Den 22. juli 2011 traff den ekstreme politiske terroren Norge på en grufull og traumatisk måte. Den rammet nasjonen Norge, politiske partier, lokalmiljøer, familier og enkeltpersoner med konsekvenser som tidvis både er vanskelig å beskrive og forstå. Rettsaken mot personen som planla og utførte terroren ble avsluttet like før sommerferien, og i skrivende stund venter vi på dommen. Det som kanskje er blitt mest diskutert er hvorvidt terroristen var og er tilregnelig i betydningen av om han kan diagnostiseres som psykotisk eller ikke. Kan han det, er han ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket og kan ikke stilles til ansvar for det han har gjort. Det finnes to ulike rettspsykiatriske observasjoner og vurderinger av terroristen med to forskjellige konklusjoner. Den ene med at personen er psykotisk og ikke tilregnelig. Den andre med at han ikke er psykotisk og følgelig er tilregnelig.

Som en følge av de ulike rettspsykiatriske konklusjonene har det oppstått en meget interessant diskusjon om kunnskapsgrunnlaget i psykiatri som medisinsk spesialitet, med særlig vekt på det vitenskapelige grunnlaget i de diagnostiske manualene ICD og DSM. Diskusjonen er viktig for oss som helsearbeidere fordi det berører oss i våre kliniske praksiser, i vår forståelse av vårt eget kunnskapsgrunnlag og hva vi kan omtale som vitenskapelig kunnskap og begreper. Kunnskapsdiskusjonen understreker betydningen av den subjektive tolkningen som enhver fagperson gjør i møte med en pasient. Et symptom i form av en følelse, en tanke eller en handling kan fortolkes som stormannsgalskap eller som tegn på beregnende intellektuelle vurderinger – selv når de faglige vurderingene baserer seg på psykiatriske diagnostiske manualer som omtales som vitenskapelig fundert. Diskusjonen viser at en fagperson ikke kan vurdere en pasient, dennes følelser, tanker og handlinger baserte i verdinøytrale og objektive beskrivelser. Enhver diagnostisk vurdering gir rom for fagpersonens subjektive og personlige beskrivelser for å kunne gi et helhetlig og tilstrekkelig bilde av en pasient. En psykiatrisk diagnose er bare en av mange beskrivelser i en slik vurdering.

Debatten om det psykiatriske kunnskapsgrunnlaget viser at det å utelukkende basere seg på en individuell beskrivelse av en person, er utilstrekkelig. For å kunne utvikle en forståelse av hvordan en person føler, tenker og handler må beskrivelsene kontekstualiseres og utvides. Perspektiver knyttet til personens oppvekst, psykologiske utvikling, personlige verdier, idealer og verdensbilde må sees i relasjon til de intrapsykiske dimensjonene for å kunne rettferdiggjøre en diagnostisk beskrivelse. Offentliggjøringen av terroristens politiske forståelser og vurderinger representerer et eksempel på en kontekstualisering som viser at han ikke er alene om disse. Både nasjonalt og internasjonalt finnes det personer som deler disse uten at de derved ville ha utført den samme politiske terroren. Slik aktualiseres og tydeliggjøres det et mangfold i kunnskapsgrunnlaget i den psykiatriske diagnostisering gjennom vektlegging av den subjektive faglige fortolkningen og betydningen av å se forholdet mellom pasient, kontekst og kultur.

Noen stemmer har problematisert at det psykiatriske kunnskapsgrunnlaget er blitt debattert og stilt spørsmål ved. Det hevdes at faget psykiatri er i krise og har mistet sin faglige og forskningsmessige legitimitet både i vitenskapssamfunnet og i samfunnet forøvrig. I en utvidet forstand bør vi som helsepersonell hilse velkommen disse samfunnsmessige og offentlige refleksjonene knyttet til den psykiatriske diagnostiseringskulturens kunnskapsmessige begrensinger og muligheter. Særlig i en tid hvor ulike menneskelig fenomener, erfaringer og handlinger individualiseres og sykeliggjøres uten å sees i relasjon til historiske, samfunnsmessige og moralske aspekter.

Klinisk Sygepleje innfører fra dette nummeret en ny sjanger: Nye ph.d.-afhandlinger – god lesning!