Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Åndelighet i psykisk helseomsorg: et sammensatt og vanskelig tema

Spirituality in Mental Health Care: A Complex and Difficult Topic
professor, VID vitenskapelige høgskole, Fakultet for helsefag, Bergen
psykiatrisk sykepleier, Helse Bergen – Sandviken sykehus, Avdeling for Spesialisert Psykose (ASP) – Tidlig Psykose Seksjon (TPS)
professor, Universitetet i Bergen (UiB), Senter for internasjonal helse (SIH), Institutt for global helse og samfunnsmedisin (IGS)

Background: Patients with mental health problems often have spiritual quests, and addressing their spiritual needs may be of significance for their recovery. There is limited empirical data on spirituality from mental health care in Norway.

Aim: To gain insight on nurses’ views on spirituality and their experiences concerning spiritual care for patients with mental health problems.

Method: In-depth interviews with seven nurses in mental health care. Data were analyzed hermeneutically.

Results: The nurses experience spirituality as a difficult topic in mental health care as;

(1) Spirituality is a complex and subjective phenomenon; it is difficult to relate to in clinical practice and cannot be singled out as a separate domain. (2) Spirituality is a non-topic in clinical practice, and there is little acknowledgement of patients’ spiritual needs. Diversity in personal spiritual beliefs makes the topic challenging.

Conclusion: There is need for more professional focus on spirituality in clinical nursing practice in mental health care.

Keywords: mental health care, nursing, qualitative method, spirituality, spiritual care
Erratum: Denne artikkelen ble ved en feil merket som fagartikkel ved opprinnelig publisering, men artikkelen har blitt fagfellevurdert og er dermed en vitenskapelig publikasjon. Artikkelen har blitt korrigert og publisert på nytt den 26.10.2017.

Introduksjon

Det er i dag et økende fokus på åndelighet og åndelig omsorg i sykepleiefaget generelt (1). Internasjonal og nordisk forskning viser imidlertid at fokuset på ivaretakelsen av pasienters åndelighet og åndelige behov har fått begrenset oppmerksomhet innen psykisk helseomsorg (2, 3). I denne artikkelen presenterer vi resultater fra en studie om sykepleieres erfaringer med og refleksjoner om åndelighet og åndelig omsorg for pasienter med psykiske lidelser.

Det helhetlige omsorgsansvaret er forankret i sykepleiefaget og innebærer ivaretakelse av pasientens fysiske, psykologiske, sosiale og åndelige behov. Dette er nedfelt i de norske Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (4). At en skal møte pasienter som kropp, sjel og ånd, er også vektlagt i den norske Opptrappingsplanen for psykisk helse (5). Den franske presten, filosofen og forskeren Pierre Teilhard de Chardin hevder at mennesker ikke har en åndelig erfaring, men at vi er åndelige vesener som har en menneskelig erfaring (6). Denne tilnærmingen samsvarer med Alvsvågs tenkning rundt utfordringen knyttet til «den åndelige dimensjon» i sykepleie: «Mennesket har ingen åndelig dimensjon i seg, mennesket er en åndelig skapning, en person. Det er vår utfordring som sykepleiere» (7, s. 49).

Studier viser at sykepleiere anser åndelig omsorg for å være en sentral sykepleiefaglig oppgave som kan bidra til å øke den helhetlige kvaliteten på omsorgen (8, 9). Forskningen indikerer imidlertid at åndelighet ofte er et neglisjert område i den psykiske helseomsorgen (2, 3). Hummelvoll understreker den helsemessige betydningen av psykisk syke pasienters åndelige bevissthet. Han hevder at deres åndelige verdier kan fremme meningssøkende og bekreftende deler av bedringsprosesser på en måte som vil stimulere til fornyet håp og forpliktelse i eget liv, der håp og tro på en selv og andre gir motivasjon for endring (10, s. 72).

Andre studier peker på at pasienter med psykiske lidelser ønsker større anerkjennelse for sin åndelige tro, og at de har behov for åndelig veiledning (5, 11). Gjennom sitt arbeid peker imidlertid Koslander & Arvidsson på at mennesker med psykiske lidelser har liten tillit til at sykepleiere kan ivareta deres åndelige behov (11). En annen studie indikerer at sykepleiere er usikre på hva åndelighet er og hva åndelig omsorg innebærer i praksis for deres ansvarsområde og arbeidsrolle (12). Sykepleiere formidler i flere studier at de mangler tilstrekkelig kompetanse innen åndelig omsorg, og etterlyser bedre teoretisk og praktisk opplæring for å ivareta pasienters åndelige behov på en god måte (8, 9, 13). Det eksisterer ikke en felles forståelse av hvordan åndelig omsorg skal ivaretas av sykepleiere i psykisk helseomsorg (2, 11, 13–16).

Det foreligger ingen enighet om etablerte definisjoner av åndelighet og åndelig omsorg i sykepleiefaget. Imidlertid blir beskrivelsen av åndelig omsorg fra National Health Service (NHS) – Education of Scotland ofte referert til i litteraturen og kan således være et godt utgangspunkt: «Spiritual care is that care which recognizes and responds to the needs of the human spirit when faced with trauma, ill health or sadness and can include the need for meaning, for self worth, to express oneself, for faith support, perhaps for rites or prayer or sacrament, or simply for a sensitive listener. Spiritual care begins with encouraging human contact in compassionate relationship, and moves in whatever direction need requires» (17, s. 6).

