Oppgrader til nyeste versjon av Internet eksplorer for best mulig visning av siden. Klikk her for for å skjule denne meldingen
Ikke pålogget
{{session.user.firstName}} {{session.user.lastName}}
Du har tilgang til Idunn gjennom , & {{sessionPartyGroup.name}}

Transformering av vitenskapsteori og forskningsmetode i sykepleierutdanningen

Professor i sykepleievitenskap

Universitetet i Bergen

Medisinsk-odontologisk fakultet,

Institutt for global helse og samfunnsmedisin

Forskningsgruppen Praxeologi

Kalfarveien 31

5018 Bergen, Norge

Stipendiat, phd-student og høgskolelektor

Senter for Omsorgsforskning Vest,

Høgskolen i Bergen

Universitetet i Bergen

Medisinsk-odontologisk fakultet,

Institutt for global helse og samfunnsmedisin

Forskningsgruppen Praxeologi

Møllendalsveien 6

5020 Bergen, Norge

  • Side: 27-40
  • Publisert på Idunn: 2015-08-20
  • Publisert: 2015-08-20

During the 1990s, the nursing education was subject to a discussion regarding its contents, and the possibilities of cooperation with other professions. In 1994, a reform of higher education was carried out in Norway, initiated by the ideas of effectiveness and new public management. As a result, a revised national curriculum for the nursing education was published in 2000, and the subject theory of science and research methods emerged. This study is based on Bourdieu’s theory of social life and practice and investigate how the relevance of the subjects is interpreted through the analysis of documents as local curriculum and students bachelor thesis in a sacral and secular nursing educations setting. The result indicates that science theory and methodology are partially transformed into a technique where students learn to read and interpret research articles rather than to reflect and explain how different research into and knowledge about nursing have emerged.

Innledning

Feltet hvor sykepleiere arbeider, har de siste 10-15 år blitt utsatt for økende krav til effektivisering. Dette gjenspeiles i forskningsaktiviteten som myndighetene prioriterer å finansiere (1), det vil si forsknings- og utviklingsarbeid som kan omsettes til praksisfeltet, med intensjoner om å gjøre pleie og behandling mer effektiv og rasjonell.

De strukturelle og økonomiske premisser som myndighetene setter, inkorporeres i lærernes vurderinger når de planlegger et utdanningsprogram. Den norske nasjonale rammeplan for utdanningen har, særlig siden 2000, tilgodesett samfunnets behov, og sykepleiens vitenskapelighet har blitt forstått som forskning som skal finne den mest resultatsikre pleien (2). Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er en sentral aktør i utdannelsesfeltet og fungerer som myndighetenes kontrollorgan som kan fremsette krav om innholdet i fagplaner og undervisning for å godkjenne utdanningenes opplæringsprogram. Pedersen (3) synliggjør hvordan Haraldsplass diakonale høgskole endret sitt undervisningsopplegg i emnene vitenskapsteori og forskningsmetode i retning av å lære opp studentene i kunnskapsbasert praksis, etter påtrykk fra NOKUT.

En rekke aktører søker innflytelse i utdanningen, både fra politisk og akademisk hold. Disse representerer ulike meninger om hva vitenskapsteori og metodelære bør bety for sykepleiefaget ut fra deres posisjon i utdannelses- og praksisfeltet. Diskusjonene dreier seg om hvorvidt fagene skal brukes til å reflektere over og forstå vitenskapsteoretiske og metodiske tilnærminger i ulike forskningstradisjoner, som forberedelse til eventuelle masterstudier, eller til å lese forskningsrapporter for siden å omsette resultatene i yrkespraksis. Også lærernes egne preferanser og studentenes forventning til innholdet i et praktisk-teoretisk yrke spiller en viktig rolle (1).

Moderne samfunn er inndelt i felter som hvert har sin relative autonomi og egenlogikk, for eksempel utdannelsesfeltet (4) og det medisinske felt (5). I feltet kjemper aktørene om definisjonsmakten. Dette gjelder også oppfatninger av hvordan fagene vitenskapsteori og metode skal forstås og forvaltes i sykepleierutdanningen. Et felt som utdannelsesfeltet er bærer av en skolastisk logikk, hvor lærerne vil være opptatt av teori i sykepleie, for sykepleie og om sykepleie (6). Man vil også orientere seg mot det medisinske felt, som er bærer av en type klinisk logikk, som tilsier at sykepleieutøvelsen må begrunnes ut fra evidensbasert praksis (7-9). På bakgrunn av sine disposisjoner og sin posisjon i feltet, gis den enkelte aktør ulik grad av mulighet for påvirkning når det gjelder utdanningens innhold (10).

Sykepleien er i den vestlige verden definert som en semi-profesjon, som del av det medisinske felt, og dermed underlagt den medisinske profesjons fortolkningsrett og definisjonsmakt (11, 12). Sykepleien får i dette feltet en assisterende og komplementerende funksjon til medisinen. Hierarkiet mellom posisjonene får betydning når aktørene kjemper om hva som er feltets doksa.

Sykepleierutdannelsen i Norge består av 50% praksisstudier og 50% teori. Det betyr at to felt og to former for autonomi og egenlogikk kjemper om hva studentene skal lære. På den ene side står utdannelsesinstitusjonene, som representerer utdannelsesfeltet, hvor man vil være opptatt av en skolastisk logikk som ulike former for kunnskap i, for og om sykepleie. På den andre siden står praksisfeltet, som er en del av det medisinske feltet med en klinisk logikk, hvor man er opptatt av effektiv og evident behandling og pleie (4, 13).

