Klinisk Sykepleie har de senere år publisert artikler om psykisk helse og om personer som erfarer psykiske helseproblemer. Dette er gjort både i et historisk og et samtidshistorisk perspektiv. Artiklene viser hvordan forståelsen av “psykiatriske pasienter” aktualiserer forståelser knyttet til normalitet, eksklusjon, stigmatisering og menneskelighet. Sitatet i overskriften er hentet fra en norsk tabloidavis i september 2011. Det er avisens karakteristikk av mennesker med minoritetsbakgrunn som sliter med sin psykiske helse. I norske myndigheters gjennomgang av status i psykisk helsefeltet heter det bl.a.: “Det er imidlertid fremdeles betydelig avstand mellom målene og dagens situasjon, ikke minst med hensyn til omstillingsbehovet når det gjelder endringer i kultur, verdier og holdninger i tjenesteapparatet”. Kanskje tjenesteapparatet skulle vært skiftet ut med samfunnet?

Den engelske rapporten “Mental Health and Social Exclusion” viser hvordan personer som erfarer psykiske lidelser opplever å bli sosialt inkludert og/eller utstøtt i storsamfunnet og i lokalsamfunnet. Rapporten viser at voksne personer som erfarer langvarige psykiske lidelser er blant de mest utstøtte i det engelske samfunnet. De fleste opplever at en alvorlig psykisk lidelse gir store psykiske, sosiale og økonomiske vansker også for familie og venner. Det vises til at pårørende som har store omsorgsoppgaver har dobbelt sjangse for selv å erfare psykisk uhelse. Det er særlig tre hovedgrunner til sosial utstøting av mennesker i psykiske vansker: 1. Stempling og diskriminering, 2. Lave forventninger til prestasjoner og 3. Hindringer mot å engasjere seg i lokalmiljøet. Stempling og diskriminering er i første rekke knyttet til motstanden mot å inkludere personer med psykiske vansker i arbeidslivet. Utestengelsen fra arbeidslivet gir tap av inntekt og økonomisk trygghet og øker samtidig opplevelsen av ensomhet og reduksjon i selvfølelse. På samme måte har fagpersoner i helse- og sosialtjenesten lav forventninger til at personer i psykiske vansker skal kunne klare å komme tilbake til samfunnet gjennom fast arbeid, egen bolig og sosiale nettverk. Personer med psykiske vansker sliter med å engasjere seg i lokalsamfunnet fordi de i liten grad har noen å gjøre det sammen med. Samtidig kan mange oppleve skjult og åpen eksklusjon og stigmatisering i lokalmiljøet.

Den omtalte rapporten har ledet til en handlingsplan som ønsker å redusere de overnevnte sosiale og samfunnsmessige prosesser. Handlingsplanen er fundamentert på flere grunnleggende antakelser. For det første at opprettholdelse av arbeid og sosialt liv henger nøye sammen med opplevelsen av helse og velvære. Hjelp til å oppfylle muligheter og ønsker reduserer opplevelsene og virkningene av uhelse hos alle involverte parter. Få å kunne forhindre sosial utstøting og stigmatisering trengs et menneskeligere lokalsamfunn og et inkluderer arbeids- og samfunnsliv. Sosial utstøting handler grunnleggende sett om en reduksjon av det fellesmenneskelige: dette kan skje med oss alle – og en tingliggjøring av den andre som menneske: hun eller han er psykisk syk og bare det. Sosial utstøting er dypest sett en illustrasjon på dehumaniserende praksiser gjennom stempling og fortielse av hvordan det er å være menneske.

Endringer i kultur, verdier og holdninger med hensyn til psykisk helse handler grunnleggende sett om syn på mennesket og det menneskelige. I det øyeblikket vi omtaler den andre som en tikkende bombe har vi skapt en forskjell. Jeg er ikke en tikkende bombe og derved er det kvalitative menneskelige forskjeller mellom oss. Dette synet på mennesket åpner for å tillegge hverandre egenskaper som bare noen eller mange måtte ha. Det illustrerer imidlertid hvor fort vi alle kan kommer til å gi en karakteristikk av en annen person, og hvordan karakteristikken bidrar til tingliggjøre både den andre og vårt forhold til hverandre. Beskrivelser som tikkende bomber inviterer til å redusere det fellesmenneskelige,