Vår studie ble gjennomført med utgangspunkt i behovet for mer forskningsbasert kunnskap om hva sykepleiere i psykisk helsearbeid tenker rundt temaet åndelighet og åndelig omsorg i klinisk praksis. Sentrale forskningsspørsmål i studien knyttet seg til hvilken forståelse sykepleiere i psykisk helsearbeid har av åndelighet og åndelig omsorg samt hvilke tanker, opplevelser og erfaringer de har med tanke på ivaretakelse av åndelig omsorg hos pasienter med psykiske lidelser. Formålet med studien var å åpne opp for ny innsikt ved å utvikle kunnskap om hvordan sykepleiere i psykisk helseomsorg forstår åndelighet, og hvordan de erfarer ivaretakelsen av åndelig omsorg i sin yrkesutøvelse.

Metode

Studien hadde et kvalitativt forskningsdesign og bygget på fortolkning av menneskelige livserfaringer (18). Vi valgte den kvalitative intervjuformen for å oppnå en dybdeforståelse ved å få informantene i aktiv tale og refleksjon rundt problemstillingene. Kvalitative dybdeintervjuer med fagpersoner om betydningen av ulike hendelser og atferd i klinisk praksis kan bidra til økt forståelse for deres opplevelser og økt kunnskap om hva de tenker, og hvorfor de handler som de gjør (18).

Informanter

Rekruttering av informanter til studien fant sted blant sykepleiere ved et psykoseavsnitt i den psykiatriske spesialisthelsetjenesten på vestkysten av Norge. Avdelingsleder ved den aktuelle posten godkjente deltakelsen, og utvalgsmetoden var såkalt «strategisk», der potensielle deltakere ble valgt ut fra bestemte kriterier. Inklusjonskriteriene for informantene var at de skulle ha sykepleiefaglig arbeidserfaring fra psykisk helsearbeid på minimum to år (i 75–100 prosent stilling). Postens avdelingsleder formidlet informasjon om studiens formål og hensikt til ti aktuelle sykepleiere, hvorav syv takket ja og tre takket nei til deltakelse. Seks kvinnelige og en mannlig informant mellom 30 og 60 år ble rekruttert. Fire av informantene hadde videreutdanning i psykisk helsearbeid, og fire hadde etterutdanning i psykoseforståelse og psykoedukativt familiearbeid.

Datainnsamling

Dybdeintervjuer ble valgt for å kunne hente frem informantenes erfaringskunnskap fra pasientarbeidet. Intervjuene fant sted fra november 2011 til mars 2012 og hadde form som et «semistrukturert livsverdenintervju», definert av Kvale og Brinkmann som «en planlagt og fleksibel samtale... med henblikk på fortolkning av de fenomener som blir beskrevet» (19, s. 325).

Intervjuguiden inneholdt tematiske områder og åpne spørsmål om hva åndelighet og åndelig omsorg innebærer i psykiatrisk sykepleie, erfaringer med ivaretakelse av åndelig omsorg samt opplevelse av kompetanse og faglig fokus på temaet åndelighet. Bruk av åpne intervjuspørsmål som: «Hvordan forstår og opplever du åndelighet og åndelig omsorg i møte med pasienter i psykisk helsearbeid?» var viktig for at informantene fritt og spontant kunne formidle sine tanker og erfaringer. En slik fleksibel intervjuguide kunne lett tilpasses den enkelte informant samtidig som den ga en ramme for samtalen (19).

I intervjuene kom det nye spørsmål som ble fulgt opp i de påfølgende intervjuene. Temaet åndelighet var en vanskelig tematikk å sette ord på for informantene. Informantene viste betydelig interesse for å formulere seg på en god og for dem riktig måte. Intervjuene varte mellom 50 og 90 minutter og ble audio-recorded og transkribert verbatim. Det transkriberte datamaterialet og intervjuerens notater, skrevet i etterkant av intervjuene, utgjorde grunnlaget for studien.

Analyse av data

Den kvalitative forskningsprosessen kjennetegnes av at datainnsamling, tolkning og analyse er tett sammenvevde faser (20). Dataanalysen startet under det første intervjuet og fortsatte gjennom hele intervjufasen. Kvalitativ forskning er subjektivt fundert, men bygger på en opplevelse av at sentrale temaer gjentas (18). De tre forfatterne leste grundig gjennom hele tekstmaterialet og søkte etter hovedtemaer. Intervjuene frembrakte et rikholdig materiale der sentrale temaer og klare hovedmønstre trådte frem. 150 siders intervjumateriale samt egne notater ble analysert ved bruk av temaanalyse og systematisk tekstkondensering (18). Det ble utarbeidet flere forslag og utkast til temaanalyser før det fremstod en struktur som kunne besvare forskningsspørsmålene.