Den kliniske logikk står over den teoretisk vitenskapelige logikk (5) og blir den dominante posisjon også i sykepleieutdanningen (13). Dette virker også inn på innholdet i fagene vitenskapsteori og metode, som i undervisningspraksis styres og omsettes til hva som primært er praktisk relevant (1).

Formålet med studien er å undersøke hvordan fagene vitenskapsteori og forskningsmetode forståes og undervises i to sykepleieutdanninger med henholdsvis sakral og sekulær bakgrunn. Hypotesen er at det eksisterer en homologi mellom utdannelsesinstitusjonenes historiske verdigrunnlag og den fortolkning og forståelse av sykepleiens vitenskapelighet som presenteres i fagplaner og bacheloroppgaver.

Metodisk tilnærming

Studien benytter Bourdieus feltteori og tilhørende begreper om egenlogikk og autonomi, og den handlingsteori som er bunnklang i Bourideus arbeider: teorien om sosiale praksiser, hvordan disse genereres og virker via den praktiske sans (14, 15). I denne studien viser dette seg gjennom hvordan fagene vitenskapsteori og forskningsmetode fremstilles i fagplaner og bacheloroppgaver. Dette skjer gjennom symbolsk makt, som det dominerende medisinske feltet gjennom sin posisjon besitter i forhold til det dominerte utdannelsesfeltet (4, 16).

Metodisk fremgangsmåte er en konstruksjon av de strukturerende rammer som setter premissene for de ideer og praksiser som foregår ved institusjonene, for siden å analysere aktørenes spill i feltet og forstå og forklare det herskende doksa som finnes i institusjonene (17). Dette løftes frem gjennom å studere institusjonenes historie og ideologi, aktørenes sosiale praksiser i form av hva som fremstilles som fokusområder i fagplaner og undervisningspraksis, til sluttproduktet i form av studentenes bacheloroppgaver i sykepleie. Utdannelsesinstitusjonene som har vært gjenstand for analyse, er Haraldsplass diakonale høgskole (HDH) og Høgskolen i Bergen (HiB). Disse representerer til dels ulike utdanningstradisjoner innen sykepleiefaget, sakrale og sekulære. En hypotese i analysearbeidet har vært at det eksisterer homologier mellom fagplanenes og bacheloroppgavenes innhold og de to utdannelsesinstitusjonenes idegrunnlag.

Spesifikke spørsmål mot fagplanene og bacheloroppgavene har vært hvordan utdannelsesinstitusjonene bruker handlingsrommet i den nasjonale rammeplan når det gjelder å legge innhold i fagene vitenskapsteori og forskningsmetode. Dette vil reflektere hvilke aktører som har de dominerende posisjoner ut fra eksisterende diskusjoner i feltet rundt forståelsen av sykepleiens vitenskapelige tilknytning.

Når det gjelder bacheloroppgavene er de videre analysert i forhold til bevissthet rundt vitenskapsteoretiske og metodiske avveielser innen ulike forskningstradisjoner i sykepleiefaget. Dette kommer til syne gjennom beskrivelser av den type litteratur og forskningsrapporter som oppgavene baseres på, samt referanser som er brukt. Videre er de analysert i forhold til de forståelser av sykepleiefaget, sykepleiens kunnskapsgrunnlag og sykepleierens funksjon, som speiles i oppgavene.

Norsk sykepleierutdanning er tuftet på den Nasjonale plan for 3 årig sykepleierutdannelse fra 2008, samt Universitets- og høgskoleloven fra 2005. Også Norsk Sykepleierforbund har tradisjoner for å påvirke utviklingen av faget og er aktive i diskusjoner om utdanningens innhold i forhold til medlemmer og myndigheter. I en Bourdieu-optikk kan vi si at det foregår et spill, hvor aktørene bruker sine posisjoner til å forsvare de interessene de representerer i feltet (1, 10).

Studiens empiri består av fagplaner fra studieåret 2010-2011 og bacheloroppgaver skrevet i 2009-2010 fra i alt 40 studenter. Fagplanene var tilgjengelig via utdannelsesinstitusjonenes e-læringsplattform i 2010-2011. Bacheloroppgavene ved HDH var tilgjengelig via nettsiden Brage.bibsys, hvor 29 oppgaver var vurdert til karakteren A eller B og lagt ut på nettsiden. Oppgavene ved HiB var tilgjengelige ved dagslån på høgskolens bibliotek, hvor det i følge databasen skulle være 11 oppgaver levert i 2010. På to besøk var 8 av disse i bokhyllen. For å kompensere for dette og få et større analysegrunnlag, ble det av bibliotekar gjort et tilfeldig utvalg av 3 oppgaver skrevet i 2009. Blant de totalt 11 oppgavene var det et essay og en rapport fra et kvantitativt empirisk arbeid. De resterende ni oppgaver var basert på litteraturstudier.

Studien er godkjent av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste og lederne og sentrale aktører innen fagene vitenskapsteori og forskningsmetode ved de to utdannelsesinstitusjonene.

Sykepleierutdanningens rammer og kontekst

Rammeplan for sykepleierutdannelsen (18) gir føringer for hvordan fagene vitenskapsteori og forskningsmetode skal håndteres i utdanningen.

