Det ovenstående er altså Garffs utdrag av Kierkegaards forklaring på det andre utfallet. Som vi senere skal se har han ikke tatt med selve forklaringen. Men med denne amputerte sitering kan han friskt vekk komme med sin forklaring på hvorfor «Den søvnløse» ble lykkelig. «Den søvnløse» befinner seg ifølge Garff utenfor «det sociokulturelle system, hvori assessor Wilhelm og spidsborgeren alle forskelle til trods befinder sig». Abraham gjør ham lykkelig fordi «fortællingen forsynede ham med det episke materiale, hvori han fandt sin narrative identitet. Fortællingen gjorde ham genkendelig, thi den handlede om ham.»

De Silentios' forklaring

Når Garff siterer de Silentios forklaring på hvorfor «Den søvnløse» blir lykkelig, utelater han selve forklaringen: «thi den, der arbeider, omkommer ikke.»24 Dette begrepet «arbeider» kan jo virke noe kryptisk, men det skal ikke mye eksegese til for å komme nærmere hva Kierkegaard legger i begrepet. I det de Silentio skal begynne sin utlegning av «hiin skjønne Fortælling», skriver han:

«Fortællingen om Abraham har nu den mærkelige egenskap at den alltid bliver herlig, hvor fattigt man enn forstaar den, men dog gjelder det atter her, om man vil arbeide og være besværet. Men arbeide vil man ikke, og dog vil man forstaae Fortællingen».

25

Grunnen til at Den søvnløse ble lykkelig, var at han faktisk hadde arbeidet, han hadde forsøkt hardt med sine fattige ressurser å forstå hva som lå i fortellingen - i motsetning til de som var innenfor det «sociokulturelle system», som ikke hadde arbeidet.

Det er altså ikke det at fortellingen gjør ham «gjenkjendelig» som er poenget, (det er ikke fortellingen som slik sett er det viktige), men det er det at han arbeider med teksten. Vekten ligger ikke på teksten, men på den enkelte.

Agnete og Havmanden

Enda tydeligere blir dette hvis vi går til anekdoten om Agnete og Havmanden som de Silentio forteller noe senere i «Frygt og Bæven». Havmanden er en demon som vil forføre den skjønne Agnete. Men nettopp i det han skal dukke ned i vannet med henne er det han ser at hun er aldeles uskyldig. Hun stoler på demonen, tror at han elsker henne - dermed blir demonens kraft brutt. Han kan bare forføre den kvinne som synes forførelsens rom er interessant.

Havmanden forstår derimot nå at han faktisk elsker Agnete. Han må finne en ny måte å opprette et forhold til henne. «Havmanden er frelst ved Agnete, Forføreren er knust, han har bøiet sig under Uskyldens Magt, han kan aldri merer forføre. Men i samme Nu stride to Magter om ham: Angeren, og Agnete og Angeren.»26

Spørsmålet blir nå for forføreren hvordan han ikke kun skal falle inn i en demonisk anger, men samtidig som han angrer kunne gå videre i livet, og våge å ekte Agnete. Det er altså ikke Agnete som er den viktigste i frelsesforløpet. Hun er bare anledning: «thi det er kun Æsthetiken, der letsindig

mener at prise Kjærlighetens Magt ved at lade den Fortabte elskes af en uskyldig Pige og derved frelses det er kun Æsthetiken, der seer feil, og troer, at Pigen er Heltinden, istedenfor at Havmanden er det.»27 All vekt ligger på Havmanden. Han må gjøre bevegelsen. Han må gjøre arbeidet.

Ekskurs: prosa, poesi eller noe annet?

Garff mener altså å finne en mimesis omsatt i imitatio. I denne tenkemåte kan man si at individet går ut av livet, inn i teksten og «renses» eller får et mønster for handlingen. En imitatio har kirkehistorisk en kjettersk grunn i Pelagius sin lære - der Gud i Jesus gav mennesket et eksempel til etterfølgelse. Dette er en lære som Kierkegaard kjenner vel, bla. gjennom H.N. Clausens forelesninger, og han vet å avgrense seg mot den, selvom han også som den store tenker han er, ser positive sider ved den. Men at Kierkegaard selv skulle forfekte en «imitatio» kan jeg vanskelig finne belegg for.