De tre forfatterne arbeidet jevnlig med teksten og var aktive deltagere i analyseprosessen. Studiens troverdighet kan knyttes til en kontinuerlig og kritisk refleksjon rundt metode og funn. Medforfattergruppen har ulike erfaringer fra psykisk helseomsorg og forskjellige ståsteder i forhold til religiøsitet og spiritualitet. Dette beriket diskusjoner og refleksjoner i forskningsprosessen.

Etiske forhold

Studien ble godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Deltakerne mottok skriftlig og muntlig informasjon om studien fra sin avdelingsleder. Frivillig deltakelse ble vektlagt. Deltakerne ble videre informert om etiske retningslinjer for forskning og om studiens overordnede formål. Konfidensialitet og taushetsplikt ble ivaretatt, både i analysearbeidet og i fremstillingen av resultatene.

Funn

Åndelig omsorg ble av de fleste informantene oppfattet som en vanskelig og uvant tematikk å snakke om, og flere opplevde det som overraskende krevende å sette ord på sine tanker og erfaringer rundt åndelige temaer. Det viste seg gjennom utfordringene de hadde med å finne måter å besvare spørsmålene på. Det var kontinuerlige gjentagelser i samtalene, og informantene mistet enkelte ganger tråden i dialogen – spørsmål måtte gjentas, reformuleres eller utdypes.

Analysen genererte to hovedtemaer som gjør åndelighet og åndelig omsorg utfordrende:

1. Åndelighet: vanskelig å gripe, og 2. Åndelighet: et ikke-tema i psykiatrien

I presentasjonen av studiens funn benytter vi sitater fra informantene for å belyse hvordan deres tanker om åndelighet og åndelig omsorg kom til uttrykk i datamaterialet. Vi har, for å få frem bredden og mangfoldet i materialet, valgt å presentere en rekke korte og noen lengre sitater.

Åndelighet: vanskelig å gripe

Det vanskelige ble av informantene knyttet til at åndelighet oppleves å være et vidt, subjektivt og multidimensjonalt fenomen, og de ga en rekke ulike beskrivelser av åndelighet og åndelig omsorg. Et fellestrekk var at de knyttet åndelighet til «religion(er), religiøsitet og trossystemer». Men selv om informantene hevdet at åndelighet «tradisjonelt (har vært) sett på som noe som har med religiøsitet å gjøre», formidlet de samtidig at åndelighet handler om mye mer enn religion og religiøsitet. Den åndelige dimensjonen og åndelig tenkning ble knyttet til «humanisme», «filosofi», «holisme» samt til betegnelsene «spiritualitet», «naturkraft» og «kultur- og naturopplevelser».

Uavhengig av deres ståsted og livssyn knyttet informantene åndelighet til menneskets «eksistensielle dimensjon». Flere fasetter av forståelser av åndelighet kom frem i materialet og det informantene omtalte som «eksistensielle behov». De beskrev det som «å være opptatt av tro, det åndelige og å være til i verden og universet… og hva som skjer etter døden». De beskrev videre at menneskers eksistensielle behov innebærer en opplevelse av «mening og hensikt» i livet, og én uttrykte det slik: «… menneskers iboende trang til å finne en mening i tilværelsen og i livet, for seg selv eller andre». De fortalte at eksistensielle behov også innebærer behov for «tilgivelse», «kjærlighet» og «håp om bedring». Ivaretakelse av åndelige behov ble ansett som en viktig del av en helhetlig omsorg og forutsetter en «tillit» og «tilknytning» til pasienten. Det ble understreket at dette betinger en gjensidig god allianse som krever en aktiv relasjonsbygging.

Informantene formidlet at det var vanskelig og kunstig å skille ut åndelighet som et eget omsorgsdomene. De uttrykte en forståelse av at åndelighet er en naturlig del av helhets-tenkningen i sykepleie, og beskrev åndelig omsorg som «overlappende» med den fysiske og psykososiale omsorgen. Den åndelige omsorgsdimensjonen opplevdes således som en integrert del av det praktiske omsorgs- og relasjonsarbeidet i psykiatrisk sykepleie, og flere hevdet at åndelige behov derfor ble ivaretatt gjennom den fysiske og psykososiale omsorgen. Det ble presisert at det er særlig «den konkrete og virkelighetsnære omsorgen» som anses å være sentral og viktig i en helhetlig ivaretakelse av pasienter med psykotiske lidelser.

Utfordringen med omsorgens helhet og deler avspeiler seg også i det informantene uttrykker i forhold til dokumentasjon av åndelig omsorg. De hevdet at punktet «Åndelighet/kultur» i sykepleiernes rapportsystem DIPS sjelden brukes, og knyttet det til at åndelighet oppleves som «abstrakt», «ikke-materielt» og som «diffust og lite håndgripelig… (det er) vanskelig å sette ord på et så svært og vanskelig tema», og at åndelig omsorg «knyttes lettere opp mot det psykososiale punktet». De reflekterte rundt hva som skiller omsorgens åndelige og psykososiale aspekter, og formidlet at det «ikke er lett å avgrense ånd og psyke i mennesket… det faller oss lettere å skrive under det psykososiale punktet… (det) er mer åpenbart». Åndelighet ble av informantene fremstilt som annerledes enn «fysiske og psykososiale behov som oppleves mer håndgripelige, og er enklere å forholde seg til og evaluere».