Studentene skal først og fremst:

  • Kunne lese forskningsrapporter og nyttiggjøre seg forskningsresultater i yrkesutøvelsen

  • Kunne begrunne sine handlinger overfor brukere, andre yrkesutøvere og overfor arbeidsgivere ut fra et vitenskapsteoretisk og forskningsmetodisk syn (18, s. 3)

Videre skal fagene inneholde følgende elementer:

  • Vitenskapens betydning for generell fagkunnskap

  • Fagkritikk og forskningsetikk

  • Ulike metoder for innhenting og bearbeiding av data

  • Gjennomføring av prosjektarbeid og dokumentasjon av arbeidet (18, s. 8)

Selv om målsettingen med fagene først og fremst dreier seg om å kunne lese forskningsrapporter og omsette forskningsresultater til praksisfeltet, åpnes det også opp for å bruke faget til undervisning og refleksjon rundt ulike vitenskapelige tradisjoners betydning for innhenting og bearbeidelse av data.

Karseth (19) skriver at selv om rammeplanens hensikt er å gi en viss grad av homogenitet av sykepleierutdanningen, blir en rekke beslutninger om innholdet tatt ved den enkelte skole. Prioriteringene påvirkes av de ledere og lærere som arbeider ved den enkelte institusjon, det vil si de som innehar de dominante posisjonene. De reproduserer sine forestillinger om hva innholdet i fagene skal være til sykepleiestudentene som er nykommere i feltet, og som i en feltoptikk utsettes for symbolsk makt. Lærere med forskjellige livshistorier og tilganger til sykepleiefaget tiltrekkes også til den institusjon de arbeider ved ut fra skolens profil, idegrunnlag og tradisjoner (10). Utdanningsinstitusjonene utarbeider fagplaner som viser hvordan de organiserer og tilrettelegger studieprogrammene. Dette blir et internt styringsverktøy til bruk for skolens lærere og studenter og fungerer som en sosial og kulturell konstruksjon der man balanserer mellom ulike interesser. For å forklare hvordan vitenskapsteori og forskningsmetode materialiserer seg ved den enkelte utdannelsesinstitusjon, må forhold som påvirker forståelsen av fagene synliggjøres. De to utdanningene i denne studien er tuftet på en medisinsk definert yrkespraksis, samtidig som de er oppstått og bygger på to ulike verdigrunnlag; det kristen-protestantiske og det humanistiske (20).

Opprettelsen av diakonal og sekulær sykepleierutdanning

Opprettelsen av diakonale sykepleierutdanninger var basert på legene sitt behov for hjelp i sykehusene og på kirkens behov for oppofrende kvinner i tjeneste for omsorgstrengende familier, barn og fattige (20). Utdanningen var fra starten ideologisk tuftet på det moralske ansvaret for de svakere stilte, og var preget av dannelsesidealer.

Sykepleierutdanningen ved det som i dag er Høgskolen i Bergen startet som en Nightingaleskole tilknyttet det kommunale sykehuset, og opprettelsen var et direkte svar på legenes behov for kvalifisert arbeidskraft. Sykepleierutdanningen var moderne, blant annet hadde den til en viss grad egen økonomi og var mer selvstendig enn andre sykepleierskoler (21). De medisinske emner dominerte undervisningen, mens allmenndannende fag hadde en sentral plass ved de diakonale institusjoner.

HDH har fremdeles en tydelig diakonal profil, og selve bygget gir assosiasjoner til kirkerommet. Skolen tar inn ca. 60% antall studenter i forhold til HiB og har også tilsvarende færre lærerressurser. Det betyr færre kolleger “å spille ball med” når oppgaver skal løses, men også mulighet for bedre oversikt, samarbeid og ansvarliggjøring i det daglige arbeidet. Lærerne ved skolen signerer ved tilsettelse på at de vil arbeide i tråd med skolens målsetting. I dette ligger en forpliktelse om lojalitet til virksomheten.

Sykepleierutdanningen ved HiB har flere lærere, noe som gir flere muligheter for å dra nytte av spesialister på ulike fagområder. Ved å være mange, ligger det også en fare i å miste oversikten ved at lærerne ikke nødvendigvis er samkjørt i den undervisningen som studentene gjennomgår i studiets tre år. Dette gjelder også forståelsen av sykepleiens vitenskapelighet hvor det vil finnes ulike oppfatninger i lærerkollegiet når det gjelder hva som bør vektlegges i undervisningen.

Vitenskapsteori og forskningsmetode i institusjonenes fagplaner

Fagplanene ved de to sykepleierutdanningene er til dels ulike i struktur og innhold. De er skolens ansikt utad og fremstiller undervisningsopplegget slik skolen ønsker det skal være. Dette er ikke nødvendigvis i samsvar med den undervisningspraksis som faktisk foregår. Det danner likevel rammen for skolens aktivitet og synliggjør de prioriteringer og ideologier som ligger til grunn for undervisningen (22).

Fagplanen ved Haraldsplass diakonale høgskole

Fagplanen er samlet i et dokument med forside med blå himmel, kors og due, noe som gir assosiasjoner til skolens diakonale profil. I dokumentet finner vi en innledende generell del. Her finner vi henvisninger, målsetninger og sitater hentet fra den nasjonale rammeplan, samt et kapittel om institusjonens egen målsetting med utdanningen. Det arbeides ut fra et kristent og helhetlig menneskesyn med videreutvikling av den diakonale tradisjon inn i dagens sykepleie. Hensynet til den enkelte pasient fremheves, noe som er homologt til skolens diakonale profil. Fagplanen gir inntrykk av at utdanningen har et bevisst forhold til ulike kunnskapsformer, og forskningsbasert kunnskap settes i spill med erfarings- og brukerkunnskap. Sykepleierens ansvar og selvstendige funksjon er sterkere poengtert enn hva den nasjonale rammeplanen gir føringer om.