Hos Kierkegaard er det den ortodokse, augustinske lære om åndelig «hjelp» som gjelder. Om enn med en noe uortodoks vri, da han ikke anerkjenner dåpen som viktig for dette åndelige nedslag, derimot finner begrepene «Øieblikket» og «Gjentagelsen». Poenget hos Kierkegaard er at det nesten ikke trengs noen fortelling for å formidle sannheten. Det ene viktige er at guden har vært i tiden. Med denne erkjennelse er det at Kierkegaard i ganske god Augustinsk-/Luthersk tradisjon, kan vise til at troen hverken er en viljes- eller erkjennelsesakt, men at guden har avlevert betingelsen for «kontakt» med seg, før mennesket søker guden.

Har da teksten ingen betydning? Tekstens betydning er mangfoldig hos Kierkegaard. I innledningene til «Begrebet Angest» kan han f. eks. vise til hvordan vitenskapene kan analysere og tenke seg frem til forklaringen på arvesynden. Her må vi vel si at avhandlingen er den sentrale sjanger. Denne form for tekst er nødvendig for å avsløre, f.eks. hegelianernes spekulative mytiske tekster, men den kan ikke tre i direkte kontakt med den enkelte. Her mener han faktisk at prekenen har en forrang. Prekenen har omtrent den samme funksjon som den sokratiske dialog: «Det Socrates egentlig dadlede hos Sophisterne under den Distinction: at de vel kunde tale, men ikke samtale, var, at de om enhver Ting kunde sige meget, men manglede Tilegnelsens Moment. Tilegnelsen er netop Samtalens Hemmelighed.»28 I prekenen finnes dette «tilegnelsens moment». Den kan omtale synden slik at den enkelte i sokratisk forstand oppdager den, og åpner seg. Tekstene har hos Kierkegaard primært en slik åpnende karakter. De lager et rom for et «poetisk» innslag i menneskelivet.

Man kan jo også spørre seg om en direkte poetisk tekst kan gi dette innslaget. Hvis vi ser på tekstene hans, så skulle man bare utfra stilen tro det. Tankens stringens er krydret med poetiske vendinger. «Frygt og Bæven» har også undertittelen «Tanke-lyrik». Dessuten velger Kierkegaard i «Om Begrebet Ironi» Aristofanes' Sokrates29 som den mest historisk korrekte. Sokrates som «poetisk» svever mellom himmel og jord er30 en mer adekvat fremstilling enn Platons «poetisk forflygtigede»31 Sokrates.

Mennesket er som grunnvilkår angst. Angsten står overfor intet, og dette intet kan «fylles» av tro eller synd. Retningen er forover. Det er handlingen, gjentagelsen forover som er Kierkegaards emne. Og her skriver han mot den platonske erindring som er rettet bakover, ut av livet.

Som det var med Havmanden, er det den enkeltes oppgave å gjøre denne bevegelsen forover i livet. Teksten gir ikke noe prosaisk mønster for handling. Det finnes overhodet ikke noe mønster for den enkelte, bare «poetiske» innslag. Nettopp derfor er det så vanskelig å leve.

Kierkegaard vs. Levinas, Dostojevskij og Løgstrup

Anekdoten om Agnete og Havmanden åpenbarer en kjerne som både skiller og binder Kierkegaard til tenkere som ofte nevnes i samme åndedrett. Levinas vil ifølge kjenneren O.A. Bjerkeset være enig med Kierkegaard i første fase, at Agnetes tillit vil gripe inn i Havmandens demoni. Men her ender enigheten, psykologien beskjeftiger ikke Levinas.

Hos Dostojevskij ville det i større grad vært den andre (og fortellingen) som spilte hovedrollen. Sonja følger Raskolnikov helt til Sibir. Hun ser hans lidelse, hans demoni, og tar det hele på seg, selvom også Raskolnikov må gjøre et arbeid.