Åndelighet: et ikke-tema i psykisk helseomsorg

Informantene uttrykte at åndelig omsorg er en viktig del av det relasjonsmessige og faglige omsorgsansvaret de har, men at dette området er særlig utfordrende når pasientenes psykiske lidelser er preget av vrangforestillinger og psykoseproblematikk. De fortalte at psykotiske lidelser ofte kan medføre uklare overganger fra «friske», normale oppfatninger til «psykotiske oppfatninger», noe som også gjaldt åndelige temaer. Informantene beskrev dette ved at pasientenes psykotiske lidelser ofte innebærer negative sanseopplevelser med hallusinasjoner og paranoide forestillinger som kunne føre til at pasientenes interesse for åndelige temaer ble «en del av pasientenes problematikk og psykose». Det opplevdes av informantene som utfordrende at åndelig omsorg i visse tilfeller kunne bidra til forverring av pasientens psykiske helsetilstand, og at åndelighet kunne bli en tematikk som er «vanskelig å snakke om, selv om pasienten ønsker det». Selv om åndelige temaer kunne oppleves som vanskelige, understreket de fleste informantene at det var viktig å vise åpenhet og avklare hvorfor pasientene ønsket å snakke om åndelige temaer: «… da det ikke nødvendigvis har noe med psykosesykdom å gjøre».

Flere av informantene hevdet imidlertid at det var en tilbakevendende utfordring å avklare om en hadde å gjøre med et «psykotisk eller et åndelig behov… eller begge deler?». De forklarte at hallusinasjoner og vrangforestillinger ofte kunne innebære avvisende atferd og selvdestruktive trekk hos psykotiske pasienter slik at det ble «vanskelig å bidra med åndelig støtte… for pasienten tar ikke imot». De gav utrykk for at de psykotiske aspektene ved pasientenes oppfatninger, atferd og persepsjonsevne gjør samhandlingen generelt utfordrende, og at det erfares som spesielt vanskelig i forhold til åndelige temaer. Samtidig formidlet de at pasientene på eget initiativ kunne vise at de verdsetter samtaler om åndelige tema, men at de som sykepleiere vegrer seg og «er ofte redd for å spørre pasienten om deres åndelige behov, redd for å forvirre, skape mer kaos for pasienten».

Et annet aspekt som vanskeliggjorde en felles tilnærming til åndelighet og åndelig omsorg, var ulike ståsteder og ulik bevissthet i forhold til åndelige temaer hos de ansatte. Informantene formidlet at til tross for sykepleieprofesjonens tradisjonelle kristne forankring opplever de seg som en sammensatt og uensartet faggruppe, og at «de mange ståsted og retninger innen åndelighet gjør temaet vanskelig å håndtere». Enkelte opplevde også at fagfeltet psykisk helseomsorg har negative holdninger til åndelige temaer, og brukte betegnelsene «touchy» og «ikke-tema», og at åndelighet er et «ømtålig og neglisjert tema, bortgjemt som et behov som ikke er der».

Noen uttrykte at det «er en holdning og uskreven lov om at religion ikke er samtaletema i psykiatri». Andre formidlet imidlertid en opplevelse av at den psykiske helseomsorgen viser spesielt negative holdninger til kristen tro og praksis, og hevdet at det er «tradisjon for at psykiatri beskylder kristentro for sykdom». De gav uttrykk for at slike holdninger kan føre til at pasienters åndelige behov blir ivaretatt uten at det nødvendigvis blir dokumentert eller rapportert. Denne type holdninger ble knyttet til liten grad av åpenhet i personalgruppen når det gjelder temaet åndelighet. Noen mente at dette har sammenheng med «ulike assosiasjoner (knyttet) til temaet», mens andre opplevde at ulike ståsteder medfører «en vegrende holdning til å gå inn i et så touchy tema… det blir for nært og for vanskelig». En annen måte å håndtere denne utfordringen på ble formidlet gjennom informantenes bruk av betegnelsen «nøytralitet». Flere la stor vekt på betydningen av en «nøytral samhandling med pasienten» om åndelige temaer. Det ble sagt at for å unngå konflikter i arbeidet og for å beskytte pasienten «kan vi høre på, men ikke lede pasienten inn i noe… de er sårbare når de er syke og innlagt». Samtidig hevdet andre informanter at «nøytralitet er umulig» når det gjelder åndelige temaer, da ens overbevisninger og ståsted vil «skinne igjennom». Enkelte opplevde det som særlig problematisk at det er uavklart på hvilken måte og i hvilken grad de psykisk syke pasientenes åndelige behov skal ivaretas.

Enkelte informanter pekte også på at utfordringen med å ivareta pasientenes åndelige behov er både positivt og negativt for dem. Det opplevdes å være «både en ressurs og en belastning… hele tiden å være bevisst på egne synspunkt… ikke krenke pasienten eller overføre ting som kan bli vanskelige for pasienten å romme». Samtidig formidlet de positive erfaringer med pasientsamtaler om åndelighet og at «mange (pasienter) setter pris på å snakke om temaet». Utfordringer ble knyttet til at deres egne synspunkter og ståsteder kunne komme frem, og at det medvirket til deres tilbakeholdenhet og vegring for åndelig tematikk. Informantene uttrykte en klar bekymring for å gå ut over sitt myndighetsområde og for å overføre egne verdier og overbevisninger til pasientene.

