presenterte seg for folk flest som et møte opptatt av to aktuelle politiske saker: forslaget til ny Finnmarkslov og spørsmålet om norsk oljevirksomhet i nord. Medienes bilde er naturligvis ikke dekkende. Kirkemøtet hadde mange saker på sin dagsorden, saker som utvilsomt kunne ha fortjent allmenn oppmerksomhet. Samtidig er forløpet forutsigbart nok - især for et kirkemøte som ledes av en avismann med lengre fartstid fra norsk medievirkelighet enn de fleste. Et kirkemøte som velger å be om ordet i aktuelle politiske stridsspørsmål, kan regne med å ha nyhetsinteresse. Men må betale for oppmerksomheten ved å gi avkall på interesse for sine egne saker.

Om det er en god forretning, vil avhenge av hvor livsviktige man anser de politiske budskapene for å være. At årets to saker hver for seg er særdeles viktige, kan det ikke være noen tvil om. At de har sider som går ut over det politiske i ordets snevre betydning, vil det formodentlig heller ikke være noen uenighet om. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig til å begrunne Kirkemøtets prioritering av dem.

Spørsmålet kan presiseres i to retninger: 1. Er det velbegrunnet å la disse sakene få forkjørsrett fremfor alle de saker som er kirkemøtets «egne», d.e. de saker kirkemøtet etter sitt mandat har plikt til å behandle? 2. Blant alle de saker som står på den politiske agenda, er det velbegrunnet å skille ut disse to og dermed markere at de - til forskjell fra alle de sakene som ikke gis rom på kirkemøtets dagsorden - er et kirkelig anliggende?

Ikke på noen av de to spørsmålene gir svaret seg selv. Til spørsmål 2 kan det anføres at tidspunktet for kirkemøtet gjorde det særlig nærliggende å uttale seg om akkurat disse to sakene, siden begge befant/befinner seg i den kritiske del av en politisk beslutningsprosess. Forslaget til Finnmarkslov ligger til behandling i Stortinget, mens spørsmålet om oljeaktiviteten i nord på det tidspunkt da kirkemøtet pågikk, ennå var uavgjort i Regjeringen. Det er imidlertid en nyttebetraktning som knapt kan tillegges noen bærekraft som begrunnelse for å velge sakene ut som saker med sentral kirkelig relevans.

En konjunkturbestemt begrunnelse for valg av kirkemøteresolusjoner står dessuten farlig utsatt til, nettopp for politiske konjunktursvingninger. Det første som skjer idet Regjeringen har tatt sitt standpunkt i oljesaken, er at mediene forteller at biskopen i Sør-Hålogaland finner standpunktet ytterlig

betenkelig, mens biskopen i Nord-Hålogaland finner det like gledelig som naboen finner det beklagelig. Begge på bakgrunn av den samstemmige kirkemøteuttalelsen de har vært med på å vedta.

At biskoper har ulike standpunkter i en sak som denne, er i sin skjønneste orden. De to biskopene er begge kjent som sindige og samvittighetsfulle kirkeledere, og det forhold at de er kommet til ulike konklusjoner, bekrefter bare at det dreier seg om genuint politiske, dvs. skjønnsmessige overveielser. Men derfra kan man vanskelig unngå å trekke linjer tilbake til kirkemøtets uttalelse, som åpenbart var resultat av en politisk kompromissprosess under møtet: var det bryet verdt å snekre sammen en samstemmig kirkemøteuttalelse om en sak hvor det ikke finnes noen rimelig grunn til å forvente - heller ikke til å ønske - at kirkens medlemmer eller delegatene til kirkemøtet skal tenke likt?

Dette er ikke en kritikk av kirkemøtets arbeidsform. I så henseende er selvsagt kirkemøtet underlagt de samme vilkår som en hvilken som helst annen folkevalgt forsamling, det være seg et kommunestyre, et fylkesting eller en nasjonalforsamling. Når det kommer énstemmige uttalelser fra slike organer, kan man trygt gå ut fra at de er resultat av kompromisser.