Faget vitenskapsteori og forskningsmetode undervises hovedsakelig i tre moduler, selv om fagene til en viss grad også trekkes inn når det undervises i andre tema. Førsteårsstudenter møter vitenskapsteori og forskningsmetode i høstsemesteret, der fagene knyttes opp mot menneskesyn, kunnskapssyn og virkelighetssyn. Faget vitenskapsteori legitimeres ved å sette studentene i stand til å forstå hvordan ulike perspektiv kan virke inn på de valgene sykepleieren tar i praksis. Faget forstås altså utover den akademiske definisjon som opprinnelig handler om de valg forskeren tar i sin forskningspraksis (7, 11, 23) og transformeres til noe studentene kan bruke i sin yrkesutøvelse. Å knytte det til en type etisk praktisk anvendelse er homologt til skolens verdimessige profil. Kunnskapsbasert praksis har også sin plass i denne modul. Skolen tar imidlertid et aktivt standpunkt til at forskningsbasert kunnskap er en av flere kunnskapsformer i sykepleiefaget. Diakoni, etikk og vitenskapsteori er plassert i samme modul og settes til dels i spill med hverandre. Dette gjøres også i andre moduler, hvor vitenskapsteori og forskningsmetode blant annet settes i sammenheng med sykepleieteori. Fagene har imidlertid sitt hovedfokus i andre studieår, hvor studentene arbeider flere uker sammenhengende med ulike vitenskapelige tradisjoners tilnærming til sykepleiefaget. Sykepleierstudiet avsluttes med bacheloroppgaven. I denne skal studentene belyse en sykepleiefaglig problemstilling ut fra teori, forsknings- og erfaringsbasert kunnskap, samt vitenskapsteoretiske overveielser og metodiske tilnærminger. Det er et krav at problemstillingen skal ha praktiske konsekvenser for sykepleien.

Når det gjelder fagenes tilknytning til praksisstudiene, finner vi dette i både andre og tredje studieår. Studentene skal arbeide med forholdet mellom teori og praksis, og mellom erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap. Fagene transformeres til praktisk anvendelse gjennom kunnskapsbasert praksis. I modulbeskrivelsen som omhandler praksis i hjemmetjenesten i tredje studieår, forventes det at studentene skal kunne arbeide kunnskapsbasert. Med utgangspunkt i problemstillinger i praksis skal de finne relevant forskning.

De siste uker på skolen brukes til forberedelse til yrkeslivet. Hverken vitenskapsteori, forskningsmetode eller kunnskapsbasert praksis er nevnt her. Hovedvekten i denne modulen legges heller eksplisitt på pasientens erfaringer og opplevelser, som er homologt med skolens profil hvor sykepleierens solidaritet og lojalitet mot pasienten fremheves.

Når fagplanen analyseres opp mot rammeplanen og skolens historiske opprinnelse, blir det tydelig at HDH underviser i de emner de er pålagt og som rammeplanen (18) stiller forventninger til. Skolen benytter seg også av det handlingsrommet som eksisterer i rammeplanen til å innta en pluralistisk tilnærming til de vitenskapsteoretiske og metodiske paradigmer som er relevante for sykepleiefaget. Disse blir definert som naturvitenskapen, samfunnsvitenskapen og humanvitenskapen. På et bachelorstudium i sykepleie skjer det imidlertid en forenkling av lærestoffet i et forsøk på å skape klarhet for studentene, som i første omgang utdanner seg til yrkesutøvere og ikke forskere (19). Den erfaringsbaserte kunnskapen og pasientens interesser gis større plass enn hva Rammeplanen legger opp til, og arbeidsgivers interesser og forskningsbasert kunnskap mindre plass. Det er rimelig å anta at lærerne ved skolen, i større grad enn de myndigheter som utformer rammeplanen, betrakter sykepleie som et selvstendig fag med et selvstendig ansvar for pasientene. Vitenskapsteori og forskningsmetode undervises ikke stringent som akademiske disipliner slik det gjøres ved universitetet (11). I stedet transformeres faget til noe som kan tenkes å ha relevans for studentene. Både for å kunne vurdere relevansen av forskningsbasert kunnskap i praksis, men også som verktøy for en etisk refleksiv yrkesutøvelse.

Fagplanen ved sykepleierutdannelsen ved Høgskolen i Bergen

Mens fagplanen ved HDH er samlet i ett dokument, må man via pc utføre 88 tastetrykk for å komme inn i 36 dokumenter som omhandler emnebeskrivelser, pensum, praksis og studiets organisering. Samlet sideantall for disse dokumentene er det doble av sideomfanget ved HDH. Fagplanen har ikke en eksplisitt forankring til rammeplanene eller en egen målsetting for sin sykepleierutdannelse. De samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige fag er beskrevet i egne emner. Dette er i henhold til intensjonene fra rammeplansarbeidet på 90-tallet, at disse to vitenskapelige tradisjoner eksplisitt synliggjøres i sykepleierutdanningen (22). Innholdet i det enkelte emnet legitimeres i langt større grad ut fra et samfunnsmandat, der HDH legitimerer innholdet i utdanningen ut fra hensynet til enkeltpasienten og diakonale betraktninger. Ved HiB søker man å legge opp undervisningen tematisk med teori både om, for og i praksis (7). For eksempel undervises “personlig hygiene” både ut fra en vitenskapelig idehistorisk studie, som praktisk teori om hvordan kroppsvask kan/bør gjennomføres, og, tilslutt, som en praktisk utøvelse på øvelsesposten.