Funnene viste at informantene opplevde tvil og usikkerhet rundt hvilket ansvar og hvilken rolle sykepleiere skulle ha i forhold til ivaretakelsen av pasientenes åndelige behov innen psykisk helseomsorg. I tillegg ble det formidlet en opplevelse av mangel på tid, kunnskap og ressurser til å ivareta pasienters åndelige behov i en travel arbeidshverdag. Enkelte knyttet også utfordringen til møtet med pasientenes ulike trossystemer og at det «florerer med livssyn, verdier og ulike virkelighetsoppfatninger». Flere av informantene hevdet at «fremmedheten» de opplever når det gjelder tro og livssyn i et økende «pluralistisk og multikulturelt samfunn» vanskeliggjorde forståelsen av åndelighet og åndelig omsorg. En informant sa: «Jeg kan oppleve at det er fremmed, og at dette kan jeg lite om».

Diskusjon

Åndelighet: en mangfoldig betegnelse og forståelse

Informantenes opplevelser av usikkerhet og dilemmaer er relatert til både ulike personlige, profesjonelle og institusjonelle forhold. Utfordringene ser ut til å bli forsterket på grunn av lite fokus på åndelighet i sykepleiens omsorgspraksis i psykisk helsearbeid. Flere opplever at den psykiske helseomsorgen har negative holdninger til åndelighet, at det er mangel på kunnskap, tid og ressurser, samt at det er liten åpenhet for åndelige temaer i personalgruppen. Alt dette bidrar til sykepleieres tilbakeholdenhet når det gjelder åndelig omsorg.

Videre knyttet informantene det «vanskelige» til at åndelighet er en subjektiv og vid betegnelse som er vanskelig å gripe og beskrive. Våre funn støttes av andre studier (2, 3, 11, 15). Som tidligere beskrevet foreligger det ingen enighet om en definisjon av åndelighet, og psykiaterne Mitchell og Roberts beskriver utfordringen med åndelighet og psykoselidelse slik: «Both spirituality and psychosis stretch reason to its limits. They share a sense of mystery and each is notoriously difficult to define» (21, s. 39).

Det fremkom i studien varierte oppfatninger og et mangfold av beskrivelser av hva åndelighet og åndelig omsorg er og betyr i møte med pasientene. Forståelsen av betegnelsen åndelighet inneholdt mange fasetter. Dette samsvarer med andre studier som viser at forståelsen av åndelighet har mange nyanser (2, 11, 15). Alle informantene knyttet åndelighet til religion og trostilhørighet, men samtidig forsto og tilla de fleste åndelighet en videre betydning enn tro og religiøsitet. Forskningslitteraturen formidler på liknende vis at religion og åndelighet ikke er synonyme begreper selv om pasientens åndelige anliggende kan reflekteres gjennom religiøs tro og praksis (2, 3, 11, 15).

Vår studie viste også til at åndelighet kan omfatte opplevelse av kunst, kultur og natur, sosialt og relasjonelt fellesskap samt eksistensielle behov som tilgivelse, kjærlighet, håp om bedring, opplevelse av mening og hensikt i livet og en god relasjon med seg selv og andre. Hummelvoll beskriver på liknende vis at åndelighet består av behovet for mening i livet, håp og livsvilje samt tillit og tro på seg selv, andre eller Gud, og at åndelighet er knyttet til opplevelsen av tilhørighet, akseptasjon og følelse av helhet (10). Resultatene fra studien indikerer også at sykepleierne i sin omsorgspraksis knytter åndelighet til humanisme og eksistensialisme. Dette er i samsvar med eksisterende teori og forskning på temaet, og Hummelvoll hevder på samme måte at humanistisk tenkning må ligge til grunn for en integrasjon og ivaretakelse av pasientens åndelighet og åndelige behov i psykisk helseomsorg (3, 10).

Åndelighet og helhetlig pleie

De fleste informantene så på åndelighet som en integrert del av den helhetlige tenkningen og tilnærmingen i omsorgen og mente at det er både vanskelig og kunstig å skille ut åndelighet som et eget omsorgsdomene. Utfordringen ble videre knyttet til at åndelighet oppleves som abstrakt, ikke målbart og vanskelig å evaluere. Informantene så åndelig omsorg som en klart integrert del av omsorgsarbeidet med pasientene. Det ble tydelig ved at det var vanskelig for dem å beskrive åndelig omsorg eksplisitt, uten å knytte det til det relasjonelle og praktiske omsorgsarbeidet samt til det psykososiale og kulturelle fellesskapet de deler med pasientene.

Studiens funn viste at åndelighet derved kommer til uttrykk gjennom en holistisk forståelse av omsorgen. Flere andre studier knytter på lignende vis den åndelige dimensjonen til et holistisk syn på mennesket, der åndelighet fremstilles som en integrert del. Dette synet er kjennetegnet ved at kropp, sinn og sjel er tett sammenvevd i et kontinuerlig samspill, der det blir kunstig å skille mellom den fysiske, psykososiale og åndelige omsorgen (3, 8, 9, 11). Dette er i samsvar med tenkningen til De Chardin og Alvsvåg (6, 7).