Hos Løgstrup er det et noe større spørsmål. Ganske klart mener han det samme som Levinas, at hovedpoenget er at Agnetes tillit griper gjennom demoniet. Om han ville tenkt det samme som Dostojevskij og ikke som Kierkegaard i andre fase er et annet spørsmål. Et interessant spørsmål.

Slike spørsmål ville jeg gjerne sett at Garff tok opp, når han først beskjeftiger seg med Kierkegaards mening. Men hans tilnærming til f.eks. Løgstrup er sjokkerende lesning. I en analog sammenheng, hvor tilliten mellom kvinne og mann spiller en sentral rolle, møter Garff kritikken som har vært mot Kierkegaard fra Løgstrup med samme arroganse for ikke å si sarkasme som han møter tradisjonen med: «K.E. Løgstrup påstod jo vedholdende, at Kierkegaard ikke kendte til den suveræne livsytring, men episoden viser, at det gjorde han, omend han altså ikke af den grund gik hen og blev kosmisk i hovedet.»32

Selvom Garff har pretensjoner om det, leverer han ingen intellektuell biografi. Det er ikke tenkningen som står i sentrum. At han heller ikke leser godt synes jeg er mer bekymringsfullt. Dette skyldes etter mitt skjønn at han ikke leser Kierkegaard med egne øyne, men gjennom en eller flere metoder (som han muligens heller ikke er helt inforstått med). Dette fører til at Kierkegaard istedet for å bli utlagt i all sin mangfoldighet blir presset inn i en form som han ikke helt passer. Garff får ved sin kompetanse frem mange artige sider ved Kierkegaard, men hans forsøk på en «kritisk» lesning innsnevrer bildet, og gjør Kierkegaards filosofi noe fremmed. Jeg tror at SAK ville vært bedre hvis den kun hadde hatt et sosiologisk perspektiv.

En gal ­teologi?

Bak utsagnet hos Garff om at teologien er «gal», ligger altså forståelsen at den ikke henger sammen. I de senere deler av forfatterskapet må Kierkegaard ut med redningsforsøk overfor sin teologi. Men «Øieblikkstriden» viser at disse redningsforsøk ikke lyktes. Fra å være inderlighetens forsvarer blir han dens største anklager.

En slik formulering som at teologien er «gal» er på dekonstruksjonistisk grunn noe merkelig. Dekonstruksjonen (ihvertfall hos Derrida) vil jo ikke bruke slike polaritetsbegreper. Men en dekonstruksjonistisk biografi er jo i seg selv en motsigelse.

Hvis vi ser bort fra biografiens dekonstruktive elementer, og bare holder oss til at det er en forskjell på sen og tidlig filosofi, så synes jeg likefullt det er merkelig å gi en slik karakteristikk. Peter Brown kan i sin Augustinbiografi konkludere: «Seldom in the history of ideas has a man as great as Augustine or as very human ended his life at the mercy of his own blind spots.»33 Men det betyr ikke at han dermed sier at hele teologien til Augustin er gal. Den har sine svakheter og styrker. Og Brown viser mulige historiske grunner til svakhetene.

Uten at dette er noe viktig poeng for meg, har Kierkegaard etter mitt skjønn bevart de vesentlige elementene i sin filosofi gjennom forfatterskapet. Han maner til alvor og ansvar og taler mot esteteri. «Liljen på Marken» (1849) er ikke vesentlig forskjellig fra «Frygt og Bæven» (1843) i så måte. Jeg har ikke jobbet nok med Øieblikkskriftene til å gi noen kvalifisert uttalelse om dem, men jeg mener at også her er dette hva Kierkegaard vil - om enn med noe større patos.

Det finnes nok av absurde og forvrengte Kierkegaardfortolkninger. Spørsmålet her er vel om man vil arbeide med Kierkegaard eller ikke. Det er

fortsatt gjennom gjentatt lesning av Kierkegaard selv at også hans person trer klarest frem for oss.