I følge fagplanen skal studentene kjenne til ulike forskningstradisjoner i sykepleiefaget, og er på mange måter mer akademisk korrekt i forhold til hva vitenskapsteori og forskningsmetode er og ikke er. Når det gjelder sykepleiens kunnskapsgrunnlag, henvises det til ulike tradisjoner for tenkning om sykepleie som den målrasjonelle tradisjon, den omsorgsfilosofiske, den fenomenologiske og den eksistensialfilosofiske tradisjon. Det akademiske refleksjonsnivået i fagplanen ligger på et høyt nivå for en bachelorstudie og refererer ikke kun til teori for praksis, men også teori om praksis. Evidensbasert sykepleie er beskrevet i en egen modul med engelsk tekst. I fagplanens samfunnsvitenskapelige emner presenteres et utvalg av metodiske tilganger i faget. Dette er imidlertid fraværende i de medisinsk-naturvitenskapelige moduler.

Forskningsaspektet er beskrevet i praksisstudiene i første og andre studieår, mens det er fraværende i tredje studieår. Selv om disse funn ikke er like påtrengende ved HDH, finnes også der likhetstrekk til denne tendens. Den skolastiske logikk og praksisfeltets logikk følger ikke nødvendigvis de samme prinsipper og lovmessigheter, og det som regnes som kapital i det ene sosiale rom er ikke nødvendigvis “gangbar mynt” i et annet. Etter hvert som studentene nærmer seg slutten av studiet og skal forberedes til en yrkespraksis, kan det antas at både lærerne og studentene i større grad innretter seg til logikken i praksis og til dels fjerner seg fra den skolastiske. Vitenskapsteori, metodelære og forskningsaspektet i sykepleien er noe skolen beskjeftiger seg med, men har liten plass i en oppgaveorientert pleie- og behandlingspraksis. Her er det den dominante kliniske medisin som definerer situasjonen (24).

I bacheloroppgaven skal studentene arbeide med et tema som er relevant for sykepleiens funksjon og oppgaver i samfunnet, ved å anvende resultat fra forskning samt annen relevant litteratur. Problemstillingen skal være praksisnær og sykepleiefaglig relevant. Det er imidlertid ikke en forventning eller et krav om at studentene skal bruke erfaringer fra praksisfeltet i sine oppgaver, til tross for at de har to uker med praksis i tilknytning til tema for oppgaven.

Det er vesensforskjeller mellom fagplanene ved de to utdannelsesinstitusjonene. Der HiB synes å betrakte sykepleieren som en forvalter av samfunnets interesser i helsevesenet, betrakter HDH i større grad sykepleie som et omsorgsyrke, der ansvaret for den andre trekkes frem. Dette er i en Bourdieu-terminologi (17) homologt til de to skolers opprinnelse, hvor sykepleierutdanningen ved HiB ble opprettet for å forsyne det offentlig finansierte sykehus med sykepleiere som kunne utføre de oppgaver det var behov for, mens de diakonale sykepleierutdanningene skulle utdanne diakonisser til arbeid på sykehusene, men som også skulle kunne fungere som omsorgspersoner og oppdragere på barnehjem, i fattigpleien og ellers i menighetspleien (20).

Vitenskapsteori og forskningsmetode i studentenes bacheloroppgaver

Ved begge utdannelsesinstitusjonene gis det klare føringer for arbeidet med bacheloroppgaven, og hovedtrekkene i retningslinjene er svært like. Det er likevel enkelte forskjeller det er verdt å merke seg. Studentene ved HiB skal skrive oppgaver som er “relevant for sykepleierens funksjon og oppgave i samfunnet”, noe som er homologt med fagplanen for øvrig, hvor samfunns- og praksisperspektivet står sterkt. Den akademiske bevissthet i de skriftlige føringene for bacheloroppgavene er høy, og dette skaper en forventning til både nivå og innhold i oppgavene. Studentene har flere valgmuligheter når det gjelder oppgavens form og kan velge å arbeide med en litteraturstudie, et essay eller deltakelse i et empirisk prosjekt. Denne valgfrihet gis ikke ved HDH, der oppgavene utelukkende bygger på litteraturstudier. Ved HDH skal studentene vurdere en sykepleiefaglig problemstilling relatert til sykepleiepraksis. I motsetning til fagplanen ved HiB er sykepleiens funksjon i samfunnet ikke nevnt. Derimot skal oppgaven bygges på både erfarings- og forskningsbasert kunnskap.

Med utgangspunkt i fagplanene ved HDH og HiB kunne man forvente at bacheloroppgavene var likere i utforming og innhold. Men gjennomlesning synliggjorde at de er nedleiret i hver sin ide og strukturelle orden (17) når det gjelder sykepleiens oppgave, funksjon og vitenskapelighet.