Åndelighet: en utfordring i psykisk helseomsorg

Informantene opplever at «det åndelige» er et tema som er vanskelig å forstå og gripe. De opplever dette særlig utfordrende i møte med psykotiske pasienter fordi det tidvis er vanskelig å skille mellom pasientenes psykotiske uttrykk og deres uttrykk for åndelighet. Dette samsvarer med studien til Sørensen, som hevder at problematikken kan knyttes til at en biomedisinsk behandlingstenkning forklarer pasientens uttrykk for åndelighet som et symptom på sykdommen eller diagnosen. Hun hevder at i stedet for å forsøke å forstå betydningen av ulike åndelige uttrykk som pasientene formidler, blir deres religiøse/åndelige uttrykk ofte forklart og vurdert som en medvirkende årsak til en psykiatrisk diagnose (22). Sørensen viser i samme studie til at pasienter med psykiske lidelser opplever at det fokuseres hovedsakelig på deres medisinske behandling, og at pasientene savner større ivaretakelse av deres trosforhold og åndelige behov fra sykepleiernes side (22). På samme måte peker Koslander og Arvidssons arbeid på at pasienter med psykiske lidelser opplever at sykepleiere holder avstand til åndelige temaer, og at de mangler forståelse for åndelighet og betydningen av dette området for pasienter (11).

Det kom klart frem at psykoselidelsens natur vanskeliggjør ivaretakelse av åndelige behov. Samtidig viser funn at pasientens åndelighet kan være en betydningsfull ressurs for bedringsprosessen, og at det er viktig å være åpen for at pasientens åndelige uttrykk ikke nødvendigvis er et symptom på lidelse og sykdom. Dette underbygges av studier som viser at pasienter med psykiske lidelser ofte har en åndelig søken og åndelige behov (3, 15). På den annen side ble det opplevd at åndelige temaer kan forverre pasientenes lidelse og symptomer i en dårlig fase, og informantene hevdet, i likhet med tilsvarende betraktninger i andre studier, betydningen av forsiktighet når pasientene er psykotiske (2, 3).

Studiens resultater viste at informantene var opptatt av en helhetlig tilnærming til pasientene, som også inkluderte det åndelige. Men siden det åndelige oppleves som vanskelig å gripe og utfordrende å møte i psykisk helsearbeid, særlig når det var relatert til kristen tro, kan en stille spørsmål ved hvor helhetlig den reelle omsorgen faktisk er. Hummelvolls tenkning, i forhold til at den psykiske helseomsorgen kjennetegnes av en personorientert og helhetlig tilnærming der omsorgens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige aspekter inngår i et tett samspill (10), utfordres av våre funn. Hummelvoll hevder videre at «psykiatrisk sykepleie» i dag er fundert primært i humanistiske verdier med en eksistensialistisk og helhetlig tilnærming til pasienter, og at dette kan betraktes som en motreaksjon mot den rådende biomedisinske tenkningen i behandlingen av psykiske lidelser (10). Den manglende åpenheten i fagteamet som fremkom om pasienters åndelige forhold i denne studien er imidlertid betegnende og peker på behovet for videre forskning og faglig refleksjon rundt hvor helhetlig omsorgen egentlig er, og hvor langt motreaksjonen på den medisinske tenkningen er kommet innen sykepleiefaget i psykisk helsearbeid.

Koslander et al. hevder at den åndelige tros betydning i pasientomsorgen i vår tid er erstattet av biomedisinske og reduksjonistiske modeller for behandling og omsorg (3). De mener at dette motsetningsforholdet, samt det de betegner som den fragmentariske og reduksjonistiske tilnærmingen i behandlingen av psykiske lidelser, står i skarp kontrast til dagens palliative sykepleieomsorg, der eksistensielle og åndelige behov er integrert i pasientomsorgen (3). Hummelvoll hevder at åndelig omsorg i psykisk helsearbeid omtales i dag med rette som «den glemte omsorgsdimensjonen», til tross for at «både forskning og personlige beretninger viser at den bekreftende og meningssøkende del av bedringsprosessen er av stor betydning» (10, s. 72).

Informantene reflekterte også over utfordringen de opplever med at fagspråket rundt åndelighet i psykiatrisk sykepleie er lite utviklet og lite i bruk. Flere påpekte at åndelighet som ord og konsept ikke er en del av pasientenes hverdagsspråk, og formidlet betydningen av å bruke betegnelser og ord pasientene forstår og finner naturlige. Informantene hevdet at de opplever språket tilknyttet åndelighet både som fremmed, problematisk og vanskelig å forstå. Dette er i samsvar med Thompson, som hevder at sykepleiere i psykisk helseomsorg mangler et språk for åndelighet: «... we have become impoverished in the vocabulary of what we would describe as spiritual care» (15, s. 34).