Siden årets to saker begge dreier seg om forhold i vår nordligste landsdel, er det nærliggende å spørre: i hvilke henseender adskiller kirkemøtets uttalelser seg fra for eksempel uttalelser fra fylkestingene i Nordland, Troms og Finnmark? Forskjellen ligger ikke i måten resolusjoner blir til på. Den ligger heller ikke i at kirkemøtet har tilgang på noen annen sakkunnskap enn den fylkespolitikerne har. Det måtte i så tilfelle være om den spesifikt kirkelige sakkunnskap skulle gi grunnlag for å trekke éntydige slutninger med relevans for sakene. Tilbake står to forhold: 1) til forskjell fra de politisk valgte organer kan kirkemøtet fritt velge og vrake blant alle de politiske saker det til enhver tid måtte finne det for godt å engasjere seg i, fordi det 2) ikke har noe politisk mandat.

Folkevalgte politikere er valgt på et program, og pointet ved det representative system er at velgerne kan stemme på det partiprogram som best svarer til deres egne politiske oppfatninger. Formelt har det kirkelige demokrati en tilsvarende struktur, med valgte organer på tre nivå. Direkte valg finnes imidlertid bare på første trinn, og heller ikke der velges representantene på noe partiprogram.

Før kirkelige organer fortsetter i det spor kirkemøtet i år gikk opp, bør de ta seg tid til en grundig debatt om sin egen selvforståelse. Dersom man bestemmer seg for å avgi uttalelser om aktuelle politiske kontroverssaker,

hvem er det man taler til, og hvem er det man taler på vegne av? Formelt gir svaret på det siste spørsmålet seg selv: når Den norske kirkes høyeste valgte organ uttaler seg, uttaler det seg på vegne av Den norske kirke. Reelt ser virkeligheten vesentlig mer ugrei ut. Kirken er verken et parti eller en interesseorganisasjon, som til enhver tid står for det flertallet av medlemmene måtte mene. Og skulle den velge å forstå seg selv på den måten, er det et helt åpent spørsmål om kirkemøtet i årets saker kan gjøre krav på å tale på vegne av Den norske kirke.

Spørsmålet om adressaten kompliserer bildet ytterligere. Er det Regjering og Storting man henvender seg til, må man - i likhet med alle andre som ønsker å øve en direkte påvirkning på politiske avgjørelser - være forberedt på at kravene til klar beskjed om hvem man taler på vegne av, skjerpes. Slik er virkeligheten i en demokratisk samfunnsorden, og annerledes bør den ikke være. Skulle man derimot velge å adressere budskapet til kirkens medlemmer og appellere til deres ansvarsfølelse som samfunnsborgere, stiller saken seg annerledes. I så fall vil budskapet bare indirekte ha karakter av intervensjon i politiske beslutningsprosesser. Til gjengjeld vil begrunnelsesplikten skjerpes i takt med at budskapet anbefaler, evt. foreskriver ett av flere aktuelle standpunkter som det (eneste) rettelig kristne. For å uttrykke seg i tradisjonell luthersk terminologi; i sin forkynnelse skal kirken til enhver tid tale til samvittighetene, men skal helst ikke ta mål av seg til å programmere dem.

Kirkerådets leder har åpenbart skjønt at det er en ferd i ulendt og uoversiktlig terreng årets kirkemøte gav seg ut på. Han har rett når han konstaterer at kirkemøtet kan komme til å bli oppfattet «som en hvilken som helst annen politisk aktør» (Dagbladet 2.12 2003). Derimot er han på villspor når han synes å se med ulyst på det. Opptrer kirkemøtet som politisk aktør, er det faktisk som en hvilken som helst annen politisk aktør og bør følgelig også oppfattes slik.

Det samme gjelder også for biskoper, hva enten de opptrer enkeltvis eller i flokk. De har krav på den samme oppmerksomhet som enhver annen deltager i samfunnsdebatten, verken mer eller mindre. Det vil si: det er tyngden i de argumenter de har å fare med som har krav på å bli tatt hensyn til, ikke fargen på avsenderens skjortebryst.

For ingen kan vel for ramme alvor mene at Guds skapervilje er én i Sør-Hålogaland bispedømme, en annen i Nord-Hålogaland?

Inge Lønning