Studentenes bacheloroppgaver ved Haraldsplass diakonale høgskole

Ved HDH viser studentbesvarelsene til ulike kunnskapsformer som benyttes i oppgaven. Sykepleie fremstilles som en selvstendig funksjon med ansvar for pasientene, i samsvar med skolens fagplan. Når det gjelder forskningsrapporter og artikler, refereres det mest til kvalitativ forskning. Kvantitativ forskning har også en sentral plass, og studentene skriver om fordeler og ulemper ved de to metodiske fremgangsmåter. De studier det henvises til, interesserer seg oftere for opplevelsen av sykdom og pleie, enn effekter av behandling, og retningslinjer for praksis. Samtlige oppgaver bruker sykepleieteori som inngangsport til hvordan sykepleie kan forstås, og mange refererer til hvilke filosofiske eller vitenskapsteoretiske ståsted teorien er bygget på. Særlig Joyce Travelbee og Kari Martinsen er mye brukt. Det henvises blant annet til eksistensialismen, fenomenologi og Løgstrup. Når det gjelder annen faglitteratur, henviser enkelte til hvilke vitenskapelige disipliner litteraturen representerer, forstått som naturvitenskap, samfunnsvitenskap eller humanvitenskap. Flere av oppgavene refererer til den vitenskapsteoretiske tradisjon som studiene bak artiklene bygger på, og det skrives om positivisme, fenomenologi og hermeneutikk. Studentene gjør grundig rede for egen metodisk fremgangsmåte når det gjelder søk etter litteratur, og oppgavene er således transparente, både i forhold til de valg som er gjort underveis og kilder som er brukt. De aller fleste litteraturlistene inneholder bøker om metode og vitenskapsteori samt primærlitteratur når det gjelder sykepleieteori. At sykepleieteori har en så sentral rolle i mange av oppgavene, er homologt med skolens forståelse av sykepleie som et selvstendig fag. Når det kommer til drøfting og konklusjon i oppgavene, vektlegges samhandlingen mellom pasient og sykepleier. Både legen og samfunnet fremstår som perifere aktører. Det akademiske nivå er gjennomgående høyt for en semi-profesjonsutdanning. Både når det gjelder vitenskapsteori/filosofi, metode, sykepleieteori og ikke minst bevisstheten som vises vedrørende ulike typer kunnskapsformer og vitenskapelige kunnskapstradisjoner.

Studentenes bacheloroppgaver ved sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Bergen

Fagplanen reflekterer et høyt akademisk nivå når det gjelder ulike vitenskapers betydning for sykepleiefaget. I og med at studentene har to ukers praksis knyttet til denne modulen, kunne man forventet praksisnære oppgaver som beskriver konsekvenser for sykepleien. Oppgavenes overskrifter henspeiler til tema som er relevante for sykepleien. Når det kommer til drøfting og konklusjon fremstår oppgavene imidlertid som lite praksisnære. Det kan synes som om studentene i stor grad bruker det de har lært i modulen som handler om evidence-based nursing når de skriver sine bacheloroppgaver. De kvantitative studier er overrepresentert i oppgavene. Sykepleien fremstår med mindre direkte ansvar og selvstendighet ved at oppgavene i stor grad henviser til generelle teorier og effekter av intervensjoner, uten direkte relevans for hva som skjer i praksisfeltet. Kun to studenter refererer til egne erfaringer. Sykepleien fremstår mer som en undergren av medisinsk virksomhet, hvor man oppsummerer tilgjengelig forskning, og i mindre grad belyser og diskuterer sykepleie som en sosial praksis mellom sykepleier og pasient. Det finnes imidlertid et unntak; et essay med høyt filosofisk og metodisk refleksjonsnivå. Her brukes flere former for kunnskap, både egenerfaring og forskningskunnskap, og oppgaven har et praksisnært fokus.

Studentene viser at de behersker søk etter artikler og hvordan de skal vurdere og bedømme disse. Det som imidlertid er fraværende, er en bevissthet om at den medisinskinspirerte, forskningsbaserte kunnskapen kun er en av flere kunnskapsformer i sykepleien (6, 12), og konklusjonene i oppgavene er ofte av en instrumentell art. Bacheloroppgavene representerer ikke bredden i sykepleiens litteraturgrunnlag, heller ikke når det gjelder de filosofiske/vitenskapsteoretiske og metodiske tilnærminger som ligger bak dette litteraturgrunnlaget. Kari Martinsens omsorgsfilosofi brukes i to av oppgavene, der den transformeres til sykepleieteori og en retningsanvisning for praksis. Travelbee, Henderson og Nightingale refereres i større eller mindre grad i tre av oppgavene. Ingen skriver imidlertid hvilke filosofiske og vitenskapsteoretiske fundament disse sykepleieteorier er bygget på. Når det gjelder forskningsmetode, henvises det til kvalitativ og kvantitativ metode i all enkelthet. På studentenes litteraturlister finner vi ingen bøker som omhandler vitenskapsteori. I fire av oppgavene finner vi bøker som omhandler metodologi og oppgaveskriving, og like mange bruker sykepleieteori.

For å sette det på spissen, vektlegger studentene ved HDH det som foregår mellom sykepleier og pasient, mens studentene ved HiB vektlegger effektmål og generelle retningslinjer for sykepleien. Sykepleie beskrives i liten grad som en sosial praksis og gir heller assosiasjoner til et instrumentelt syn på sykepleie ut fra generalisert kunnskap om gjennomsnittspasienten (9).

Selv om det ikke gjenspeiles i bacheloroppgavene, kan studentene ved HiB ha større kunnskaper om vitenskapsteori og forskningsmetode enn det som kommer frem i oppgavene. Ut fra fagplan og pensumlister er det nærliggende å tenke at de har en mer nyansert tilgang til sykepleiens interesseområde og litteraturgrunnlag enn slik det umiddelbart fremstår. Det kan ha utviklet seg et doksa blant lærerne og studentene om at bacheloroppgavene skal skrives etter en bestemt modell, inspirert av fremgangsmåten innen evidensbasert praksis.

Diskusjon

Studiens empiri er hentet fra to av totalt 28 sykepleierutdanninger i Norge. Den er ikke representativ i tradisjonell mening for aktiviteten ved alle norske sykepleierutdanninger, men gir likevel et bilde av den strukturering av semi-profesjonene som foregår i samfunnet og som videre materialiserer seg i sosiale praksiser når det gjelder hvordan man tenker om sykepleiens vitenskapelighet og videre håndterer dette i utdanningen. Det som foregår på utdannelsesinstitusjonen, påvirkes av hva som tillegges vekt i diskusjonene om helsevesenet i samfunnet og i fagtidsskrifter. De aktørene som arbeider som lærere, tar med preferanser fra verden utenfor, og dette vises til en viss grad igjen gjennom hva de gjør i undervisning og i veiledning av studentenes bacheloroppgaver. Det er ikke et direkte speilbilde av de diskusjoner som foregår. Det gir oss likevel et bilde av hva som er representativt, i forhold til det samfunnet som institusjonene, undervisning og veiledningen eksisterer i (25). Fagplaner og bacheloroppgaver viser at aktørene i feltet beveger seg mellom to poler, hvor den ene er rettet mot den sosiale praksis mellom sykepleier og pasient, og den andre mot den medisinske gjennomsnittspasienten.