I dagens multikulturelle og sekulære samfunn, der ulike virkelighetssyn lever side om side, forsterkes betydningen av å arbeide med refleksjoner og språk rundt åndelighet. Det kan bidra til å redusere usikkerheten som råder om hvilken rolle og ansvar sykepleiere skal ha i utøvelsen av åndelig omsorg. Tidligere studier viser at det stadig økende mangfoldet når det gjelder livssyn stiller større krav og skaper utfordringer for sykepleiernes forståelse og ivaretakelse av pasienters åndelighet (11, 15). Dette krever et større sykepleiefaglig fokus på åndelighet og åndelig omsorg, og i Koslander og Arvidssons arbeider understrekes betydningen av at psykisk helsearbeid tar dette ansvaret på alvor: «Mental health care can no longer shut its eyes to the various spiritual needs of patients with different cultural backgrounds, religious ideas, values and worldviews» (11, s. 598).

Fagpersonlige aspekter

Vår studie indikerer en tvil og usikkerhet om hvordan åndelig omsorg skal utøves, og hvilket ansvar sykepleiere har for ivaretakelse av åndelige behov. Flere studier viser til liknende usikkerhet (8, 9, 12, 23). Hummelvoll formidler en undring over den vegring og avstand sykepleiere i psykisk helseomsorg har til åndelige temaer og behov og hevder at de «viser en bluferdighet når det gjelder åndsdimensjonen, noe som virker påfallende i forhold til den åpenhet man ellers legger vekt på i pasientarbeidet» (10, s. 46). Fagfeltet i psykisk helsearbeid har tradisjonelt vært lite opptatt av pasienters religiøse og åndelige verdier, og det kan medvirke til at sykepleierne er usikre på hvordan pasienters åndelige tro og erfaring kan tematiseres (5).

Sykepleiernes tilbakeholdenhet overfor åndelige temaer ser ut til å være knyttet til flere forhold. For det første formidles det en bekymring for at deres posisjon, rolle og innflytelse i pasientrelasjonen kan bidra til at de overfører egne verdier og overbevisninger til pasientene. Dette er i tråd med tidligere forskning, og Giske viser i sitt arbeid til den usikkerheten og bekymringen sykepleiere har når det gjelder å overføre egne åndelige synspunkter og preferanser til pasientene (23). Våre funn viser at problematikken forsterkes ytterligere av utilstrekkelig fagkompetanse, manglende retningslinjer og åpenhet tilknyttet åndelighet og åndelig omsorg samt det enkelte opplever som negative holdninger til åndelighet i psykisk helseomsorg.

Ovennevnte funn samsvarer med flere studier som viser til at sykepleiere ikke opplever å være godt nok forberedt til å møte og ivareta pasienters åndelige behov, og at åndelige temaer ikke blir i tilstrekkelig grad ivaretatt i utdanningen (8, 9, 12). I vår studie fremkom det opplevelser av at det er negative holdninger til åndelighet i psykisk helseomsorg. Det ble i større grad understreket av informanter med et kristent ståsted, og noen informanter hevdet at det psykiatriske fagfeltet beskylder kristen tro for å lede til psykisk sykdom. McSherry og Jamiesons studier fra England viser i tråd med dette til at sykepleiere som har en kristen tro, opplever større grad av marginalisering og mangel på toleranse fra fagfeltet enn andre (8, 9).

Informantene hevdet at det er utfordrende å balansere det personlige og det profesjonelle i psykisk helsearbeid. Noen tilstrebet bevisst en nøytral holdning til åndelighet, mens andre formidlet et fokus på åndelighet og samtidig en usikkerhet rundt hvordan eget livssyn kunne innvirke på yrkesutøvelsen. Tidligere studier indikerer at denne usikkerheten kan handle om mangel på kunnskap om åndelighet samt en mangel på refleksjon over egen åndelighet (3, 23). Dette vanskeliggjør ivaretakelse av en holistisk omsorg for pasientene, og flere studier støtter dette ved å understreke at sykepleierens egen bevissthet om åndelighet og åndelige temaer har avgjørende betydning for oppmerksomheten rundt åndelige aspekter i sykepleieomsorgen (2, 3, 12).

Studier viser til betydningen av å arbeide aktivt for å avklare egne verdier og ståsteder, da verdiavklaring og selvbevissthet er tett forbundet (2, 24). Selvbevissthet innebærer en kontinuerlig vekstprosess der ens selvoppdagelser gir større innsikt i eget verdisystem og egne holdninger. Større selvinnsikt øker evnen til å kunne forstå, respektere og verdsette ulikheter i andre mennesker (24). Dette er betydningsfylt for en god sykepleiefaglig pasientomsorg, og Strand hevder at utvikling av ens selvbevissthet er en sentral forutsetning for å utvikle et godt faglig skjønn i en helhetlig ivaretakelse av pasienten, og at «[p]sykiatrisk sykepleie er å hjelpe mennesker i sjelenød» (25, s. 22).

Konklusjon

Funnene viste at åndelighet i sykepleieomsorgen i psykiatrifeltet er et sammensatt og vanskelig tema som informantene ofte manglet språk for å beskrive. Informantene opplever både en personlig og faglig tilbakeholdenhet og utilstrekkelighet når det gjelder ivaretakelsen av åndelige behov hos psykisk syke pasienter. Informantene formidlet at åndelighet og åndelig omsorg i begrenset grad er temaer i det faglige fellesskapet, og at det således i stor grad er opp til den enkelte sykepleier på hvilken måte og i hvilken grad pasienters åndelige behov møtes og ivaretas. Dette er ikke uproblematisk i en kontekst der åndelighet og åndelig omsorg på samme tid erkjennes som viktige temaer, og betraktes som en naturlig del av den helhetlige sykepleieomsorgen.