3. Kritikk av Garff

Det var Svend Bjerg som introduserte narrativitetsbegrepet i Danmark med avhandlingen «Den kristne Grundfortælling».34 Bjerg viser her til et sitat av Kierkegaard: «Eet er nemlig at digte sig selv, eet andet at lade seg dikte.»35 Han hevder noe feilaktig at dette kan tolkes narrativt. Etter mitt skjønn skiller han ikke mellom prosa og poesi - et skille vi hos Kierkegaard har sett på tidligere. Poenget er at Bjerg videre skriver:

«Naturligvis kan Kierkegaard ellers ikke tages til indtægt for den opfattelse, at menneskets grundlæggende sammenhæng har karakter af en grundfortælling. Hans kategori er derimod 'historie' - den ansvarlige eksistens i tiden.»

36

Etter mitt skjønn er dette en poengtert og klassisk utleggelse av Kierkegaards tanker. Denne kritikken nevner Garff i sin avhandling, men han diskuterer den ikke inngående, noe jeg ville synes var naturlig hvis han som mye tyder på virkelig er inspirert av Bjerg og den narrative teologi som en metodisk innfallsvinkel. Han skriver:

«Som man vil kunne forstå, kan jeg ikke uden videre tilslutte mig dette synspunkt, der i det mindste ville forekomme «Hiin mand» meget fremmed. Ikke blot fremviser han forbindelsen mellem enkeltfortælling og grundfortælling næsten eksemplarisk, han dokumenterer tillige, hvorledes en forbigangen fortælling ved egen episk kraft kan gøre sig selv nærværende.»

37

Med «Hiin mand»38 forholder det seg akkurat likeledes som med «Den søvnløse». Her er det «tankens gysen» som «Hiin mand» er ute etter. Og vel er bildene i fortellingen viktig - men det vesentlige er «Hiin mands» forhold til disse.

Jeg synes det er merkelig at Garff, når så mye taler mot ham, ikke går videre inn i diskusjon om dette med fortellingens betydning for Kierkegaard. Det er etter mitt skjønn hele veien Kierkegaards mening og poeng å vise hvordan den enkelte skal forholde seg til myten, fortellingen, den andre, for selv å kunne leve i virkeligheten. Fortellingen har betydning for Kierkegaard, men den har ingen avgjørende betydning. Det er misforstått at

Kierkegaard mener myten har egen episk kraft slik at den lager en egen sammenheng for leseren, utenfor virkeligheten. At man godt kan lese dette inn i Kierkegaard, er noe annet, men da må man si at det er det man gjør. Garff sier derimot at dette er Kierkegaards mening.39 For ytterligere å understreke Kierkegaards poeng kan vi gå til hans magisteravhandling «Om Begrepet Ironi», der han skriver: «Sålænge Mythen tages for Virkelighed, er den egentlig ikke Mythe, først i det Øieblik den berører en reflekterende Bevidsthed bliver den Mythe ...»40

4. Biografi eller ny myte

Min tittel er egentlig en motsigelse. Etter mitt skjønn vil enhver biografi ha mytiske eller fiksjonære trekk. Biografien beveger seg i et merkelig rom mellom romanen og den vitenskapelige avhandling. Den skal fremstille polyfont og vanskelig materiale på en pedagogisk og enkel måte, uten å gå for mye på akkord med (den tilnærmede) sannheten som en avhandling gir uttrykk for. Dette gjør den best ved å vise vei mot verket til forfatteren den vil beskrive, og til en evt. fortolkningstradisjon etter denne. Det er ikke biografien som er saken, den skal vise hen til verket og personen. Liksom Sokrates som blankt avviste Alcibiades' frieri, bør biografien behandle sin leser. Peter Brown sin store augustinbiografi synes jeg klarer dette. Han har en god fortelling, men en fortelling som hele tiden springer ut av «virkelig­heten». Jeg har derimot også forståelse for at en biografi kan ligge tett opp til en roman. Men da må den være seg selv svært bevisst at den gjør det.

Garff har lagt seg nærmest romanen. Dette er greit nok, men jeg synes ikke han er klar nok på hva han gjør. Han vil være «mer kritisk, mer historisk», men ender opp med å skrive en biografi som i stor grad følger et gitt mønster. Dette mønster forholder seg tettere til de moderne metoder han benytter seg av enn Kierkegaards tekster.

Garff er helt klart meget historisk kompetent, men det vil ikke dermed si at han er historie-kritisk. Kierkegaard kritiserer hegelianerne for nettopp dette når han i «Begrebet Angest» skriver «... idet vi minde oss om, at ingen Tid har været så flink i at frembringe Forstands-Myther som vor, der selv frembringer Myther, medens den vil utrydde alle Myther.»41

Etter mitt skjønn ender Garff opp med å skrive en meget god fortelling. Men en fortelling som nok trenger å møte en reflekterende bevissthet.

Kristian G. Mosvold (f. 1975). Stud.theol. Redaktør for www.kierkegaard.no. Relevante publikasjoner: Ung Teologi nr. 3, 2001: «...og gi dig hen til Gud i Bønn...» - En uvitenskapelig lesning av Søren Kierkegaards tale: «Lilien på Marken, Fuglen under Himmelen»; Filologen nr. 1, 2000, Skjønnhetens Kristus - om Dostojevskijs roman «Brødrene Karamasov». Adresse: Freyasdalsvn. 1a, 4631 Kristiansand S. E-post: kristian@mosvold. org.

Noter

  1. SV bind 6 s. 140

  2. Garff s.61-66

  3. Garff 2002 s. 72.

  4. Garff 2002 s. XIX

  5. Jeg har lest SAK fra perm til perm og lest nøye innledning og deler av «Den søvnløse».

  6. SV bind 5 S. 278

  7. Garff 2002 s. XVIII

  8. Garff 1995 s. 10

  9. Dyrerud s. 120

  10. Dyrerud s. 120f.

  11. Bjerg s. 21.

  12. Bjerg s. 21.

  13. Garff 2002 s. 624.

  14. Garff 1995 s. 14

  15. Garff 1995 s. 11.

  16. Garff 1995 s. 11

  17. Garff 2002 s. XIX

  18. Utlegningen finnes i SAK på sidene 263-265

  19. Garff 1995 s. 14-15

  20. Garff 1995 s. 16

  21. SV bind 5 s. 28

  22. Garff 1995 s. 16

  23. Garff 1995 s. 170, SV bind 5 s. 29

  24. Garff 1995 s. 125, SV bind 5 s. 29

  25. SV bind 5 s. 28

  26. SV bind 5 s. 87

  27. SV bind 5 s. 87

  28. SV bind 6 s. 115

  29. SV bind 1 s. 188ff

  30. SV bind 1 s. 176

  31. SV Bind 5. S 105.

  32. Garff 1995 s. 149.

  33. Brown s. 387

  34. Dyrerud s. 120

  35. Bjerg s. 61, SV bind 1, s. 292

  36. Bjerg s. 61

  37. Garff 1995 s. 168

  38. SV bind 5 s. 13

  39. Garff 1995 s. 168

  40. SV bind 1 s. 146.

  41. SV bind 5 s. 140.

Litteraturliste

Garff, J.: «Den søvnløse» - Kierkegaard læst æstetisk/biografisk, Reitzels Forlag, København 1995

Garff, J.: SAK - Søren Aabye Kierkegaard, en biografi, Forlaget Press, Oslo 2002

Drachmann, Heiberg, Lange (utg.): Søren Kierkegaard Samlede Værken (SV), bind 5 og 6, (gjennomsett og med noteapparat ved P. Rohde), Gyldendal, København 1962

Thielst, P.: Historien om Søren Kierkegaard, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995

Dyrerud, T.A.: Tegn på liv - Søren Kierkegaard-biografiens historie, Oslo 1999

Bjerg, S.: Den kristne grundfortælling, Forlaget Aros, Aarhus 1981 (2. opplag 1984) «Christoffersen, S.A.: Som en Fugl i Angstfull flukt,» i: Lønning, Hafstad (red.).: Kirke og Kultur nr. 2 2002, Universitetsforlaget.

Brown, P.: Augustine of Hippo A Biography, Los Angeles 1967