Studien viser også at det ikke er konsensus om hvordan fagene vitenskapsteori og forskningsmetode skal forstås, men at det til en viss grad er opp til den enkelte institusjon å prioritere og legge innhold i undervisningen. Dette viser seg å være homologt til den strukturering av institusjonene som historisk har materialisert seg, og den inkorporerte praksis som lærerne har tilegnet seg. Deres tanker om sykepleiens vitenskapelige tilknytning reproduseres til studentene og gjenspeiles i bacheloroppgavene som skrives ved de to institusjoner. Sykepleierutdanningen ved HiB har en historie som er knyttet til sykehusets og samfunnets behov for sykepleiere, mens HDH er knyttet til en privat diakonal stiftelse, som også står under innflytelse fra teologer. Sykehusene er legens domene der det foregår empiriske studier for praksis (24). En diakonal institusjon vil i større grad være opptatt av filosofi og det moralske ansvaret for den andre (20). De to skoler tiltrekker seg trolig lærere med ulikt syn på sykepleie. Den sakrale skole har et større fokus på dannelsen av sykepleiere. For diakonissene sto oppdragelse og omsorgsidealene sterkere enn blant de verdslig utdannede sykepleiere, som i større grad skulle dekke legenes behov for assistanse (1). Dette er homologt med de to skolers fagplaner og bacheloroppgaver, der omsorgs- og solidaritetstanken står sterkere i de diakonalt utdannede studentenes bacheloroppgaver, mens oppgavene skrevet av studentene ved HiB, i større grad informeres av studier utført etter medisinens empiristiske forskningstradisjon.

Ut fra føringene i rammeplanens fellesdel (18) må skolene under hver omstendighet undervise i prinsippene vi kjenner fra konseptet kunnskapsbasert praksis. Den utdanningsspesifikke delen åpner imidlertid opp for å undervise om vitenskapens betydning for generell fagkunnskap og ulike metoder for innhenting og bearbeiding av data (18). De to skoler i denne studien bruker dette handlingsrommet til å undervise i vitenskapsteori og forskningsmetode innen ulike disipliner som sykepleien henter sitt kunnskapsgrunnlag fra, forstått som naturvitenskap, samfunnsvitenskap og humanvitenskap. Hva som vektlegges varierer imidlertid mellom skolene.

Fagplanen ved HiB har et høyt akademisk refleksjonsnivå når det gjelder hva som skal være innholdet i fagene vitenskapsteori og forskningsmetode. Med bakgrunn i dette kunne man forvente større grad av refleksjon rundt de ulike vitenskapelige tradisjoner som sykepleien henter sin kunnskap fra. Dette vises imidlertid ikke igjen i studentenes bachelor-oppgaver, som derimot i stor grad reflekterer den undervisning og fremgangsmåte for å vurdere og sammenfatte av kunnskap som evidensbasert sykepleie bygger på, hvor studier utført i den medisinske forskningstradisjonen rangeres høyest i kunnskapshierarkiet. Det skolen gjennom sin fagplan “sier” at den gjør, kommer med andre ord ikke til uttrykk i bacheloroppgavene. Institusjonen ønsker å være en vitenskapelig institusjon, men de strukturelle rammer i feltet og lærernes inkorporerte habitus påvirker aktørene gjennom symbolsk makt til å vektlegge det den dominerende posisjon i feltet definerer som høyest rangert (12).

I fagplanen ved HDH aktualiseres vitenskapsteori ved å koble det opp til en type etisk-refleksiv sykepleiepraksis og setter fagene i spill med diakoni, sykepleieteori og til en viss grad etikk. Fagene transformeres til noe de strengt tatt ikke er ut fra en stringent akademisk betydning (11). Samtidig lykkes utdanningen med sitt pedagogiske grep ved å trekke paralleller til beslektede problemstillinger og retninger innen andre teorier som undervises i sykepleiefaget.

Studentene ved HDH har en pluralistisk tilgang til både ulike vitenskapsteoretiske og metodiske perspektiv i oppgavene, med et gjennomgående høyt refleksjonsnivå. Utdanningen bruker i større grad det handlingsrommet som rammeplanen åpner for når det gjelder å bevisstgjøre studentene på ulike vitenskapelige forskningstradisjoners bidrag til sykepleiefaget. Oppgavene viser at de har en begynnende forståelse for hvordan fagene kan brukes for å innta et bestemt “blikk” mot verden, samt fordeler og ulemper med ulike metodiske fremgangsmåter. Den historie og tradisjon som HDH besitter, strukturerer den sosiale praksis til lærerne når de betrakter også andre vitenskaper som human- og samfunnsvitenskapene som viktige for sykepleiefaget. Dette kan ses i lys av at også teologer har vært sentrale i feltet, i tillegg til legen og den medisinske klinikk (20).

Konklusjon

Når vi ser hvordan sykepleiens vitenskapelighet forstås i tidsskriftet Sykepleien Forskning, som utgis av Norsk Sykepleierforbund, er det grunn til å tro at fagene vitenskapsteori og forskningsmetode i fremtiden i større grad vil brukes til å lære studentene opp i å lese, tolke og benytte forskningsresultater for å begrunne og forsvare sin yrkespraksis. Det er ideene og arbeidsmetodene som dominerer innen evidensbasert praksis, som fremstår som sentrale for sykepleiens faglighet og vitenskapelighet. En alternativ måte å bruke vitenskapsteori og forskningsmetode i sykepleierutdanningen er å la studentene bli kjent med studier utført i andre vitenskapelige forskningstradisjoner, ved å synliggjøre hvordan sykepleiepraksis og pasientsituasjonen studeres innen human- og samfunnsvitenskapen i en sykepleiepraksis som i stor grad påvirkes av kontekst, relasjoner, erfaringer og rammebetingelser. Sykepleiefaget støtter seg på et rikholdig kunnskapsgrunnlag som studeres med ulike vitenskapsteoretiske og metodiske tilganger. Dette kunne i større grad gjenspeiles i undervisning og studentoppgaver, for å sette fremtidige sykepleiere i stand til å vurdere og reflektere over forhold som har betydning for utvikling av fagets teorigrunnlag, med intensjon om å informere utøvelsen av sykepleie i praksisfeltet.

Referanser

1. Sortland OE. Vitenskapsteori og metodelære i sykepleierutdanningen: En studie av tilblivelsen av vitenskapsteori og metodelære i bachelorutdanningen i sykepleie, og fagenes fremtreden ved to sykepleieskoler gjennom fagplaner og intervju i 2010-2011 og studentenes bacheloroppgaver 2010, med avsett i Bourdieus teori- og begrepsgrunnlag som analytiske verktøy [Master]. University of Bergen: O.E. Sortland; 2011.

2. Sortland OE, Petersen KA. Oppkomsten av vitenskapsteori og forskningsmetode i norsk sykepleierutdanning. Klinisk sygepleje. 2014;2.

3. Pedersen KL. Etter kvalitetsreformen. Tilrettelegging av vitenskapsteori og metodelære i en fagplan for bachelor i sykepleie. Nordisk tidsskrift for helseforskning. 2009;5(1).

4. Bourdieu P, Passeron J-C. Reproduktionen. Bidrag til en teori om undervisningssystemet.: Hans Reitzels forlag; 2006.

5. Bourdieu P. Homo academicus: Basil Blackwell Limited; 1988.

6. Petersen KA. Kunst, praksisteori og videnskab. FS13 NYT. 1995;1.

7. Petersen KA. Om teoriens rolle i proffesionspraktikker og uddannelser hertil. In: Petersen KA, editor. Praktikker i erhverv og uddannelse: Frydenlund forlag; 2004.

8. Nordtvedt M, Jamtvedt G, Gravenholt B, Reinar LM. Å arbeide og undervise kunnskapsbasert – en arbeidsbok for sykepleiere. Oslo: NSF; 2007.

9. Martinsen K. Evidens – begrensende eller opplysende? Ergoterapeuten. 2009;11.

10. Muel-Dreyfus F. Uddannelse, jobforventninger og knuste drømme. In: Petersen KA, editor. Praktikker i erhverv og uddannelse: Frydenlund; 2004.

11. Callewaert S. The idea of a University. In: Nilsson I. LL, editor. Teachers, Curriculum and Policy Critical perspective in educational research: Department of education, Umeå University; 1997. p. 181-99.

12. Petersen KA. Sygepleievidenskab – myte eller virkelighed?: Det sundhedsvidenskabelige fakultet, Aarhus Universitet; 1997.

13. Johnsen M. Undervisning og læring i praktikk. In: Petersen K. A. BK, Engstrøm L., Gunvik-Grønbladh I., Larson L., editor. Objektiveringer En dansk- svensk- norsk antologi om vård, omvårdnad, sygepleje, omsorg og medicin – at tænke med human- og samfundsvidenskab. 7. Uppsala: ESEP; 2006.

14. Bourdieu P. The logic of practice: Polity Press; 1999.

15. Prieur A. Sestoft C. Pierre Bourdieu, en introduktion. København: Hans Reitzels forlag; 2006.

16. Bourdieu P. Symbolsk makt: Pax Forlag; 1996.

17. Bourdieu P. Outline of a theory of practice: Cambridge University Press; 1988.

18. Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. In: Kunnskapsdepartementet, editor. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008.

19. Heggen K. In: Christiansen B, Heggen K, Karseth B, editor. Klinikk og akademia: Universitetsforlaget; 2004.

20. Martinsen K. Freidige og uforsagte diakonisser.: Aschehoug/Tanum- Norli; 1984.

21. Larsen L J. Hode – Hjerte – Hals – Hånd. Sykepleierutdanning i Bergen 1908-2006. https://bora.hib.no/bitstream/10049/183/1/larsen.pdf: Høgskolen i Bergen; 2007.

22. Kvangarsnes M. Sjukepleiarutdanning i endring. Nasjonalt rammeplansarbeid 1992-2004 med fokus på styring, profesjonar, diskursar og tekst. Trondheim: Pedagogisk institutt, fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU; 2005.

23. Petersen KA. At utforske medisinske praktikker. In: Petersen KA, editor. Praktikteori i sundhedsvitenskab. København: Akademisk forlag; 1995.

24. Petersen KA. Klinisk betyder empirisk. Gjallerhorn, Tidsskrift for proffesionuddannelser. 2010;12:30.

25. Prieur A. Iscenesettelse av kjønn: Transvestitter og machomenn i Mexico city: Pax Forlag; 1994

Idunn bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke nettsiden godtar du dette. Klikk her for mer informasjon