Implikasjoner for praksis

Studien utfordrer ledere i klinisk praksis til å tilrettelegge for større åpenhet rundt åndelighet som tema samt utvikle sykepleiefaglige retningslinjer for ivaretakelse av åndelig omsorg for pasienter med psykiske lidelser. Studiens funn viser et klart behov for ytterligere forskning på åndelighet i psykisk helseomsorg for å generere ny kunnskap om hvordan pasienters åndelige behov kan møtes i klinisk praksis og ivaretas på en god og konstruktiv måte av sykepleiere i psykisk helsearbeid.

Referanser

1. O`Brien EM. Spirituality in Nursing: Standing on Holy Ground. Jones & Bartlett Learning, LLC; 2014.

2. Mohr WK. Spiritual Issues in Psychiatric Care. Perspectives in Psychiatric Care 2006; 42(3); ProQuest Medical Library. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1744-6163.2006.00076.x.

3. Koslander T, Barbosa da Silva A, Roxberg Å. Existential and Spritual Needs in Mental Health Care. An Ethical and Holistic Perspective. Journal of Holistic Nursing. American Holistic Nurses Association 2009; 27(1): 34–42.

4. Norsk sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. ICNs etiske regler; 2011.

5. Borge L, Rolfsnes B. Pasienters erfaring med sjelesorg i en psykiatrisk klinikk. Sykepleien Forskning 2009; 4(2): 142–149.

6. De Chardin PT. The Phenomenon of Man. William Collinssons & Co Ltd. London; 1959, 1955.

7. Alvsvåg H. Sykepleie mellom vitenskap og pasient. Fagbokforlaget, Bergen; 1997.

8. McSherry W, Jamieson S. An online survey of nurses’ perceptions of spirituality and spiritual care. Journal of Clinical Nursing 2011; 20: 1757–1767. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2702.2010.03547.x.

9. McSherry W, Jamieson S. The qualitative findings from an online survey investigating nurses`perceptions of spirituality and spiritual care. Journal of Clinical Nursing 2013; 22: 3170–3182. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/jocn. 12411.

10. Hummelvoll JK. HELT – IKKE STYKKEVIS OG DELT. Psykiatrisk sykepleie og psykisk helse. Gyldendal Norsk Forlag AS; 2012.

11. Koslander T, Arvidsson B. Patients’ conceptions of how the spiritual dimension is addressed in mental health care: a qualitative study. Journal of Advanced Nursing 2007; 57(6): 597–604. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2648.2006.04190.x.

12. Van Leeuwen R, Tiesinga LJ, Post D, Jochemsen H. Spiritual care: implications for nurses`professional responsibility. Journal of Clinical Nursing 2006; 15: 875–884. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2702.2006.01615.x

13. Tanyi RA. Towards clarification of the meaning of spirituality. Journal of Advanced Nursing 2002; 39(5): 500–509.

14. Sørensen MT. Åndelig omsorg – en overset sygeplejefaglig opgave i psykiatrien? Tidsskrift for sygeplejeforskning 2006; 22(1): 43–46.

15. Thompson I. Mental health and spiritual care. Nursing Standard 2002; 17(9); ProQuest Medical Library.

16. Clarke J. A critical view of how nursing has defined spirituality. Journal of Clinical Nursing 2008; 18: 1666–1673. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/j.1365-2702.2008.02707.x.

17. National Health Service Education for Scotland [NES] Spiritual Care matters: An Introductory Resource for all NHS Scotland Staff. NES, Edinburgh, 2009. Lastet ned 14.12.2015 fra http://www. nes.scot.nhs.uk/media/3723/spiritualcaremattersfinal.pdf.

18. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Universitetsforlaget; 2003.

19. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Norsk Forlag AS; 2009.

20. Blystad A. Noen tanker om positivisme i kvalitativ forskning. I: Foss C, Ellefsen B, eds. Helsetjenesteforskning: Perspektiver, metode og muligheter (s. 75–91) Oslo: Universitetsforlaget; 2005.

21. Cook C, Powell A, Sims, A. Spirituality and Psychiatry. The Royal College of Psychiatrists; 2009, 2010.

22. Sørensen MT. Sindslidendes religiösitet – sygdom eller ressource? Klinisk Sygepleje 2007; 21(1): 28–34.

23. Giske T. How undergraduate nursing students learn to care for patients spiritually in clinical studies – a review of litterature. Journal of Nursing Management; 2012. DOI: http://dx.doi.org/10.1111/jonm.12019.

24. Eckroth-Bucher M. Self-Awareness. A Review and Analysis of a Basic Nursing Concept. Advances in Nursing Science, 2010; 33(4): 297–309. DOI: http://dx. doi.org/10.1097/ANS.0b013e3181fb2e4c.

25. Strand L. Fra kaos mot samling, mestring og helhet. Psykiatrisk sykepleie til psykotiske pasienter. Gyldendal Norsk Forlag AS; 1990/2013.

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon